NTT: Digget i regnet

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time! Denne uken byr vi på en samtale med tre av medlemmene fra Kåre & the Cavemen om deres klassiske andrealbum Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow, som de fremførte i sin helhet på Lyse Netter forrige helg. Det var i det hele tatt en fantastisk konserthelg her og der – det var vel kanskje den aller største helgen for små, upragmatiske festivaler i Norge i år? I Trondheim gikk Ladehammerfestivalen av stabelen, og selv har jeg store minner både fra Moss på fredag, og fra Hærverk i Parken på lørdag, der frijazz/punkrock-beltet vi bød på et nybegynnerkurs i fra forrige utgave virkelig levde. Band som De Press, Andreas Røysum Ensemble, Wrath, Brainbombs og Anal Babes (feat. Paal Nilssen-Love, Røysum og Erlend Strand Rolfsen på en ekstatisk versjon av “Punk Rock” helt til slutt – det ligger et fullstendig ellevilt klipp ute av dette som jeg håper det går an å se for alle) skapte noen voldsomme koblinger under Dyvekes Bru. 

Den unge generasjonen med undergrunnsrockere hadde møtt opp i stort monn, blandet seg med eldre punkere, omegnere og andre blide mennesker. Man fikk rett og slett følelsen av å være med på noe som kan ha store ringvirkninger for flere typer rar musikk her til lands. Helt på ordentlig. Og da har jeg ikke en gang nevnt nattkonserten på Hærverk med Dele Sosimi & Blåsenborg Rekreasjonslag, som varte i tre timer, tror jeg? Har aldri opplevd det lille konsertstedet så fullt. Noen dro videre til et sted som Café 33 etterpå også, som er bortimot døgnåpent nå under fotball-VM. Det er som om Norge har midtlivskrise denne sommeren. 

Apropos VM, tar vi også en hornete prat med Karl Seglem, i forbindelse med de norske supporterne som har reist over til USAs østkyst for å heie på landslaget. Ikke minst byr vi på et kontrabassfaglig intervju med Ellen Andrea Wang, som spilte John Martyns låter sammen med Lars Lillo-Stenberg under Lyse Netter. I tillegg har vi en tekst, og bilder om gleden av å oppleve musikk i regnet. 

Vi går videre! Now’s The Time er, også i 2026, en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Det vi lever av, er å selge blader. Dermed blir vi svært takknemlige for alle som tegner et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Regnvær er det beste festivalværet

Forrige helg fanget Lyse Netters fotografer gleden av å gå på konsert i regnvær. Sommeren og livet er for kort til å ikke unne seg den gleden. 

Foto: Edward Coates/Lyse Netter

En dag hadde vi Frognerbadet mer eller mindre for oss selv. Det var ikke en Oslo-romantisk filmscene i Frida med hjertet i hånden eller O31A, det var ikke hull i gjerdet ved voksenbassenget og hopping fra timeteren midt på natta. Jeg antar i grunnen at det enten var en planleggingsdag, eller kanskje en skolestreik, og det var uansett midt på dagen. Jeg husker ikke hvem “vi” var en gang, bortsett fra at det må ha vært noen klassekamerater og meg. Nevn en mer ikonisk gjeng? Hvor skal man begynne. 

Men jeg husker at grunnen til at vi hadde badet for oss selv, kanskje med unntak av en og annen pensjonist, var at det høljregnet. Kanskje det hadde begynt å regne mens vi var på vei dit, for seint til at det ga mening å snu og dra hjem. Men denne dagen husker jeg uansett at vi sa til hverandre, vi skal jo bli våte uansett?!? Hva slags fjols er det som ikke bader i nettopp regnvær? 

Siden har jeg tenkt på at livet mitt kunne vært enklere om jeg hadde klart å tenke like logisk og usentimentalt rundt alle valg. Sånn er det ikke – jeg feirer for eksempel ikke jul i januar, selv om gaver og godteri er på salg da. Om den korteste ruten dit jeg skal kjeder meg, tar jeg gjerne omveien. Men når det kommer til en av livets store gleder har jeg, etter mange prøvelser, kommet til en konklusjon som jeg skjønner kan være irriterende, og sikkert minne om den insisterende friskusmentaliteten til pappaen i Tommy & Tigern når familien er på telttur, men det får stå sin prøve: Folkens, ja, KJÆRE NORGE: Regn er bra festivalvær. 

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen/Lyse Netter

Ikke for arrangørene av (utendørs) festivaler, selvsagt. For dem er regn en kattepine, og kan i mange tilfeller utgjøre forskjellen på økonomisk suksess og den totale ruin. Men tenk da, tenk om bare resten av oss hadde skjønt at det ikke gjorde så mye! Da hadde vi fiksa det der. Da hadde disse menneskene, som gambler sine fridager, eller sine sparepenger og under alle omstendigheter sin nattesøvn på vår evne til å krysse dørstokken hatt langt mindre å frykte.

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen/Lyse Netter

Jeg skjønner innvendingene, har støtt på dem selv. Man kan bli våt på føttene. Man kan bli kald. Det er færre steder å sette seg. Det er vel de tre store. Vi kan legge til at det blir en god del vanskeligere å få øye på folk du kjenner når vi kler oss i regntøy. Men tenk på hva man får igjen! Band og artister blir for eksempel gladere for å se deg når du står der. Det skaper – som en erfaren rockegitarist er inne på lenger ned i denne remsa – en følelse av fellesskap. Man får ikke mer moro/musikk enn man lager sjæl. Kanskje du smiler tappert til en fremmed festivalgjenger, eller en frivillig som gjør sitt beste for å henge opp et nytt provisorisk ly for regnet. Energien sprer seg, fra poncho til poncho. Lyset fra scenen – ofte bortkastet i den norske sommernattens somlete skumring – farger dråpene fiolette, oransje, rosa og grønne. Noen ganger innbiller jeg meg at pilsen holder seg kald/frisk lengre også. Den smaker i hvert fall mer fortjent. 

Foto: Edward Coates/Lyse Netter

Jeg har registrert at stekende sol blir regnet som det perfekte festivalvær. Og for all del. Det er en litt “førtiåring med Nusa bakpå landslagsdrakten”-ting å mene, men greit nok, denne av alle somre dømmer jeg ikke. 

Men den perfekte norske sommerdagen trenger egentlig ingen gjøremål for å være verdt å leve igjennom. Et hvert kålhode kan få 26 grader og skyfri himmel til å funke. Men de spredte byger, det grå og lumre, den viltre sommerskuren – ja, da trer kunsten fram. Det blir færre distraksjoner, på en eller annen måte – fristelsen til å bare sitte og henge til konsertene nesten forsvinner i all idyllen, er bortimot ikke-eksisterende. En praktfull stund i sola, på festivalens bandområde, med en venn du ikke har sett på lenge, kan få deg til å “glemme” at en interessant artist starter på lillescenen kvart over fire. Det er jo så mye å snakke om, det er jo virkelig det. Den plutselige skuren danser muntert over langbordet, plopper nedi ølen og kvitrer til deg: De som starter å spille nå, sto opp i dag i en annen by, kanskje et land, for å bære og kjøre og bære igjen – alt sammen for å sende deg rett til Katamandu med sin blanding av gnawa, gitargnukk og gåsehudvekkende harmonisang. Musikken blir rett og slett viktigere. Det er den som kan redde oss nå, en god konsert vil gjøre alt dette strevet verdt det!

(Alle som for eksempel har besøkt Roskilde i et regntungt år, vet også at det er lite som ligner applausen på området når solen en sjelden gang gløtter fram.)

