Now's the time

NTT: Jazzen er ute og sykle!

Paal Nilssen-Love har kjøpt seg sykkel og skal spille med norske saxlegender, Hanna Paulsberg bedriver musikalsk virkelighetsflukt, Fredrik «Fredfades» Øverlie har nebbet dypt nedi glass og platebag, Fredrik Luhr Dietrichson kommer med basstransporttips, og det flommer over av annet stoff. Les og del.

Ja, det er ikke lenge igjen av juni, men Now’s The Time, Jazznytts ukentlige helgemagasin i digital remseform som handler om jazz og musikk og kulturliv og det som verre er, rakk akkurat å stadfeste at det er helg, med tid til å lese, lytte og drømme — og prise friheten. Vi er av forskjellige grunner nødt til å gå litt tilbake på våre trusler om ferie, så vær på vakt etter en liten bonus-sommerutgave en gang neste uke. Notatene derfra ser meget lovende ut. Filip er for øyeblikket på Mandaljazz, det kommer rapport derfra på JazziNorge før du vet ordet av det. Det er mye å glede seg til i sommer, men først og fremst gleder vi oss til Motvind-festivalens éndagsfestival, neste lørdag 4 juli, som arrangeres på Victoria, med Maja Ratkje/Lasse Marhaug, Moskus som fremfører Plastic Sun og folkemusikkduoen Per Anders & Ingvill Marit Buen Garnås på plakaten. Ved å komme hit støtter du også Motvind Kulturlags viktige innsats. Vi kommer tilbake med mer stoff om dette i bonus-utgaven neste uke.

Og med det setter vi rett og slett i gang – vi går videre til ukas saker og intervjuer, og minner som vanlig om at det alltid er mulig – og sterkt anbefalt – å tegne et Jazznytt-abonnement og at nyhetsbrevet til NTT sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.


Foto: Camilla Slaattun

 

If I knew back then, what I know now …

Det er litt av et år vi nå er halvveis gjennom. Hva trodde vi egentlig skulle skje da det startet? La meg se tilbake til hva jeg valgte å skrive på Facebook formiddagen 1. januar:

Den fantastiske halvhiten «20/20» med George Benson ble så klart avspilt noen ganger rundt midnatt i går. Men rett skal være rett, den er skrevet av Randy Goodrum og Steve Kipner, skikkelige grå mus fra vestkystpopens låtskriveradel, her senere innspilt av Goodrum i 1994, det gikk sikkert et par eks. av denne i importhylla på Akers Mic det året. At noe så mildt som dette kan være så ekstatisk … og jammen avslutter ikke Jay Graydon med en solo som er minst like bitende som hans klassiske på «Peg». Ønsker alle et mildt og ekstatisk 2020

Mildt og ekstatisk 2020, ja — den ble du heldig med. Men om ikke annet, fant jeg denne uken ut at selvsamme Randy Goodrum er ute med en ny helt plate, den første på lang, lang tid. Red Eye heter det, og for den som liker smart jazzpop, snappy white boy funk, west coast og empatisk-intellektuell singer/songwriter-musikk, er det en virkelig høydare, sikkert årets beste album i det leiet der. Han har med musikere som Marcus Miller, Vinnie Colaiuta og Mike Landau, men alt her sentereres rundt hans usedvanlig dyktige låtskriverkunnskaper og snille sangstemme. Sånn Sondre Lerche kanskje kunne utviklet seg om han ikke hadde blitt woke. Ballader som «Juneau» med sin Michael Franks-aktige inderlighet, og harry-grooven på «Gravity» (for en perfekt tittel for sånn musikk som dette) er bare topp, og det er også mange små detaljer her, som den underlige figuren i jazzsnakkende «The Hub» og, vær også på vakt etter et lite nikk til brekket i «Aja» annet sted hen. Les litt mer om plata her, og sjekk den ut i strømmetjeneste mens du venter.

 

Paal Nilssen-Love observert på sykkel i Stavanger


Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love

Neste uke kan vår gedigne trommehelt Paal Nilssen-Love feire 30-årsjubileum for sitt samarbeid med den store Frode Gjerstad. 30 år! Dette markeres med konsert i Stavanger. Uka etterpå, kommer han seg til Oslo og Victoria for konsert med bandet New Dance, der legendariske Calle Neumann blir fyrt opp av Ketil Gutvik og Ingebrigt Flaten. Det fine med jazzen er at her er historien alltid i bevegelse, men kanskje med litt ekstra futt når disse er involvert.

Lovis! Du er vel den jeg kjenner i jazzen med mest krutt-aktig energi, og med et utpreget internasjonalt tankesett. Hvordan i helvete har du fått kanalisert den energien de siste månedene?
— Ja det er ikke bare bare … ble overtalt av Guten (Ketil Gutvik) til å overtale foreldrene mine om å komme seg hjem til Norge i midten av mars, og jeg skjønte at jeg også burde bli med, eller «ta dem med hjem» og slik ble det.  Jeg har vært i Stavanger siden 18. mars og etter noen uker med karantene, serier, mat levert på døra,og så videre så forsto jeg jo at dette kom til å ta tid. Etter endel våkenetter og panikk av å ikke kunne reise på turné, spille i 10 land på 10 dager, fyke over til Brasil eller ned til Addis for spilling, skrive søknader og lage budsjett for turneer som ikke skulle bli noe av, så måtte en del energi omstilles. Jeg kjøpte meg sykkel, noe som er beste investering etter mahogni-skarpen jeg har skaffet … Ud å lufta vedet! Det er bra for kroppen og bra for skallen — ingen tvil! Så klarte Frode Gjerstad og meg komme i gang med litt øving, noe som i starten var et j… slit. Cymbaler, perkusjon og stikker som jeg alltid reiser med var fast i Brasil siden neste turné der ble kansellert, og dermed spilte jeg på lånte cymbaler, trommestol, gamle stikker og så videre… totalt nedtur og en smell i trynet. Men Frode er tålmodig, jeg forsto at her måtte man bare over fjellet og jeg tror vi klarte det. En streaming-konsert på Tou gav faktisk inspirasjon. Frode og meg har øvd jevnlig siden, og det har vært fantastisk å kunne gjøre dét. Kan ikke huske når vi virkelig øvde. I tillegg, gjenopptatt gamle vennskap, truffet nye folk og Stavanger er faktisk helt ok å være i over lengre tid.

Ja, det er vel ikke bare bare å være utestengt fra utstyret sitt for en så sær trommis som deg?
— Trommer er det masse av her, men ikke cymbaler…alle står nedpakket i andre byer og land. Takk og lov for at jeg fikk spons av Paiste i fjor, og nå får jeg sjekket ut masse nye cymbaler. Kanskje på tide med noe nytt, men jeg savner mine gamle, ja men dem får jeg igjen neste år, kanskje. Foreldrene mine har fremdeles et gammelt «Ringo Starr» Ludwig-sett her, og litt småting jeg legger til. Og jeg får som sagt spilt mer enn jeg trodde, bl.a. med Frode og snart også Calle Neumann. Og ikke minst nye bekjentskap: skal nå organisere todagers festival mellom Bergen og Stavanger sammen med bassist Jens Borge. Vi har alliert oss med Isach Skeidsvoll og Øyvind Skarbø i Bergen, og det blir en dag i hver by, 8 musikere fra hver by pluss Haugesund. 14-15. august. Så da står ikke arrangør-siden av meg stille heller!

