Bassist Bárður Reinert Poulsen har hatt et travelt halvår med turnering, komponering og innspilling samt mastereksamen ved NMH. Snart platedebuterer han som bandleder med egen trio.
Hver mandag presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Bárður Reinert Poulsen
Hei, Bárður, gratulerer med nylig gjennomført eksamenskonsert på NMH. Hvordan gikk det?
– Takk! Det gikk bra, og kjennes digg å endelig ha fullført. Det var selvfølgelig syret å spille for et så nøye utvalgt publikum bestående av juryen, Line Juul (produsent Nasjonal jazzscene, red.anm.) og produksjonsteamet, men alle var veldig lune og lyttende. Egentlig hadde mine foreldre tenkt å reise helt fra Færøyene for å se meg spille, men det får vi ha til gode. På den positive siden var lyden i salen akkurat den samme på lydprøven som på konserten, så man fikk ikke noen menneskeskapte soniske overraskelser. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.
Du var nylig i Sør-Afrika. Hva gjorde du der?
– Jeg gjorde et prosjekt i Johannesburg med en gjeng fantastiske musikere. Ndabo Zulu, som lenge bodde og studerte i Norge, spurte meg en gang om jeg kunne spille på hans mastereksamen ved NMH. Jeg hadde ikke anledning den gang, men ble fascinert av han og medmusikerne hans, og siden har jeg fulgt godt med på dem på SoMe. Musikerne – Nduduzo Makhathini på piano, Linda Sikhakhane på sax, Ayanda Sikade på trommer og Ndabo selv på trompet – er noen av de hippeste i Sør-Afrika, og de har så sjukt mye soul. Det skjer noen fete ting der nede: blandingen av Coltrane-inspirert post-bop, afrikansk spiritualisme og en sterk fellesskapsfølelse, er virkelig interessant, og er grobunn for noe av det mest interessante som skjer i jazzverden i dag, synes jeg. Må også nevne den allestedsnærværende inspirasjonen fra lokale legender som Bheki Mseleku, Abdullah Ibrahim og Moses Molelekwa, for å nevne noen få.
Kvelden før vi spilte konsert i Johannesburg gikk McCoy Tyner bort. Tyner har vært en veldig stor inspirasjonskilde for Makhathini og gjengen, og det føltes veldig riktig å dedikere konserten til ham, og spille noen av hans låter. De har en utrolig smittsom spilleglede, og det kjennes som man kan fortsette å spille i all evighet. Jeg følte meg veldig varmt mottatt blant dem, og vet at jeg kommer til å møte dem og spille sammen på et senere tidspunkt.
Vi spilte en konsert og var i studio og spilte inn låter til ei plate. Karl Klaseie driver og mikser låtene nå, så er det opp til meg å finne ut hva jeg har lyst til å gjøre med tanke på utgivelse. Jeg har en plan om å gi den ut på et lite opplag av LP, og ikke ha den ute til streaming, men vi får se.
Men du har vært travel med annet også i det siste, blant annet din egen trio?
– Ja! Jeg er så heldig å få ha med Ayumi Tanaka og Ivar Myrset Asheim i trioen min, som jeg også brukte som utgangspunkt for mitt masterprosjekt. Jeg blir så inspirert av å spille med Ayumi og Ivar, og de har vært sjenerøse med sin tid, så vi har fått øvd masse den siste tiden.
Jeg kom hjem fra Sør-Afrika den 14. mars, og havna rett i karantene. Før det hadde jeg vært på lengre Wako-turné, så jeg tenkte at det ble digg å endelig ta tempo litt ned. Etter noen uker rakk jeg å få et mildt angstanfall, siden mitt eksistensgrunnlag hadde blitt pulverisert, men etter noen dager igjen kom jeg på at jeg faktisk kunne legge all min energi i å komponere musikk til trioen.
Det ble til noen låter, som vi har fått spilt inn. Vi var i studio på Newtone i slutten av mai og tok opp det som blir vår debutplate. Fint studio med stort og deilig opptaksrom. Nå er vi i prosessen med å velge takes, og så skal den mikses hos Karl Klaseie.
Jeg har fokusert mest på den bassistiske rollen i de gruppene jeg har spilt med, og det er der jeg føler meg mest trygg. Nå følte jeg imidlertid at tiden var inne for å bryte ut som bandleder. Det er skummelt som pokker, og man kjenner seg sårbar når først de i bandet og siden allmennheten får høre låter man har laget, men desto sterkere blir følelsen når det endelige produktet er ferdig. Det er en prosess jeg gleder meg til å jobbe videre med.
Og hva er planene framover for trioen?
– Egentlig var jeg veldig klar for å booke noen jobber, slippe plate og ta over verden, men de planene ble satt på vent. Når vi alle i bandet nå har blitt ledige, vil vi satse på å øve målrettet, og bruke tiden vår til noe produktivt. Det er noe veldig tilfredsstillende i å øve dypt med ei gruppe, og kjenne hvordan samspillet styrkes. Det kan sammenlignes med hvordan det etableres fysiske forbindelser mellom hjernecellene, i delene av hjernen man bruker mest. Når vi har kommet oss igjennom denne tiden er jeg veldig klar til å presentere musikken for verden, og forhåpentlig spille en hel del konserter.
Utover det, hva annet spennende har du på gang?
– Den 2. juli skal jeg spille med Flukten på Nasjonal jazzscene, som er et ferskt band med Hanna Paulsberg, Marius Klovning og Hans Hulbækmo. Vi har coronajammet en del de siste månedene for gøy; litt egne låter og noe Bill Frisell/Joe Lovano/Paul Motian materiale. Sånt som alle har digget, men kanskje ikke hatt rette forum til å spille før. Det er en utrolig artig gjeng å spille med, og jeg kjenner meg alltid oppløftet etter vi har møttes. Nå jobber vi med en del egne låter som låter knall, og vi er alle sjukt gira på å spille for publikum igjen. Det blir en gledens kveld!
Som vi spør alle om i disse dager, hvordan har smittevernrestriksjonene påvirket ditt musikalske virke?
– Jeg mistet jo en del jobber og inntekt. Som student får jeg hverken NAV, FFUK eller andre hjelpepakker, selv om jeg parallelt med studiene har hatt et veldig høyt aktivitetsnivå, så det er ganske kjipt. Men, som det er konsensus mellom folk flest, har det vært fint å få mer tid til kjæresterier, øving, skriving, meditasjon, løping, matlaging etc. Så har jeg til og med hatt anledning til å høre på haugen med plater som jeg har kjøpt på de siste turnéene. Man savner jo veldig å komme seg rundt i verden og spille for folk. Selv flyreise og rigging er noe jeg ser tilbake på med nostalgi. Jeg er en evig optimistisk, og tror det kommer til å ordne seg bra til slutt.
Har du en konsertanbefaling?
– Petter Eldh skulle egentlig spille et drøss konserter på Victoria i vår, men så ble det meste utsatt eller avlyst. Jeg digger å høre han spille, og får alltid veldig mye inspirasjon fra hans prosjekter. Spesielt hadde jeg gledet meg til konsert med Punkt.Vrt.Plastik, der han spiller sammen med long time collaborator Christian Lillinger og piano wizard Kaja Draksler. Nå ser den ut til å være flyttet til den 18. november, så vi har noe å glede oss til der.
Og en plateanbefaling?
– Jeg har hørt mye på “Chants” av Craig Taborn Trio i det siste. Taborn er et av vår tids genier, som har en helt egen tilnærming til å både skrive og spille musikk. Vil driste meg til å si at denne plata viser en helt original side av hva en pianotrio kan få til. Så har mine venner Karl og Signe i Owl nylig sluppet platen «Mille Feuille» som alle burde sjekke ut!