Foto: Edward Coates/Lyse Netter

Denne helgen skal jeg nok en gang på Motvindfestivalen i et område som kalles Middelalderskogen i Rollag. Det er det femte året festivalen arrangeres der ute. Uten å ha diskutert dette med arrangørene, vil jeg tippe at det er en av de mer vær-immune festivalene vi har. Stort sett har jo alle festivaldeltagerne bestemt seg for å dra dit en god stund på forhånd, de er som regel ikke fastboende heller, så de har ikke noe annet å ta seg til enn å virkelig samles rundt det som skjer, om det skulle begynne å hølje ned over festivalområdet. Det har slettes ikke alltid vært dårlig vær på Motvind, på ingen måte – jeg har opplevd noen av de mest idylliske sommerdagene på 2020-tallet der ute i skauen. Men jeg har også hatt noen klissvåte, ekstatiske opplevelser. Jeg husker særlig en lørdag hvor det liksom aldri ga seg – The Source spilte under et partytelt oppe på Gildetunet, og foran scenen hadde en eller annen erfaren festivalgjest satt opp en liten anordning som jeg tipper er noe man bruker til jakt eller fuglekikking. Det så ut som en slags postkasse kledt i teltduk. Den sto der urørlig, og det var lett å glemme at det faktisk var noen der inne, med mindre man stelte seg rett foran kikkehullet. Da fikk man et høflig kremt, en anmodning om å flytte seg. Jeg går ut fra at vedkommende hadde det helt fantastisk den dagen. 

Senere på kvelden spilte Joshua Abrams & The Natural Information Society med medlemmer fra Marthe Lea Band på den store scenen, i et amfi som er bygget opp i en gammel dødisgrop fra istiden. Infoen er et band av typen som kan få de som elsker dem til å trosse all slags uvær for å få en ny smak av stuket deres. Men da de satte i gang denne kvelden, det var vel kanskje i ti-ellevetiden, merket vi at høljinga først ble til et lett dryss, for så å forsvinne totalt. Folk tittet ut fra det store seilet som var spent nedover tribunen. Skyene sprakk, og fra toppen av tribunen kunne man se utover landskapet bak scenen, jordene der det lå et slukøret, tynt slør av tåke som forsøkte å finne en vei ut av dalføret. Kanskje vi drar til et sånt sted nettopp for de overgangene, både i været og musikken. Måten Natural Information Society tar en flik av virkeligheten og knar og knar og knar, folder deigen over seg selv, om og om igjen, til de – vi – plutselig er på et litt annet sted. Der er kveldssolen – der er lykken. 

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen/Lyse Netter

  

***

 

Velsigne været

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen/Lyse Netter

Blant de mange uforglemmelige mosseøyeblikk sist helg, og jeg er totalt enig i at regnet gjorde alt bedre, var nok da sola tittet fram over Møllebyen akkurat idet Lars Lillo-Stenberg entret scenen for sitt livs første konsert der han i sin helhet tolket sitt idol John Martyn. Så heter da også en av Martyns sterkeste album Bless The Weather. En av de mest plagede skikkelsene i den britiske folkboomen på 60 og 70-tallet, en fyllik og sinnatagg med kjærlighetsproblemer – men de skjønneste og dypeste låtene som finnes. En helt egen gitarspillestil, som utover 70-tallet ble utviklet med Echoplex og forskjellige effekter. Han har mange klassikere, min favoritt er nok Grace and Danger fra 80, produsert og med trommespill av Phil Collins. Some People are Crazy er en spesielt lur låt. Han eksperimenterte med dub og rytmer, og kan ses på som forgjenger til triphop, for den som ønsker det. Først og fremst rystende låter. Konserten var en stor suksess, selv om bare 10 rakte opp hånda da Lars spurte den fulle og konsentrerte sletta om mange hadde hørt disse låtene før. Stemmen hans var faktisk perfekt for stoffet, men x-faktoren var sublimt kontrabass-spill fra Ellen Andrea Wang, som kanaliserte sin indre Danny Thompson og brukte egen spillestil på å løfte låtene. Jeg ble rørt. Dette bør skje igjen, ikke for ofte, men når sjansen byr seg. Det var tydeligvis viktig for Lars å få gjort dette. Han er en av de store selv. Eller hva, Wang?

Jeg storkoste meg i Moss i helgen. Hva er ditt inntrykk av festivalen?
— Jeg koste meg veldig! Lyse Netter er en unik festival. Det er andre gang jeg er der, og sist ble jeg helt over meg av konseptet, kurateringen og atmosfæren arrangørene skaper ved å være en såpass nisjete og samlende festival. Rå booking og kule konsepter, snakk om å kjenne til alle lag i musikkfeltet! Alle arrangører bør se mot LN, løfte frem konsepter, musikere og sette sammen gøye konstellasjoner. Men(n) festivalen trenger flere damer på programmet – så er vi der! Balanse er viktig.

Foto: Edward Coates/Lyse Netter

Det bør de klare. Hvordan var det å opptre med Lars – han har vært på en scene før. Men var kanskje litt ekstra spent denne gangen?
— Jeg har spilt med Lars flere ganger, men aldri duo. Vi har spilt mange jobber med prosjektet «Lars synger Grieg med Bugge W». Jeg fikk inntrykk av at musikken vi skulle spille på LN betydde mye for Lars, han sa selv at det var gjennom John Martyn at han lærte å spille gitar. Og Lars er skikkelig god på gitar, jeg ble ganske blåst av banen da vi øvde sammen på de låtene. Synes det ble en konsert med en ekstra nerve, alltid noe med det å fremføre musikk en ikke har spilt før for første gang. Jeg koste meg.

Det låt historisk bra. Hvordan vil du karakterisere John Martyns låter, hadde du et tett forhold til dem fra før? Mange av låtene er ganske pene, men det er også mye mørke der og endel skumle effekter og sånn.
— John Martyn var i utgangspunktet et nytt bekjentskap for meg.  Men da jeg hørte gjennom låter og spesielt albumet Solid Air så var noe veldig hjemme med denne musikken. Mange av låtene hans har har noe melankolsk over seg, samtidig så har de en letthet og er harmonisk ganske enkle med maks 2-3 akkorder til tider. Kombinasjonen av melodiføringen, akkordene, formidlingen og stemningen gjør ett eller annet med deg når du hører på det. Låtene spiller seg sjæl, der musikk og tekst hører sammen. Låtskrivingskunst er der teksten flyter med melodien eller at musikken flyter med teksten, en husker begge deler når det synges eller spilles. De låtene til John Martyn er sånn.

Er det noen låter du liker ekstra godt?
— Flere låter, men hvis jeg skal nevne en må det bli «Over the hill». Da jeg hørte denne kunne jeg den, hadde hørt den før som om den lå der i underbevisstheten, på et vis. Klarer ikke å finne ut av hvor jeg har hørt den før. Tematikken rundt dette hektiske og sårbare reisemusikerlivet, å kjenne på lengselen til å komme hjem til de du er mest glad i, traff meg her jeg lever i en kaotisk småbarnstilværelse. Den evige dualismen. Gitarstrumming og mandolinen. Koselig instrumentering sammen med hardcore tekst om sweet cocaine & Mary Jane. Noe trist med det behovet for virkelighetsfluktruta når du er bortreist. En ærlig selvranskelseslåt, liker den ærligheten og sårheten i tekstene hans. 

Martyn spilte mye med Danny Thompson. Og i mine ører «eier» han den sounden i britisk folk og senere også endel retro indie-pop. Det er i det hele tatt noe spesielt som skjer med kontrabass i slike sammenhenger. Det gjør også kassegitarmusikk litt mer funky, på et vis?
— Danny Thompsons bassspill løfter britisk folk! Løfter det til et mer lyrisk, sonisk og interessant landskap, etter min mening. En ting er å være en tradisjonell timekeeper som bassist i den sjangeren, men jeg synes det er gøy med Thompson som har en mer jazza tilnærming og leker rundt. Kontrabass og kassegitar låter jo nesten alltid veldig bra sammen, det er noe med de frekvensene der sammen med trelyden i bunn som gjør at musikken kan få en egen bounce. Funky, om en kan kalle det for det. Det er kult med band der musikere får frie tøyler innenfor en litt satt sjanger og kan være en bærende fremdrift i musikken – slik som Thompson. Holde bassakkordtonene men tøye og utvide bassrollen til det mer lyriske.

