«Mille Feuille» cover
Owl
«Mille Feuille»
Sofa/Musikkoperatørene

Presise innlegg fra ytterkantene

Signe Emmeluth og Karl Bjorå byr på noe vesentlig i felleskapet sitt.

God impro må ha et element av overraskelse i seg. Gjerne mange. Det skulle bare mangle. Denne musikkformen som kan leve på uinnskrenket frihet, har likevel en tendens til å falle tilbake på velbrukte formularer, uten særlig evne til å forbause. Den omfangsrike friheten fordrer et grep. At utøverne vet hva de vil bruke den til, at de anvender retningssansen og skaffer seg et preg. Jeg tenker på de mange gangene jeg har vært på konsert og fått særpreg levert i anslaget, og de få gangene egenart har gjennomsyret hele forestillingen. God impro er krevende.

Musikken på «Mille Feuille» er ikke et rent impro-verk. Den skal ha kommet til gjennom to års arbeid med idéer om komposisjon og improvisasjon. Jeg tror overgangen mellom de to tilnærmingsmåtene har vært flytende, selv om det musikalske resultatet virker gjennomreflektert. Altsaksofonist Signe Emmeluth og gitarist Karl Bjorå må kjenne hverandre godt. Sist jeg opplevde dem, var vel på Kafe Hærverk i Emmeluth´s Amoeba, en opptreden jeg husker som god. Det jeg hører fra duoen på «Mille Feuille», overstiger det jeg så langt har forbundet med dem.

Det korthugde, stålblanke og knivskarpe gitarmotivet fra Bjorå er det første som limer seg til minnet. Det er omgitt av varsom saksofonsnatring og flere lag av bevegelse i elektronikken, akkurat passe nakent og åpent. Duoen kretser rundt denne åpningsidéen så lenge at den får satt seg og vokst seg forbi spirestadiet. Når de beveger seg videre på samme spor og utvider horisonten, lar de denne startsekvensen bli med som underlag. Dette første stykket på over 20 minutter, «Upon Arrival You Forgot Why You Left», er albumets lengste. Det skyver seg fram gjennom finstemte skifter, vekker deg med gode innfall og sparer oss for hektisk kjas. Det er først i «Let´s Crackle» at Emmeluth begynner å knirke høylytt, sånn kun saksofonister kan. Akkompagnementet er kledelig hissig, uten at det tipper over i det aggressive.

Det er i all hovedsak smakfullheten som har booket seg inn på «Mille Feuille». Owl spilte inn plata i løpet av tre dager på Flerbruket, sammen med lydtekniker Magnus Skavhaug Nergaard. Jeg vet ikke om jeg skal omtale dem som trio. Selve lydkvaliteten er uansett en egen vegg i bygget. Albumets korteste, «Paradigm», er en gitardrevet sak med mange stemmer i nærområdet. En styrke ved denne musikken er dens evne til å vekke undring. Den gode improens element av uforutsigbarhet gir seg stadig til kjenne. Owl skaffer seg en luke i et trangt felt. Det er sånn de vinner meg.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Når bassklarinettene blir lange

Kristine Tjøgersen vinner Arne Nordheims komponistpris, Christian Winther tenker nytt og høyt om plateutgivelser, Oddrun Lilja om inspirasjonene bak høstens mest bejublede skive, Pål Strangefruit Nyhus snakker om Nils Petter Molvær mens vi hører på ny musikk og minnes en av jazzens største kranglefanter.

Nyhet

Nils Petter Molvær runder 60 på scenen

18. september fyller Nils Petter Molvær 60 år. Går alt som planlagt, kommer han til å tilbringe mye av både bursdagen og dagen derpå på Nasjonal jazzscene Victoria.

Meld deg på vårt nyhetsbrev