Du har jubileumskonsert med Gjerstad i Stavanger neste uke, så jeg. Hva har han betydd for din musikalitet og karriere?
— Ouff, kan bli langt svar dette… Han har jo kjent meg siden jeg var 5 eller no, fra starten av Stavanger Jazzklubb som foreldrene mine drev mellom 79 og 86, så begynte vi å spille sammen da jeg var 15 år gammel. Alt fra duo, trio, kvartetter og ikke minst Circulasione Totale Orch. som forøvrig besto av bandet Metal Succers, Jon Jacobs fra Bever, Frode og meg. Han har alltid vist en generøsitet som mangler sidestykke. Kall ham gjerne frijazzens Art Blakey. I tillegg til å spille med storheter som John Stevens og Derek Bailey, har han alltid sett verdien (som jo også Stevens i stor grad gjorde), i å spille med yngre musikere og gjerne musikere som ikke er bundet i eller kommer fra jazztradisjonen. Samtidig som han har hatt en internasjonal karriere, har han alltid jobbet lokalt, drevet faste øvelser, arrangert konserter og festivaler, stått på barrikadene og kjempet for den såkalt smalere musikken. Frode og meg har turnert land og strand, og det er ingen tvil at også han er villig til å gå langt for å få spille musikken sin. Jeg vil også nevne trompeter Didrik Ingvaldsen, som også tok meg under vingene sine, og som i likhet med Frode, var en katalysator for å få meg dit jeg er nå.
Frode har betydd ekstremt mye for meg som musiker, og person og han har vist en stor tålmodighet overfor meg og mitt gjennom mange mange år. At vi kan feire 30 år på scenen er faktisk helt utrolig, og om ikke 30 til, så gleder jeg meg over at vi vil fortsette i mange kommende år.

Klarer du beskrive hans spillestil og rolle som musiker?
— Spillestil? Rytmisk, abrupt, melodisk, fri, stamina.  En liten ting til: Må sies at jeg spør meg selv etter turne med enten ham, Joe, Brötzmann eller Sakata; hvorfor må jeg spille med folk over 70 for at JEG skal få ræva mi sparka???

Rettferd for boomerne! Er det en Gjerstad-plate fra historien som alle burde høre nå, og som er tilgjengelig?
— Oi, godt spørsmål… Frode har gitt ut uhorvelig mange plater (sier jeg, ja) men da synes jeg faktisk den han gjorde på ODIN Records er en man MÅ sjekke ut… In Time Was med Detail er også utrolig bra. Ja, og så var det kassettene hans da, og trioen med Borah Bergmann og Peter Brötzmann… sjukt bra!!! Og ja, alle platene med John (Stevens).

Du har (minst) en ny plate ute med ham på PNL Records nå – hvordan forløp den innspillingen?
— Ja, det er fra i fjor sommer, der vi for første gang på lenge var i et studio sammen. Første bassist i trioen, Øyvind Storesund, hadde blitt med på et par turneer og det sparka Jon Rune Strøm like mye som Jon Rune sparka tilbake og da var det på tide å dokumentere. Men det interessante var at musikken ble mer lavmælt. Helt ok dét, siden konsertene ofte koker fra start til slutt. Må innrømme at studioinnspilling ikke er min favorittsyssel og det føles iblant veldig konstruert og kan være vanskelig å få i gang motoren. Men da gjorde vi det motsatte og spilte litt kammermusikk.

Hvordan går det med platesamlingen din nå i vår – pause i innkjøp siden ingen butikker er åpne? En anledning til å tenke over det du faktisk har?
— Ah! Jeg savner platene ja… hadde handla nye hyller, fått mange plater opp fra gulvet og ut av kasser, sortert etter genre og så bar det «hjem» til Siddis-land… men faren min har masse plater og har lytta mye til noen litt ukjente plater med Grachan Moncur jeg ikke visste om. eBay og Discogs finnes fremdeles og skal innrømme jeg har handla litt, ja. Sjelden jeg handler i Norge… blir mest i Brasil, Japan og USA… noe jeg foretrekker, men nettkjøp funker det óg. Oppdaget også masse på Juno Records… ragga, dirty dubstep, trap, grime etc etc etc… det tar aldri slutt!

Det blir flere konserter med Calle Neumann. Fortell litt om den flotte boksen med Quintet-stoff som utkom i fjor. Den bør alle ha. Spiller dere materiale med røtter derfra eller er det blanke ark, det «nye» bandet med Ingebrigt, Ketil og deg?
— Kan være vi må viske ut litt fra de gamle arkene og legge til litt nytt, ja.. Men med Calle, Ketil og meg så er der en base som kan sette fyr på det meste og med Ingebrigt på laget blir det krutt! Gleder meg veldig til å spille med Ingebrigt igjen i en fri setting. Han har ikke spilt skikkelig med Calle, bortsett fra en eller annen jam for lenge siden. Jeg tror dette kan bli det «nye» Quintet. Boksen var utrolig rik prosess med mange timer på telefonen og datamaskinen. Intervju med Arild Andersen, Espen Rud, samtaler med Ketil Bjørnstad og folk som var rundt Calle og Bjørnar. Mange brikker som falt på plass. Mange var involvert og Lasse Marhaug var veldig god å ha som med produsent. Jeg mener jo at det er et stykke historie.

Ja, det er en skikkelig god pakke. Har du en favoritthistorie om Calle som tåler stå på trykk?
— Ingen og alle! En personlig og ganske fin historie synes jeg, var da han og jeg satt på hver vår seng, og snakka gjennom døra i sånt familierom, dagen etter konserten på Oslo Jazzfestival. Calle pakka inn i dyna og jeg klar for nye eventyr, og vi kunne begge smile, le og fryde oss over hvor bra konserten hadde gått. Nesten en slags seiersfølelse. Kroppen hans er ikke like ung som sinnet, og da blir det litt risikosport med folk som ham. Men får du han i gang med historier fra gamle dager, da er du «in for a treat»! De er det bare han som kan!

Ok, hyggelig å prate med deg, Paal. Håper rekke gigen på Vic. Men det er sommer nå. Er det noe brasiliansk musikk som gjør deg ekstra glad og sommerlig?
— I Brasil er det alltid sommer, men ikke mye nå, kanskje, helvetes Bolsonaro og famile, men ja, musikk derfra treffer meg på mange følelsesplan. Et youtube-klipp som aldri slår feil er jo dette:

Men ellers kan man jo sjekke denne listen for mer sommer-aktivitet:
101 BRAZILIAN ALBUMS

 

La meg fortelle deg om Flukten

Asså lyden av Hanna Paulsbergs tenorsaksofon — det er jazz.  En av de første konsertene de to blogghalvdelene så sammen var en «hemmelig» konsert med Skikkelig Jazz Trio der Paulsberg var blåser-elementet, og du store, da havnet vi i sonen. Det er gøy når hun slipper opp og frigjør seg fra materialet, samtidig er den dype tenortonen hennes så jorda, og når hun blåser litt skjørt pfffft pfft blir vi solgt. Sam Rivers’ «Beatrice» var en ren nytelse. Det hadde vært gøy å oppleve dette en senere gang dette tiåret. Og apropos det dekaloge, gleder i alle fall noen seg til å få kreket seg opp til Molde for å sett Hanna Paulsberg Concepts tiårsjubileumskonsert. Men nye eventyr venter allerede neste torsdag for den som er i hovedstaden, da kommer det nye prosjektet Flukten til Nasjonal jazzscene, der hun følges av trommis Hans Hulbækmo, bassist Bardur Poulsen fra Wako, og Marius Klovning fra Skadedyr og Hullyboo. Det er alltid gøy med nye konstellasjoner, og denne pirret. Vi fikk Hanna til å plukke opp sommertelefonen.


Hanna Paulsberg. Foto: Michaela Klouda

Hello! Har du grått dine bitre karrière-tårer de siste månedene i isolasjon fra det store konsertlivet? Det skal uansett bli fint å høre deg på Victoria igjen.
— Jeg gråt meg i søvn hver kveld de første to ukene. Neida, det er en del ting som ble avlyst som var litt trist, men heldigvis ble mye flyttet til neste år. Samtidig har det vært litt deilig å måtte stoppe opp litt. Det jaget som jeg tror mange kan føle på i denne bransjen har jo sin pris.

Ja, for jazz handler vel om mer enn bare karrière. Hva betyr spilling og musikk for deg på et mer eksistensielt plan?
— Sikkert mye mer enn jeg egentlig tror.

Flukten heter dette nye prosjektet som du skal spille med på jazzscenens sommerkonsertserie. Det er et besnærende navn. Hvordan kom dette i stand?
— Vi fire har søkt musikalsk tilflukt hos hverandre i løpet av de siste månedene. Det startet med en koselig jam i mars, og slik har det fortsatt uten noen annen agenda enn å spille sammen fordi det er gøy. Når Nasjonal jazzscene ringte for å spørre om jeg hadde et prosjekt som ville komme i sommer føltes det veldig naturlig å komme med dette bandet.