Du hadde storfin konsert i Nidarosdomen forleden – det må ha vært en overveldende opplevelse for deg.  Skal du ut på noe spennende greier i sommer?
— Konserten i Nidarosdomen med Trondheimsolistene, Nidarosdomen Jentekor, Kvindelige Studenters Sangforening med Eirik Hegdal tror jeg er den beste konsertopplevelsen jeg har hatt i livet! Det ble en konsertnirvana. Opplevelsen var så stor at jeg begynte å grue meg til neste konsert jeg skulle spille. Haha. Mye skjer i sommer og har allerede har skjedd. Jeg er heldig fordi jeg får være med på så innmari mange fine prosjekter. Det tar jeg ikke for gitt og er veldig takknemlig for at jeg får spille med så utrolig bra musikere og mennesker!
Den store Miles 100 år-konserten med Kork, Veslemøy Narvesen, Anja Lauvdal, Nils Petter Molvær, Eivind Lønning og Kristina Fransson spilte vi for noen uker siden. I august skal jeg spille med Mari Boine, Brian Blade, Bugge Wesseltoft og Tuva Halse på Oslojazz og Magnificat skjer på Oslojazz. Closeness med Rob og Jon på Parkjazz og Hemnesjazz, en solokonsert på Sildajazz og sånn. Jo, også en liten tur i operaen på søndag for å hylle Bendik.

Viktigst til slutt: Hva er din favoritt pinne-is /butikk-is?
— Gullpinne! Får helt nostalgitripp av den orginale retroemballasje som er tilbake .

 

Bukken og havresekken

Karl Seglem. Foto: Anders Førde Midtbø

Alle er i VM-rus nå for tiden, enten man vil det eller ikke. Brukte litt tid på å fikse en ny TV-skjerm i går kveld, det er jo behagelig når man først skal bruke halve natta på det, at det er fint bilde. Jeg boikotter de store publikumsarrangementene, så langt, kamp er best på stadion, på liten pub eller aller best i eget hjem. Men mange nordmenn har utrolig nok hatt råd til å reise over, og via fanorganisasjonen Oljeberget og NFFs penger har de mest fanatiske og musikalske (?) gått i dialog med instrumentmaker Karstein Grønnesby, som har utviklet et spesialhorn av ekte oksehorn og messing. Dette passer godt inn i estetikken som blir lagt merke til verden over, men har også en effekt når det blir brukt av «dirigenten», som får fansen med på de taktfaste notene. Men, om det er noen som har en formening om dette, må det jo være tenorsaksofonist og bukkehornist, poet og plateselskapboss Karl Seglem. Vi har snakket med ham om bukkehorn flere ganger tidligere, men ikke i sammenheng med fotball og supporterkultur. Så da var det bare én ting å gjøre.

Kjenner du til Karstein Grønnesby? Fortell litt om horn-mekking i Norge i dag, det er lang ventetid men høy kvalitet?
 — Kjenner Karstein godt – han er «den nye vinen» instrumentmakar, veldig dyktig handverkar som er nysgjerrig på å utvikla nye horn av mange slag. Har verkstad over Blå. Han jobbar også for å ivareta tradisjonane med å laga Meråker- og Østerdals-klarinett, i tillegg til bukkehorn og lurar. Det er Karstein og Bendik S. Qvam som no frontar instrumentmaking, og dei klarar på merkeleg vis stadig å «trylla» fram nye horn frå geitebukkar som kan bli – blir instrument. Har inntrykk av at dei har nok å gjera og kundar frå ulike delar av verda. Begge har lært av Magnar Storbækken som gjekk bort i 2022, og det er ei sann glede å sjå at dette handverket ikkje døyr, og blir vidareført av yngre folk.

Hva  tror du om disse spesialhornene, egentlig?
— Det han spelar på – viser i videoen, har fin og litt overraskande ganske lys klang. Det er jo ingen spalte i sjølve horna, så tonehøgda kan kun justerast med leppene, og eg ser det er dreia ulike munnstykkjer. Så la oss håpa at dei som skal tuta i dei øver litt!

For vår alles del. Hva slags egenskaper tror du hornene bør ha for å funke på stor tribune nå på sommeren?
— Trur det kan fungere at dei er såpass lyse – høgare i registeret enn brølande menn med ølmagar. Vil eller kan fungere som signal til å setja igang ulik tribune-aktivitet, trur eg! Spent på om dei har ein plan, øver?

 Husker du Vuvuzela-VM i 2010, og gjorde du deg noen tanker om det soundet? Det farvela jo virkelig opplevelsen. Har du prøvd en selv?
— Eg har ein vuvuzela på hylla – og gjorde eit stunt for NRK av eit eller anna slag i 2010. Dei let jo så flerrande fælt av tunn plastikk at det fungerte! Syns det var ganske tøft dei gangene eg høyrde det – såg kamp.

Det er mye diskusjon nå om «viking-estetikk», historisk eksotifisering, viking-KI-slop, samtidig som folkemusikken liksom både tar inn «norse futurism» og ulike samtidige/fremtidsrettede tanker. Hva føler du om dette sammensuriumet der folkemusikken brukes og kan tas til inntekt for så mangt?
— Eg har ikkje noko tru på at all denne kitschen og bruk av desse identitetsmarkørane på særleg vis, ulike plan, fører til at det norske (sports)folk blir meir interessert i norsk folkemusikk eller norsk kultur. Iallfall ikkje slik at det plutseleg skjer. Eg har inntrykk av at nordmenn flest ikkje er så opplyst om eller stolt av sin eigen kultur og sitt eige språk, at dei alvorleg vil forsvara det? Langt enklare å berre fjasa og tulla og kitscha det, kunnskap- og historielaust?  Vi misser jo bitar av eigen kultur kvar einaste dag. «Tap av minne grunna akselerasjon», som Hartmuth Rosa uttrykkjer det.  Folkemusikken overlever, så lenge levande menneske finst, også at den blir teke til inntekt for så mangt.
Eg forstår godt kva kraft yngre folkemusikarar finn, og skapar. Eg gjekk jo den vegen frå rundt 1990.

 Okei, Karl: hvilke melodier – egenskrevne eller fra norsk jazzkanon eller fra norsk folkemusikk – syns du at hadde egna seg som en sånn evighetssang på tribunene?
– «Håvard Hedde»? 

– Min eigen låt «Rit / Rit Again»  fungerer som regel veldig bra som allsang. 

– Eller kva med Garbapappas «I took up the runes»?

 Skal du se på disse greiene, eller er det snarere slik at du bruker tiden på å skrive ny musikk eller øve?
– Eg heiar på Tyskland også i dette VM – men det blir nok ikkje veldig mange kampar før det lir mot slutten. Eg har mista litt av gleden ved sport sidan eg ikkje klarar å fri meg frå alle tankane om kor sjuk økonomien, pengebruken er. Det er konkurranse om pengar først og fremst, både på og utanfor arenaen. Det tykkjer eg er ganske trist, men vi er der, så ein svelg jo to kamelar og set seg ned og ser ein kamp! Ein gjer jo det, og får, har, vonaleg ei slags kortvarig kjensle av glede? Eller kanskje ikkje. 

Til ettertanke. Hvordan ser ellers sommeren din ut?
– Stiller snart på Landskappleiken i Setesdal og tevlar i Open klasse saman med Håkon Høgemo. Spelar Jørn-Hilme stemnet i juli og tek turen til Tolga og Snekkarlemmen Kulturlåve i august. Øving, fotturar, komponering, hage, poesi-skriving jamnt og trutt. ja. Nytt Tenorsaxslåttar/soloalbum i haust – verdas første notebok med hardingfeleslåttar for tenorsax, det må eg fortelja meir om, og eg jobbar med fleire innspelingsplanar samt spelferd-førebuing. Japan i haust blir spennande.

Ja, det kommer også an på om de går videre i VM. Snakkes til høsten om dette, Karl! 

