Egil Kapstad som gikk bort for tre år siden, ville ha blitt 80 år 6. august. Bjørn Stendahl minnes pianisten, komponisten og arrangøren som har betydd mye for norsk jazz- og musikkliv.
Av Bjørn Stendahl
Det er jo sjelden vi minnes bursdager til noen som ikke er blant oss lenger, men det går an å gjøre et unntak – for en personlighet som Egil Kapstad.
Den fremragende pianisten, arrangøren og komponisten Egil Kapstad ville ha fylt 80 år 6. august. Han var et stillferdig menneske, som aldri fremhevet seg selv – anseelsen som en ener i norsk musikkliv sto i stor kontrast til hans beskjedenhet.
Like før han fylte 22 skrev Rolv Wesenlund om ham i Dagbladet: «Egil Kapstad – norsk Bill Evans – ny pianist med muligheter». Det var overskriften. Ellers i teksten: «Hans spillestil er diskret modernistisk, men så hundre prosent riktig. Han er ny, forsiktig – at han er et sjeldent jazztalent, er det ingen grunn til å tvile på.»
«– Hvilken retning i dagens jazz tiltaler mest?
– Det er mange retninger, og retningene går så over i hverandre, at jeg i grunnen ikke er klar over hvor jeg står. Jeg tror det er riktig å finne en pianostil som faller naturlig når man tar sine egne evner og sitt høyst personlige temperament med i vurderingen.» (Dagbladet 19.7.1962.)
Deretter inntok han sin plass i jazzeliten, med egen trio og deltakelse i band ledet av Frode Thingnæs og Karin Krog, med begge disse spilte han i norgeshistoriens første jazz-LP («Metropol Jazz», 1963), og deretter i Karin Krogs første LP i eget navn («By Myself», 1964). Han var medlem av Bjørn Johansens kvartett 1964–65, spilte mye i NRK, men brukte så den jazzfattige tiden fra 1965 (det såkalte «jazzkrakket») til å utvide sitt musikalske felt, studerte kontrapunkt, harmonilære og tolvtoneteknikk, og var en periode daglig leder i organisasjonen «Ny Musikk».
Ved Jazznytts musikeravstemning i 1967 vant han både i kategoriene pianister og arrangører, samtidig som han hadde spilt inn sin første LP i eget navn, den nå legendariske «Syner» (Norsk Jazzforum LP 1, 1967).
Egil ble yrkesmusiker i 1973 – og var naturligvis ettertraktet blant de aller beste, vi kan ikke nevne alle navnene her – se biografi i Jazzbasen og nekrologen på jazzinorge.no. Høyst fortjent fikk han omsider Buddy-prisen i 1977.
Spesielt verdt å nevne er hans kvartettsamarbeid med saksofonisten Bjørn Johansen i 22 år, 1964–85. I år kunne de ha feiret førtiårsjubileum for LP-en «Friends» (1980), høyt rangert i norsk jazzhistorie. Bassisten Bjørn Alterhaug (fem år yngre enn de andre kvartettmedlemmene) ønsker å gjenskape innholdet i «Friends» med nye venner, og håper å få til en slik konsert i løpet av dette året.
Et annet samarbeid har vært viktig i vår jazzhistorie, nemlig jazz & lyrikk-prosjektene med Jan Erik Vold, med en rekke plater gjennom 28 år, 1986–2014. Det er ingen tvil om at de to betydde mye for hverandre – og det er Jan Erik som har inspirert meg til å skrive denne bursdagsepistelen.
Fra midten av 80-tallet ble Egil «huspianist» i plateselskapet Gemini. Han har ellers skrevet teatermusikk, komposisjoner for symfoniorkestre, kammerensembler og kor, arrangert folkemusikk, og bidratt med undervisning både i NRK og Agder Musikkonservatorium. I 1983 ble han tildelt NOPA-prisen «Årets verk» for sin «Epilog – Bill Evans in Memorian». Han fikk to Spellemannpriser for vakre trioinnspillinger, «Cherokee» i 1989 og «Rememberance» i 1994. I 2001 ble han tildelt «Sildajazzprisen» i Haugesund, i 2002–03 tok han initiativ til CD-en «Bjørn Johansen in memoriam», og i 2003 ble han statsstipendiat, og flyttet til Kristiansand, der han fikk et godt liv med sin kjære Hilde Hefte.
Egil søkte gjerne ut i naturen, han var opptatt av fugler, og visste mye om dem, var opptatt av fuglenes frihet, deres sang, de vakre fjærdraktene, og fuglenes tilpasningsdyktighet. Da jeg gjorde et intervju med ham i Dag og Tid i forbindelse med hans 50-årsdag (august 1990), ble den naturlige tittelen: Ein venn av fuglane.
Egil Kapstad – en av våre store bærere av kultur i vid forstand, skrev Bjørn Alterhaug i sin avisnekrolog – etter at Egil gikk ut av vårt jordiske liv 13. juli 2017. Savnet er stort – men vi glemmer ham aldri.
