Now's the time

NTT: «Wako» som i «Jaco», ikke som i «Jacko» eller «Keiko»

Wako går igjennom sitt nye album spor for spor, Anna Lian og Azra Halilovic tar kunstjournalistisk grep i Trondheim, Jan Simonsen gjenutgis og vi leser og lytter til Lush Life.

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time – en fredagmusikksavis i remseform om VISSE stilarter. Vi starter som vanlig med noen liveanbefalninger:

Den kommende uken kan blant annet by på foredraget “Bakerste mann som solist”, om trommesoloer, arrangert av Oslo Jazz Circle. Det er Torstein Ellingsen, batterist i blant annet Magnolia Jazzband, Prima Vista Social Club og The Sinatra Songbook som skal holde foredraget, og da vi støtte på ham ute på gata denne uka, lovet han eksempler fra trommeslagere som Philly Joe Jones, Tony Williams, Jon Christensen og Steve Gadd – ikke trommesoloen på “Aja”, kunne han opplyse om – men det finnes jo mer å ta tak i der. A propos studio cats – vi rekker ikke å gå igjennom alt av hva Bylarm har å by på i kveld og i morgen, men vi er nesten nødt til å nevne at Fabiana Palladino, som ja, helt riktig tenkt, er datteren til Pino, spiller i St. Edmunds Church i Møllergata i kveld.

I kveld spiller The End på Tou Scene – et band bestående av Kjetil Møster, Mats Gustafsson, Sofia Jernberg, Børge Fjordheim og Anders Hana. Om du lurer på om dette er din grej, kan du sjekke ut albumet Svårmod och Vemod är Värdesinnen, som kom i forifjor. Og om du er i Oslo på mandag, kan du se dem på Kafé Hærverk. I Oslo i kveld er det duket for typete tolkninger av jazzens aller mest elskede materiale signert Siri’s Svale Band, som spiller på Victoria. De spiller også på Jazz Evidence i Kongsberg neste onsdag. JUNO spiller på Bø Jazzklubb også i kveld, mens morgendagen blant annet byr på Frode Grytten og Morten Qvenilds ambisiøse jazzfortelling Område 51 i Stavanger – de spiller på Urijazz dagen etterpå også. På lørdag får Victoria storfint besøkTerje Rypdal Conspiracy. Mer er det ikke å si om den saken. Vi skriver om Wako lenger nede i denne ukens nummer, og tar med oss at de på lørdag spiller med Oslo Strings på Dokkhuset i Trondheim. Vi gleder oss også til Kampenjazz-resident Kristoffer Kompens band Fåx Trått som inntar Caféteatret på søndag. Et par fra uka som kommer: Richard Bona er et yndet navn for mange, og han har notert seg for flere strålende konserter i Norge. På onsdag spiller han med Alfredo Rodriguez og Pedrito Martinez på konseptet “onsdagsjam” på Cosmopolite. Cortex kunne forrige uke kunngjøre bytte av trommeslager, fra Gard Nilssen til Dag Erik Knedal Andersen – det kommer nok til å gå helt fint, og de spiller uansett på Urijazz på onsdag. Vi må heller ikke glemme vårløsning med Grefsen Jazz Society på Svetter’n – det er faen ta oss jazz, det – eller de islandske legendene i Mezzoforte, som er dønn fusion, som besøker Stavanger Jazzforum på torsdag. En litt gild bransjenyhet på tampen er at Jaga Jazzist har signert med det tidsåndformende plateselskapet Brainfeeder! Det skal vi komme tilbake til med intervju om. Vi skynder oss å gratulere Mari Brenna Vollan med den nye prisen Årets Musikkjournalistikk, og sender en takk til alle de som nominerte denne remsa her! Nå, litt reklame:

Hei, kjære leser! Om du ønsker å lese enda mer om jazz, eller ønsker å støtte en god sak, kan du tegne Jazznytt-abonnement i dag! Da får du også tilgang på hele arkivet tilbake til 1960, og det byr på noen ganske fantastiske skattejakter – det kommer vi tilbake til. NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Livet. Bruksanvisning

Her en morgen denne uken, våknet jeg med en melodi i hodet. Det var ingen hvilken som helst melodi, snarere en av jazzens standardrepertoars vakreste og mest eiendommelige innslag, Billy Strayhorns vidunderlig skjønne «Lush Life». Låten har en spennende bakhistorie, Strayhorn begynte å skrive på den som tenåring i 1933 og den ble finslipt og utviklet gjennom noen år, før han fikk anledning til å fremføre den for Duke Ellington en dag i 1938. Ellington elsket det han hørte, og ansatte også sporenstreks Strayhorn. Resten er, som dere skjønner, historie, og et enormt antall mennesker har tolket denne låten, med eller uten vokal. Jazznytts litterære molospaserer Tore Stavlund hadde en meget skjønn og undrende fantasi om denne låten og dens virkningshistorie i Jazznytt #245 i 2018, om dere blir abonnenter anbefales det å søke i arkivene vi har tilbake til 1960 og lese den der. Men det koster ingenting å søke opp «Lush Life»-låten, så klart, bortsett fra de store følelsmessige utleggene man påføres. Favoritten er så klart Coltranes fjorten minutter lange instrumentale take fra albumet ved samme navn på Prestige, utgitt i 1961 men med opptak fra 1957 og 1958.  I bandet på «Lush Life» hører vi Red Garland på piano, Paul Chambers på bass, Louis Hayes på trommer og Donald Byrd på trompet, og den melankolske verden de rekker å male frem i denne låten er både liflig og litt skremmende, man blir påminnet livets gjenvordigheter og nattelivets narrespill. De fjorten minuttene er ikke ett for mye. Men det som er ekstra sterkt med denne komposisjonen, er at Strayhorns tekst til egen melodi, som er blitt tolket på så mange forskjellige vis, noen overfladiske andre dypt rystende, også fungerer utmerket lest som poesi, linje for linje. Gi det et forsøk.