 

Lykken er et velplassert paukeslag: Kåre & the Cavemen på Lyse Netter

Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen/Lyse Netter

Forrige helg ble Lyse Netter arrangert i Møllebyen i Moss. Den bød på kunst, diskusjoner, en effektpedalkonferanse, DJ-sett, og ikke minst en rekke konserter, både innendørs og ute i regn og sol. Kåre & the Cavemen var der på fredagen. Den samme dagen hadde de sluppet en lenge etterlengtet gjenutgivelse av Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow fra 1999 – et album som, siden 2020-tallet tross alt er Frakkens Tiår, må kunne kalles instrumentalrockens svar på Ulysses: En plate som bruker ideen om en dagsreise til å åpne stadig nye musikalske rom, fullt av farger, lek med keyboards, gitar-sounds og perkusjon, en busslast med glupe referanser fra kraut, filmmusikk, funk og psychrock, men som ikke “bare” leker i 60- og 70-tallets trangere referansekorridorer, tvert imot et album som tar tak i brede referanser, som lommesymfoniene til Beach Boys og de grandiose rockelydbildene til Rolling Stones fra perioden på overrumplende meningsfullt vis. Jeg (altså blogghalvdel Filip) liker denne plata, det har jeg i grunnen gjort siden den kom ut. På det tidspunktet var det nok heller få av disse referansene jeg tok – det var heller Flight som ble selve referansen, og så kom alt det andre etterpå. Den ble en av de mest velbrukte musikalske lommeparlørene, som ga mot og inspirasjon til å dykke videre inn i musikken. 

Dermed ble jeg faktisk også litt ærbødig av å bli spurt om å gjøre et sceneintervju med gitarist Knut Schreiner, bassist Dag F. Gravem og keyboardist Per Øydir på Lyse Netter, dagen etter at de hadde stått på scenen. Jeg har egentlig ikke vært så nervøs for den slags siden Audun og jeg skulle intervjue Peter Brötzmann på Kongsberg Jazzfestival for noen år siden. Tre norske rockemusikere, en frijazzlegende fra Wuppertal – i og for seg ganske forskjellige scenarioer, det der. Brötzmann skremte jo rett og slett vannet av meg. Med Cavemen var spørsmålet mer… hvor starter man? 

Det er jo mange veier inn i dette albumet, og på samme vis var det mange veier inn i konserten de spilte dagen før. Knut Schreiner har selv snakket om “veteranbileffekten” – hvordan mye musikk og kultur, etter om lag 25 år, endrer litt valør igjen. Kanskje den etter mange år unnslipper uaktualitetens skygge, den blir plukket opp av folk som ikke var der da det skjedde, det musikkpolitiske eller estetiske klimaet den ble født inn i har endret seg til det ugjenkjennelige. Og fra det kan man gå flere veier, det er blant annet lett å nettopp dras mot å forsøke å rekonstruere et slags tidsbilde. Det er selvsagt mye greier med 1999, og med Kåre & the Cavemens vei fram mot 1999, som fremstår eksotisk, inspirerende eller bent fram uforklarlig i dag. 

Foto: Rune Goddokken/Lyse Netter

Ta måten bandet, gjennom sin ukentlige gig som husband på Direkte Lykke, er uløselig knyttet til den eksperimentelle, frodige tidlige fasen til TV-kanalen NRK2. Eller måten de norsk musikks kanskje tydeligste eksempel på en postmoderne lekenhet og pastisj-tankegang som preget mye musikk, og populærkultur, i denne tidsperioden. Måten Flight forholder seg til et begrep som millenniumsalbum – bredspektrede, ambisiøse statements, gitt ut i innspurten inn mot et nytt årtusen. Eller ta måten et instrumentalband fra Harestua faktisk ble rockestjerner, som bød på stadig nye brennbare, minneverdige, Gallagher-brødrene-aktige utsagn i kulturseksjonene i norske dagsaviser. Ja, man kan gi seg til å tenke på disse kulturseksjonene i seg selv, når man tenker på Kåre & the Cavemen. Eller på Natt&Dag, eller på utviklingen i Oslos uteliv, eller på en slags gryende norsk musikkoptimisme… jeg husker at Cavemen på et tidspunkt ga Quartfestivalen tyn, i en eller flere av disse kulturseksjonene, for å ikke sette norske band høyt nok på plakaten. Øya, Bylarm, festivalboomen og faen og hans oldemor var like rundt hjørnet… Det er ikke rart man blir svimmel. Man kunne fylt et helt år på en folkehøyskole med utgangspunkt i Kåre & the Cavemen, slo det meg. Cavemen-linja på la oss si Sund, side om side med streetfood, internasjonal politikk, jazz og historisk håndverk: Bruk et år på å lære om samspill i grupper, plateproduksjon, medievitenskap, postmodernitet og nyere norsk samfunnsutvikling og idéhistorie.   

Slik spant hodet rundt i sirkler, og tankene blandet seg med det lille stikket av nervøsitet man kan kjenne på når man skal høre noe gammel favorittmusikk fremført live for første gang på lenge. For det første: Vil konserten gå bra for dem? For det andre: Vil man på noe tidspunkt føle at man møter seg selv i døra, at det forblir et slags tidsbilde det er morsommere å tenke på enn å faktisk oppsøke? 

Foto: Rune Goddokken/Lyse Netter

Kåre & the Cavemen – Knut Schreiner, Dag F. Gravem, Per Øydir, Anders Møller og Kåre Joao Pedersen – hadde for anledningen utvidet besetningen med to ekstra musikere: Vibrafonist Amund Stenøien (som bør være et kjent navn for faste NTT-lesere) og Bendik Brænne, som ved siden av å være en framifrå soloartist også er en glimrende blåser, og som her trakterte saksofoner, fløyte og melodika. Det regnet i Moss (hurra!) da de entret scenen, og begynte konserten med avslutningslåta på Flight, svale “Gibraltar”. 

Jeg måtte bruke noen sekunder på å diskutere med meg selv om jeg syntes det var fett at de ikke spilte albumets originale kronologi – men kom vel frem til at dét tross alt fikk være deres sak. Det låt svært bra – i den grad man kunne kjenne på nerver (som det garantert var), ga de seg utslag i omhyggelighet oppe på scenen. Det er mange bevegelige deler i denne musikken, hooks og melodilinjer og overganger. Et stykke uti konserten kom øyeblikket hvor jeg selv virkelig senket skuldrene, og ble sikker i min sak på hva dette betydde for meg, en sommerkveld i 2026. 

Det skjedde under verset på låta “Invisible Horse”, som veksler mellom en duvende femtakt og et forrykende, The Doors-aktig B-parti. I verset spiller perkusjonist Anders Møller et dobbeltslag på en pauke (eller er det en svær gulvtam?). Do-dong. Det er en liten detalj som sender tankene til mye orkestral og psykedelisk musikk fra perioden Cavemen suger mest næring fra. Ved siden av meg sto en musikkvenn som var helt inni det, og spilte luftpauker med full vigør hver gang de slagene kom.

Jeg tenkte at, javisst, det er de detaljene som fikk meg til å sette meg på toget denne fredagen – og som gjør det så meningsfullt at bandet sa ja til å spille musikken på nytt på denne genuint geeky musikkfestivalen. Man kan i grunnen glemme alt om 1999 når man hører denne musikken. Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow er først og fremst et musikalsk smykkeskrin, full av øyeblikk og detaljer. Den lærer deg, eller oppfordrer deg, til å ha ørene på stilk og sette pris på de greiene underveis, sånn sett er Flight den rake motsetningen til mye bakgrunnsvennlig vibe music som naturligvis også finnes i lignende instrumentalrock. Måten vrenggitaren liksom skyter ut fra lydbildet ved det første stoppet i “Rock’n’roll Farmacia”, trommebrekkene i “Down the Road of Golden Dust”, basslinjene på “Deliverance”, “Gallery Oslo” eller “Transatlantic Phonecall”, den kvekkende gitarlyden med wobbly tremolo på sistnevnte låt, og så videre og så videre. 

Jeg ble minnet på noe som slo meg for noen år siden, da en god venn av meg kjøpte inn TNT av Tortoise – en instrumentalplate jeg både da og nå opplever som en slektning av Flight – og begynte å gi den nokså høy rotasjon i baren der han jobber. Der og da, altså på slutten av nittitallet, var Tortoise uløselig tilknyttet masse interessant musikkdiskurs, om begrepet “postrock”, om et plateselskap som Thrill Jockey, om Chicago som musikkby og så videre og så videre. Alt det er vel og bra. Men – låt ikke egentlig denne musikken bedre nå, når ingen lenger snakket særlig mye om postrock? 