Du har spilt mye med Hans Hulbækmo i årenes løp, men de to andre? Fortell litt om deres spillestil og generelle væremåte. Og hvilket landskap dere har planer om å nå på den konserten.
— Begge er fantastisk fine musikere og mennesker. Norges Bill Frisell og Dave Holland. Neida, de er fullt og helt musikere med sine egne uttrykk, som det rett og slett bare er en fryd å spille og henge med. Det er et kollektivt band der alle bidrar med låter, så vi kommer til å bevege oss i mange forskjellige landskap, alt fra cowboyinspirert pling plong, åpne strekk med Paul Motian-vibber, til rastløs afro.

Høres interessant og fristende ut. Apropos Hans, han skal selvfølgelig være med på tiårsjubileumsfeiringen din på Moldejazz for HP Concept senere i sommer. Hva skal skje der? Ble bandet slik du hadde sett for deg i på begynnelsen av 10-tallet?
— Jeg tror faktisk det. Jeg så for meg et band der åpenhet, fremtid og tradisjon skulle gå litt hånd i hånd, og jeg føler absolutt at det er der vi har befunnet oss hele tiden. På Moldejazz får vi jo med oss eminente Elin Rosseland, som jeg har drømt om å ha med lenge. Hun spilte i et band med faren min på åttitallet som het Kix, så jeg har alltid hatt et sterkt forhold til henne som musiker. Thomas Johansson stepper inn for Magnus Broo, og den litt yngre Håvard Aufles blir med på synth. Jeg gleder meg! Det blir gamle låter i ny drakt, og kanskje noe helt nytt og.

Det skal bli moro å treffe Johansson igjen, Cortex var det aller siste bandet jeg så før koronanedstengningen. Det blir ganske liten Molde-festival, og sikkert en slags ny start for hele feltet også til neste år. Hva tror du om framtida?
— Det er jo ikke helt godt å vite hva man skal tro, en del av meg er veldig positiv og tror at alt bare går oppover herfra. Akkurat nå er jeg mest opptatt av at ting skal ordne seg i Sverige, fordi det er en del musikere derfra som jeg har lyst til å få spilt med.

Ja, la oss sende gode tanker til broderfolket. Har du til slutt en sang som minner deg ekstra om sommer og ferie, som du har lyst til å dele med oss?
— Dette er mitt sommer-soundtrack i år:

 

Abstrakt ekspresjonisme


Olle Løstegaard. Foto: Birgit Fauske

Lørdag er det såkalt Dagfest på SALT (som forøvrig utmerker seg som sommerens store venue i Oslo, med en rekke jazzkonserter også, sjekk programmet her) som skal feire et uoffisielt 30-årsjubileum for norsk klubbmusikk, house og techno, med store navn som Mental Overdrive, DJ Annie, g-Ha, femtiårsjubilerende Pål «DJ Strangefruit» Nyhus, og head honcho Olle «DJ Abstract» Løstegaard, som i senere år også har gjort en ekstrem innsats for norsk musikk, inkludert moderne jazz, med podkasten LYD (sjekk også hans unge sønn Elias’ jazzcombo Eva Trio). Olle har satt sammen en liste med historiske norske klubbhits «on a jazz tip» for oss i Now’s The Time, og det burde han klare greit, etter flere års samarbeid med Bugge Wesseltoft og en generell meget oppvakt musikkforståelse. God sommer, Olle!

Mental Overdrive «About Erot» – Tore Fra Singapore´s usikker musiker mix (Virgin)
Erot remixer MOs «about jazz» om til en 15 minutter lang og jazza perkusjonsfest med et vanvittig break.

Kahuun «Long time No see» (Paper Recordings)
Legendarisk DJ fra Bergen. Ståbass og tverrfløyter med intens perkusjon. Driver gulv riktig vei.

Bjørn Torske «Langt fra Afrika» (Enda lengre remix – Fra Afrika altså) (Smalltown Supersound)
Digert stykke perkussiv house som blir til et brasiliansk karneval litt uti. Latinjazz møter norsk skrangledisco. Krydret med mengder dubba echo.

Doc L. Junior  «Preacherman» (Music For Freaks)
Produsert samnen med Torbjørn Brundtland. En skrudd bass og samplede soul-vokaler over en djup breakbeat i sløyt housetempo.

Addvibe «Fees So Good 2nite» (Discfunktion)
Norges første NM-vinner i platemix på 80-tallet med en jazzete deep house-låt. Ekte musikere. En herlig vibe av New York fanget i Tromsø på 90-tallet. Pianosoloen er til å dø for.

***

Når man ser tilbake på 30 år med norsk dansemusikk, dukker de fineste minner opp, for eksempel dette fotoet av NTTs desksjef Camilla Slaattun da hun jobbet i EMI, for anledningen kledd i en frekk XS to the ravezone-genser. Vi vet om noen som ville gitt gode penger for det plagget i dag.

 

Hva er greia: Hvordan sykle med kontrabass

Hei, og velkommen tilbake til NTTs spalte Hva er greia, hvor vi finner ut av hva greia er med ulike ting!

Ikke at dere trenger en påminner fra oss om det, men det finnes fremdeles et virus der ute som krever at vi gjør ting annerledes, og et av utallige inngrep i hverdagslivet er begrenset kapasitet på kollektivtrafikken. Løsningen for mange er å finpusse sykkelformen sin, og det er jo glimrende – men hva om man har noen virkelig store instrumenter man gjerne skulle tatt med seg på gig, øving eller for den saks skyld på en liten jam ute i et skogholt? Bassist Fredrik Luhr Dietrichson er det vi liker å kalle en profilert kontrabass-syklist som i løpet av denne sommeren skal trille både legeme og instrument til spillejobber med Morgonrode på Salt i Oslo og en lukket konsert på Førdefestivalen, med trioen Moskus på Motvind og Moldejazz og med Erlend Apneseths Fragmentarium under Oslo Jazzfestival. Vi tok en prat med Luhr om tohjulte do’s and don’ts i sommer-Norge.

Har du alltid syklet med kontrabass?
– Jeg er oppvokst med å alltid sykle overalt i barne- og ungdomstiden i Haugesund. Jeg er aldri blitt kjørt til en øvelse eller trening, så det sitter i ryggmargen. Om jeg skal fra A til B i Oslo er det raskere å sykle, og det gjelder også med bass på ryggen.

Må man starte forsiktig om man har lyst til å prøve seg?
– Det er noen ting man må huske på. For det første, hvis du har kontrabass på ryggen, må du ha stramme stropper sånn at den henger så høyt som mulig, hvis ikke kommer den i konflikt med bakhjulet. Du må også være framoverlent, av samme grunn. Fordelen med å være framoverlent, er at det blir mindre luftmotstand også. Du må også sykle på lette gir, sånn at det er enkelt å starte opp hvis du stopper på rødt lys. Du må huske på langsomme nedbremsninger og du må ta store, rolige svinger. Det er greit å ha bagasjebrett og en kurv, sånn at du kan sette sekker og annet utstyr et annet sted. Også må du velge en rute som er gunstig. Du lærer deg fort beste vei mellom øvingsrom og konsertsted for best mulig høydekurve. For det kan være tungt.

Hvordan er det med det å lene seg forover og eventuelle nedoverbakker – kan man risikere at kontrabassen deiser forover?
– Det er faktisk ikke noe problem, for vindfanget gjør at man har en naturlig brems, og tyngdepunktet er alltid bak. Det vanskeligste er om du skal opp og ned fra fortauskanter. Jeg prøver å planlegge ruta sånn at jeg hele veien velger passasjer uten store kanter, for å gjøre det mykest mulig. Om vinteren er det viktig med piggdekk, men da blir det til gjengjeld veldig avslappet og greit.

Har du fått noen favorittrute for kontrabass-sykling?
– Det diggeste er om man kan slippe å bremse, men den største fordelen er om du skal dra fra Majorstua, der Musikkhøgskolen ligger, og til Aleksander Kiellands plass. Om du skal ta kollektivtransport må du gå et stykke og bytte mellom ulike busser. Om jeg sykler, gjør jeg den samme ruta på ti minutter.