LUSH LIFE
(Billy Strayhorn)

I used to visit all the very gay places,
Those come-what-may places,
Where one relaxes on the axis of the wheel of life
To get the feel of life
From jazz and cocktails.
The girls I knew had sad and sullen gray faces,
With distingué traces
That used to be there.
You could see where
They’d been washed away
By too many through the day
Twelve o’clock tails.
Then you came along
With your siren of song
To tempt me to madness!
I thought for a while
That your poignant smile
Was tinged with the sadness
Of a great love for me.
Ah yes! I was wrong
Again, I was wrong.
Life is lonely again,
And only last year
Ev’rything seemed so sure.
Now life is awful again,
A troughful of hearts could only be a bore.
A week in Paris will ease the bite of it,
All I care is to smile in spite of it.
I’ll forget you, I will,
While yet you are still
Burning inside my brain.
Romance is mush, stifling those who strive.
I’ll live a lush life in some small dive
And there I’ll be, while I rot with the rest
Of those whose lives are lonely, too

 

 

Anna og Azra bretter opp ermene

Sånn apropos anerkjennelse av jazzbloggarbeid – vi kan liksom ikke nevne ofte nok at Now’s The Time heldigvis ikke skapes i et vakuum – sammenlignet med mye annet står det faktisk ikke så halvgærent til med norsk skriving om jazz. Sammenlignet med mye annet er viktig å understreke her, vi skjønner om det føles skrint for folk. Men allikevel: kollegaer som Salt Peanuts, Chris Monsen i bl.a. Klassekampen, og som også har en egen blogg man kan følge, Lars Mossefinn i Dag og Tid, Maria Lokna og Ando Woltmann i Morgenbladet, Tor Hammerø i både Nettavisen og på Ordentlig Radio, hele gjengen i Dagsavisen, vår søsterpublikasjon Jazz i Norge og så videre gjør at folk heldigvis ikke bare må stole på oss når det kommer til disse greiene. Plutselig popper det opp for oss nye ting også – her om dagen leste vi for eksempel en fabelaktig tekst, Operafantomsmerter av musiker Siri Gjære, som hun har skrevet for bloggen Anna og Azra bretter opp ermene. Og da vi snudde den steinen, fant vi et rikt univers bestående av både podcaster og skriverier, sentrert rundt scenekunst i Trondheim, men med gyldighet overalt – egentlig akkurat på samme måten som vi håper at stoffet vi skriver om er interessant flere steder, selv om ideen ofte oppstår på grunn av noe som skjer i byen der vi bor. Det er til syvende og sist ganske enkelt å merke når stoff blir skapt ut ifra glød, irritasjon og inspirasjon – og oppe hos dem skjer det. Uansett – vi kontaktet Anna Lian og Azra Halilovic, for å høre litt mer om bloggvirksomheten.

Dere har et veldig fint navn på nettstedet deres – Anna og Azra bretter opp ermene. Den er lett å assosiere til en slags kulturell trasshandling – at vi ikke får mer diskusjon på disse feltene enn man lager selv. Men hva legger dere i tittelen?
– Det er klart vi er trassige! Den sterke nedprioriteringen av kulturjournalistikken var en del av drivkraften bak navnet. Noen må jo brette opp ermene og stille ubehagelige spørsmål, grave dypere og løfte debatten om tema det er behov å forholde seg til. Vi ønsket et navn som beskriver konkret hva vi gjør og hva vår agenda er, og “Anna og Azra bretter opp ermene” er så nøyaktig som vi fikk det til.

Folk kan sikkert ha litt ulike syn på det å få kunstnere til å snakke om det de lager – noen tenker kanskje at det å oppleve uttrykkene uten noe bakgrunnsinfo er det mest stimulerende, mens andre finner glede i å vite mest mulig om hvordan og hvorfor ting lages. Hva slags historier er det dere trigges av?
– Vi er ikke så opptatt av å snakke om hvordan og hvorfor et aktuelt verk/forestilling/bok etc er laget, men vi snakker mer enn gjerne om hvordan og hvorfor på et litt mer overordnet plan. Vi liker å prøve å koble kunstneren sitt virke med aktuelle og relevante samfunnsspørsmål, og litt av målet vårt er å komme med en innfallsvinkel som setter i gang nye tanker, både hos den vi snakker om og hos oss selv. Det er også et viktig prinsipp for oss at vi ikke driver med intervju av et objekt, men har en likeverdig samtale, der vi også er høyst aktive og lufter våre egne holdninger og meninger. Slik blir samtalen gjerne mindre forutsigbar og vi unngår at det blir et rent promointervju der ferdige standardsvar og etablerte historier bare går på repeat.

Hvorfor er det viktig for kulturoffentligheten å få kunstnere til å snakke om virksomheten sin? Er det bare for spesielt interesserte, eller tenker dere at det har en virkning forbi det?
– I forlengelse av svaret over så tror vi at det å snakke om virksomheten sin også kan bidra til å sette i gang nye tanker og kreative prosesser. Vi mener også at en offentlig samtale om kunst og kultur er et premiss for et fungerende demokrati, og at dette er noe som er under press – også i Norge. Med nedbemanning og nedprioritering av kulturjournalistikken og en stadig økende polarisering og tabloidisering av den offentlige samtalen trenger vi et rom for de litt lengre tankerekkene og samtalene. Vi setter også søkelys på tema som maktstrukturer i kulturlivet, mangfold, det offentliges ansvar og den frie kunstens, og kunstnerens, kår i Norge i dag, og dette er også tema som vi opplever at mange synes det er vanskelig og risikabelt å snakke høyt om. Og det betyr selvsagt at det er viktig å gjøre nettopp det.
Vi er nok for de spesielt interesserte i den forstand at du nok må være kulturinteressert for å være i målgruppen vår, men utover det så er vi opptatt av å snakke rett fram og å tørre å stille de “dumme” spørsmålene og være tilgjengelig for flest mulig.