Kanskje musikk noen ganger er bedre uten tidsånd. Eller, hakket mindre kategorisk, kanskje musikk noen ganger kler en ny en. Kåre & the Cavemen er ikke ferdige med å spille Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow – de har allerede annonsert en konsert på Parkteatret 3. Desember (og billettene flyr unna). Jeg håper fortsettelse følger, kanskje til og med at jazz/omegn-festivaler neste sommer slenger inn et bud. Det finnes etter hvert en ny generasjon, folka på vibrafonist Stenøiens alder og deromkring, som vil få noen vekkere av denne musikken. Oppfordringen er hverved gitt – men før alt dette møtte jeg altså Schreiner, Gravem og Øydir til en scenesamtale på den fantastiske bokhandelen House of Foundation i Moss, på det som het Action Jazz Lounge, kuratert av King Midas-vokalist og musikkjournalist Ando Woltmann. Øydir var stuck i trafikken, så han entrer samtalen et stykke uti. Og Gravem, på mange måter bandets hukommelse, kom på et par ting han gjerne skulle ha sagt i etterkant, som er tilføyd i parenteser merket med kursiv. Nok om det, her er praten vår.

Tusen takk for konserten i går. Det er mange veier inn i dette albumet – jeg vil gjerne starte med helheten. Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow kan beskrive en dagsreise, eller en serie øyeblikk hvor man er på reise. Hvor tidlig i arbeidet med albumet var den ideen der? Kom den langt uti innspillingen, eller hadde dere en følelse av at det var dit dere skulle da dere starta?

Knut: Først har jeg lyst til å takke for en veldig fin festival. Jeg er glad for å høre at folk likte konserten, men vi likte også veldig godt å spille for dere. Tross været, var det en sterk opplevelse av community, så når vi først skulle gjøre dette, var det veldig flott å gjøre det her. Men for å svare: Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow er jo i stor grad resultat av at vi, når vi skulle gå i gang med vårt andre album, fikk vårt eget studio. Før det hadde vi vært mer i situasjonen et vanlig rockeband var. Vi hadde lagd musikken på øvingslokalet, med de begrensningene det innebærer. Per Eirik Johansen var sjefen i plateselskapet vårt – et kjent navn fra nyere norsk musikkhistorie. Vi fikk innspillingsbudsjettet til albumet i cash, så vi kunne kjøpe våre egne greier og sette opp vårt eget studio på Grønland i Oslo som ble hetende Endless Sound. Da kunne vi lage musikk der, det ble kortere vei mellom fantasiene man hadde i hodet og hvordan man kunne få det fram i et lydbilde. Det var også litt mer nittitallsinspirasjon ut og gikk, med tanke på lydbildet. Nittitallet var forsåvidt et tiår for rock, men også et tiår for elektronika. Mye loopbasert musikk, og det var ofte den musikken vi hørte da vi var ute på byen. Cavemen drev riktignok ikke med loops, men mange av låtene er ganske langstrakte, de baserer seg på repeterende riff med varierte klangbilder som endrer seg langsomt over seg – kanskje som et landskap som er i endring. Underveis i innspillingen så vi at musikken vi lagde på mange måter hadde strukturen til en reise. Plata ble ganske lang også, den er et dobbeltalbum. Låtene var gjerne 6-7 minutter, og kunne sammenlignes med en reiseetappe. 

Foto: Rene Salo/Lyse Netter

Dere bygde studio, og perkusjonist Anders Møller ga seg i kast med teknikeransvaret. Dermed blir Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow også et album der dere virkelig lærer dere å lage et album underveis. Hvordan preget det innspillingen, at arbeidet også inneholdt den typen oppdagelser? 

Knut: Det er jo en vakker historie, om å være ung og å ha mye tid til å fordype seg. På den tiden kunne du ha rockemusikk som yrke hvis du fikk kontrakt med et stort plateselskap, fikk litt radiospilling og solgte litt album. Det var økonomi nok til å leve av det for en som var i de tidlige tjueårene. Så vi kunne gjøre det skikkelig, og det var flere læringsprosesser. Anders Møller, som er blitt en veldig god tekniker og produsent, lærte seg mye av håndverket gjennom den platen. Resten av oss var kanskje mer opptatt av det konseptuelle, vi hadde lyst til å lage et verk. I forbindelse med reisemotivet må jeg nevne at arbeidstittelen på plata lenge var Gallery Oslo. Vi var litt fascinert av det bygget allerede da – og da var det ikke mer enn ti år gammelt! Men det føltes litt snevert med Oslo-tematikk. På tiden vi lagde albumet, reiste vi jo veldig mye. Ikke bare med Cavemen, det var også aktivitet med Turbonegro samtidig, og bandene var litt overlappende. Dag var med på alle Turbo-turneene som ressursperson og roadie. Bandene delte mye crew og infrastruktur, og Cavemen reiste blant annet til Sverige, Tyskland og til og med USA. Rockekulturen var litt yngre, ikke så profesjonalisert, det var mange små klubber og kafeer, og om du hadde booking-agent kunne du få lagt opp månedslange turneer. Så vi hadde fått reist og gjort oss noen erfaringer. Den første plata, Jet Age, er preget av litt mer ungdommelige fantasier om verden, nesten James Bond i Japan-aktig. På Flight var det mer basert på egne erfaringer, og det var verdens storbyer som skulle gi inspirasjonen. 

Dag: Vi fikk reise som musikere, og det begynte ikke egentlig med Flight, man må gå lenger tilbake.  Vi var ekstremt heldige og hadde fått kontrakt med NRK, vi fikk være på TV-programmet Direkte Lykke og det ga oss både økonomiske muligheter og anledning til å øve stort sett hele tiden. Det var det som var livet rett og slett. Vi trengte ikke å gjøre annet enn å holde på med rock, det var helt fantastisk. Etter hvert begynte man å lære seg saker og ting, vi fikk litt hjelp med Endless Studio, og vi kunne også mer eller mindre bruke studioet som øvingslokale. Samtidig spilte vi inn soundtracket til filmen Frosset hjerte om Roald Amundsen, litt før vi holdt på med Flight. Det var kontinuerlig læring. En reise i livet. 

Er det noe overlapp mellom Frosset Hjerte-soundtracket og Flight? 

Knut: Det tror jeg ikke det er, men Flight kom ut i litt forskjellige versjoner. Den vi spilte i går, var den korteste varianten, med 12 låter. Men den kom også ut med både 13, 14 og kanskje til og med 15 låter, den finnes i litt forskjellige versjoner. Den vi spilte i går er kanskje den jeg liker best i dag. 

Dag: Den funket i hvert fall veldig fint i går. Men det er ikke helt riktig som du sier, Knut, for vi spilte inn ganske mye som ikke ble brukt i filmen, og der er det nok litt overlapp. En del temaer og fete orgel-ting som Per lagde. Han står dessverre fast i bilkø til Moss nå mens vi snakker, men om vi er heldige, kommer han mot slutten av denne sesjonen her. Noe av materialet fra Amundsen-filmen finnes i omarbeidede versjoner som man hører på ulike Flight-utgaver. 

Du nevnte at dere ble husbandet på Direkte Lykke, Dag. Der fikk man også høre en del av musikken som endte opp på Jet Age. Det var der jeg opplevde dere for første gang, og jeg var ennå så ung at jeg ikke egentlig skjønte konseptet “ironi” og alle de dobbeltbunnede tingene det programmet lekte med. Det gjaldt også de små mockumentary-klippene om dere som var en del av Direkte Lykke. Jeg lurte nok litt på om dere faktisk bodde sammen, liksom, sov i køyesenger og sånn. Jeg har møtt andre Cavemen-fans som var unge og så på Direkte Lykke, og dere ble på en måte vårt The Monkees. Det er jo fantastisk – men på et eller annet tidspunkt blir det kanskje et poeng å tre ut av den rammen, det å være et TV-band. Jeg lurer på hvordan dere tenkte på det rundt den tiden? 

Knut: Direkte Lykke og NRK-koblingen var veldig spennende og gøy når det skjedde. Det er morsomt å få oppmerksomhet når man er i tjueåra, men det å ikke bli tatt på alvor, det er noe annet. Vi merket jo etter hvert at vi var litt sett på som tullebandet, og vi fikk vel lyst til å distansere oss fra det, komme oss videre og bli et band som ble regna med i litt andre miljøer og sammenhenger. Cavemen var egentlig et nisjeband i sin tid, det var instrumentalt, retro, det var lekent og på grensa til tøysete. Vi hadde prøvd å starte andre band også, mer tradisjonelt med vokalist, tekster, følelser og seriøsitet. Men Cavemen var det som først fikk suksess. Så kjente vi etter en stund at opplegget ble litt tidstypisk, og vi følte at vi måtte ta det videre på en eller annen måte, for å redde oss selv. 

Både Jet Age og Flight er jo svært referanserike album som tar inn veldig mange forskjellige lydbilder og impulser og leter ganske åpenlyst med dem. Men er det en forskjell på måten dere så på, og jobbet med, disse referansene? Når man snakker om Jet Age, kommer man fort til et ord som “pastisj”. Mens Flight har vel kanskje et større alvor i seg?   

Dag: Om du ser coveret på Jet Age, er det jo en åpenbar pastisj. Og selv om vi riktignok hadde spilt inn et album før det igjen som aldri ble gitt ut, er Jet Age et klassisk førstealbum. En slags oppsummering av det vi hadde holdt på med fram til da, mye tøys og tull hvor mye allerede hadde blitt eksponert på NRK. Så kom arbeidet med den typiske andreskiva, og da må man lage ting fra bånn. Knut hadde allerede masse gode ideer. Det jeg tror man kan høre, og som i hvert fall jeg hører når jeg setter den på, er at det er en klar sammenheng mellom låtene. Motivene på mange av disse låtene henger liksom sammen. Når jeg spiller bass, ligger jeg ofte på kvarten over grunntonen, og mange av bassgangene er nesten mulig å bytte ut med hverandre. Det gir en melodisk rød tråd. Det er også masse suspenderte akkorder og sånn, som gir et åpent, luftig inntrykk av noe drømmeaktig. Jeg vet ikke om noen har analysert Flight grundig musikkteoretisk noen gang, mine teorikunnskaper er ganske rudimentære, men det er sånn jeg opplever albumet, i hvert fall. 

Knut: Med tanke på leken med referanser, var det kulturelle og musikkindustrielle faktorer som spilte inn på den tiden. Utover på nittitallet var det spennende å se seg litt tilbake, det var et tiår for nyutgivelser. Ting kom ut i CD-bokssett, deler av musikkhistorien ble tilgjengelig igjen. Det var lett å oppdage gammel musikk. Vi leste et blad som Mojo mye, og det magasinet ble på mange måter et symbol for den perioden. Mitt inntrykk av at åttitallet, i hvert fall om man ser på postpunk og sånn, var preget av at man ikke skulle se seg tilbake. Nostalgi var uglesett. Jeg snakket med Sverre Knudsen, som spilte bass i The Aller Værste!, en gang. Han sa at når de holdt på med musikk, skulle man være opptatt av det nye hele tiden. Han syntes det var rart med vår generasjon som også var opptatt av det gamle, musikk fra før vi var født. Men jeg tror det etter hvert ble ansett som litt kult å ha peiling på referanser og å kunne bruke musikkhistorien kreativt. Det var mange som gjorde det – bedre enn oss også. Et eksempel er Air, som kom med Moon Safari. En stor klassiker, som også stort sett er instrumental. 

Foto: Rune Goddokken/Lyse Netter

Jeg føler jo også at jeg kan høre Air når jeg setter på Flight. Og kanskje også et band som Tortoise, jeg opplever i hvert fall at et album som TNT er beslektet med Flight. Men de assosiasjonene kommer side om side med rock og pop og filmsoundtracks, alt det andre dere leker med. Og siden de andre samtidige bandene er like opptatt av å grave i musikkhistorien som dere, er det ikke så lett å alltid sortere hva som låter 1999 og hva som låter 1969. Det puster ganske organisk. Men ok, du nevner at dette er CD-boksens storhetstid, med økt musikkhistorisk kunnskapstilfang. Var det noen som ble spesielt viktig for dere?

Knut: Mener du konkrete bokssett?

Ja, det må nesten bli sånn! 

Knut: Good Vibrations, trettiårsjubileumsbokssettet til The Beach Boys forandret livet! Men det var mye vi tok inspirasjon fra. Tyske ting også – Can var for eksempel viktig. 

Dag: Citizen Steely Dan for min del. 

En godbit fra arkivet: Se Kåre & the Cavemen velge ut videoer på NRK2-programmet Pop TV i 1999

Dag, fortell litt mer om basslinjene på plata. Det er jo bassen som spiller mange av de viktigste hooksa, det man tenker på når man tenker på Flight. Låter som “Deliverance” og “Gallery Oslo”, for eksempel. Fantes det noen referanser for hvordan du tenkte bass på den tiden?

Dag: Mye av det var nok ting Knut mente jeg burde spille, og som funket bra. Jeg tror han tok utgangspunkt i hva jeg er god til, og så tok vi det videre derfra. Jeg hadde begynt å spille med fingrene, det var et mykere uttrykk enn surf-greiene vi holdt på med tidligere. Og jeg har alltid vært inspirert av bassister som spiller enkelt, men som også kan spille ganske funky. Rick Danko fra The Band og en så enkel fyr som Billy Talbot i Crazy Horse kan ha vært forbilder for meg i den fasen. (Retrospektivt tillegg: Samt ikke minst Gary Tallent jr. fra E Street Band, som i sin tur var inspirert av både James Jamerson og Nashville A-team-bassistene.. Men noen ganger kunne jeg putte inn ting man hadde plukket opp fra ting man hørte på der og da. Alice Cooper Band gikk det mye av i en periode, ikke minst i Turbo-sammenheng. Og det dukker opp en Dennis Dunaway-inspirert basslinje i de siste taktene i “Rock & Roll Farmacia”. På den låta har jeg også en liten bass-improvisasjon i begynnelsen av det rolige partiet, som Knut senere bygde gitartemaet i samme parti over.) 

Til da hadde dere opplevd en suksess jeg vil karakterisere som unik. Dere var et instrumentalband med mange lyttere og som var veldig mye i pressen, et svært viktig norsk medieband i den perioden. Den legendariske plateselskapssjefen Per Eirik Johansen var glad i dere, hadde stor tro på det dere holdt på med, dere fikk som sagt et forskudd som var nok til å bygge studio for. Kjente dere på et slags forventningspress? 

Knut: Det var flere forventninger og mye som sto på spill den gangen. I dag er vi et kultband, vi kan holde på i periferien helt for oss selv, for eksempel her i Moss, haha! Men den gangen var det for eksempel viktig å få en A-lista låt på P3. Hvis du ikke fikk til det, var utgivelsen litt mislykka – man skulle gjerne ha flere låter på A-lista. Jeg husker at vi ikke fikk listing med den andre singelen fra Flight, og det ble vi fryktelig skuffa over. Men “Filadelfia”, førstesingelen, ble til gjengjeld en liten radiohit. Det var også viktig at plata skulle gå inn litt høyt på VG-lista sånn at platebutikkene – Platekompaniet, Hysj Hysj, Free Record Shop, hva de nå enn alle sammen – liksom pusha den videre i filialene sine. Vi var del av the pop game, vi var ikke kultrockere i undergrunnen, som vi ville vært i dag. Jeg husker at bandet ofte ble omtalt som rockestjerner, og vi så til Gallagher-brødrene som rollemodeller for mediehåndtering… med katastrofale resultater. Så det var forventninger, men jeg tror kanskje at forvirring er et bedre ord. 

“Filadelfia” ble en hit – det merket man også når dere spilte den i går. På den låta sang dere også. Kan dere fortelle litt om teksten og ideen om byen som dukker opp i den låta? Og ikke minst tittelen. 

