Moldejazz: 00-tallet

I år 2000 oppnådde Molde-festivalen status som «knutepunktfestival». Kikkan Sættem ble tildelt Molde kommunes kulturpris. Og i det samme runde året etablerte festivalen begrepet «Artist in Residence», hvilket innebærer at én utvalgt musiker får markere seg i flere konserter, levere bestillingsverk og ha spesielle samarbeidsprosjekter etter eget ønske.

Pianisten Chick Corea var førstemann ut i 2000, med solokonsert, en triokonsert og et vellykket samarbeid med Trondheim Jazzorkester, ledet av Erlend Skomsvoll. Terje Mosnes har karakterisert konserten som «en av festivalhistoriens mest fantastiske».

Gitaristen Pat Metheny var nestemann ut i 2001. Han huskes blant annet for sin to timers lange «master class», en interessant skoletime med et godt lyttende publikum. I 2002 kom første norske Artist in Residence, Paal Nilssen-Love. Deretter forsøkte man å veksle annet hvert år med norske og utenlandske «residenter».

En av de minneverdige opplevelsene var da Michael Brecker avsluttet uka med solokonsert i Molde domkirke. Han utnyttet kirkerommets store etterklangstid til å spille firstemt med seg selv.

Artists in residence 2000–2009: Chick Corea (2000), Pat Metheny (2001), Paal Nilssen-Love (2002), Michael Brecker (2003), Håvard Wiik (2004), Arild Andersen (2005), Joshua Redman (2006), Terje Rypdal (2007), Marilyn Mazur (2008), Arve Henriksen (2009).

2002 var året for den siste konserten i Molde kino, med duoen Gary Burton (vibrafon) og Makoto Ozone (piano). Konsertene i Idrettens Hus ble også avviklet (et lokale «med flatt gulv og sniff av gamle turnsko», som det sto i Ny Tid); fra 2003 var det Bjørnsonhuset og Forum som var hovedscenene.

I 2003 ble Kikkan og Petter Pettersson begge tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull, og Petter mottok «æres-Buddy» av Norsk jazzforum. De to kunne ikke noe for at statsminister Bondevik det samme året, til mange festivalgjengers forferdelse, inviterte sin israelske kollega Ariel Sharon til Molde. Det ble en festival med dyre sikkerhetstiltak, politioppbud og helikoptre i lufta; det kostet festivalen mye penger.

I det samme året klagde igjen jazzjournalister på at det bare var en halvpart jazz på festivalen – «Mindre jazz på Moldejazz». Men to år senere var overskriften «Godkjent av jazzpolitiet» – det gikk litt opp og ned, men mest til det bedre.

I 2006 fikk festivalen sertifisering som «miljøfyrtårn». Og året etter kom et nytt varig tiltak: Festivalakademiet. Det ble initiert og ledet av en som het Bjørn Stendahl, en smule inspirert av Pat Metheny’s master class i 2001. Hver dag kl. 12 samlet interesserte seg i mindre saler i Alexandra, festivalmusikere ble intervjuet, alle bidro gratis, og det var gratis adgang. Alt fra gammeljazz til frijazz ble berørt, og man gikk relativt i detalj i musikalske spørsmål, snakket om tanker og teknikk, motiver og mening – det kunne gjerne kalles «master classes» for vanlige mennesker – og det ble nok en suksess med økende oppmerksomhet og oppslutning.

Noen av intervjuene i de første årene: bl.a. Atle Nymo, Marilyn Mazur, Paal Nilssen-Love, Karin Krog, Arve Henriksen, Ingebrigt Håker Flaten, Erik Eilertsen, Kristoffer Kompen.

I 2009 var frijazzlegenden Cecil Taylor i Molde. Han var kjent for sine ytterst frie former, og da han spilte en uke på Metropol i Oslo i 1962, ble det debatt i avisene, med mange negative ord, og mange forlot spillestedet fordi det ikke gikk an å danse til musikken. Under en båttur til Hjertøya i 2009 kom vi i snakk, og jeg fortalte ham at jeg hadde stått ved hans side og lyttet intenst og begeistret hver kveld i hele den uka i 1962. Han tok meg hjertelig i handa og utbrøt: – How could you stand it?

Mottakere av Molderosen 2000–09: Tor Hammerø 2000, Jan Inge Melsæter 2001, Arild Rønsen 2002, Fiona Talkington 2003, Jazzlogen 2004, Arne Frostad 2005, Carl Petter Opsahl 2006, Anitra Eriksen og Torbjørn Haugen 2007, Ove Lervik 2008, Kjell Herskedal 2009.

Bjørn Stendahl

Kilder: Terje Mosnes: Ut av det blå (2010), div. avisutklipp m.m.