Siri Gjære har begynt å skrive for dere, så langt er det personlige beretninger om å både være tilskuer og utøver av musikk på scene. Hun er jo både en strålende musiker og pedagog, og NTNU sitter på noen av de viktigste lærekreftene i norsk musikk. Var den nær sagt prinsipielle interessen i å få dem til å tenke høyt en årsak til at hun ble hentet inn som gjesteskribent – eller er det mer fordi hun er en skribent dere får kick av?
– Tja det kan være begge deler. Vi hadde et ønske om å engasjere flere ulike utøvende kunstnere til å skrive om kunst, og Siri var en av de vi spurte om å bidra. At hun er en så rasende dyktig skribent i tillegg til å være den musikeren hun er, er vi ikke så overrasket over, men det er veldig hyggelig å se at tekstene hennes treffer så mange.

For oss som skriver om jazz og alt det der dagen lang, er Trondheim åpenbart en viktig by i og med det som springer ut fra jazzlinja, som legger mye av premissene for musikkens fremtid. Men hvordan står det til med diskusjonen av kunst i byen? Var deres oppstart et forsøk på å gjøre noe med det, og har dere for eksempel noen forhåpninger om at Nidaros som ny ressurssterk medieaktør kan bringe med seg positive ting?
– Trondheim er en levende kulturby hvor det har skjedd svært mye bra og spennende de siste årene med ny kunsthall, litteraturhus og nye Rosendal Teater blant annet. Men den offentlige samtalen rundt kunst og kultur har etter vår mening blitt nærmest fraværende i lokalmediene i samme periode, og dette er noe både utøvere og publikum har savnet. Dette var som sagt noe av drivkraften bak vårt initiativ, og siden oppstarten har vi blant annet bidratt med å løfte debatten om mangfold og representasjon i kunst- og kulturfeltet i Trondheim i tillegg til at vi har tatt opp en rekke andre aktuelle tema.
Vi er veldig glade for at Adresseavisen får en konkurrent med litt muskler i Nidaros, men foreløpig ser vi ingen tegn til at de har tenkt å prioritere kulturjournalistikk, dessverre. Men vi gir ikke opp håpet!

Til slutt – podcastepisodene er en sentral del av prosjektet deres. Om dere skulle anbefalt én episode som gjør at folk får en god inngang til universet deres, hva ville det vært?
– Oioi! Det er litt vanskelig å svare på da vi er glade i alle våre gjester og episoder, men siden dette er en jazzblogg så kan vi vel anbefale de to musikerne vi har hatt så langt i 2020, nemlig Maja Ratkje og Kristoffer Lo.

 

Åndelig jazz i Asker kirke

Det snakkes om ånd i jazzen hele tiden, også i disse spalter. Men en søken etter noe mer, noe annet, er selvfølgelig ingen ny oppfinnelse. Den flotteste plateutgivelsen vi har sett så langt i år er helt klart den smekre LPen Fredrik Lavik har utgitt på sitt kremselskap Jazzagression med noe som heter Jan Simonsen Quintet. Nå er dette ikke snakk om den noe avant garde FrP-politikeren, men en gruppe som var aktiv på midten av søttitallet, med medlemmer som også var å oppleve i band som Ruphus, That’s Why og En Tiempo. De spilte fyrig, latin-inspirert og åndelig vektet musikk som funket godt å groove lenge til, noe som skaffet dem mange heppedamer og dansekiser på Club 7 i hine hårde dage, og også en gig på Moldejazz i 1976. Vi mistenker at det noen linker til den skjeggehippe jesusmusikken her, men det er først og fremst jazzgudene som danser inni oss når vi kan lytte til innspillingene deres i det herrens år 2020 også. Det ble innspilt i Asker Kirke for å sikre total klang og oppfrift for deres komposisjoner og groover, og vi kan nikke takten til tre lange strekk og en barks cover av Mongo Santamarias «Afro Blue». Reiussuen er trykket på heavy duty opplegg og thukk papp, med deilige bilder og info fra denne tiden som langt unna oss men likevel føles nært. PLaten lanseres på Big Dipper i Oslo på mandag, den er trykket i kun 500 eksemplarer, så det er bra å snappe den opp nå Det kan bli 40 år til neste gang. Her er forresten det sjappa selv skriver om evenementet på mandag:

Nok en gang har plateselskapet Jazzagression gravet frem en umistelig musikkskatt fra dypet av gamle arkiverte norske masterbånd. Jan Simonsen Quintet har du kanskje ikke hørt om, men det spiller ingen rolle. Har du sansen for groovy og spirituell jazz med røtter på Club 7 og i tillegg en viss musikkhistorisk interesse er dette en utgivelse du MÅ sjekke ut.

Det beste av alt er at bandmedlemmene lever i beste velgående. For å feire utgivelsen skal de denne mandagen ut og spise en bedre middag sammen og på vei dit stikker de innom sjappa vår for en liten slippmarkering. Det blir signering og muligheten til å slå av en hyggelig prat med bandmedlemmene og selvsagt spiller vi plata på vårt fineste stereoanlegg.

Norsk jazz opptak fra 1975/76 gis ut for første gang! Musiker Jan Simonsen er en hyggelig kar, han er vel mest kjent som keyboardist i Ruphus, hvor han hadde sin storhetstid i 76-78 etter å ha tatt over for Håkon Graf. Ruphus var bra Norsk musikkeksport med fullsatte stadioner i Tyskland og konsert før Bob Marley på Roskilde i 1978, på et punkt var de så på strå at Jukka Tolonen hadde spurt Jan om han ville bli med i hans band. Men da sa Jan nei, ble det for seriøst og alvorlig så mistet det glansen. For Jan og jazzen var det alltid sitt eget gehør han stolte mest på, ikke noter. Musikk fra kvintetten han hadde fra 1974 til 76 foreligger neste mandag på LP plate og på de fleste musikkstrømmetjenestene. Med seg i bandet hadde Jan multiinstrumentalisten Svein Hansen på fløyte og perkusjon, Trond Mathisen på saksofoner og perkusjon (pappaen til Jørgen Mathisen) Kristian Røstad på bass og på trommer Thor Bendiksen, kjent fra Ruphus og Rikskonsertene. Bandet spilte for det meste Jan sine komposisjoner i den rytmisk melodiøse modal baggen, de ble godt mottatt på konserter og spilte fast på Club 7 i Munkedamsveien, høydepunktet kom nok på jazzmesse i Molde kirke under Molde Jazz i 76. Opptakene på skiva er gjort i Asker kirke i 76 og Roger Arnhoff Studio 75.

Jan Simonsen Quintet
Jan Simonsen Quintet
(Jazzagression)

 

Spor for spor med Wako


Wako foto: Signe Fuglesteg Luksengaard 

Forleden blogg skrev vi litt om de ulike mulighetene for utforming av en jazzinnspilling i våre dager – der vi lurte på hvordan alt fra hjemmesnekrede løsninger til vidløftige studioeksperimenter kom til å prege presentasjonen av improvisert musikk fremover. Mye har skjedd allerede, selvsagt, men det er også masse å utforske her – og det kommer også album som gir gode anledninger til å granske dette videre. En slik en fikk vi i forrige uke, da kvartetten Wako ga ut deres selvtitulerte fjerdealbum Wako. Her kommer ideene og innfallene på rekke og rad – albumene inneholder alt fra rene fire folk i et rom-innspillinger til ting preget av overdubs, enten det er fra Oslo Strings eller Arve Henriksen i full berserkmodus. Verdt en lytt alt sammen. Wako intervjues også i det kommende Jazznytt-nummeret, men vi satte oss i tillegg ned med bandets to låtskrivere, pianist Kjetil Mulelid og saksofonist Martin Myhre Olsen for å høre gjennom skiva, og snakke litt om tankegangen bak det.

Så langt har Wako gitt ut skiver med nokså forskjellige konsepter, lyd, innpakning og så videre. Det virker som at dere kan gå til Wako med alt dere ønsker å gjøre – snarere enn at ulike impulser fører til nye band som dyrker én idé. Har det vært sånn siden starten?
Kjetil: Spør du meg er det noe som skjedde under jobbingen til andre skiva. Rundt den første spilte vi bare og hadde det gøy, vi tenkte null og nada på framtid og hva vi ville. Så planla vi en andreplate som plutselig ble noe helt annet enn førsteplata, og da diskuterte vi hvem vi er og hva vi ville. På tredjeplata hadde vi et annet kick og forfulgte det, og så har vi kanskje endt opp med å tenke at det er det vi er. At vi forfølger sånne ting når vi diskuterer neste plate, neste prosjekt.

Det føles nesten som at en ny plate “skal” være en ny idé om hva bandet er. En plate med strykere, den forrige plata som hadde en veldig tydelig identitet blant annet når det kom til veldig personlige titler hentet fra livssituasjoner – også har du denne her, som er et veldig markant “studioalbum”, og som ser ut som Weezer på utsiden.
Kjetil: Det er det som kommer fram, men for å være ærlig har det skjedd veldig naturlig. Det er ikke noe vi har sett oss ut. Men vi har også snakket en del om at det føles konseptaktig.

Denne plata går jo i veldig mange forskjellige retninger, men samlet føles det som en tydelig tanke om hva et album av en jazzkvartett skal kunne være, studiomessig.
Kjetil: På forrige plate hadde vi en låt som het “Skavlet føre” hvor vi begynte å legge på en ekstra shaker, jeg dobla et ostinat med muta strenger i tillegg til åpne, og vi tenkte “skal vi ikke bare ta og gønne litt på her”?
Martin: Det var mye postproduksjon, mer enn vi kanskje hadde tenkt på tidligere når vi har drevet med jazzproduksjoner.
Kjetil: Ja, også fikk vi kick på det og tenkte “hvorfor ikke dra dette enda lenger”. Vi har ikke prøvd alt mulig i studio…
Martin: Men vi har prøvd å være kreative når vi var der.

Hva er det som sitter langt inne i jazzen når man starter med det? Dere lever i nåtiden, hvor folk er frie i studio på alle kanter og så sitter dere og sier “ooh, skal vi tillate oss å legge på en shaker”, det er jo helt sprøtt.
Martin: Kanskje det handler om at man jobber veldig mye med sitt eget sound, at uttrykket skal få en personlighet? Det kan dukke opp en tanke om at om man kludrer det for mye til, så blir det mindre autentisk.
Kjetil: Det er vel også kulturen og historien.
Martin: Du har jo Miles…

Ja, men det går jo på en måte ikke an å si at en plate som Bitches Brew egentlig ble toneangivende for hvordan jazz ble spilt inn etter den. Du hadde fusion-bandene som kanskje spilte inn ting mer som om det var prog eller AOR, men innenfor den jazzen som virkelig baserte seg på improvisasjon virker det som om sånne virkemidler i langt større grad har blitt stående ubrukt.
Kjetil: Ja, det står sjukt sterkt, det med å gjøre det live, å gjøre det på ett take, og så si seg ferdig, “her er det vi spilte, åssen vi høres ut”. Alle vi er fans av det også. Det er vel et spørsmål om preferanser. Jeg vet ikke hvorfor det er så skummelt å gå ut av det. Kulturen vi er en del av står jo sterkest live, og man skal på en måte gjenspeile det man gjør på konsert, og på konsert står man ikke med kontrabass og samtidig jobber med en shaker på b-delen.
Martin: Det vi prøvde å jobbe med var kanskje å tenke at studio er studio, og at vi er enda friere live. Det er jo en måte vi har jobbet i andre prosjekter.

