Now's the time

NTT: Bysommer-nummeret

Vi skriver om en gammel låt av Lillebjørn Nilsen, vi får sommerlåttips av Bodil Niska og aktivitetstips fra Motvind-arrangør Andreas Hoem Røysum.

Hei, god helg og velkommen til et bysommernummer av Now´s The Time! Vi er, som de fleste andre, nokså stedfaste i sommer, og denne utgaven vies delvis til grublerier rundt en velkjent låt om akkurat det – men vi har også litt annet stoff til dere. Sist helg fikk blogghalvdel Roshauw til alt overmål med seg en vaskekte norsk sommerfestival, da Mandaljazz gikk av stabelen. Du kan lese om dag én her, og dag to her – det var en strålende opplevelse, ikke minst med tanke på hvor fin, avslappet og velsignet vanlig festivalstemning det går an å skape trass i Alt Det Der. Folk som velger å ta seg på konsert i sommer, enten det er festivalene som går av stabelen eller det er ulike konsertserier, har gode ting i vente.

Det finnes andre ting å hygge seg med også – tidligere i år slapp storbandet Large Unit, drevet av Paal Nilssen-Love, som vi pratet med i forrige uke, albumet Ethiobraz. Albumet er et opptak av den spinnville konserten med bandet og det etiopiske danse- og musikkensemblet Fendika fra Moldejazz i 2018. I kveld slipper Large Unit et filmopptak av den samme konserten, i tillegg til dokumentasjon av øvingene i forkant. Du kan se en teaser allerede nå, og det er også verdt å merke seg at medlemmene av Large Unit er blitt enige om å gi alle donasjoner i forbindelse med filmen til Fendika Cultural Center i Addis Abeba. Situasjonen for musikere og dansere i Etiopia er svært vanskelig under Covid-19 og du kan bidra på PayPal her, i tillegg til vippsnummeret 616140. Konsertopptaket er en åpenbar påminner om hva som er mulig å få til på konsertscener – kvelder og møter som simpelthen ikke er til å tro. Og det å hjelpe steder som Fendika er en måte å sørge for at vi har slike ting i fremtiden også. Apropos bandleder Nilssen-Love minner vi nok en gang om premierekonserten til hans nye kvartett med Calle Neumann, Ingebrigt Håker Flaten og Ketil Gutvik neste torsdag på Nasjonal Jazzscene. De sommerkonsertgreiene på Victoria startet litt stivt, og forholdsvis beskjedent besøkt, men i går var vi innom det nye bandet Flukten og da var det både utsolgt og lune ribber, så hvem vet, det er verdt et besøk og sikkert også lurt å handle billetter på forhånd. Du kan forresten lese Arild R. Andersens rapport fra den konserten her.

Apropos konserter: Altfor få snakker om KROKOFANTEN I ROMMET. Det kan du gjøre noe med på Hærverk i kveld, når de spiller sin andre av to dager i en intim setting, som garantert ikke legger voldsomme dempere på trioens malingfjernende shredskronk. Det er Motvindfestival på lørdag – mer stoff om det lenger nede i saken. Tord Gustavsen Trio gjester Salt på søndag, og på mandag kan du få det bedre av å gå ned til samme sted og få med deg en konsert med Morgonrode, det kan sikkert kurere litt blues. Og i kveld står Kongsberg Jazzfestival for TV-stueunderholdningen med en sending bestående av Nora Noor, Nils Petter Molvær og Fredrik Høyer + Ståle Liavik Solberg.

 

Bodil Niskas tre sommerfavoritter


Bodil Niska med Bjørn Alterhaug. Foto: presse

Det blir lange, late dager fremover. Hva skal du gjøre med dem? Å spasere til et sted der det går an å få seg noe å drikke, og noe å høre på, er ikke noe ueffent alternativ. Vi har tatt mål av oss å høre med saksofonist og Bare Jazz-innehaver Bodil Niska en gang i blant om hva som selger godt over disk for øyeblikket. Det fortsetter vi med utover året, men i denne utgaven hørte vi med henne om hun har noen sommerfavoritter hun vil dele. Det hadde hun, og hun kommer samtidig med denne hilsenen: “Vi har åpent hele sommer og utvidet til klokka ti på kvelden på torsdag til og med lørdag . Fått ølservering ute,  og det e stas … Stikk innom!”

Shirley Horn«Here’s to life»

David Fathead Newman med Dr. John: «Candy»

Keith Jarrett«My song»

 

Planter, veggtepper, lys, røkelse og det hele

Lørdag 4. juli blir det heldigvis en slags Motvind-festival, og vi anbefaler alle om å løse billett til dette hjertevarmende arrangementet, som finner sted midt på Karl Johan av alle steder, men heldigvis inne på Nasjonal jazzscene på Victoria, der festivalen også ble arrangert i fjor, noe som funka bra, tradisjonen lå i veggene, det tekniske var etter bransjestandard, men de satte likevel preg på stedet med en helt egen stemning, lukt og vibe. Vi snakket litt med et av menneskene i Motvind Kulturlag, Andreas Røysum. Han er også musiker, og det må sies at hans selvtitulerte Ensemble virkelig er noe av det vakreste som finnes i norsk musikk i dag. Konserten på Hærverk forrige uke var i sannhet et fantastisk, kollektivt kaosmos, men så fengende, lett å like, melodiøst, riffete, løst, at jeg tror mange vil få et viktig kick av å oppleve det. De skal ikke spille lørdag, men se dem en annen gang, og flere av musikerne er nok tilstede i salen og gir mening til kvelden bare i form av sosial vilje. Blogghalvdel Roshauw så dem i Mandal noen dager senere, og beskrev dem ypperlig her.


Andreas Røysum. Foto: privat

Hallou Andreas! Synd med alle de utenlandske navnene som utgår av naturlige årsaker, men hvordan blir vibben på Motvind i år? Føler du et ekstra behov for at vi skal samles i kunst og fellesskap nå?
— Vi er glade for at det blir noe i det hele tatt. Vi skal pynte med planter, veggtepper, lys, røkelse og det hele, så det blir nok så varm og sløy vibb som det lar seg gjøre under forholdene. Jeg føler helt klart et ekstra behov for fellesskap og kunst som blir til mellom mennesker i sanntid. Det å begynne å møte gode venner jevnlig for å øve igjen var veldig livsbejaende, og fikk meg til å innse at jeg kan tolerere det en god del så lenge jeg vet at muligheten for å spille Musikken med vennene mine vil komme igjen. Hørte forøvrig på en av de sju Joe McPhee & Paal-platene fra den drøye CD-boksen deres i stad. På en konsert fra Okka Fest prater Joe om at ikke alle har friheten til å spille musikk, og at frihet ikke er noe å ta for gitt i en verden hvor mange lider under mangelen på det. Det er så sant, så sant. Med den innfallsvinkelen lyser det på innsiden av takknemmelighet selv om det ikke er noe konserter eller turnering så lenge man får spilt med andre! Det er helt rått med ekte konserter igjen!

Det er et sterkt program på den lørdagen. Moskus som fremfører Plastic Sun av Svein Finnerud Trio, og duoen Maja Ratkje/Lasse Marhaug er bankers i mang en NTT-lesers bok, men Per Anders & Ingvill Marit Buen Garnås? Fortell litt om dem, selv om navnet røper noe.
— De tre innslagene speiler på mange måter bredden i hva Motvind presenterer. Rystende vakker folkemusikk, drøy støy og alt imellom. Jeg tror det kommer til å gå opp i en større enhet!
Per Anders & Ingvill Marit Buen Garnås er det Hans Kjorstad som har introdusert meg for på turné. Per Anders spiller fele og Ingvill Marit synger. De ga ut den nå smått legendariske plata Salme, segn & solbøn i 2010, og det er en uhyre sjelden mulighet til å høre de to sammen. I mine ører er dette kosmisk musikk helt på høyde med hva nå enn det skulle være.

Du er aktiv med Motvind Kulturlag, som blant annet har satt kritisk blikk på Kongsbergfestivalens samarbeid med Kongsberg Gruppen, våpensalg og fokus på økonomisk vekst. Etiske problemstillinger i hverdagen og forretningslivet, og i verdenshistorien, er noe mange har oppdaget på nytt i det siste.
— Vi har ikke endret syn på noe som helst, og håper at kulturlivet tar inspirasjon fra alle rundt omkring i verden som står opp mot urett enten den rammer en selv eller ei. På papiret virker det som om norske kulturlivsaktører jevnt over er en gruppe som bryr seg om saker som miljø, fredsarbeid, sosial ulikhet og rasisme. Jeg håper de enorme ofrene mange rundt omkring i verden gjør for disse sakene kan inspirere norske musikere og andre kulturlivsaktører til å gjøre noen bittesmå offer for det samme. Og med «bittesmå offer» mener jeg ikke å ofre et par minutter til å bytte ramme på profilbildet sitt på Facebook eller legge ut en dårlig skjult skrytepost om at man tok tog til gig i Bergen én av veiene.

Men ting skjer. Statuer veltes. Har du tro på en vending her? Andre tanker om vekst og rettferdighet kan vokse frem.
— Et av hovedargumentene fra Kongsberg Jazz, og andre meningsmotstandere, har vært at våpen har blitt produsert på Kongsberg i 200 år. Det har blitt gjort så lenge at det ikke går an å kritisere det i frykt for å tråkke folk på tærne. Kan du tro at DET brukes som et argument i en sak som handler om etikk? En sak som handler om å bruke kunsten og kulturens enorme påvirkningskraft på resten av samfunnet til å stake ut en ny og bedre kurs.
Man kan altså ikke kritisere krigsprofitører eller strebe mot en omstrukturering av en lokal hjørnesteinsbedrift sitt virke, da de allerede i 200 år har forsynt ymse konflikter med våpen og krigsmateriell. I kraft av det må man naturligvis fortsette i samme spor! Transponer den logikken til f. eks kampen mot rasisme eller kampen mot klimaforandringer. Se for deg at noen brukte det som et argument i en av de sakene. For meg er dette en eksemplifikasjon på hvordan svært privilegerte grupper (i dette tilfellet norsk kulturliv) unngår å bedrive selvransakelse, da resultatet av denne selvransakelsen ville ført til at man enten mister materielle goder, eller må jobbe hardere for å få tilsvarende goder fra en annen kilde.

Samtidig kan man jo se at saker som rasisme og miljøtrusselen er noe folk er mer og mer opptatt av, både globalt sett og på hjemmebane?
— Apropos miljø og systematisk undertrykkelse av mennesker som er langt unna en selv enten sosialt eller geografisk: Ingen industri forurenser like mye som militærkomplekset. USAs militære forurenser alene mer enn over halvparten av verdens nasjoner til sammen. Det er på tide at klimabevegelsen og fredsbevegelsen innser at de er én og samme.
Det går heller ikke an å skille militærkomplekset fra det som refereres til som strukturell rasisme. Søkkrike mennesker tjener seg enda rikere på at folk langt vekk fra de selv lider; enten mennesker som er langt unna geografisk (f. eks folk som bor i Jemen eller Libya) eller sosialt (fattige folk enten langt borte eller nært hjemme) eller aller helst begge!
Så lenge mennesker er antatt annerledes nok og fjernt nok unna ens egen livssituasjon er det veldig mye enklere for makthaveriet å utnytte de uten å vekke for mye oppmerksomhet eller engasjement fra sivilbefolkningen hjemme. Man gjør det så komfortabelt som mulig for sine egne slik at de blir late og numne; ute av stand til å forstå at noe av komforten kanskje går på bekostning av andre menneskeliv. Hadde vi tolerert at våpen fra Kongsberg til stadighet har dukket opp på slagmarken i Jemen om Jemen lå rett borti høgget og ofrene for konflikten snakket nesten samme språk som oss, hadde samme hudfarge som oss og samme gjennomsnittsinntekt? Tror ikke det.

Ja, dette er sterke tanker. Har du en anmodning til ny kommende sjef for Kongsberg-festivalen?
— Min anmodning til kommende festivalsjef i Kongsberg Jazz er å ta et møte med Motvind hvor vi kan snakke ordentlig sammen. Jeg vil at den nye sjefen skjønner at vi ikke er en fiende av Kongsberg Jazz, og at vi ikke mener at de som jobber verken i festivalen eller i Kongsberg Gruppen er noe dårligere eller mindre moralske mennesker enn andre. Vi ønsker det beste for festivalen, for byen, for landet, for verden. For å snu et velbrukt argument på hodet; nei, det er ikke vår feil at verden er som den er, men om vi vel vitende ikke anstrenger oss for å skape nødvendig forandring så er det helt klart klandreverdig. Maktstrukturer vippes og forandres nedenfra og opp, ikke motsatt. Om vi samles kan vi skape de forandringene mange av oss drømmer om hver for oss.


Andreas Røysum og Hans Kjorstad. Foto: privat

Motvind er forøvrig også navnet på en gruppe som kjemper mot vindmøller i fjellheimen. Hva tenker du om den politiske kampen der?
— Hans Kjorstad hørte på radioen en morgen i fjor at organisasjonen Motvind hadde fått tusenvis av medlemmer de siste dagene, og flippa nesten helt ut. Det hadde vært passe rått! Vi blir også stadig vekk tagga i vindmølleting. Jeg har ikke så peiling på det opplegget der, men ut fra det jeg har hørt så høres det ut som en logisk bit i den sittende regjeringa sitt puslespill; føkker opp mer enn det gjør nytte og gjør private investorer steinrike, så jeg backer de andre Motvind-folka.

Du er glad i skog og mark. Har du noen aktivitetstips til de mange som har bysommer i år?
— Ja, jeg kommer på fire spesifikke ting nå på strak arm.

1. Jeg liker meg på Pantern på Bygdøy, som Andreas Wildhagen introduserte meg for. Der er det kule klipper på alt fra 1 til 10+ meter. Det finnes en legendarisk gammel video et eller annet sted på Facebook av at Wildhagen stuper fra det høyeste! Vi feiret også 30-årsdagen hans der. Da hoppet han ned med en 3-formet ballong i den ene hånda og en 0-formet ballong i andre hånda, tok en 180 og poserte for kameraet i lufta. Han landa dog så jævlig på rævva, men det gikk ok og er et lystbetont minne.

2. Dette har jeg ikke gjort på noen år, men før pleide jeg og vennene mine å ta siste banen opp til Frognerseteren med sykler, for å så cruise ned til byen igjen. Veldig fort og morsomt!

3. Jeg har også veldig gode minner fra å spille sandvolleyball. Vi er en relativt stor gjeng med musikere og tilfeldige folk som har blitt med på banen. Jeg har vært slapp hittil, men det ser ut til at sesongen allerede er godt i gang.

4. Sommeren 2015 var en ekte kjærlighetens sommer for gjengen min. Motvind ble født, men også en langt mer mystisk «festival» som har blitt avholdt samtlige år siden på forskjellige lokasjoner i skogen. Man må som regel gå et par timer, så det er bare relativt dedikerte folk som er hypp på en så deilig hippie-aktig skogsfest som mulig. I fjor var det tropenatt 4 kvelder på rad, kanskje 40-50 folk, kule musikere og generelt helt utrolig flott urstemning. Om noen er fryktelig hypp på å komme, så ta kontakt med meg for detaljer!

Til slutt er du nesten nødt til å anbefale en eller to plater som du har kick på og som kan løfte sommeren til noen og enhver.
— Har de siste åra hørt veldig mye på en samleskive med «primeval greek village music: 1907-1960» som heter Why The Mountains Are Black. Utrolig musikk …

Har dypdykka mer ned i Leroy Jenkins-katalogen de siste månedene, og vil gjerne trekke frem denne flotte elektro-akustiske plata fra 1979; Space Minds, New Worlds, Survival of America. Jenkins var en fantastisk og kreativ fiolinist og komponist. Om denne plata med Andrew Cyrille, Anthony Davis og Richard Teitelbaum gir medsmak kan man f. eks sjekke ut Revolutionary Ensemble med Sirone og Jerome Cooper, duoplata hans med Rashied Ali eller noen av de tidlige tingene med Anthony Braxton. På én av de shredder Jenkins så heftig at Braxton bryter ut «yeah! Play that fiddle!!!».

Ha en herlig sommer, Andreas. Vi ses i marka.

 

Bysommer

1. På bass: Terje Venaas

Det finnes noen fine, rumlende øyeblikk i den dype enden av bassenget i norsk musikkhistorie, og godt er det, men det finnes ikke fryktelig mange basslinjer som føles like komfortabel i låta den smyger seg rundt i enn måten Terje Venaas virkelig legemliggjør den oppknappede, luftige stemningen i Lillebjørn Nilsens “Bysommer”. Det kokette spillet hans tar seg større og større friheter underveis i den lille byvandringen, de synkoperte små slidene fra lyst oppe i registeret som under (pre-)refrenget sitter som skudd og komplimenterer låtas karakteristiske rototom-slag, og de sjelfulle frislippene får de karakteristiske stavelseskaskadene til Lillebjørn som for eksempel slutter med låtas mest kjente linje, ja, ved Lavik, til å fly.  

Spillet til Venaas fortjener i det hele tatt langt mer gjenlytting og skriverier fremover, men i denne omgang spurte jeg platesamler og sporadisk NTT-bidragsyter Jørgen Sørgaard Egeland om å raske sammen en liste med temaet Topp 3 Terje Venaas-basslinjer som ikke er Bysommer. Dette er svarene hans. 

Terje RypdalBleak House (Bleak House, Polydor 1968)

Venaas i unis med byoriginalen Christian Reim på piano. Sammen med Jon Christensens galopperende ride skaper de et solid fundament for Rypdals svaiende gitar og det third stream-aktige blåsearret. Flott Garbarek-solo også!

Bash – Quiquenita (Quiquenita b/w Kokosnøtter og Bananer, NorDisc 1971)

Tidligere nevnte Christian Reim rakk bare å gi ut én singel med denne supergruppen og den er i tillegg umulig å oppdrive. Men for en singel det er, den tidsriktige engelskuttalen til tross. Illsint fuzzgitar, Lillebjørn Nilsen på akkert (hardingfele på b-siden!) og et suggererende bassostinat. Ultra rare killer, for å sitere en legendarisk Oslo-platedealer.

Roy HellvinSåg Du Noko Til Kjerringa Mi (Roy Hellvin, Philips 1976)

Roy Hellvins debut-LP er en norsk folkjazzperle som har gått under radaren til de aller fleste. Den er helt på høyde med Østerdalsmusikk og den første Søyr-LP-en, og den grooven de er inne i rundt 1:09 her kunne jeg hørt en hel albumside med.

2. Ja, på balkongen

En gang på starten av åttitallet tok foreldrene mine med seg en egenrådig og ukastrert hannkatt som het Opus, og flyttet inn i en bygård på Majorstua. Der vokste jeg opp, et rolig sted ved siden av en støyende gate som heter Kirkeveien, om nettene kunne du se gjenskinnet fra bilene sveipe som vindusviskere av lys over de gradvis mer oppsprekkede takene i kåken, forårsaket av at gården tydeligvis ikke sto helt i ro, det var noe med grunnforholdene, men det er visst blitt fiksa på nå, tror jeg. Kanskje hele gården har trutnet. Kirkeveien var ikke noen spesielt pen vei å vokse opp ved siden av, men en gang i blant kunne utsikten fra balkongen være vakker, noen dager midt fellesferiens dvale, hvor man kom hjem til et sommertomt Oslo og veien lå der stille og badet i et spesielt sollys som jeg noen ganger kan føle simpelthen ble igjen på åtti- og nittitallet, selv om det er rent nostalgisk pølsevev. Men apropos ting som faktisk ble igjen på nittitallet, var jo utsikten fra den samme balkongen nokså flott etter Drillos ulike triumfer på hjemmebane, hvor mengder av folk i rødt hvitt og blått valgte å ta seg en gåtur ned Sognsveien og Kirkeveien heller enn å vente på T-banen og gikk forbi og ralla. Men bortsett fra slike spredte fornemmelser, har akkurat stedet der jeg har vokst opp virket litt vaksinert mot en type byromantikk man finner mange andre steder i denne byen. Joda, 2-300 meter opp i gata kommer man til kåken der Lars Saabye Christensen i sin tid skrev Beatles, og som også er bygården med tørkeloftet hvor Halvbroren starter, nokså vis a vis lokalet som huset smågodtkrukkene og de falmede brusflaskene til den legendariske og kantede kioskeieren Esther. Greit. Men går du et par hundre meter ned fra bygården, kommer du til Majorstukrysset, som jeg noen ganger har valgt å kalle vestkantens Carl Berner, men nå blir liksom Carl Berner finere og finere på sitt vis med årene, jeg tror faktisk den irriterende rundkjøringen funka – mens Majorstukrysset bare har fortsatt å være så jævlig kryss, goldt og småkaotisk, som en litt teit lillebror av Jernbanetorget, med få ting som trekker opp utenom den klassiske tobakkskiosken på hjørnet der skuespillerparet Bjørn Sand og Unni Bernhoft fremdeles selger sigg og mozartkuler og den lille bjørnefontenen, laget av dyrevenn Asbjørg Borgfeldt, som med både den og Torshovoksen på CV’en må sies å være 20-bussrutens most valuable player. 

Det er virkelig ikke vondt ment, jeg er glad i strøket mitt, sånn som man gjerne er. Men ingen skriver låter om Bogstadveien, liksom, og hadde jeg vært i et bryllup eller et første juledag-selskap hvor Oslos gater møttes med finstasen på, hadde jeg heller sittet ved siden av hva som helst, Rosenkrantz gate, Bygdøy Allé eller Tåsenveien i oppoverbakke, enn å havne på bord med gode gamle BV. Hva pokker skal du slå ihjel tiden med da, etter å ha brukt de første fem minuttene på å mimre om gamle Valkyrien stasjon? Bogstadveien har sikkert hytte på Hvaler, og kommer til å bruke kvelden på å mumle tørt om bunnstoff. Oslo har gjennom tidene nytt godt av kjærlighete til både det styggvakre og det småkjedelige, alt dette har fått sin egen poesi, men det føles passende at Majorstua og omegn i etterkrigstiden ofte har fungert som en standardkulisse for TV-innslag fra NRK, for disse gatehjørnene og fasadene har noe pent, dovent og mutt over seg som gjør det til et egnet, om enn sentralt, ingenmannsland. Kanskje det først og fremst er et sted der folk bor. Og det gjør jo folk unektelig, og der er vi fremme ved hvorfor dette stedet fremdeles har en sorts musikk når jeg tenker på det. Foreldrene mine kjøpte leiligheten jeg vokste opp i av Lillebjørn Nilsen. Det er i hvert fall det de har fortalt meg.  

Det gjorde at jeg så for meg at absolutt alt Lillebjørn sang hadde blitt skrevet om dette stedet, samme når i løpet av karrieren han hadde skrevet det. Det stemmer jo selvsagt ikke, men jeg ser fremdeles for meg at bakgården i “Fin Frokost” er den samme, sedate bakgården jeg fremdeles slipper inn katta fra når jeg besøker moren min. Og jeg ser for meg at balkongen Lillebjørn ender opp på i “Bysommer” er den samme balkongen jeg speidet ut på omverdenen fra da jeg var liten.  

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det kan være viktig å oppleve dikt eller sangtekster som handler om steder du kjenner til godt – rent bortsett fra at det åpenbart er det. Kanskje er det en følelse av å bli sett, eller kanskje det er et behov for å se omgivelsene sine med andre øyne. Kanskje handler det om at det er slik man lærer at all diktning og kunst er skrevet et eller annet sted. Selv når en tekst eller et musikkstykke ikke eksplisitt handler om et sted, finnes det jo alltid et jordsmonn det springer ut fra, dufter, miljøer, lyder, en viss type folk. Siden man kan lage universelle kunst over alt på hele kloden, lærer vi kanskje at det finnes noen korn av alt det andre i verden, akkurat der du er, når vi støter på vakker kunst som tar utgangspunkt i våre egne omgivelser, selv på Majorstua. Ja, selv på Hasle. 

3. For ei tante

Det finnes ufattelig vakre låter i Lillebjørns katalog som ikke nevner en eneste gateadresse. “Langt langt borte”, kan for eksempel være et hvilket som helst sted i verden med togforbindelse og hjertesorg. Gjendiktningene hans, som Phil Ochs-låta “Forandring” eller Pete Seeger-låta “Barn av Regnbuen” har begge kloden som adresse, verken mer eller mindre. Samtidig er han, i likhet med mange andre som har en musikalsk måte å se på sine nærmeste omgivelser, ofte på sitt mest universelle når han virkelig dykker ned i det spesifikke, og bruker gateadresser og plasser som lodd på fiskesnøret. En god venn av meg beskrev hvordan dette fungerer i “Tanta til Beate” en gang. “Den “handler” om en nesten navngitt gammel dame som bor på en nesten navngitt gate i Gamlebyen i Oslo (hun går via Schweigaards gate på vei til Harald Hårdrådes plass), med en navngitt ex som hun ferierte med på en navngitt feriested. Hun digger jazz, spesifikt stringswing og da særlig Django Reinhardt. Hun siteres direkte. Tekster blir ikke stort mer spesifikke enn denne, men den handler jo åpenbart ikke om noe av det jeg nettopp remsa opp. Den handler om nostalgi, tapt ungdom, alderdom og døden, og et samlet Norge forstår dette uten å ha blitt fortalt det.”

Skjønt, samlet og samlet. Det går an å ha ganske livlige diskusjoner med Lillebjørn-fans fra her og der om hvorvidt han bør tituleres “Oslo-artist” eller simpelthen en stor norsk artist. Man kan innvende at den distinksjonen ikke betyr en dritt, noe som er sant, det er først og fremst en diskusjon som handler om oss selv. Men motsetningsforholdet mellom Oslo og resten av Norge har tilsynelatende vært liten stein i Lillebjørns sko, som han har vært nødt til å vende tilbake i intervjuer og lignende, gjennom hele karrieren. I et intervju jeg så på TV en gang nevnte han, litt matt, at også Ivar Aasen endte opp i Oslo og arbeidet her i en rekke år. Hvilket er en litt pussig måte å forsøke å si et eller annet om hvordan Oslo også inneholder resten av Norge på, men kanskje det gir mening fra mannen som tok med seg både hardingfele og stev, i tillegg til gateadresser fra Gamlebyen, inn i Gitarkameratenes univers. 

Ja, Lillebjørn har en kjærlighet til Oslo, men det er en kjærlighet som handler om at han virkelig mener at byen rommer mye. Det er en by hvor koret i Beethovens niende plutselig bryter ut i gågata. 

Den andre litt kantete fotnoten som preger mye av oppfatningen av Lillebjørn, er motsetningsforholdet mellom musikk på norsk og engelsk. Det stemmer at Lillebjørn synes det er litt pussig at folk går for popmusikkens lingua franca, snarere enn å finne på noe på eget språk når de skriver musikk i Norge. Å late som om man er fra utlandet dukker også opp i en skrøne som “Anna på Gran Canaria” på Gitarkameratenes album Typisk Norsk, en låt som nok har fått latteren til å sitte løst på konsertscener over hele landet og som handler om en trønder som prøver seg på en spansk en og gir seg ut for å være den sydlandske sjarmøren JOSÈ!. Den låta avløses forøvrig av Jan Eggums smygende anglisisme-harselas “Vi e seife” som blant annet inneholder tekstlinjene “Eg liker thrash og hon e hot på fusion / Så vi har hver vår walkman når vi drar til Sjusjøn / Heavy gir meg kick / Lots of feite licks / Men hon har megasound på kule teiper / Mens hon legger rougen.” Najs.  

Slike viskelærkast finner man flere steder, men samtidig er nysgjerrigheten utover landegrensene en rød tråd gjennom virket til Lillebjørn, for eksempel i måten han forholdt seg til internasjonale storheter som Pete Seeger og Bert Jansch på og brakt det de driver med til norske gitarister, eller hør bare på måten han og Steinar Ofsdal tok med seg den norske folkemusikken til USA på den bemerkelsesverdige plata Live at Sioux Falls

Lillebjørns musikk gjør Oslo til et sted for slike vekselvirkninger, mellom det store utland og den lille byen, for eksempel på Oslo 3, hvor Bysommer hører hjemme, og hvor internasjonale låter av Victor Jara og Phil Ochs får norsk språkdrakt side om side med “Om Min Sorg Så Vil Eg Kveda”, som bekles av sitar og tablas signert Nazir Ahmed. 

Det mest åpenbare, eller oppsiktsvekkende, eksempelet er allikevel “Tanta til Beate”. Det er en forholdsvis kjent sak at denne låta faktisk også har funnet veien tilbake til Paris – det finnes det en liten dokumentarsnutt fra NRK om, faktisk – men jeg måtte allikevel sperre opp øynene da jeg for noen år siden intervjuet Jon Larsen om hvordan Hot Club de Norvège fikk sitt definitive gjennombrudd da de samarbeidet med Lillebjørn. Han beskrev hvordan det gjennombruddet var med på å skape medvind for både bandet og deres Djangofestival, som igjen var en vesentlig energiinnsprøytning til denne musikken over hele kontinentet og forbi. Kanskje det smøres litt tjukt på, men den betydningen av miljøet rundt Hot Club og Djangofestivalen er utvilsom, og betydningen av Tanta til Beate for dem tydeligvis lige så, og summen av det hele er jo at låta om en gammel ensom dame som savnet sin ungdoms musikk inneholder små sommerfuglvingeslag som var med på å skape nye vinder for denne musikken. 

 

4. På søplekassen i bakgården

Lillebjørn gav ut sin hittil siste plate med ny musikk med Nære Nilsen i 1993. Det var hans første på fem år, den bugner fremdeles av overskudd, av den særegne nilsenske blandingen av tradisjon, humoristiske sleivspark og tunge hjerteslag, vakkert illustrert av musikere som Paolo Vinaccia, Terje Venaas og Geir Sundstøl i tillegg til distinkt kor fra Shari Gerber Nilsen, dæven så viktig hun er for soundet hans på plate, men også fra Gitarkameratene og Lars Lillo-Stenberg, som også er med og skriver litt musikk her. Det er over et kvart århundre siden nå, og det er mye annet som fantes i treognitti som rett og slett ikke finnes lenger. Det er vanskelig å sno seg rundt det faktum at det er trist at det ikke er kommet mer. Ikke minst siden det hadde vært utrolig spennende å høre akkurat Lillebjørns blikk på utviklingen Oslo har hatt siden den gang – både nyrik og mangfoldig, mer blærete, men også en bykultur som har vært igjennom noen ting. Samtidig har han ikke forsvunnet, og fraværet av nyskrevet materiale på sitt vis demonstrert slitestyrken i det som allerede er der. Det handler om måten man satte på “God natt, Oslo” en sommerkveld i 2011. Det kan også være opplevelsen av å høre på “Bysommer” akkurat i år, og merke at den resonnerer litt ekstra. For plutselig er man jo litt stuck her – og selv om Lillebjørn i den låta nokså eksplisitt fremstiller bysommeren som et bevisst valg – en måte å slippe unna alle de stressa folka som drar til Mallorca eller sitter i en ferjekø ved Lavik, har jeg alltid innbilt meg at det også er en låt til de som ikke nødvendigvis har særlig mange gode alternativer til Oslotilværelsen på denne tiden av året. 

Det har sikkert noe med tonen i mange andre Lillebjørn-låter også, den sørgmodige sommerstemningen i “Stilleste gutt på sovesal 1”, for eksempel, som handler om hjemlengselen og hvor sommeren først og fremst virker som noe man må komme seg igjennom før livet tar til som normalt igjen. Det der er jo sommerens litt ugne side. Når julen kommer finnes det i det minste en bevissthet rundt at den også synliggjør forskjeller – og at ikke alle har en så fordømt god jul. Å ikke ha julestemning er en sertifisert og nokså vanlig form for julestemning, den kommer ferdig pakka nærmest med sine egne ritualer og sanger. Men julen er jo tross alt bare en litt lubben langweekend sammenlignet med maratonet skoleferien om sommeren er. Det er mye venting i Oslo, og andre steder, i løpet av en vanlig sommer. Venting på at andre barn skal være ferdig med å lære seg å tenke langsomme tanker på feriestedene sine, venting på at byen våkner til liv igjen, eller at basketringene skrus opp igjen, og så videre. Siden “Bysommer” er skrevet av den samme låtskriveren som “Stilleste gutt”, og også er nærmeste nabo på samme album, ser jeg for meg også at den egentlig handler om å snu noe som egentlig kan være en påkjenning, mangelen på ferieplaner eller -muligheter, til å bli en slags syrlig tunellpasning på de som har noe så pompøst og besteborgerlig som faktiske planer i ferien. Lillebjørn er innom temaet å bli i byen i andre låter også. På Oslo 3 finner vi for eksempel en liten perle som heter “Påske”. Her er de siste tre versene: 

 

Han hørte i dag på skolen

At påsken er herlig på fjellet.

Der lufter man bystanken av seg –

Steker sin kropp i solen

Etsteds i det sydlige hellet!

 

Det hørtes jo ganske deilig,

Det sang selv i lærerens stemme!

– Men når man må gå med aviser

Tidlig på morgenkvisten

Så får man vel holde seg hjemme.

 

Han sitter på søplekassen

Ved doet innerst i gården.

Den står i det deiligste hjørnet

Inne i murstensmassen

Hvor solen er tidligst om våren!

 

Doer i gårdsrom finnes ikke lenger – og en dag om ikke altfor lenge kan det samme sies om avisruter, men bortsett fra det er det enkelt å se at Lillebjørn også skriver om mange bybarn i dag her. 

5. På taket av et hotell 

Jeg kontakter musikkjournalist Martin Bjørnersen og spør om han noensinne fant ut akkurat hva de der rototom-aktige lydene på “Bysommer” egentlig er for noe – det har blitt diskutert tidligere. Nei, sier han, dessverre har han ikke kommet helt til bunns i det – bortsett fra at det høres ut som rototoms. Han nevner også at han har sett en tolvtommer av Bysommer på discogs, som er blitt noe av en hvit hval for ham. Og: “OM du skal skrive noe om den online med link-mulighet, ville jeg forresten anbefalt på det sterke å spørre Olle Abstract om link til mobilvideoen der Olle spiller Bysommer som after work-dj på takterrassen på Grims Grenka, mens Kanye West (i byen med den Watch The Throne-turneen) sitter to bord bortenfor og nikker litt på hodet. DET er Oslomusikalsk øyeblikk ass!”

Olle vet ikke helt med videoen når jeg spør ham om det. Men: “Avsluttet forøvrig første dj-gig på nye Deichmann med god natt kjære Oslo sist torsdag. Maes Oslo var også med,” sier han, og det var kanskje verdt omveien uansett.

Et lite NB her er at jeg gikk ned fra Torshov til Grønland fredag for to uker siden – en usedvanlig varm kveld – og hørte «Vestkantsvartinga» av Karpe dundre fra tre forskjellige vinduer. Det er et eller annet med varmt vær som vekker bypatriotismen hos folk.

6. På herregårdskroa 

Liv har tatt på seg den hvite hatten. For noen år siden dro jeg for å se Lillebjørn spille i Frognerbadet, under den (hittil) siste Norwegian Wood-festivalen. Det kunne vært flere folk i badet den lørdagen, men til gjengjeld gjorde det at det var lett å få seg komfortable sitteplasser i gressamfiet, nokså langt fremme foran scenen. Konserten var fin, den smøg seg sakte, men sikkert inni et godt gjenge. Underveis skjedde det noe pussig. Rett etter at Lillebjørn hadde spilt nettopp Bysommer, kom det et kobbel på la oss si 20 voksne og sommerlig pyntede folk og satte seg ned. Det var tydelig at festen allerede var i gang – ikke på noe rølpete vis, men allikevel – og det oste liksom kultur og det man kanskje kan kalle møblert vestkant-freak av dem. Vi som hadde dratt dit sammen begynte å mumle begeistret – dette her føltes jo som om rollegaleriet fra både Bysommer og Fin Frokost plutselig hadde våknet til live, og var i ferd med å spille ut tredjeverset i en uutgitt Lillebjørn-låt rett foran øynene våre. Under neste konsert ble det enda pussigere igjen, for da kom plutselig Christer Falck og stelte seg rett ved dem, som en saltstøtte, og da reiste hele rollegalleriet seg på én gang og forduftet. Hva i alle dager?? Er det liksom en naturlig respons på noen ting som helst? Forklaringen kom et par minutter senere, når en prest entret scenen under konserten, en hyllest til Jimi Hendrix og albumet Are you experienced? og vi innså at vi hadde sittet midt oppi bryllupsfesten – eller bryllupsvorset – til trommeslager Paolo Vinaccia og billedkunstner Trude Semb

Det er en viss type karakterer som befolker de voksne Lillebjørn-låtene. Jeg ser for meg boomersk og belest moro, jeg tenker på høy, usjenert gapskratt ved uteserveringsbord, markante solskiller preget av at man aldri egentlig soler seg, men man sitter jææævlig mye i sola. Rundt omkring i Oslo by, for eksempel på Pappabuene på Rådhuskaia, kan man den dag i dag se litt eldre herrer som virkelig har mestret det gamet der, som sitter og storkoser seg i monstervarmen med diverse dyprøde og skoleransel-aktige nyanser i huden. At de sovnet i solsteiken en gang i starten av førtiårene og våknet en gang utpå vinteren, blide og fornøyde. Jeg ser også for meg en rufsete forfengelighet, kanskje, lys som holdes på lunk i den ene og andre enden, kald makrell og pils i magen. Et viktig stilstudie kan for eksempel være denne konserten fra Gamle Logen med Hot Club de Norvège:

Det kommer jo også nye generasjoner med halv/utstudert rølp, til slutt blir noen av oss en del av dette inventaret, typegalleriet, på vårt vis. Nå som gubb i alle slags fasonger blir satt ettertrykkelig på plass i deler av samfunnsdebatten, er det nesten litt pirrende å titte inn det kikkhullet Lillebjørns tekster for eksempel gir til akkurat denne stilen, lyse blazere i diverse tertiærfarger, til Livs fine hatter, til en form for kulturradikalisme som i dag virker ufullendt eller naiv, men som har noe ved seg og som sikkert fortjener å bli veid opp på nytt, også i fremtiden. For plutselig sitter man der, da, i en by som ser ut som den er designet av folk som ikke kjenner et eneste menneske som ikke løper halvmaraton, en by som ikke er hva den en gang var, og det savnet vil selvsagt også være savnet av visse typer. Det kan hende at jeg leser litt vel mye inn i vennegjengene som dukker opp i Lillebjørns låter – på samme måte som gamle festfotografier av foreldrene dine kan sette tankene i sving, og få deg til å tenke det ser ut som de har det morsommere enn meg. Men jeg koster på meg en skål til disse bildene i sommersola, og skriver meg bak øret at om fortidens utsvevende liv ikke tåler dagens lys, står det vel saktens til oss å finne nye måter å skape små, levelige lommer av Bohemia på.   

Om man leser teksten til «Bysommer» i dag, er det egentlig ikke så mye som har endret seg. Krokan-is har, høyst ufortjent, gått litt av moten. Smykkeselgere på gaten er det kanskje blitt litt mindre av også – men gatesangere har vi fortsatt, og om du vil bade på Katten kan du for eksempel ta den mystiske bussruten 81 Fløysbonn – som høres ut som noe Bergen glemte sist gang byen besøkte hovedstaden og var på fylla. Til og med Herregårdskroa holder koken, og jeg mistenker i det hele tatt at denne låta vil kunne være en manual for overlevelse mange lange sommere også i fremtiden. Jeg ante riktignok ugler i mosen da jeg hørte om hvordan utelivet artet seg, første helg med sene stengetider og 30 grader i luften, og hvor avisfotografer kunne dokumentere en nepetetthet som strengt tatt hadde sett stressende ut i normaltilstanden. Kanskje juli blir et helvete, og i så fall vil jo også den rolige og luntende «Bysommer» bli en låt som handler om savn, om noe vi pent må vente for å få tilbake. Men inntil videre har jeg kald makrell og is i magen – og velger å avslutte med følgende oppfordring: God sommer videre, bruk byen – og lytt til FHI og Lillebjørn.

 


Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jøss, det er jazzfestivalsesong, jo

NTT er tilbake fra sommerferien, vi snakker med Ellen Andrea Wang om Molde-residency og Trond Kallevåg Hansen om Sildajazz-bestillingsverk og registrerer at jazz-Norge er overraskende travelt, alt tatt i betraktning.

Meld deg på vårt nyhetsbrev