I anledning Moldejazz’ 60. festival har jazzhistoriker Bjørn Stendahl samlet minner fra en flott tid, og vil daglig fra åpningsdagen mandag, presentere tilbakeblikk på hvert tiår.
Hvordan begynte det?
I det dansk-norske Jazzbladet, februar 1960, skrev jazzjournalisten Rolv Wesenlund: «Hvilken by blir Nordens Newport? (…) Må tiåret foran oss bringe jazzfans i mange land i nærmere kontakt med hverandre, og må vi slutte med vår nasjonale navlebeskuelse. Vi kunne f.eks. begynne med en dansk-norsk jazzfestival til sommeren … i år. Det må finnes en liten by et sted, som gjerne vil bli Skandinavias Newport. Tiden er moden…»
Da hadde noen kreative jazzfolk i Molde allerede begynt å sysle med tanken. 24.3.1960 skrev Wesenlund i Dagbladet at tre byer nå hadde lansert idéen om en jazzfestival: Sandefjord, Horten og Molde. «Kommunikasjonsmessig ligger ikke Molde så godt an – men den kan bli vår jazzby nr. 1 ved å handle hurtig og effektivt.»
Og allerede en uke senere meldte Dagbladet: «Molde blir Newport – i år!». Jazzklubben i Molde hadde henvendt seg til kommunen, turistmyndigheter og næringsliv, og ventet på svar.
Men så fort gikk det ikke. Selv planer for festival i 1961 møtte motbør, da arrangørene oppdaget at «musikerne skulle ha honorar»! Men på årsmøtet i Norsk Jazzforbund 6.11.1960 ivret flere byer for å sende representative band – gratis. Og slik gikk det til. Det kom band fra Oslo, Hønefoss, Drammen, Stavanger, Ålesund og Trondheim – og naturligvis fra Molde. Kjell Karlsens kvartett ble «husband», engasjerte solister var Karin Krog, Laila Dalseth og den amerikanske trompeteren Benny Bailey, bosatt i Sverige – han ble alibiet for at festivalen kunne kalle seg internasjonal.
Det var tre spesielt iherdige moldensere som sto bak de første festivalene: Otto «Kikkan» Sættem (31 år), Storyville Jazz Club’s formann, som også ble formann i festivalstyret, Per Inge («Pingen») Hansen (20 år), nestformann og sekretær, og Petter («Pella») Pettersson jr. (22 år), bosatt utenfor Molde 1958–62, sekretær i Norsk Jazzforbund 1960–61. Alle ble aktive i jazzen gjennom mange år. I 1967 ble klubben og festivalen formelt skilt, og initiativtakerne konsentrerte seg om festivalen.
Den første festivalen i 1961 gikk over tre dager (fredag–søndag 4.–6. august) med én konsert hver kveld med 4–5 band på hver konsert. Ved krysset Julsundvegen–Sandvegen, vis-à-vis dagens Aker stadion, lå «Utstillingshallen», opprinnelig bygd for pelsdyrutstillinger, derfor også kalt «Revehallen», hvor det gjennom årene (fra 1930) hadde vært forskjellige typer utstillinger, teater, konserter, dans og sportsarrangementer. Her fant den første jazzfestivalen sted. Men ikke bare der: På grunn av den store publikumtilstrømningen, ble det arrangert parallellkonserter i Gjestestova på Parkhotellet, og musikerne ble fraktet mellom scenene ved et snedig transportopplegg. Festivalen ble formelt åpnet av ordfører Petter Pettersson (senior).
Men Revehallen ble brukt i bare ett år. I april 1962 ble nye Molde kino innviet på Godtfred Lies plass ved Moldeelva. Den skulle bli det viktigste konsertstedet, og ganske enerådende som sådant, fram til midten av 80-tallet. Andre lokaler ble 1962–72 kalt jammesteder, som den rosatapetserte Alexandra-kjelleren, det moderne Folkets Hus, Gildehallen (i Romsdalsmuseet) og Varden (høyt oppe på fjellet, 1965–75). I 1966 fikk byen sitt nye flotte rådhus, beliggende mellom Storgata og Kirkebakken, og der ble det både jam-sessions, konserter, festivalklubb og storslåtte åpningsseremonier til ut 80-tallet. Festivalklubb het det også i Alexandra fra 1973, i kaféen Lucullus fra 1975 og i Folkets Hus 1976–82. På sistnevnte sted ble det også vist jazzfilmer i samarbeid med den amerikanske ambassaden 1975–85.
Gateparader har vært årvisse begivenheter – godt at bassister har barnevogn. Foto: BS, 1980
I 1972 arrangerte festivalen sin første konsert i Molde domkirke, med Ruth Reese og Molde Ten Sing. Den ble fulgt av sporadiske konserter utover i tiårene, etter hvert flere rene jazzkonserter.
I det samme året, 1972, ble et gammelt sjøhus ved Reknesmoloen tatt i bruk av noen multikulturelle entusiaster, med Martha Schumann som initiativtaker. I femten år (1972–87) ble det såkalte «Naustet vårt» et vitalt sted med kunstutstillinger, variert underholdning, lyrikk, viser, korsang, folkemusikk og jazz.
Kaféen Lucullus (i Kirkebakken) var en aktiv festivalklubb fra 1975, men ble mot slutten av 80-tallet mer et sted for blues og rock, og ble gitt opp av festivalen i 1991.
I 1977 og 78 fant festivalens åpningsseremonier sted i det ganske nyoppførte (fra 1973) Kulturhuset oppe i «Chateau-hagen». I de følgende årene var det mest teatervirksomhet der, men fra 1983 ble det mye brukt av festivalen både som klubb og rent konsertsted. Oslo-klubben «Blå» styrte der i en periode fra 1999.
Fra 1978 økte festivalen sin virksomhet i Alexandra hotell. Opptil tre lokaler kunne være i bruk samtidig, det var konserter, jammer og nattarrangementer både i kjelleren og i restaurantetasjene. Ett av tiltakene het «Artur Bleiken Saloon» (1979–82), oppkalt etter det lokale tradbandet.
Men byen manglet et virkelig stort konsertlokale, større enn kinoen og Kulturhuset. En tirsdag i festivaluka 1979 rykket Albert Collins med sitt bluesband inn i Idrettens Hus, fulgt dagen etter av stillfarne Phil Woods Quartet. Dermed ble denne store sportshallen et åsted til festivalens bruk i over tjue år. Ti år senere, i 1989, opptrådte The Blues Brothers Band på en utescene i Romsdalsmuseet, og dermed var det kommet enda en konsertarena for et stort publikum. Museet hadde vært brukt ved to tidligere anledninger, med et amerikanske mannskor i 1973 og ved festivalåpning i 1975. Fra 1994 tok det virkelig av med store utekonserter som faste innslag i festivalprogrammet.
Et hus på museet het, som nevnt, Gildehallen; i 1988 døpte noen det om til Perspiration Hall («svettehallen», en humoristisk vri på den berømte Preservation Hall i New Orleans), og det ble et hus for festivalens tradjazz. I 2008 flyttet tradjazzsenteret over til Alexandra og ble der kalt «New Perspiration Hall», men i 2015 var man tilbake til Gildehallen for en stund som «Old Perspiration Hall».
Utover på 80- og 90-tallet var også andre lokaler sporadisk i bruk, som DH-kroa, Gamle Molde, Kaffistova, Fiskerimuseet på Hjertøya og Rådhusplassen med gratiskonserter.
Tidlig på 90-tallet sto Forum-bygget i Julsundvegen 4 klart til bruk. Teatret Vårt flyttet inn der, og fra 1992 ble dette en viktig scene for jazzfestivalen – det beste konsertlokalet i byen, ble det sagt. Like deretter (1993) etablerte Molde Jazzmusikerlaug sitt eget sted, «Hot Hat», i kjelleren på Hotell Molde. Dette ble et godt brukt jazzlokale i nærmere femten år.
Så kom et viktig år for konsertlivet i Molde: 2003. Da sto Bjørnsonhuset ferdig (åpnet 11.11.2002), en god og romslig konsertsal tilknyttet det nye hotellet Seilet. Det førte til at konsertene både i Molde kino (1962–2002) og Idrettens Hus (1979–2002) opphørte – og mange var fornøyde med det. I det samme året (2003) startet festivalen med intens bruk av Alexandraparken. Noen år senere ble det arrangert intimkonserter på Reknes. Og fra 2008 ble det innført en ny skikk: Lørdag morgen kl. 07.00 (etter hvert fredager) ble utescenen i Reknesparken stappfull av folk som ville høre «Break of day in Molde».
2012 var enda et betydningsfullt år i festivallivet: Kulturhuset Plassen ble åpnet (14. juli) på Gørvellplassen. Teatret Vårt stengte virksomheten i Forum, og fikk plass i den nye, fine teater- og konsertsalen. Festivaladministrasjonen flyttet også inn, klubblokalet Storyville fikk plass i øvre etasje, og på taket kom en ny utescene. Forbedringer i Moldes kulturliv omtrent hvert tiende år…
Hvorfor har jeg skrevet så lite om musikken under festivalene?
Vi kommer nok til det i påfølgende historikk fra tiår til tiår.
Bjørn Stendahl
Kilder: Terje Mosnes: Ut av det blå (2010), Jazz i Molde (1980) og Jazz i Molde II (1991), Bjørn Stendahl: Freebag…? (2010) og Fusion funk & gla’jazz (2020), Petter Pettersson, div. avisutklipp m.m.