Når man først er på sykkel kan man jo dra hvor som helst – og i sommer er det jo ikke noe kult å holde seg inne. Folk tar ofte med seg gitarer ut i friluft – dette vet vi, de lar seg ikke stoppe. Har du forsøkt å kombinere kontrabass og strandliv, parkliv, friluftsliv?
– Nei, faktisk ikke. Jeg har gjort det på bussen en gang. Men man får jo veldig mye oppmerksomhet når man reiser med bass, både med kollektivtransport, og i hvert fall når man sykler. Det er positivt. Folk vinker og smiler og ler. Jeg vil oppfordre alle som starter med kontrabass-sykling til å vinke og smile tilbake. Også er det masse andre positive ting med dette, for eksempel at man alltid vet hvor lang tid reise tar. Det gjør det innmari lett å planlegge, hvis du skal fra øvinger til konsertsted eller hjem. Det er én ting mindre å tenke på. Et annet tips er å huske på at man kan sykle to ganger også, om man har mye utstyr. Om du for eksempel har en konsert hvor du må ha elbass også, kan du sykle ned først med kontrabassen, og så sykle tilbake til øvingslokalet og ta med elbassen. Da får du gratis trening. Men det finnes en ulempe folk også må være klar over. Jeg var en gang og spilte på Victoria, da var jeg superfornøyd – jeg hadde kontrabassen på ryggen og elbassen festet på rammen til sykkelen. Jeg spilte konsert, og da jeg skulle hjem, var forhjulet stjålet. Og om man bruker sykkel på arbeidsplass, dekker ikke reiseforsikringen tyveriet. Det må man være klar over.

Har du noen gang falt med bass på ryggen?
– Nei, aldri. Jeg føler meg veldig trygg, men jeg sykler alltid med god margin slik at jeg kan ta meg for med føttene om jeg skulle komme i ubalanse. Det er ikke så ofte folk faller heller til vanlig, når du tenker på det. Men det hadde vært et skue.

 

7 minutes of calm

Selv når det er sommerferie for døren er det vel noen hver som kjenner på stresset. Da kan det være veldig avslappende og givende å roe ned med en vellaget bassvideo. Den glimrende bassisten Lars-Erik Dahle gir solid sjelfullhet og pocket grooves til Ole Børuds band, og er en av de fremste west coast pop-bassistene i landet. I likhet med flere fikk han jobbdøra i trynet i mars, og i tillegg til at det går utover økonomien, forteller han at det også går utover selvbildet. Hvem er man egentlig, når man ikke får reist rundt og spilt med folk? Denne sjelegranskningen fikk Dahle til å gå i seg selv, for å finne en kjerne. Resultatet er blant annet blitt en serie med bassvideoer der han prøver å lete etter røttene av sin musikalitet. Og dette gir oss også en mulighet til å vise fram en helt nydelig låt på en forholdsvis bortgjemt perle fra Steely Dans Walter Becker, nærmere bestemt «Paging Audrey» fra albumet Circus Money (2008), produsert av Larry Klein og med det tiårets SD-musikere i bandet. 10/10 til denne.

 

Fredfades tar et skritt vekk fra fusionen

I dag slapp Luv Neva Fades, andrealbumet til duoen Fredfades og Jawn Rice, ut, og det er passende lytting akkurat nå, det er en mer rendyrket house-utgivelse enn duoens debut, uten at de har pusset vekk alt jazzstøvet, det skal man jo heller ikke. På veien får vi gjestespill fra Byron the Aquarius, Javonntte i tillegg til Arthur Kay Piene og Bendik HK – og på sett og vis fungerer albumet sånn sett som en like god innsirkling av ånden til plateselskapet Fredfades driver, Mutual Intentions, som noe annet de har gitt ut. Eklektisk, men også rendyrket, på tvers av landegrenser og hav, men også med en distinkt mer lokal base som for eksempel kommer til syne gjennom “husmusikere” som nevnte Piene og HK i tillegg til trompetist Kristoffer Eikrem. Det passer godt å prate med produsent, labelsjef  og rapper i Tøyen Holding, Fredrik Øverlie i dette nummeret.

For, selv om det er litt risky å kaste om seg med sesongbaserte beskrivelser, er også Mutual Intentions et selskap med et ofte følbart sommerlig uttrykk, både lydlig, visuelt, eller for den saks skyld det faktum at Fredfades bestiller totebags etter kriteriet “kan det romme et badehåndkle i full størrelse”. Vi møtte Fredfades i Tøyenparken en varm sommerdag for å prate litt mer om Luv Neva Fades, om tanker om musikk og om alt det han er med på ellers, selvsagt også om at det jaggu er varmt for tiden, om planlagte aircondition-kjøp og at har skaffet seg en liten båt sammen med en kamerat, og så snakket vi om at han la om innspillingsmetodikken for en stund tilbake.

Foto: Håvard Engedal

Det med å endre workflow – hvor lang tid går man og brygger på en sånn ommøblering?
– Jeg følte jeg repeterte meg selv veldig mye. i flere år lagde jeg ting som riktignok låt bra, veldig meg, og som jeg fikk gode tilbakemeldinger på. Jeg hadde en egen sound, men det handlet også om at jeg gjenbrukte mye av den samme prosessen hver gang jeg jobbet med musikk. Jeg kunne starte med å sample trommer eller akkordrekker, kjøre det gjennom en effektboks og så inn i mpc’en for så å klippe det opp, sette det sammen igjen sånn at det liksom ble tight, pitche det ned så og så mange toner… jeg gjorde mange ting som førte til at det låt litt likt hver gang. Samtidig som jeg drev med det, kjøpte jeg et el-piano og ble mer og mer interessert i å spille. Jeg har forsåvidt alltid hatt masse synther, onkelen min var musiker og jeg arva en del da han døde, jeg har alltid spilt mye basser og leads på ting, men jeg er blitt interessert i å få mer kunnskap. Jeg har lært mye av Arthur og fått en god innføring i hvordan man jobber med akkorder, hvordan man sprer dem utover og så videre. Nå sampler jeg nesten aldri, og i den gamle måten jeg gjorde ting på, måtte jeg gjøre ferdig ett og ett element, spille det inn på en mellomstasjon og så få det inn i sampleren. Nå funker det annerledes, nå går alt hele tiden, og jeg bruker ikke så mye tid på å gjøre trommer og sånne ting fint med en gang, jeg bruker ingen kompressorer og sånn, jeg jobber mer med essensen. Med rytmer, valg av lyder, melodier og akkorder. Så tar jeg bare opp alt, og hvis det er fett, kan jeg mikse det når som helst, og endre trommer og sånne ting i etterkant. Det er hovedforskjellen, at jeg kan jobbe raskere. Det har funka bra. Jeg er jo ikke så flink til å spille, andre kan bare tenke ut noe, men jeg må sitte og spille, spille, spille, variere synth-patchene og så videre. Det er en enklere måte å jobbe på sånn sett. Jeg kan sitte og bytte ut lyder på det jeg spiller på 20 forskjellige synther.

Det høres ut som en prosess med mange uventede oppdagelser.
– Det er det det er, det er jo sånn mange lagde mye musikk på slutten av åttitallet, starten av nittitallet.

Hvor starter musikk for deg nå?
– Det starter med melodi, mens det før kanskje startet med trommer. Som regel setter jeg enten i gang med en basslinje eller akkorder. I bakgrunnen er det utrolig enkle trommer, som ikke har fått noe karakter ennå, og som ikke lurer meg til å tro at det jeg driver med er fett. Kanskje bare en kick som bare går, og som jeg legger andre ting på. Jeg har merket før at jeg har brukt veldig mye tid på å få ting som ikke er så bra til å høres bra ut. Og da kaster du jo bort tiden din. Om essensen ikke er bra, er det ikke noe vits i å sitte og pimpe på det.

Kan du vende tilbake til måten du lagde ting på før?
– Ja, jeg gjør det også innimellom. Når jeg lager hip hop er det morsomt å ha en annen flow, da er det tilbake til det. Men de housetingene som kommer nå, er lagd på en mye mer intuitiv og smart måte.

Dere påpeker også at dere er gått lenger inn i housen fra et fusion-utgangspunkt.
– Ja, det var jævlig mye miksa stemninger på den forrige skiva, ikke sant. Kanskje litt for lettbeint og litt for funky, det er litt mindre av det nå. Nå er det lengre, mer tålmodige låter, litt mer nedpå emosjonelt.

Hvordan kom dere fram til det?
– Det er nok bare et resultat av hva man hører på og hva slags arbeidsmetodikk man har. Han John har gjort alle endringene før meg, og så har jeg vært og sett på det, blitt inspirert og tenkt “oj, går det an å jobbe så kjapt og så intuintivt”. Det er nok en følge av det. Hører du på mange houselåter er det få elementer, men de sitter veldig bra. Du kan ikke bare gjøre det med tre vilkårlige lyder, du må gjennom hundrevis av patcher og prøve og styre.

Samtidig har dere for eksempel beholdt et element som bruken av gjestemusikere Arthur som en rød tråd også her.
– Ja, han bidrar på skivene. Han er sinnssykt flink til å lage melodier, det er ikke vi, vi kan produsere. Ofte er det sånn at vi har en track som sitter fra før, men som er mer en slags groove med ulike små elementer, hovedakkorder og bass. Så må vi kanskje ha noen gode melodier på toppen som kan brukes til refreng og bridge, gode soloer – få det litt mer menneskelig igjen. Eller hva skal jeg si… litt mer pianist-aktig.

Hvordan jobber dere sammen med Arthur?
– Jeg sender ham bare låter og spør om han syns det er noe kult. Da har han ofte en idé når han kommer til meg, da har han hørt litt og tenkt. Jeg gidder ikke utfordre han veldig mye, det kan være småting, men jeg vil at hans idé skal komme fram, at det høres ut som en melodi han ville laget til sin egen musikk. Han har en særegenhet som du hører med én gang. Det er mange som kommer hjem til meg og som kjenner ham igjen fra ting jeg jobber med umiddelbart.

Gjestemusikere som Arthur og Kristoffer Eikrem er et distinkt element i Mutual Intentions-universet.Går det an å sette fingeren på hva de folka har til felles musikalsk sett, eller er det mer en sosial greie som gjør at dere liker å jobbe sammen?
– Vi er blitt kjent med dem fordi vi har hatt lyst til å samarbeide med dem, også har vi blitt veldig gode venner. Vi kjente dem ikke før vi jobba med musikk. Jeg vet ikke… det er ikke alle prosjektene de gjør som gis ut på Mutual, på en måte. Vi skal gjøre en skikkelig jazzsession  med Arthur som vi forhåpentligvis kommer ut med i løpet av året, men soloprosjektene hans ellers er jo på Jansen. Det er ikke alt Kristoffer gir ut på Mutual heller, men den skiva med Bendik Baksaas er jo dritbra. Jeg er interessert i ambient og new age også, og det er kult å ha litt forskjellig i katalogen. Det er fint å kunne være en plattform som gjør at de blir hørt mer i utlandet enn i Norge når de gir ut hos oss. Vi har veldig god distribusjon på vinyl, for eksempel. Bra prosjekter som er lette å selge kjører vi minimum 1000 eks, og om det er vanskeligere, kjører vi 500 eks.

Går det an å sirkle inn den musikalske identiteten til Mutual Intentions? Jeg tenker kanskje på det både som et miljø og en løs identitet.
– Jeg vet ikke, jeg konsumerer jævlig mye musikk og samler på mye forskjellig. Så jeg har en slags visjon om hvordan ting skal låte. Det er ikke sånn at vi blir tilbudt masse prosjekter vi sier nei til, men jeg viser tydelig interesse om det er noe folk jeg kjenner lager som jeg liker ekstra godt. Og så må vi tenke hvordan vi kan gi det ut best mulig. Masse tullelabels tar jævlig stor cut, bruker tretti tusen på promo og får dem opp på to festivaler… mye norsk musikkbransje er litt vanskelig, syns jeg. Som om man skal tvinge på nordmenn musikk de ikke vil ha, samtidig som mye musikk som lages hadde vært spennende for folk i utlandet.

Opplever du at MI er en type label hvor folk sjekker ut alt om de først får fot for noe av det dere gir ut?
– Vi har en trofast følgerskare som gjerne kjøper direkte, folk som kjøper tre eks hver dag en skive slipper. Men jeg ser at det er vanskeligere å selge artister med krøkkete norske navn. Kristoffer Eikrem og Bendik Baksaas er navn som er vanskelig å håndtere for amerikanere. Det er lettere å selge Ivan Aves ting, det går det mye av i engelsktalende land. Forsåvidt resten av verden også. Jeg syns jo Duets er noe av det kuleste vi har gitt ut, og skulle gjerne solgt mer av den skiva, men det er ikke sånn det funker. Det er også musikk uten trommer, det er ikke for alle.

Foto: Jan Tore Eriksen

Men ambientelementer i improvisasjon har dukket opp mange steder, også på Osloscenen i senere år.
– Absolutt.

Tror du det er noen årsak til det?
– Jeg vet ikke, jeg husker at jeg snakket med Eivind om det. Han tenker mye på samfunn og musikk i ett, på behovene man har som menneske i visse perioder av livet, eller i visse perioder av historien. Når folk er stressa, og det er mye dramatikk i nyhetsbildet, mener han at det for det første finnes mer “ignorant” musikk – visse typer punk og rap, ting som er opprørsk på et eller annet vis. Samtidig er det flere folk som trenger noe å sone ut til. Det handler om emosjonelle behov. Det kan hende at folk konsumerer musikk annerledes også nå, men det er vanskelig å si for meg – jeg er såpass sær, og hører på så mye forskjellig at jeg tviler på at hvordan ståa er påvirker det jeg hører på i noen særlig grad.

Det han sier er i hvert fall gjenkjennelig. Én ting er ambient, men mye annen musikk står ikke nødvendigvis og skriker på en veldig maskulin og hissig måte. Kan hende det endrer seg nå.
– Ja, det er mye som er behagelig og upretensiøst. Og ting endrer seg. Jeg hører mye på mikser av platesamlere og dj-er, og har sånn sett en god oversikt over hva de som skal ha dyre plater ønsker å ha, hvordan de trendene utvikler seg. Da jeg startet å samle jazz var ikke åttitalls-jazz attraktivt, men nå er masse av det kjempepopulært, både frijazz og spirituell jazz fra åttitallet. Ting som har trommelyder som låt tacky for femten år siden, litt for fint. Det samme med ambient – ingen folk fra miljøet vi har røtter i ville høre eller sample ambient fra nittiseks før, men det er kjempehipt nå. Nittitalls elektronisk musikk generelt. Da jeg starta og var interessert i jazz, syntes jeg åttitalls fusion var skikkelig dårlig. Jeg likte ikke lyden på det, det var for mye klang, for mye overtoner i el-pianoet. Jeg skulle bare ha tidlig syttitalls, med rhodes, trommer og bass… men man går lei av ting, og det er bra. Nå er folk veldig på greia med å sample musikk som allerede har brukt samples. Folk bruker street soul som kom fra England på nittitallet, de sampler new jack swing hvor det allerede finnes James Brown-stemmesampler og trommer i bakgrunnen. Det er morsomt. Spesielt klubbmusikken er fremoverlent når det gjelder å spise av musikk som ikke er så gammel. Og det gjør at det ofte låter litt hippere enn andre ting, på et eller annet vis.

Hvor er det du er interessert nå for tiden?
– jeg har alltid vært veldig interessert i hip hop og jazz, og har hatt perioder hvor jeg har hørt på sekstitalls pop-psych, progressiv rock og sånne ting. Det hører jeg ikke så mye på lenger, av en eller annen grunn. Jeg kjøper fortsatt veldig mye jazz, 70 og 80-tallet, street soul fra England og britisk elektronisk dub fra åttitallet som heller litt mer over i pop, på en måte. Ting som har house og hip hop-rytmer. Ting med Yamaha DX7, 808 og crazy vokal med digital tape delay.

Det er interessant å forsøke å gjette hvilke typer lyder som låter gærent nå, men hvor allergien vil gi seg etter hvert. Går det an å spå de greiene?
– Alt med måte, tenker jeg. Korg M-1 ble mye brukt på nittitallet, og det er mye av det folk sitter og sampler nå. Jeg kjøpte meg en sånn en, og da tenkte jeg, å ja, her er alle de hippeste lydene nå for tiden. Det var kanskje forutsigbart. Men jeg tror liksom ikke den kommersielle trancen kommer til å bli spesielt populær igjen, eller få noen revival. Det er ikke alt som dukker opp på nytt.

Men det er interessant det du sier om åttitalls-jazzen, for det har jo folk egentlig kjempet for lenge. Eller, det finnes jazzfans som har kjempet mot ideen om at utviklingen stoppet opp. Mye bra jazz fra det tiåret kan virkelig gjenoppdages nå. Det er sikkert mange grunner til det, kanskje én av dem er at det ikke like mye historiefortelling om det tiåret, sammenlignet med tidligere tiår.
– Det kom også jævlig mye jazz, sinnsykt mange plater, som jeg tror bidrar til det der. Jeg skjønner kanskje at folk som ikke var megainteresserte gikk litt lei eller falt av. Når du for eksempel ser på ECM fra åttitallet er det jo ikke alt som er så veldig spennende heller. Men jeg har alltid vært glad i jazzband hvor det ikke er så mange medlemmer, trioer eller kvartetter, og jeg syns det er veldig kult at åttitallsplatene har skikkelig hi fi recording av elementene, det høres nesten direct-to-disc ut, uten at det er det. Det er bare kjempebra lyd. Det er kult når du får autentisk spirituell jazz med den lyden der. Heller dét enn å høre på fucked up Sun Ra-recordings hvor det ikke finnes noe diskant i det hele tatt.

Det kan jo være fint med lo fi…
– Ja, men det kan bli slitsomt i lengden.

Ja, og det er gøy å merke at mye musikk tåler de overgangene, at de ikke er bundet til en spesifikk studioestetikk.
– Helt klart. Jeg var på båten og har kjøpt airpods… har du testa det? Det er dritbra, 100% noise cancelling. Jeg skulle legge meg på dekket, for jeg var sliten, og høre på en plate av Arthur Verocai-skiva, et av tidenes beste album, som er blitt remastret. Og det låt så jævlig bra nå, de har lekt veldig mye med panorering og det er et ekstremt stort stereobilde. Det kan ofte være noe som gjør vondt når de begynner å remastre ting. Originalen av Verocai-skiva koster altfor mye, men det finnes represser som bare har recorda den originale lyden – også finnes den jeg snakker om nå, som låter dritkult. Alle musikerne blir skikkelig hørt på hele skiva i den nye versjonen. Det er fint å ha begge tilgjengelig. Jeg har en kompis som jobbet på hi fi-sjappe før og er veldig opptatt av lyd – han har et sykt dyrt anlegg. Jeg tenkte “hvor bra kan det være”, men han ba meg om å ta med noen av skivene jeg har hørt mest på. Og det var helt vanvittig å høre det. Da jeg satte på tingene jeg har hørt mye på, hørte jeg ting helt ekstremt tydelig. Det er så mye informasjon som vanlige høyttalere ikke kan gjengi. Remastring er én ting, men å ha et bra anlegg er alfa omega. Jeg hørte noen skravle inn i en jazzrecording hvor jeg aldri tidligere har merket at det er noen stemmer, for de høyttalerne jeg har klarer ikke å skille frekvensområdene nok. Så satt jeg der og bare hæ, er det noen der, bak trommene? Jeg hadde hørt på den plata hundrevis av ganger. Jeg tok med ting jeg har laget sjæl som hørtes helt annerledes ut. Om du har vært i et bra mastringsstudio, Strype for eksempel, og spilt ting høyt – sånn høres det ut. Det er jo bare fordi rommet og speakerne er jævlig bra.

Jeg var på en sånn audiofil lyttekveld for første gang i mars, hvor vi prøvde litt forskjellige ting på et vanvittig hi fi-anlegg. Noen ganger kan det være ubehagelig, følte jeg nesten, hvor ting som man tenker låter bra faller igjennom.
– Og godt er det, så får man fiksa opp i det, haha!

Det kan du si, men jeg tenkte “søren heller, hvor ofte kommer jeg til å høre denne musikken på så bra utstyr? Hvorfor må jeg vite at dette egentlig ikke låter så bra som det jeg tenker?”
– Ja, men sånn er det bare. Om jeg skal ha sånne ting må jeg ha større leilighet. Jeg kan ikke bruke en million på lydutstyr, da må man tjene mye mer penger enn jeg gjør. Og jeg er happy med det jeg hører på, og hører så mye musikk hjemme at jeg vet veldig godt hvordan ting låter i det rommet.

Da NTT intervjuet Chirag kalte han deg en purist – kjenner du deg igjen i det?
– Jeg vet ikke hva det betyr, man kan være det på mange forskjellige måter. Han mener kanskje at man lager hip hop “etter boka”. Det er jo mange som gjør det, uten at det blir bra av den grunn. Jeg er blitt litt lei av sounden jeg har vært med på å utøve ganske lenge, en litt flink beaatmaker-stemning med lag på lag med fete elementer, kanskje Eikrem og Arthur spiller noen sjuke greier, trommene og bassen sitter som faen… jeg er lei klisjeen om “pro jazzy hip hop”. Jeg liker det jo, og har masse respekt for folk som lager det, men jeg hører ikke så mye på det lenger og jeg får veldig lite ut av å lage det. Jeg har lagd en del ting etter at jeg har fått meg ny workflow, og jeg skjønner ikke hva jeg skal bruke denne musikken til, hvem som skal bruke instrumentalene, om det funker som instrumentaler eller om det mest av alt høres ut som noe folk har holdt på med over en litt for lang periode. Når det blir et slit å forsøke å finne opp hjulet i stedet for å ha det gøy, lage noe som er basic og jævlig bra, jobber man i feil retning. Det er det samme med restauranter, jeg syns ikke det er noe fett med sånn Maeemo-mat. Jeg var på Einer nylig, og jeg liker ikke sånn moderne skandinaviske fusion-restauranter hvor man spacer det opp veldig. Jeg liker klassisk fransk bistro-stemning hvor man lager noe som har funket i mange hundre år og som er digg. Du trenger ikke finne opp hjulet om du klarer å lage noe som er jævlig bra med få ingredienser. Det er greia med Tøyen Holding, å lage noe bra med enkle ingredienser. Det handler jo ikke om swing, om å legge skarptromma perfekt bakpå, alle de småtingene, for meg personlig handler det om å ha en bra karisma, være interessant å høre på, være sjarmerende samtidig som du er breial, og ikke bare være breial eller bare sjarmerende. Grunnen til at jeg hører på rap nå er at jeg har lyst til å bruke tid med personen som rapper, snarere enn å tenke “å, der skjedde det noe sinnssykt.” Det leer meg ikke nok. Kaytranada har lykkes veldig bra med den soundet, men du kan ikke lage det lenger, folk har laget for mye av det. Jeg kaster opp hvis jeg hører noe mer av det, jeg orker ikke, jeg har hørt for mye og vært med på å lage en del.

Har du gjort deg noen tanker om måten inspirasjonen fra hip hop har sevet inn i måter å spille jazz på, også akustisk? Det kan være snakk om måter å spille trommer på, og så videre.
– Det har jeg et litt problematisk forhold til. Jeg skulle gjerne likt mer moderne jazz, det er rart å føle at jeg må hoppe tilbake for å like ting jeg liker. Har du hørt Mopti – den Logic-plata? Det er skikkelig bra, moderne jazz som låter tidløst. Men så er det andre ting, ikke nødvendigvis norske, hvor jeg prøver å like det, men hvor det er noen malplasserte hip hop eller RNB-trommer. Kanskje det handler om tilpasning, om spillelister og et behov for å lage noe som er lettspiselig i stedet for å bare gjøre jazz jævlig bra. Men mange av de som lykkes, er ikke nødvendigvis alltid de folka som gidder å tilpasse seg.

Om man skal gi musikken et mer konsistent rytmisk trøkk, kan man jo for eksempel ende opp med å ofre vekk dynamikk som preger nær sagt all god jazz.
– Ja, jeg tror jeg er enig. Jeg så en gig i Tokyo som var jævlig bra bortsett fra at trommeslageren bare satt og dunka. Resten av bandet var strålende, men det påvirker dem, det blir mindre lekenhet. Jeg føler det preger housemusikk også, en følelse av at ting må låte på en viss måte for å få streams og bookinger. Det gjelder også miksing av musikk. Det er jo kjipt det. Men jeg har ikke vært så interessert i trender, min holdning er at hvis du syns at kompisen din sin skive er rå, må du bare gi det ut. Og fasiten for vår (Mutual Intentions) del er at vi ikke har hatt noen store utfordringer med å selge ut ting. Vi har sikkert hatt ting som kunne solgt mer, men vi sitter ikke med masse backstock.

Selv om man kan peke på ting ved Mutual som man kan se på som tidstypisk, virker det forholdsvis uaffisert – det kunne vært for ti år siden, eller ti år frem i tid.
– Jeg tror det handler om at vi som drifter det hører på mye musikk, og at vi fort går lei av de mest typiske trekkene som preger ting i spesifikke perioder av musikkhistorien. Og da kan det være fint å høre på noe som ikke er likt alt annet.

Men tilbake det der med mat. Måten vin dukker opp i rap er det kanskje blitt snakket for mye på, men jeg har vært fascinert av den måten å snakke om mat og vin på som dukker opp. Noen har kalt det bro dining, og i forlengelsen av det, bro wining, og det finnes noen ting på Tøyen Holding som definitivt er der. Hva kommer det av?
– Jeg vet ikke, den første skiva var kanskje hakket for breial og rølpete på andre plan. Men så blir man litt eldre og får seg dame samtidig som det fortsatt er litt sånn lifestyle rap, så man må jazze om et eller annet i livet sitt uten å måtte trenge å få dårlig samvittighet. Det er jo utslag av genuin interesse også, jeg liker å gå på restaurant, og er blitt glad i å lage mat selv. Det kom rundt da Pjoltergeist åpna, eller kanskje litt tidligere, da Smalhans åpna, rundt 2011. Før det var det mye kebabrull og sånne ting. Det er jo det ennå også. Alt til sin tid. Men mat er en fin ting å bruke tid og penger på, i stedet for mye annet rart. Så er det et miljø som er veldig hyggelig og upretensiøst, i motsetning til musikkbransjen. De som driver med mat er mye mer oppegående, og det er mye mer forskjellige type mennesker. Det er ikke så mange gærne hipstere, jeg møter mer laidback og voksne folk i restaurantbransjen.

Det er jo et veldig internasjonalt miljø også.
– Jaja, massevis av engelsk skravling.

Men det har dukket opp mye vinpodcaster og en egen lingo hvor det snakkes om… nebb, drusing og det som verre er… jeg har blitt fascinert av kjekkaseriet i måten å snakke om det på.
– Det er jo mye merker og sånn også, for eksempel på vår plate. Man kan jo ikke bare drikke det, det har man ikke råd til. Selv om jeg henger med noen folk som faktisk gjør det. Jeg er ikke der, jeg tar med meg billige ting på smaking. Det er som med alt annet. Det finnes noen referansepunkter i ting som er hypa som folk forstår. Dette gjelder jo andre ting også. Om du snakker om en spesiell musiker som er kjent som et referansepunkt, er det lett å skjønne hva du snakker om, sammenlignet med folk som er ukjente. Det gjelder vin også, det er ikke vits i å rappe om verdens minste produsenter fra Portugal. Men det er altså ment helt upretensiøst fra vår side, hele prosjektet – å rappe om det vi interesserer oss for, det er så enkelt. Vi sitter bare og skriver og ler og hører på beats.

Ja, og jeg får ikke en så fryktelig klam vibb av det som dukker opp hos Tøyen Holding, altså, det er bare morsomt. Og det finnes lignende uttrykk for det samme som bikker fullstendig over, på sitt verste høres bro wining-prat ut som gutter som har fått av en fet ny interesse som må puttes over i et gutta-språk.
Det føler jeg ikke at vi gjør. Vi rapper om mat som finnes, på en måte, som er på restaurant kartet. Det er ikke no street food-stemning, hvis du skjønner hva jeg mener, haha!  Vi er genuint interesserte vi, spesielt jeg!

Er det en interesse som blir med deg inn i musikk på noen annen måte? Man kan jo lett ende opp med å bruke matmetaforer når man skal beskrive en god miks og så videre.
– Det handler egentlig om enkle hovedprinsipper.  Hva gjør at noe er bra? Hva gjør at noe er dårlig? Hva gjør at noe oppleves som balansert og noe oppleves som ubalansert? Det er det vi snakket om i stad, det er lite mat som er bedre enn fransk bistro-mat, og det er klassikere, ikke folk som prøver å finne opp hjulet. Jeg liker ting som er enkelt og bra, og det har sikkert gått opp for meg når jeg har vært på restaurant, for jeg begynte å spise mens jeg fortsatt lagde fucked up fusion-hiphop med 20 forskjellige elementer og hvor jeg brukte mye tid på å blande masse ting som kanskje er best ublandet. Det er sånne inspirasjoner man kan lære av, for eksempel en fornuftig minimalisme. Hvordan kontraster fungerer, hvordan rekkefølgen av ting fungerer. Men det er jo grunnprinsipper som på ingen måte bare gjelder for musikk og mat, det vil tells samme hva du lager her i livet.

Er du glad for at du har en ni til fire-jobb?
– Jeg syns det er skikkelig bra, det er ikke noe press på.meg for å få ut musikken min. Jeg har mange venner som har satset, og da er det masse greier som alltid må klaffe – album som må være ute så og så lenge før festivalsesongen og så videre. Det er et stressmoment jeg slipper å forholde meg til, jeg slipper å måtte få ferdig ting tidsnok. Jeg slipper å måtte skynde meg å ta stilling til om ting er bra nok eller ikke rett før en deadline. Da kan man sitte igjen etterpå og ønske at man hadde hatt mulighet til å endre på ting. Jeg har alltid bare lagd mye musikk hele tiden, og så har jeg dokumenter hvor jeg har skrevet ned playlister hvor jeg ser på ting som kunne blitt en skive. Så ser jeg kanskje på hvor mye tid som gjenstår før det fyller en plateside, og leter etter noe som passer inn med resten der. Resultatet er at noe av det jeg gir ut er veldig gammelt, blandet sammen med noe som er helt nytt. Det går ikke kronologisk ut. Det syns jeg er litt kult, for da får man fort innblikk i hva man syns holder seg av det man lager selv.

Har du noen aha-opplevelser der, i ting du har hatt liggende som plutselig låter bedre eller dårligere enn du tenker?
– Ja, jeg har gjort masse beats jeg har likt, men som jeg ikke liker nå. Ting jeg har tenkt har vært noe av det beste jeg har lagd. Og så blir jeg letta over at det ikke har kommet ut. Andre ganger, på Tøyen Holding, har jeg plutselig plukka opp en beat fra 2010 og tatt med den på skiva… Hvorfor ikke?

Fortell om slippet med den andre skiva til Fredfades og Jawn Rice.
– Det er et todelt prosjekt. Vi slapp nylig remikser hvor tre av låtene er fra den forrige skiva og en er en demo av en låt som kom på den nye. Den utgivelsen er en slags bro mellom de to skivene og en del av promoplanen for det nye albumet Luv Neva Fades, som er det den nye, som kommer nå, og som vi er veldig stolte av. Den er mye mer trofast til arven sin enn den forrige skiva vår. Jeg er litt spent på hva folk syntes om den. Vi har med en fyr som Javonntte fra Detroit – en fyr som både lager jazz, synger, danser, han er en fantastisk houseprodusent og dj. Han er med på tittelsporet. Byron The Aquarius er også.ed på samme låta!