En av grunnene til at jeg går og grubler på det, er jo at det å jobbe med alt etterarbeidet er en fin måte å være improviserende, spontan i studio. Noen ganger kanskje mer enn det å gjøre grunntakene, som noen ganger handler mer om å få ting på plass, og som mange kan bli stressa av.
Martin: Ja, det siste kan handle om å finne et studio som passer og så videre.

Hvorfor spilte dere både inn i Øra og i Athletic?
Kjetil: I utgangspunktet handlet det om å få kalenderen til å gå opp, men det handlet også om økonomi. Da det var bestemt, fant vi ut hvilke låter som kom til å være fetest i Athletic, og hva som ville funke i Øra. Det låter mye råere i Athletic, Øra er mer hi end-opplegg.
Martin: Vi så konturene av hva vi burde gjøre hvor. Jeg er veldig glad for at vi gjorde det. Halden har en estetikk som er bra for mer energi, litt varmere, bass og trommer låt fett der. Det var to dager per sted, to dager i august i Halden og to dager i september i Øra.

Hvor skjedde etterarbeidet?
Martin: Siden vi har spilt veldig mye sammen, satt grunntakene fort, så vi kunne jobbe kreativt med én gang. Vi jobba i studio der og da de dagene, og så hadde vi gjester som jobbet hjemmefra. Vi gjorde litt selv hjemmefra også. På slutten, i november, hadde vi en session med stryk.
Kjetil: Vi hadde egentlig lyst til å spille live med strykerne, for vi har spilt mye med dem. Men det gikk ikke. Det var én gang det kunne gå, ett tidspunkt hvor alle syv kunne på samme tid, og det var etter klokka fem én dag i november. Og det tok vi ikke sjansen på.

De tre siste låtene er markert som bonusmateriale her – er det en vinylgreie?
Kjetil: Ja. Vi prøvde lenge å få til å kanskje lage en dobbel vinylutgivelse.
Martin: Vi tenkte også kanskje å bruke bonusmaterialet på en singel.
Kjetil: Men det ble tricky – så vi endte med de ti første låtene på vinyl og resten i de andre formatene av albumet.

Er det forresten en Weezer-greie at coveret ser sånn ut?
Martin: Hva mener du med Weezer?

Nei, altså, Weezer, med det blå albumet, det grønne albumet… de har covere som ser sånn ut i hvert fall!
Kjetil: Når er det fra?
Martin: Og er de noe bra?

Fra nittitallet. Og ja, de Har Mye Bra forsåvidt…
Kjetil (googler): Skammesjå… ah, det er faktisk veldig likt, ja. Når jeg ser det nå kjenner jeg det jo igjen. Det er jo et veldig lett og fint system de har fått seg. Det er jo alltid en vanskelig greie.
Martin: Noe av det vi har merka er kanskje et ønske om at man kan forbinde bandnavnet med noen fjes.
Kjetil: Vi gikk jo på jazzlinja og det ble hetende Wako. Vi ga ut en skive og har bare kjørt på med det siden. Men det er ikke det enkleste navnet med tanke på at folk skal forbinde det med noe.

Nei, man vet ikke hvordan det skal uttales en gang. Og inni en skog av norske vegetasjonsnavn høres man ut som isolasjonsmateriale, noe som brukes i bygging av hus. Martin: Ja, “få på no Wako”. Det er visstnok en betegnelse på dverkpirater på 1400-tallet i Korea!

Der har dere dobbeltskiva.
Kjetil: Ja, sant. Men det var et behov for å si tydeligere at dette er oss fire.

Der er jo noe en kar du spiller mye med, Martin, er god på, Bjørn Marius Hegge. I stedet for å kalle bandene sine ting som “Krill” og “Nøste” heter de ting som “Hegge” og “Bjørn Marius Hegges Ideas” og “Bjørn Marius Hegge Trio”. Det er sikkert ikke så dumt.
Martin: Det verste er at det var jeg som ba ham om å kalle det Hegge. Han prøvde å finne ut hva kvintetten skulle hete, og det er den sykeste lista jeg har fått av navn… noen av dem var sånn, “okei, dette er en strippeklubb, Bjørn Marius”. Så jeg sa “Du må faktisk bare kalle det Hegge”.

Okei, la oss høre på skiva deres.

1. “For those we love”
Martin: Dette er den mest gjennomkomponerte låta på skiva.
Kjetil: Den måtte på en måte enten plasseres først eller sist.
Martin: Jeg har alltid skrevet masse låter, men samarbeidet med Oslo Strings starta året jeg gikk på komponering og arrangering, et årsstudium etter jazzstudiet.
Kjetil: Kaja Fjellberg Pettersen gikk master i Trondheim, og hun var veldig gira på crossoverprosjekter – hun tulla mye med det også, det var alltid snakk om et eller annet samarbeid, men faktum var at hun var det. Vi hadde et prosjekt, oss to og Siril Malmedal Hauge. Vi hadde også spilt i London hvor vi spilte med Arve Henriksen på en festival i England og hvor Arve var med på en låt vi spilte. Vi ble gira på å gjøre noe i den stilen, hvor vi samarbeida med noen. Så tenkte vi “kanskje vi skulle gjort noe stryk”, og så var det i gang, det ble den Oslo Strings-skiva. Denne låta kom til en liten stund etter den forrige skiva med strykere.
Martin: I denne låta her har alle litt melodilinje, men det skifter. Bassen har litt, celloen litt og så videre.

2. “Wako Amok
Det er ikke så mye slinger i valsen i sånne kompting og sånn hos dere.
Kjetil: Det er hyggelig at du sier, for jeg følte at det ikke er perfekt. Jeg og Simon og Bárður prøver så hardt vi kan å spille det sammen. Jeg føler den føles på plass, men ikke maskin-på-plass.
Martin: Jeg var usikker på hvordan det ble til slutt. Jeg hadde skrevet mye og følte ikke at jeg hadde lært det så godt som jeg ville. Dagen før tenkte jeg “shit, hva blir dette”. Den tittelen her hadde arbeidstittelen “Extra extra large berlinerbolle” siden jeg tenkte på band fra Berlin. Gropper, Amok Amor. Og så kom tittelen Wako Amok.

Er Berlin en scene eller et sound dere er opptatt av?
Martin: Jeg vet ikke om jeg vil si jeg har lyttet mye, men jeg har vært utsatt for det og har hatt kick, i hvert fall, haha! Måten jeg liker å jobbe med skriving på er ofte å høre noe jeg liker og så forsøke å anvende det i egne komposisjoner. Her har vi også lagt på en god del.
Kjetil: Jeg gjorde en del ting fem minutter før toget gikk. Det har liksom blitt en greie, å være i Athletic og jobbe til siste toget går og du må springe. Det er en synth-ting som forsøker å herme etter det jeg gjorde i utgangspunktet, uten at det helt blir akkurat sånn.
Martin: Det dro det mer ut, og det passet.

Hvordan er mikseprosessen, sitter den som mikser aleine eller er det fullt band i studio og masse synspunkter?
Kjetil: Det har variert veldig. Vi har ofte vært med første runden, og så har vi gitt notater. Denne gangen var det Simon og jeg som var der. Før det lagde jeg et dokument til Karl med litt info for hver låt, og så sendte han oss en test. Og så var Simon og jeg med i andre runden. Det var én dag vi var med, det var en heftig dag.

3. “Stjerneskipet”
Her er Kyrre Laastad med, og han tror jeg er en kis som grubler mer enn gjennomsnittet over hva jazzlyd kan være. Hvordan kom det seg til at han er med her?
Martin: Han var en av gjestene vi hadde kick på å spørre, og han jobber også i Øra. Det var litt kult at han var med på selve taket.
Kjetil: Det du hører er sånn det låt live.
Martin: Han satt i kontrollrommet og kjørte på med noen Space Echo-er.
Kjetil: Når Bárður har øvd med The Fjords på øverommet til Petter Vågan, kom alltid Kyrre innom øvingsrommet og skulle sette fra seg en greie han hadde fått seg, “sjå på den her, flott ting”, så vi ble gira på å høre om han kunne være med og gjøre et eller annet. Få motstand på en eller annen måte, ødelegge den litt. Da vi var i studio var Space Echoene veldig høye, for å høre hva han gjorde. Vi hadde megakick, men etter testmiksen var det dratt ganske langt ned. Vi ønsket mer av det og dro det opp skikkelig, og da Kyrre fikk høre det, fikk han bakoversveis. Jeg tror ikke han trodde det skulle brukes så mye.

4. “Brain Drain”
Her er det noen elektriske trommer også plutselig.
Martin: Det er en liten trommesampler, eller en liten enkel trommemaskin, som Simon satt i mikserommet og spilte.
Kjetil: Vi var usikre på hva vi skulle gjøre, og om Simon ikke har en umiddelbar idé om hva han skal gjøre, leter han etter alternativer. Bárður hadde kjøpt en dings han hadde kjøpt som jeg ser Kristoffer Eikrem bruker mye i klipp han legger ut. Vi tullet med at kanskje det bare skulle være trommene, og gjorde noen takes med bare den. Det funka ikke helt, men så løste vi det med at dét er greia, men at han også kjører over bandet med trommebreaks en gang i blant. Vi hadde veldig kick på det da vi var i studio.
Martin: Det er en sånn oktav-Craig Taborn-inspirert komposisjon som Simon fikk en veldig stor rolle på.

5. “Hele verden er en boble”
Dette blir vel siste låta på side én av vinylen – er det sånne funksjoner dere tenker på? Er åpningslåta på side to noe dere tenker på?
Kjetil: Ja, den speiler denne her på en måte. Denne slutter med noe episk, som på en måte går inn i neste.
Martin: Den ender i en unison melodilinje, en episk slutt som er veldig klanget opp, og så starter neste side med en låt som dreier seg mye om klanger. Her spiller jeg barytonsaksofon også, det er gøy å leke med når man forfølger den ideen vi har hatt for skiva. Tanken her er at alle har sine egne bobler, eller det er flere bobler i løpet av låta. Denne første bobla er litt sånn Atomic / sekstitalls-Miles. Jeg liker veldig godt denne bobla, haha! Og jeg er glad for at vi spilte den inn i Halden.

Starten på denne låta er på en måte noe av det nærmere man kommer et “urørt bandopptak” hittil på skiva.
Kjetil: Ja, det er denne, Everything comes to an end, Savage og Wako Amok.
Martin: Jeg dobla med baryton og alt på et parti, og så la Kjetil på litt synth på en bevegelse.

Hva slags boble er den neste som kommer?
Martin: En deilig oppadgående boble, haha.

6. “Le Tapis Volant”
Hvor kommer tittelen fra?
Martin: Det betyr “Det flyvende teppet”. Det er på en måte en idé om å få hele bandet til å høres ut som én masse, klangmessig. Også spurte vi Espen om å gjøre noe magic oppå, vi følte at det kom til å passe bra.

Kom den ideen etter grunninnspillingene?
Martin: Nei, vi snakket om det på forkant, og han hadde sagt ja. Jeg hadde hørt mye på skivene hans og hørt mye på Streifenjunko. Han er den beste blenderen som finnes, og har masse bittesmå lyder i spillet sitt. Og så er det blitt litt pianosolo oppå også. Denne er bevisst spilt inn i Øra, for å få den hi fi-flygel-lyden.

Sånne ideer, som å få hele bandet til å virke som én ting, går du og grubler mye på det før komposisjonene, eller er det en idé som kommer etter låta?
Martin: Jeg har som regel en idé jeg ønsker å jobbe mot. Det kan gå alle veier, men akkurat her var det veldig tydelig, å få strykebass og subtone i bassen til å blende, egentlig skulle Kjetil ha demping på pianoet også.

Det ble en slags Ravel-aktig slutt. Det er veldig gøy å jobbe så spesifikt med ting.
Kjetil: Det er noe vi har gjort mye som band, å låte som én ting. I Norge er det ganske vanlig, vi er vant med det, men utafor Norge er det faktisk mye mer vanlig med mer streit komp og solist.
Martin: Ja, så bortimot hver eneste konsert utafor Norge støter vi på folk som snakker om det med band sound.
Kjetil: Her forsøker jeg å komme inn rett etter at resten av musikerne setter toner, og gå ut rett før de slutter å spille – sånn at pianoet bare er en del av klangene, ikke innsatsene.
Martin: Dette er også en sånn ting som er litt vrient å styre i studio, få de bevegelsene.

7. “Trakterer du musikk?”
Her fikk dere masse tilbake fra Arve Henriksen dere ikke hadde regnet med.
Martin: Vi hadde hørt for oss noe a la det han gjør i starten av låta.
Kjetil: Men jo lenger vi kom ut i låta, jo mer tenkte vi “wow… WOW”, hahaha!
Martin: Jeg spilte tre sett i Bergen den kvelden han sendte tilbake, og mellom to sett så jeg tredve uleste meldinger i Wako-chaten.
Kjetil: Det var litt sjokkartet, vi hadde sendt en fil hvor mye var åpent. Og jeg sendte den til Arve med spørsmålet “Trakterer du musikk?”. Jeg fikk en mail tilbake hvor han skrev “her er resultatet etter å ha brukt en helg på å besvare det spørsmålet”. Jeg satt på et tog i Portugal og fikk lasta den ned etter mye om og men. Jeg digga det. Det var litt masse greia som Kyrre, han tenkte nok at vi kom til å fjerne sjukt mye ting. Men tanken var jo at han skulle gjøre det han ville, at vi digga ham. Da vi møtte Arve for første gang i London hadde han en opptager, og så sto vi backstage ti minutter før konsert og banka på et rør, “wow, det var kul lyd”, og ti minutter senere sto han på scenen, og det opptaket var starten på konserten. Da var vi rundt 22, og det var innmari sterkt. Her var det en dude som tenkte på musikk hele tiden, og det har jeg tenkt ofte på. Jeg ser for meg ham som står og banker på det røret.
Martin: Jeg får litt Charles Ives-feeling på noen av tingene han gjør, at det kommer korps inn fra siden.

Det er Beatlesk også.
Martin: Ja, grooven også.
Kjetil: Ja, det er det sistesporet på Revolver… hva heter det…

“Tomorrow Never Knows” heter den. Blogghalvdel Vinger fant også en Christian Wallumrød-låt bassriffet minner om. Selv ser jeg for meg en smørblid, halvfull person som kommer inn i en bar hvor det er masse kjentfolk når jeg hører det riffet.
Kjetil: Det kan også stemme – men at groovet er henta fra Tomorrow never knows er i hvert fall veldig bevisst.

Men var det også et stikkord dere ga til ham?
Kjetil: Nei, det var bare “trakterer du musikk”.
Martin: Det kunne blitt fett på mange måter.

Det blir en låt med så mange tydelige grep at den kanskje blir en nøkkel til hvordan resten av skiva forstås på.
Kjetil: Ja. Vi har forsøkt å ikke holde tilbake, at det skal tas dit det går.
Martin: Ja, og ikke tenke så mye på hele albumets uttrykk, men bare la hver låt gå dit den vil.
Kjetil: Beatles-greia kommer fra en øving hvor Bárður hadde kjøpt en el-bass, en gammel Hofner fiolinbass, akkurat som Paul. Den låt fint, og da tenkte vi å bruke den på denne låta. Og da tok det ene det andre. Det er ikke helt ripoff det groovet, men det er ikke noe vi prøver å legge skjul på heller.

8. “Dagdrømmeren”
Hvordan gjør man strykerpålegg til sånn musikk som dette her?
Martin: Jeg har skrevet tingene på forhånd. På solo-delen satt jeg og plukket Morton Feldman-klanger og fant steder hvor jeg syntes det var kult. Og så skrev jeg bare sekundene på opptaket hvor de skulle inn, nesten sånn film-aktig. Det er litt dirigering, men de er veldig gode til å lese blekker, og det er stort sett det som skjer. Jeg har veldig kick på å sjekke ut overtoner på strykerinstrumenter med sordin, så jeg brukte en del av det i arrangementet.
Kjetil: På denne låta var det mange forskjellige versjoner, vi endte opp med dette – som er et tema, og så forsvinner det ut i en slags drøm hvor Simon, Bárður og jeg spiller masse brutte ting, effekter som ligger i bakgrunnen. Og det bidro til klangene Martin skrev for strykerne.

9. “Grown-up Life”
Her er det plutselig en større gjeng, litt mer lydbehandla trommesett.
Martin: Det var en skisse jeg hadde som vi jobba mye for å få en gøy form på, og så hadde vi med Rob på vibrafon, Jonas Kullhammar på varitone-saksofon og Adrian Løseth Waade på fiolin.

Hva er en varitone-saksofon?
Martin: Det er egentlig bare en sånn pickup som ble lagd på sekstitallet til saksofon. Du har en amp bygd av Selmer som du kjører den igjennom. Det låter liksom organisk, men elektrisk. Jonas bruker det mye i KULLERUSK-bandet. Her kjører Kjetil også på på synth, et sted legger jeg tre sopransaxer. Vi lekte mye med den.
Kjetil: Vi skulle ha mye åpent som vi kunne jobbe med der og da i studio. Det var blant annet denne og brain drain, som var melodi og et bassostinat. Og så kunne vi spørre “hva skal vi gjøre med dette”. Denne ble et chase-aktig solo-opplegg, nye solister hele tiden. Og det topper seg med Jonas til slutt.
Martin: Det var gøy å ha sånne korte innslag også, litt som i popverdenen, hvor du kan ha to takter med Sundstøl eller noe sånt. Små ting som løfter låta, og vi prøver å låne litt av den tankegangen.

10. “Everything Comes to an End”
Her er det plutselig synging også.
Kjetil: Ja, dette er spilt inn live med Sissel Vera Pettersen i Øra.

Det er ganske tydelig at det er to forskjellige vibber på innspillingene gjort i Trondheim og Halden. Sistnevnte er mer øsete, førstnevnte er det mer små detaljer.
Kjetil: Ja, det ble mer riffete i Halden. Tanken her er at det er en saxtrio som gjør hva de vil, og så var det to lag – etter hvert kommer Sissel og jeg inn med en vals, vi spiller bare en fin melodi. Tanken var at de to tingene skulle skje separat, at det var to forskjellige verdener. Selv om bandet ble dratt litt inn mot det vi gjør.
Martin: Ja, det ble også klanget ut av en annen verden etter hvert.

Slutten på denne fikk meg til å tenke på det som skjer på slutten av “Good Luck, bad luck” av Susanne Sundfør, hvor Acoustic Unity liksom overtar hele greia.
Kjetil (etter å ha satt den på): Ja, det er sant, den slutter sånn! Den musikken er noe jeg er veldig glad i, selv om jeg ikke tenkte på det her. Jeg liker kontrasten mellom en crazy saksofontrio og en koselig liten vals, og hvordan det som er i forgrunnen skifter fra det ene til det andre i løpet av låta.

11. “When Staring Into Light, We Think”
Kjetil: Vi diskuterte om vi skulle droppe ekstralåtene som det ikke er plass til på vinylen, og kanskje gi ut en EP senere. Men vi hadde jo gjort disse låtene nå, de er fra samme session og det ble rart å skulle vente med å gi ut dem.
Martin: Denne låta starter med at jeg endelig fikk vært saksofonkvartett alene. Hvis vi skulle spilt den her som en vanlig låt, hadde det vært litt mye ost, så vi følte det var kulere å arre ut høyre- og venstrehånden til Kjetil.
Kjetil: Det er bare en akkordrekke som jeg satt og kludra med og som låt fint, og så er det en enkel og fin melodi over det. Martin arrangerte ut akkordene med en saksofonrekke, og så tenkte vi at vi bare kan spille trio over.
Martin: Jeg spilte inn blåserne i Halden, og resten er spilt inn i Øra.
Kjetil: Planen var bare å spille på det skjemaet. Den her er den som kanskje er mest skisseaktig, bortsett fra Martins arrangement, var alt veldig løst. Jeg vet ikke, det føles i hvert fall litt sånn ut. Vi hadde med masse små ideer som også ikke ble noe av til denne innspillingen. Også er det en morsom slutt, hvor Martin og jeg endte opp med pumpeorgel og sopransaksofon i en liten outro.

12.“Skumringsbeltet”
Kjetil: Denne har spilte vi på releaseturneen til tredjealbumet, og her jobba vi mye med det samme som på “Le tapis volant”, å høres ut som én bevegelse.
Martin: Den er også preget av at jeg har superkick på Jimmy Giuffre 3-skiva. Det er det lydbildet jeg prøver å skrive noe ut fra.
Kjetil: Også snakket vi mye om å ha med vibrafon her, så Rob Waring er med på denne også.

13. “Savage Detective”
Martin: Har du hørt plata Convergence med Dave Douglas fra nittitallet? Det er bass trommer og trompet og tre stryk. Det er et litt sånt sound. Det var gøy å legge på stryk her, han som spilte det inn fikk litt hakeslepp av hva det var de skulle legge på. Men det var kick å få til. Det var gøy å ha med Adrian på fiolin også.

Ja, han er en verdifull gjestemusiker, en karakterskuespiller som kommer inn og setter preg.
Martin: Vi kjenner ham veldig godt, Bárður og jeg har jo bodd sammen med ham, så det var naturlig å spørre ham.
Kjetil: Og så er det tilbake til jazzen.

Ja, vi ender liksom alltid opp der.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

 

Fra forsiden

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Petter Wettre

Petter Wettre tok med seg saksofonen og flyttet til Paris kun et par uker for koronarestriksjonene satte inn. Nye samarbeid og musikalske møter må vente, nå er det blogging, øving, trening og generelt venting som fyller dagene.

Now's the time

Kongsberg Jazzfestival avlyser

Kongsberg Jazzfestival melder i dag at årets festival er avlyst. - Det er med tungt hjerte vi gjør dette, men styret har også et ansvar for å ta vare på festivalen, forvalte den godt og sikre dens fremtid. Vi kan ikke sette festivalen i en situasjon hvor vi med åpne øyne sender den inn i historiebøkene, sier styreleder Juel H. Rye.

Meld deg på vårt nyhetsbrev