Knut: Teksten kom selvsagt helt til slutt da vi skulle ha et refreng. Vi var litt opptatt av bilder av den harde storbyen. Vi hadde sett filmer som Taxi Driver og Midnight Cowboy, deler av “Gallery Oslo” kan kanskje minne om “Everybody’s Talking” fra sistnevnte film. Det var nok litt ironisk, dette med levd liv, sene kvelder, å ha være på byen og å være ordentlig sliten… “Come on down if you’re feeling real heavy now”. Det handlet litt om rock’n’roll fra samme periode, Primal Scream og Oasis-greia. Å være lads som var typete på byen. Men i forbindelse med den låta, må jeg jo også nevne at vi fikk et nytt medlem på Flight, Per Øydir på orgel. Det var han som lagde riffet som ble utgangspunktet for låta. Per var fra Oslo, det var Anders også. Men resten av oss var fra Harestua, fra bygda, fra skauen. Kåre og Dag og jeg gikk faktisk i samme klasse. Med Per og Anders ble vi litt mer et Oslo-band, følte vi. Vi kunne forstå oss selv som det. Og Per bidro veldig mye kreativt, han forandra soundet vårt. Han er en veldig viktig faktor for at plata ble som den ble. 

Dag: Videoen til “Filadelfia”, som Ando Woltmann og hans makker Per (Vigmostad, journ.anm) lagde, understreker det Knut har fortalt nå. Det er deres tolkning av byen, og den var vel ganske omforent med vår egen. De er inne i en frikirke blant annet, du ser folk som er på kjøret og et nedslitt trafikkmaskin-Oslo fra rundt 1999 som gjør at man i dag tenker, jøss, det var en annen tid. 

Knut: Det var ganske mye usikkerhet rundt den tittelen. Låta var miksa ferdig som første låt fra albumet, og så ble vi intervjua av Håkon Moslet fra Dagbladet. Da hadde vi ikke bestemt oss for tittelen ennå, og vi skulle på turné med  Turbo, så jeg husker jeg satt på telefon i bilen på vei nedover i Europa. Det var snakk om at den skulle hete “City Tough”, haha – for dårlig. Så ble det “Filadelfia”, for jeg husker det var en touch av noe gospel-aktig i låta. Rolling Stones brukte gospel-kor i “You can’t always get what you want”, Primal Scream gjorde det… der kommer Per nå!

(Per Øydir ankommer scenen og setter seg)

Velkommen, Per.  

Per: Takk, jeg har sittet i kø og vært gjennom nirvana i to og en halv time. 

Ideen om å få med en keyboardist og skape en ekstra fløy i bandets sound – var det før dere møtte Per, eller var det gjennom ham at den formet seg?

Knut: Vi møttes vel først i gangen på øvingslokalet i Ibsen-tunellen, som ikke finnes lenger. Per begynte å prate med oss og vi syntes han var en kul fyr, skjønte at han spilte orgel og tok det derfra. 

Dag: Det var litt orgel på Jet Age også som Knut og jeg spilte etter beste evne. Så skulle vi spille live på store festivaler – var Roskilde den første gigen du var med på?

Per: Nei, det var Porsgrunn. 

Mye mer romantisk. Hva slags musikk holdt du på med på det tidspunktet, Per?

Per: Jeg holdt vel på med det jeg alltid har holdt på med, sånne sekstitallsgreier. Men jeg hadde ingen som var interessert i det samme og som jeg kunne spille med, så det var helt topp å bli med der. Da fikk jeg virkelig noe å bryne meg på, det var mye å lære seg og høyt nivå. Litt ilddåp. 

En av låtene på Flight, “In Farfizium”, er oppkalt etter et orgel som er viktig i soundet. Kan du fortelle litt om keyboardparken din og hva slags lyder du likte? 

Per: Jeg hadde jo vox-orgelet, også hadde vi farfisa. Det var på en måte de tingene vi trengte. Etter hvert hadde vi veldig lyst til å få noe mer hammond-aktig lyd også, men det var ikke overkommelig økonomisk sett, så da kjøpte vi et elka-orgel som var to-manuals, men som hadde perkusjon og de tingene der. Og så en leslie-forsterker, det hadde vi hatt hele tiden. Live brukte vi stort sett vox-orgel og el-piano fram til “Filadelfia” ble med i setlisten, da måtte vi ha elka-orgelet også. Men i studio brukte vi jo alt mulig rart. Ace tone og så videre. 

En band-assosiasjon som står veldig fram noen steder på Flight er jo The Doors – plutselig kommer liksom Ray Manzareks Bach-inspirerte orgelfiligrans inn i soloene og sånn. Var det noe du tok med deg inn i Cavemen-soundet? 

Per: Vi var inni så mye rart, men jeg var veldig opptatt av barock’n’roll i en periode, satt og hørte mye på Hep Stars. Og Benny Andersson lagde en del veldig barokkinspirerte låter i det bandet. “Wedding” og “Sunny Girl” og sånn. Jeg hadde vel lyst til å bli litt flinkere enn det jeg egentlig var, men jeg satt nå i hvert fall og prøvde. 

Per og Anders kom fra Oslo, men resten av dere kommer, som Knut nevnte, fra Harestua. Hva hadde det å si, Dag? 

Dag: Det er vel en klassisk fortelling, en kompisgjeng som vokser opp sammen, utvikler forskjellige interesser og inspirerer hverandre, er med på å forme livene til hverandre… de mest toneangivende og ambisiøse påvirker da livsbanen til de andre, rett og slett. Det kan jo ses på som en litt romantisk historie, kanskje. 

Knut: Vi har ikke hatt noe særlig fokus på at noen av oss er fra Harestua og at “de andre” er fra Oslo, altså. Men vi har fått høre fra andre opp igjennom at Per hadde så mye stil – i positiv forstand. Og det er ingen som har så mange venner som Anders. Men vi fra Harestua har vært litt mer… rare, da. Der er det en forskjell. 

Det å få inn et keyboard gjør at gitaren kanskje ikke må bære alt ansvar for å spille melodier og sånn. Og om man sammenligner Flight med Jet Age, er det et element av at gitaren slipper seg litt mer løs, improviserer litt mer, mens den bærer veldig mye av temaene på debutskiva. Hvordan preget det deg som gitarist å få inn alle disse keyboardfargene når du spilte, Knut? 

Knut: Det var en berikelse. Når man er ung musiker, teppelegger man ofte musikken. Man spiller så mye som mulig, markerer seg selv, skrur opp ampen og sånn. Når man blir eldre, skjer kanskje det motsatte, man ønsker ikke å ta så mye plass. Da vi skulle spille plata nå, utvida vi besetningen med ytterligere to musikere. Vi hadde vibrafon, vi hadde fløyte og saksofon. Mye av materialet vi spilte er orgelbasert, og jeg skulle egentlig ønske at det var mer av det, mindre gitar. Jeg gikk selv ut på området foran scenen i går og hørte på under lydprøven. Da kunne jeg høre de andre stå og spille, og jeg tenkte, shit, det her låter jo kjempebra. Så hvis vi skulle ha gjort noe nytt, tror jeg kanskje det ville vært litt mindre gitarbasert og at det hadde løftet fram mer av kapasiteten i hele gruppa. 

Da er det jo naturlig å spørre om det frister? 

Knut: Man har jo alltid lyst til å lage musikk, og drømmer om å gjøre det i hverdagen. Men når man setter i gang som voksen, med ansvar og barn og boliglån og alt det der, så blir man også påminnet om litt av det vi snakket om i sted – hvor utrolig mye mer tid man hadde til å jobbe med det, og gjøre det skikkelig, den gangen. Men man kan jo bruke tid på andre måter, da – den gangen ble et album laget på tre måneder eller tre uker. I dag kan man kanskje bruke tre år… eller tre tiår! 

Da er det i hvert fall alltid lov å drømme. Hvor lang tid tok innspillingen av Flight fra start til slutt? 

Dag: Tja, det spørs om man skal ta med disse forstudiene vi gjorde oppe på Bryn Ballroom, der også King Midas holdt til. Der spilte vi inn viktige demoer. Vi må nesten tilbake i arkivet, rett og slett, for å finne ut hva vi holdt på med når. 

Knut: Det var en slags syklus i platebransjen på den tiden. Man gikk i studio en sesong, en høst, og så ble det lansert den neste sesong, så gjorde man en turné, festivaler om sommeren kanskje, og så videre inn i studio for å lage et nytt album. 

Foto: Rune Goddokken/Lyse Netter

Blant forstudiene du nevner, Dag, finner man en ni minutters låt som heter “Get Carter”, som kom med som “b-side” på “Filadelfia”-singelen. Det er en komposisjon av Roy Budd, fra soundtracket til filmen med samme navn. Og den føles virkelig som noe som peker fram mot Flight, og hvor en del ideer prøvekjøres. Den er litt som plata i pilleformat. Det var vel det første dere spilte inn på egen hånd også? 

Dag: Det er faktisk Knut som spiller bass på den låta. 

Knut: Vi hadde vært på konsert med Spiritualized på en klubb i Storgata som het Mars. Da fikk vi en slags oppdagelse av dette her med å ha lange låter i samme toneart. Åtte minutter i E, liksom, med temaer som bygger seg større og større. Det var en viktig inspirasjon for å gjøre “Get Carter”, og det preger også åpningskuttet på Flight, “Deliverance”. Det er igjen dette her med bevegelse, en tydelig reise, en start og en oppbygning. Elven som renner ut i sjøen… det er vel noe sånt vi prøver å få til gjennom alle låtene på albumet. Og siste låta heter “Gibraltar”, haha.

Dag: For å ta det med hvem som spiller og ikke spiller litt videre, så var Knut og jeg borte på en Turbo-turne en gang – jeg var roadie og Knut var så klart Euroboy. I mellomtiden hadde de tre andre holdt på for seg sjæl oppe på Bryn. De hadde tatt et trommebeat som Kåre hadde lagd, basert på noe fra Jimmy Castor Bunch, og Per la et riff oppå. Og det er det som ble hovedriffet til “Filadelfia”. (Retrospektivt tillegg: Som så Knut tok ut og la oppå et helt annet beat, og fant på motmelodi eller hva det er på gitaren. Sånn vokste ting fram, rett og slett. Det er ikke godt å si hvor eller når ting begynner og slutter.) 

Å være i studio er en sånn oppdagelsesprosess hvor man tester ulike lyder og ideer, og hvor det som funker har det med å balle på seg. Kan dere beskrive hvordan det artet seg en kveld under innspillingen av Flight?

Knut: I klassiske studioer har vi jo et innspillingsrom, som er stort og hvor det er høyt under taket. Og så har vi et kontrollrom, og det er gjerne et vindu mellom de to rommene. I kontrollrommet er det ofte veldig god akustikk og dyre studiomonitorer. Et fantastisk sted å bare lytte til musikk. Den kanskje aller feteste lyden du kan høre, er når du har spilt inn noe live, fresht på en 24-spors båndmaskin og spiller rett fra den. Veldig bred lyd. Vi satt og hadde gode musikkopplevelser som vi lagde selv, gjerne med ølposer og god stemning. Det var ikke noe takstameter som gikk, så vi kunne prøve oss litt fram. Vi kunne bruke et par dager på en låt. 

Per: Det jeg syntes var veldig deilig da vi spilte inn Flight, var at vi også holdt på med filmmusikken til den Amundsen-filmen. Da fikk vi utløp for litt andre typer låter som var mye mer konkrete. Vi kunne spille dem inn mens andre ting fikk ligge litt, noen av de store vanskelige låtene som kanskje var mer abstrakte og som vi ikke ennå visste hvordan skulle ende opp. Og kanskje det oppsto en eller annen rar ting i Amundsen-låtene som kunne brukes på albumet. Noen av låtene oppsto i studio. “Ambulance Cruiser” ble jo til der, for eksempel. Og det er litt vanskelig når man skal øve inn noe sånn, for man kan liksom ikke bruke samme tilnærming når man prøver å øve dem inn. De har jo kommet til gjennom jamming, men du kan ikke jamme deg tilbake til åssen det låt, ikke sant. Hvis jeg skulle lage en skulptur med bind for øynene, kan jeg ikke lage den samme skulpturen en gang til uten å se hva jeg driver med. Det var uansett deilig å spille inn, det var så åpent. Ideer ble kastet ut, vi prøvde og enten funka det eller så funka det ikke. Jeg må si, siden Ando er tilstede her nå – den beste kvelden vi hadde, i hvert fall for mitt vedkommende, var når dere kom ned og vi spilte inn “99°”. Det syns jeg bare var så utrolig bra. 

Foto: Rune Goddokken/Lyse Netter

Det er jo en spøkelsesaktig låt, for den ble omtalt i flere forhåndsomtaler av Flight, men da plata kom i butikken, var den ikke der. Hva skjedde?

Knut: Vi inviterte Ando og Per fra King Midas til studio for å samarbeide om en låt til albumet. Det ble gjort på én dag, det var deres låt og de hadde full styring hele dagen. På er det noe som ikke er et vokal-sample, men en parafrasering – Ando synger et refreng som henter noen linjer fra en låt på Berlin-albumet til Lou Reed. Veldig tøffe linjer: “How do you think it feels / when you’ve been up for five days?” eller noe sånt. Da ble det et spørsmål om opphavsrett, det måtte klareres. Vi måtte ta den av albumet og sende den til Lou Reeds management. Visstnok havnet den til slutt hos Lou Reed selv, som måtte sette seg ned og høre. Han krevde da en god cut av låta, men det var også for gitarriffet, som han mente var litt vel likt en Velvet Underground-låt. Så det endte opp med at plata finnes i flere versjoner, med og uten den låta, og jeg tar tilbake det jeg sa innledningsvis – den beste versjonen av plata er nok den som har med den låta. 

Det å bringe inn sang på denne plata, både på “Filadelfia” og “99°” – var det en terskel å bryte med det instrumentale uttrykket til bandet?

Knut: Litt, men vi følte vel at det å spille instrumentalt var noe som holdt oss tilbake med tanke på kommersielle sammenhenger som radiospilling og sånn. Men så var det en del populær musikk på nittitallet som på en måte var delvis instrumental. Låter som hadde vokalsamples eller vokal-hooks – “Check it out now, the funk soul brother…” sånne tøffe linjer, men egentlig ikke tekst og vokal i tradisjonell forstand. Det var vel sånn vi tenkte, og etter hvert begynte vi å skrive tekster og synge, og bli mer som et vanlig band. Men akkurat det angrer jeg litt på – jeg syns vi kunne prøvd å holde litt på instrumentalmusikken og ta det videre. 

Når dere har fordypet dere i musikken den siste måneden – føles Flight annerledes nå? Har det endret synet deres på hva slags musikk dette er? 

Per: Det var jo ikke alle låtene vi spilte live på den tiden, og det handlet om at det var ting hvor vi ikke følte vi klarte å yte plateversjonen rettferdighet. Jeg vet ikke om vi er blitt bedre til å spille eller lagt lista lavere eller hva som er grunnen, men jeg syns vi fikk det til bra i går, altså. 

Dag: Vi har heller ikke jobba like konsentrert med det på den måten før – at vi har tenkt, shit, dette må vi faktisk gjøre, vi må få til alt dette her. Det var lettere å legge ting i skuffen da. Men nå måtte vi tenke, ok, “Sex Kabin” får vi ikke til å groove, da omarrangerer vi litte grann, så spiller jeg litt mørkere på bassen, kanskje, sånn at det ikke bare blir Peter Hook-type lyder, og så funker det greit allikevel. 

Knut: Det har vært en kjempefin erfaring, det er vel det kjedelige svaret. Det er spesielt at noe man lagde litt tilfeldig, noen måneder en høst for lenge siden, er noe man stadig kommer tilbake til og må øve inn på nytt. At det er materiale vi må jobbe med. Men vi hører jo kvaliteten i det, at det er noen tidløse kvaliteter. Og når det funker, synes vi det er fett å spille live. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger