Mandaljazz - 28. juni 2020

Når 40 gale mandalitter synger

Allsang med Andreas Røysum Ensemble, lyn og jazztorden med Hedvig Mollestads Ekhidna og kunstpoprock med Mall Girl på andre og siste dag av Mandaljazz.

Av Filip Roshauw

Noe skjer når Andreas Røysum Ensemble drar i gang ekstranummeret sitt med et ønske om fotballaktig allsang. Etter hvert som bandet gjentar den lille, vakre melodisnutten om og om igjen, merker man gjenkjennelsen sprer seg, særlig blant festivalens frivillige, som også strømmer inn i teltet for å få det med seg. Låta de spiller er «You Ain’t Gonna Know Me (‘Cos You Think You Know Me)» av den sørafrikanske trompetisten Mongezi Feza – og den kan blant annet høres i en velkjent utgave av Louis Moholo Octet. Den er tydeligvis blitt selve Mandaljazzlåta etter at den ble fremført på festivalens jam for fire år siden, blant annet av Røysum, i tillegg til medlemmer fra både Megalodon Collective og Sun Ra Arkestra. Alle festivaler burde i grunnen velge seg sin egen sang som frivillige, musikere og stamgjester kan gå og nynne på, og det gir mening at valget i dette tilfelle har falt på en låt med en rik historie fra jazzens kosmiske avdeling, men som også helt på ordentlig høres ut som om den kunne bli sunget på en stadion på Sørlandet eller i nord-England. Et umake låtvalg for en umake gjeng, litt senere på kvelden sier festivalsjef Eirik Kristensen at Mandal i utgangspunktet kan være et “klikkete” sted å besøke. “Følelsen du kan ha av å dra tilbake på en ungdomsskole-reunion, og på en måte bli hvem du var den gang, den er det mulig å kjenne på i Mandal. Men det virker som at 40 mandalitter klarer å lure seg unna det når de lager denne festivalen, da møtes de på kryss og tvers. Og det er kanskje en litt fin, skjult ting med dette her.”


Andreas Røysum. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Musikken til det ni musikere store Røysum-ensemble passer godt til en slik vibb. De entrer scenen på visuelt slående vis, med bøttehatter og kjoler og innendørs solbrillebruk, og føles kanskje ikke ut som de eneste freaksa i norsk jazz, men det er ikke fryktelig langt unna sannheten. Av alle tingene som er booket på Mandaljazz i år, er ensemblet både det mest utpreget jazzede og kanskje også det som er en størst prøvelse for folk som ikke hører så mye på det denne scenen står for til vanlig. Det kan i hvert fall spredte samtaler etter konserten tyde på. Samtidig er det en dyp melodisk kjerne i denne musikken, den er bygd opp rundt fine, konkrete hooks og riff, og måten det store bandet beveger seg fra det ene musikalske tablået til de andre har en slags oversiktlighet ved seg. Oppe på scenen skrikes og hoies det, under én av soloene sine står saksofonist Signe Emmeluth og sparker ut i lufta, mens blåserne på et tidspunkt, under en sorts strykerkvartettseksjon, sitter på scenegulvet og rister på shakere og hoier, akkurat da er det nesten som et hjørne av Sofienbergparken hvor du tenker deg om to ganger før du setter deg ned. Med sin deltagelse som arrangør, musiker og debattant er Røysum, aktuell den kommende helgen med Motvindfestivalen, en figur som på én måte er typisk for den norske scenen for øyeblikket, samtidig som det denne gjengen står for virker som en fest litt på siden av mye annet som skjer. Treblåserne Emmeluth, Marthe Lea og Røysum får noe villt over seg når de spiller sammen – fint balansert av Henriette Eilertsens psykedeliske og vakre fløytespill. Det er en musikk som blant annet dreier seg om vilje, tar jeg meg i å tenke. Vilje manifestert gjennom saksofon-raut og spinnville tempoer, eller noe helt annet – vilje dyttet til punktet der det flommer utover evnens bredder. Og kanskje det er en nøkkel til å forstå Røysum, både som musiker og som drivkraft bak Motvind-festivalen, at han mener at veldig mye simpelthen handler om å bestemme seg.


Andreas Røysum Ensemble. Foto: Jens Westbye/Mandlajazz

Når de er helt ferdige, med ekstranummer og alt mulig, høres den stadig sterkere trommingen til regnværet mot teltduken, det blåser opp til skikkelig drittvær, det lyner og tordner – og på et tidspunkt er det faktisk grunn til litt bekymring for om det er forsvarlig å få Hedvig Mollestads Ekhidna på scenen. Det ville ikke vært helt lett å snu seg om for den sekstetten og fremføre materialet på akustisk vis – buen er rett og slett ikke spent på det viset. Men litt over skjema kommer de seg i gang. Mollestads bestillingsverk til fjorårets Vossa Jazz ble sluppet denne våren, og har blitt svært godt mottatt. Jeg satte også pris på det da jeg anmeldte det i Jazznytt, selv om jeg kanskje hadde vært nysgjerrig på noe som låt enda lenger fra den jazzrockede riffkunsten Mollestad bedriver i trioen sin, og som også er utgangspunktet her. Samtidig er det noe med denne musikken som trygler om å bli opplevd live, og da er det mye som faller på plass. Perkusjonsbidragene til Ole Mofjell, for eksempel, som riktignok ikke alltid er noe man hører kjempetydelig inne i lydtrommelen, men som skiller seg mer ut enn i albumversjonen – og som også blir et viktig visuelt element. Mollestad er denne kvelden opptatt med å spille den store frihetsrock på en av sommerens eneste festivaler, samtidig som hun loser keyboard-vikar Andreas Ulvo, som ikke har rukket å ha en eneste øvelse med resten av bandet. Det skal ikke være enkelt, nei, men det går seg helt fint til – Ulvo kommer seg helskinnet inn og ut av ulike ostinater og fristrekk, og eventuelle uklarheter bandet måtte ha underveis blir på en måte bare kjevlet ut av den hardtslående selvtilliten til Torstein Lofthus, som rett og slett smadrer seg gjennom de ulike odde groovene med en livsbejaende iver. Som om han i øyeblikk ikke kan fatte at dette er jobben hans – den hemmelige ingrediensen til denne formen for jazzrock-kok, som det i prinsippet går an å bli litt utmattet av, er nettopp den små-rånete moroa bandene har underveis. En lignende takknemlighet, i mangel av bedre ord, støter vi også på i Mollestads spill, men også i måten hun henvender seg til publikum på når hun en gang i blant griper mikrofonen, hvor glad hun er for at noe tross alt skjer i sommer.


Hedvig Mollestad. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Det samme støter vi på under Mall Girls avsluttende konsert, som blir innledet av en uakkompagnert saksofonsolo signert Signe Emmeluth, residerende saksofonist, det er hennes tredje opptreden under Mandaljazz, som munner ut i en frontkollisjon mellom henne og kvartetten når de entrer scenen foran en rosa – og fremdeles tilsynelatende nokså ubrukt – stor festivalbackdrop. En fin overgang som understreker det ene beinet Mall Girl har i støy og hardtslående tullball. Bandet er ikke uten slektninger på den norske scenen. Her og der dukker kantete riff og ny-shreddete gitarspill opp som både kan sende tankene i retning Pom Poko og for den saks skyld Aiming for Enrike. De tilhører en generasjon jazzkompetente rockeband som har plukket opp en del virkemidler og kjennetegn fra nittitallet på en lite bluferdig måte. Hos visse andre representanter har det vært lett å tenke på nu-metal, den på sitt vis mest forbudte av alle rockesjangere, men hos Mall Girl flyr tankene heller til No Doubt, riktignok uten det bandets ska-bakgrunn, men med den samme muskuløse lettmetalliske tilnærmingen til purt popmateriale. De skriver i det hele tatt bra materiale på sitt beste, og om de skulle finne på å bli et band av den langvarige typen, er det lett å se for seg hvordan soundet bretter seg enda mer ut, i retning av Fleetwood Mac cirka Tango in the Night, men også til en rekke andre kanter. Det gjelder også måten de jobber på scenen på.


Bethany Forseth-Reichberg, Mall Girl. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Kommunikasjonen er gøyal, men også litt intern – om du skal bli med på reisen er du på én måte nødt til å henge deg med på kjemien mellom musikerne, snarere enn kontakten mellom band og publikum. Men der er det til gjengjeld mye å ta tak i, rytmeseksjonen bestående av Veslemøy Narvesen og Eskild Myrvoll er i besittelse av to av den unge norske musikkscenens beste fjes og syns helt opplagt at det er like fett å lage alskens kunst/frirock-skrammel som de synes det er å holde seg in the pocket – Mall Girls ønske om å være begge deler hadde ikke funket uten at de kastet seg inn i de rollebyttene der, snarere enn å la alt bli til mellomsnerk. Gitarist Iver Armand Tandsether er den som kanskje befinner seg mest i sin egen verden – men den verdenen rommer til gjengjeld ganske mye, fra effektmarinert spilloppmakeri til nærmest gammelmodige riff og licks fra rockens spede barndom. Og utover å synge med en ro som liksom avspenner de mest ivrige innfallene i Mall Girls materiale, har Bethany Forseth Reichberg en merkelig od-komité-medlem-møter-artist-fra-California-på-70-tallet-utstråling, ta meg på ordet eller ei, som det blir fantastisk å se når bandet får travlere sommere. De kommer, selvsagt. Men i mellomtiden klarte Mandaljazz brasene – det ble musikk.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Jøss, det er jazzfestivalsesong, jo

NTT er tilbake fra sommerferien, vi snakker med Ellen Andrea Wang om Molde-residency og Trond Kallevåg Hansen om Sildajazz-bestillingsverk og registrerer at jazz-Norge er overraskende travelt, alt tatt i betraktning.

Meld deg på vårt nyhetsbrev