Hvordan kom du i kontakt med ham?
Det er bare via via. Jeg tenkte at jeg må kjøpe en feature av ham, han er jo helt rå. Jeg har sagt at jeg gjerne gir ut noe av ham også, men han gir ut på større labels som pusher mye house. Han vil nok heller gi ut på labels av kompiser av ham fra Detroit som pusher mye plater heller en å gi det ut hos noen nordmenn han ikke kjenner. På skiva har vi også med oss Arthur og Bendik. Jeg vil at det skal gå opp for lytterne at det er mye mer upretensiøs musikk her enn på den forrige skiva. Færre elementer, men fortsatt et bedre album. Eller, det er jo ikke så viktig at folk tenker over disse tingene, men det er i hvert fall det som gjør at denne føles bedre for oss. Jeg innser kanskje nå at det ble for mye greier sist.

Når innser man det?
– Når man utvikler seg, og blir flinkere til å jobbe med basics. Det er så enkelt.

Spor for Spor på Luv Neva Fades

1. «Luv Neva Fades»
– Har dere en tekstidé eller lignende når dere sender et utgangspunkt over til en vokalist?
– Nei, vi gir alltid vokalistene full frihet, og lar dem skrive om det som måtte passe dem. Det har alltid gått veldig bra, jeg har aldri opplevd å få noe vi har måttet turne ned. Det har hendt at jeg har sløyfet og klipt og limt og fjernet eventuelle partier og slikt. Til og med doblet litt vokaler og sånt, men rent tekstmessig har vi stort sett fått gode bidrag alltid.

– Hvilket element kom først på plass her av Byron the Aquarius og Javonntte?
– Jeg var i studio med Byron The Aquarius da jeg booket ham til Oslo. Før dette gav vi også ut et album av han på Mutual Intentions. I studio la vi ned groove og hovedkomp for låta, og senere fikk John filene, hvor han da byttet ut litt trommer, endret noe av akkordrekken, gjorde utvalg og endringer i bassen, før han mikset ned instrumentalen. Deretter sendte jeg den til Javonntte, og når han var ferdig med vokalene rearrangerte først John låta en gang, før jeg kom med innvendinger og vi ble enige om en endelig arrangering, og John mikset den enda en gang. Nå sitter den som faen! John er en av de beste produsentene jeg kjenner. Han løfta utgangspunktet til meg og Byron langt opp i nye høyder.

Går det an å si litt om grunnen til at dere tok kontakt med de to?
– Vi er fan av musikken deres! De har litt samme approach som oss i musikken sin, både teknisk og emosjonelt, og de deler også litt samme bakgrunn og syn på musikk som oss, og musikken deres gjenspeiler de samme inspirasjonsskildene som jeg og John har: soul, jazz, funk, boogie, fusion, hiphop og house.

Hvor bevisste er man på at noe sånt som dette blir en albumåpner? Det føles jo, som lytter, som en låt som liksom setter plateopplevelsen på plass, liksom.
– Veldig lite egentlig. Vi sitter på musikken vår veldig lenge før vi gir det ut, for å kunne konseptualisere og tenke rundt hele konseptet, heller enn å bare gi ut en vilkårlig samling av låter. Vi fikk god suksess på streaming plattformer med ett av to vokalspor på forrige skiva (Show Me How ft. Dreamcast, som bikka fire millioner på Spotify – men som fuckings er tatt ned for øyeblikket), så det var naturlig for oss å kjøre en vokal track denne gangen også. Luv Neva Fades ft. Javonntte & Byron The Aquarius er også hakket mer ekstrovert enn resten av låtene på skiva.  

2. «Arthur – Fred’s OG Mix» og 6. «Arthur – Jawn’s stripped mix»
Ideen om å gjøre to forskjellige mikser med utgangspunkt i det samme pianospillet – er det noe som skjedde underveis, eller var det noe dere bestemte dere for mer konseptuelt?
– Jeg gjorde utgangspunktet til låta, minus pianospillet, deretter fikk jeg inn Arthur for å lage et solo/hovedfokus i låta som ikke skulle fremstå som en del av produksjonen, men mer som en vokal. Men jeg ønsket tangenter, ikke en vokalist. Jeg syntes et tacky FM synth piano på toppen kunne kle produksjonen. Deretter gjorde jeg en original versjon, og John gjorde en remix (han gjorde faktisk litt forskjellige remixes). Den som havnet som «Stripped Mix» låt litt for distansert fra original miksen til at jeg kunne legge fra meg original versjonen, så vi ble enige om å ha med to versjoner, i god gammel dags house tradisjon.  

Hva opplever du er forskjellen i hvordan du og John tar tak i et sånt materiale som dette her?
– Det kan man jo høre og gjøre seg opp en vurdering om selv på skiva, men sånn overliggende så er jo originalen noe «tyngre» i første halvdel, og bærer noe mer mystikk og kan kanskje oppfattes som noe mer moody. John sin miks låter mer fokusert rundt enkeltelementer og benytter en annen, litt mer lettbeint og «catchy» groove. Den er ikke like seig. Alt dette er subjektivt, selvsagt – men min oppfatning av greiene. John hører på mye moderne musikk, og jeg hører på mye gammel musikk, og jeg syntes det reflekteres i outputen vår også, enten vi jobber sammen eller om vi jobber hver for oss.

I forlengelsen av det ble jeg nysgjerrig på hvor mye materiale dere jobbet med her før dere kokte det ned til en skive? Altså, hvor mange skisser osv?
– Vi lager dritmye og kjører runder på det frem og tilbake i Ableton, diskuterer, blir enige om hva som funker og ikke! Deretter setter vi opp en tentativ spilleliste og ferdigstiller etter at vi har fått hatt musikken stående stille en stund, og fått distansert oss litt fra den, og gitt oss selv mulighet til å rediscovere den etter noen måneder/halvår på is! Musikken vi lager «i øyeblikket» er alltid litt annerledes enn den vi gir ut, da det vi gir ut ofte er laget eller har ligget ett-halvannet år. 

3. «SP1200»
Kan du si litt om samarbeidet med Bendik HK? Hva er det vi hører av ham på denne låta, for eksempel?
– Jeg og John og Bendik har delt studio sammen tidligere borte på Adamstuen der, synthsizers galore!!! Denne låta er laget av meg og Bendik, og mikset av John. Jeg gjorde en groove + akkordene i SP1200, før Bendik choppet opp akkordene til introen, byttet ut de fleste trommene og spilte synth i tillegg. 

Og hva slags stemmesample er det vi hører på låta?
– Et som ikke er klarert! 

4. «Barcelona 1990»
Jeg ble nysgjerrig på tittelen her?
– Dette er faktisk en hemmelighet jeg ikke ønsker å dele!

Vi er over på side 2 av albumet med mindre det er noe jeg har misforstått – hva slags tankegang ligger bak de to ulike reisene?
– Vanligvis når jeg/vi lager album er det å sette sammen låtene en større og mer tidkrevenede prosess enn ved akkurat denne skiva, da denne består av lange og ganske få låter. Musikken er mer klubbvennlig denne gangen, med lange og tålmodige arrangeringer. Når man presser vinyl med klubbmusikk er det lurt å ha de låtene du ønsker flest plays på ytterst, da det skipper mindre og tar mindre slittasje jo nærmere kanten av platespilleren låtene ligger. Dessuten har det noe med miks å gjøre også. Låter som tåler å miste litt mer crisphet og diskant bør alltid ligge innerst på en plate, da vinylpressingen påvirker lyden i en negativ retning jo nærmere labelen du kommer. Dette er av nerder, og for nerder selvsagt, det har vel kanskje egentlig ikke så mye å si?

Nei, det vil jeg i grunnen ikke si. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Premierer i kø på Kongsberg Jazzweekend

Håkon Kornstad og Oslo jazzensemble har premiere på verket Mid-Atlantic, Martin Horntveth har urframføring på sitt nye bestillingsverk og Arild Andersen har satt sammen et nytt band i anledning sin 75-årsdag under Kongsberg Jazzweekend i november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev