Now's the time

NTT: Livet og musikken er som kjent, og utan å bli patetisk, her og no

Karl Seglem og Carl Petter Opsahl minnes sin gode venn Håkon Gjesvik, Veslemøy Narvesen forteller hva det er hun har i rasleposen sin, vi ser på programmene til Motvind og Serendip og snakker med Lars Mjøset om femtiåringen Bitches Brew.

Vær hilset, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsblogg hvor vi tar for oss ny musikk, gammel musikk, konserter som har vært og konserter som skal komme. Vi har kommet oss etter forrige ukes maratonrapportering fra en uke med konserter, og godt er det, for det er alltid mer å skrive om. Denne uka ser vi frem mot kommende festivaler som Serendip og Motvind, to venner forteller om pianist og musikkmenneske Håkon Gjesvik, en av våre favorittrommeslagere, Veslemøy Narvesen, forteller hvorfor hun ikke ville rista på en pære og vi tar en lang og god prat med Lars Mjøset om den gåtefulle femtiåringen Bitches Brew. Men først – som alltid – et kort blikk på konsertene man kan se på scener rundt omkring i uka som kommer.

Når Nils Økland, Ørjan Håland og Per Steinar Lie møtes, kaller de seg Lumen Drones. I fjor ga de ut det bemerkelsesverdige albumet Umbra, en instant classic i visse kretser som meget muligens nettopp kan ha blitt nominert til en Spellemann i visse, la oss si romslige klasser – men det vet ikke bloggredaksjonen i skrivende stund. Det vi vet er at Lumen Drones spiller på Blå i kveld – de spilte også i går på Landmark, så om du kjenner noen som var på den gigen kan du høre åssen det var – og vi andre kan kose oss med videoen de nylig slapp til låta fra samme album, “Gorrlaus Slått”, laget av André Løyning og som selvsagt – SELVSAGT – er laget ved hjelp av dronekamera:

Du kan også lese vår korte prat om improvisasjon fra et utgangspunkt i rock og beslekta stilarter med bandets trommeslager, Ørjan Nyland!

I tillegg til å spille trommer, bass/fiolin og trompet, er trioen Holum Trio glade i å synge fine melodier, noe de gjør masse av på fjorårets lavskuldrede andrealbum Borte, en utgivelse som også byr på feltopptak, merksnodige miniatyrlåter og en hel masse annen musikalsk moro og som i det hele tatt fortjener flere lyttere. De viser også et betydelig anlegg for minneverdige titler på det albumet – en av dem er “heime bra men borte bra” og det gjør også turneen de har lagt ut på nå. På fredag spiller de i Volda, på søndag spiller de på Berlihuset i Sykkylven, mandag står Fuzzy platebar i Molde for tur, tirsdag spiller de på Ila Brainnstasjon i Trondheim og på torsdag spiller de i Gjøvik, på Gjøvik Kultursenter. Det er litt utafor bloggens tidsramme, men vi nevner i samme slengen at de spiller på SALT den 16. februar på en såkalt Sauna Session. Kjem en frå Holum trivs’n overalt.

Waldemar 4 er aktuelle med albumet The buoy and the sea, med et av de flotteste platecovrene vi har sett på en stund. Vi kan røpe at vi har et intervju med bandleder Trygve Waldemar Fiske neste fredag i denne blogg. Bandet, som foruten Fiske består av André Roligheten, Erik Nylander og norgesvenn Håvard Wiik, spiller i Skien Jazzhus på tirsdag og på Victoria på torsdag.

Andre konsertgodbiter i remseform på tampen: Vi nevnte Gard Nilssens Supersonic Orchestra allerede i forrige nummer, i kveld spiller bandet på Sardinen og i morgen står Victoria for tur. Kjetil Mulelid Trio spiller på Victoria i kveld, Oddgeir Berg Trio spiller ettermiddagskonsert på Stord Jazzklubb i morgen og Helge Lien Trio spiller på Urijazz i Tønsberg på onsdag, så ingen skal komme og si at det er manko på pianotrio-opplevelser i Norge. Er du hypp på noe heeeelt annet enn det, nevner vi at Harald Fetveits uvurderlige konsertforening Dans for voksne arrangerer Underjordisk Maraton på lørdag. Det blir moro for unga på lørdag, når Majãz spiller på Blårollinger på Caféteatret. Om du er nysgjerrig på det bandet, anbefaler vi vår prat med vokalist og gitarist Saleh Mahfoud fra i fjor.

På Kampenjazz på søndag får vi en duo bestående av pianist Ayumi Tanaka og cellist Wei Ting Zeng, og søndagen i Oslo kan også avsluttes med Improverk, som byr på Léandre, Heidel & Gutvik + Stadhouders. Er du i Tønsberg på søndagen, kan du se jazzcafé med Christiania 12, og er du i Stavanger på torsdag kan du se Erlend Apneseth og kompani fremføre en av årets store utgivelser i våre grendestrøk så langt, nemlig Fragmentarium, som vi garantert kommer tilbake til på et tidspunkt nær deg eller oss, det går vel på det samme.

Men nu, dere, går vi videre, etter en kort reklamepause.

Hei du der! Ja, du ja, du med allværsjakken! Skal du på Norge-Serbia på Ullevål? Skal du på neste live-sending av Aftenpodden? Skal du på styremøte i borettslaget, skal du på bransjetreff, skal du på quiz eller skal du på KONSERT? Hvis ja (NB først og fremst på siste punkt) må du jo for pokker se til å abonnere på Jazznytt! Ny utgave i månedsskiftet februar/mars!

NTT minner også om at vi elsker abonnentene vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Vi forsøker å sørge for at det blir litt ekstramateriale der underveis – så langt tilbyr  vi en spilleliste basert på NTTs innhold på slutten av hver måned i tillegg til noen betraktninger om hvert nummer, men content laben jobber med mer.  Den tjenesten kan du uansett melde deg på her.

 

Karl Seglem minnes Håkon Gjesvik


Håkon Gjesvik under en konsert med Magnolia Jazzband i Oslo Domkirke under Oslo Jazzfestival 2017. Foto: Tore Sætre / Wikimedia

Torsdag i forrige uke kom nyheten om at Håkon Gjesvik, pianist og mangeårig daglig leder i Musikkoperatørene, var gått bort. Vi rakk ikke å skrive mer enn litt om det da, men lovet at både vi og vår søsterpublikasjon Jazz i Norge ville komme tilbake med mer. Du kan lese jazzhistoriker Bjørn Stendahls nekrolog der borte nå. Vi spurte mangeårig venn av Gjesvik, saksofonist, bukkehornspiller, plateselskapinnehaver og poet Karl Seglem om å skrive noe her hos oss, og det ville han.

Under den årlege lutefiskmiddagen min like før jul i 2018, der Håkon nok hadde rekorden i deltakingar sidan det har gått føre seg kvart år frå midten av 1990-talet, seier han det som det er. Han hadde teke operasjon men fått melding om at denne fryktelege sjukdomen som tek livet av så mange, kunne komma tilbake, eller var tilbake, at legane ikkje kunne fjerna meir – eller alt. Det var eit alvor i han eg ikkje hadde sett før, men han framstod like fullt både blid og optimistisk. Og på hans måte stilte han opne spørsmål, snakka om kvifor i all verda det gjekk ann at han skulle få “det samme» som det hans kjære Anine døde av – for ganske kort tid sidan. «Tenk så mikroskopiske prosentsjanser det er for at slikt skjer Karl. Det er jo ikke en smittsom sykdom».

Dette fabulerte han over medan hans rosande ord til kokken varma heile selskapet: «Dette må være den beste fisken du har laget» – alltid raus og positiv. Han gav av seg sjølv – alltid. Eg hadde kontakt med han via fax(!) og telefon allereie rundt 1988 – eg budde i Bergen. Fekk hjelp av Jon Larsen til å gje ut debutalbumet Poems for Trio – og nokre år seinare gav Håkon dei beste råd og betydeleg administrativ hjelp ved oppstarten av NORCD i 1991. Arkivar som eg er finn eg hans ord og varelister, salgsavtalar og PR-ark på faxpapir i dei gamle ringpermane mine.

Heilt sidan då har Håkon vore der, var Håkon der. Og eg er sikker på, eg veit at han har betydd veldig mykje for veldig mange, musikarar, plateselskap, musikk-organisasjonar, butikktilsette, ja musikknorge.

Og ein kan kanskje seia at med han forsvinn ein æra av norsk musikkhistorie. Svært få har som i Håkons posisjon vore med på dei omveltingane, dei skifta som har skjedd i norsk platebransje. Sett det som han og jobba med det konkret. Og svært få har – hadde den positive «driven» og stå-på viljen som han. Han jobba ekstremt mykje, som dei fleste i denne bransjen, og eg trur han elska jobben sin. Han var brennande oppteken av musikken. Først og fremst. Vi har også mista ein glimrande musikar, som sjeldan brydde seg med sjølvskryt av noko slag, men han elska å spela – også.

Eg mista ein yngre bror for nøyaktig 2 år sidan. Håkon minnte litt om han. Ikkje gje seg, ville leva, aldri negativ til sjølve livet og dei som stod han nær. Og han var glad i folk, interessert og nyfiken – Livet – og musikken, er som kjent, og utan å bli patetisk, her og no. Og døden er alltid meiningslaus, og det einaste visse. Eg dedikerte låten «Balsam» til bror min Erling – og det kjennes berre rett og meiningsfullt at Håkon no «får» del av den dedikasjonen. At eg med musikken seier – Kvil i fred Håkon, eg saknar deg –

 

– Håkon satte oss i sving

For snart 40 år siden var Håkon Gjesvik med på å starte opp Caledonia Jazzband sammen med blant andre klarinettist Carl Petter Opsahl. Helt siden den gang har bandet preget norsk New Orleans-jazz gjennom utallige opptredner og en rekke albumutgivelser. Vi tok en prat med Opsahl for å høre litt om den historien.


For Carl Petter Opsahl var Håkon Gjesvik både en medvandrer i livet og en kunnskapsrik musikalsk samarbeidspartner han kunne stole på. Foto: Ann Iren Øverby

Hvem var dere da dere startet Caledonia i 1982?
– Vi var et band før det som het Royal Rakes, et ganske bra russe- eller venneband, og som jeg kom litt sent inn i. I 82 hadde vi spilt sammen en stund, og fant ut at vi hadde lyst til å satse ordentlig på New Orleans-jazz. Vi hadde blant annet lyst til å dra til New Orleans, og lære oss det, vi så på det som som folkemusikk. Det var Håkon, Torstein Ellingsen og broren hans Eivind, som kom med etter hvert. Så var det Eystein Husebye på trombone, Christian Frank på bass – det er broren til Lars Frank – og meg.

Hva var det som tiltrakk dere med akkurat den musikken, tror du?
– Det er sikkert litt forskjellige ting. Jeg spilte litt med Håkon før, og vi var begge to veldig opptatt av jazz, sånn som ungdom er opptatt av jazz – veldig pasjonert. New Orleans hadde med kilden å gjøre, den opprinnelige jazzen, og den var ikke kommersiell. Det var viktig. Vi var opptatt av å distansere oss fra den kommersielle dixieland-musikken. Og så er det noe som kanskje bare var min greie, jeg likte mye forskjellig, men jeg var opptatt av det sterke uttrykket – det var ikke elegant og sløye akkorder, det var litt punkete.

Hvordan var de første årene med prøving og feiling?
– Det er vanskelig å si, vi debuterte på New Orleans Workshop og hadde Magnolia som mentorer. Det var liksom et miljø rundt oss som foret oss med plater. Vi lærte nokså fort et repertoar og hvilke musikere vi skulle høre på. I 83 var vi i New Orleans og spilte på jazzfestivalen der. Det gikk ganske fort, og den turen hadde mye å si. Vi var i Preservation Hall,  og vi spilte i gospel-teltet. Det var stort, og flere ble nok frelst på musikken, om det går an å si det sånn, Håkon inkludert.

Det er jo en alder hvor ting ting sitter fryktelig sterkt om det først treffer.
– Absolutt. Torstein var den yngste i bandet og jeg var nest yngst, så vi to gikk fremdeles på videregående mens de andre drev med litt forskjellige ting. Men alle var vi helt åpne for inntrykk.

Gikk konserten bra?
– Veldig bra, vi spilte med Wallace Davenport og Aline White, og et gospelkor. Wallace var en legende, han hadde spilt med Lionel Hampton, gjort storbandkarriere og etter hvert flytta tilbake til New Orleans. Aline tok godt vare på oss. Hun tok med Håkon og meg – jeg tror det bare var oss to – til hennes kirke, First St. John Institutional Baptist church. Det ble vi begge rørt av. Den konserten vi spilte var det jo de som bar, men vi var med, og det var veldig fint.

Alle som har spilt i band, eller for den saks skyld tilhørt en vennegjeng, vet at folk ofte inntar litt ulike, definerte roller. Hvem var Håkon i en bandsammenheng?
– Han kom gjerne fem minutter før konserten, men han kom aldri for sent. Han var på mange måter et slags lim, vil jeg si. Vi som blåsere kunne være uenige, gjennom årene ble vi dratt i mange ulike retninger, men alle så mot Håkon for at han skulle megle eller komme med noe vi kunne bli enige om. Han hadde veldig bra oversikt over akkorder, kunne virkelig swingjazzen. “Professoral” er et litt feil ord, for det gir et distansert inntrykk, men han hadde lest seg opp på jazz før vi starta og var en lidenskapelig lytter til pianister. Det var fint å lene seg på kunnskapen hans. Jeg hadde jo ikke peiling på akkorder, så han lærte meg mye om det. Når ting gikk i litt for mange retninger kunne han bringe det sammen.

Finnes det et slags høydepunkt for Caledonia?
– På en måte var høydepunktet, musikalsk, i starten. Vi spilte veldig mye, og det å spille på jazzfestivalen i New Orleans er vanskelig å toppe. Men det som har vært fint, er at det har vært et band som har vært godt å spille i også når det ikke er topper. Et slags hverdagsband, for å si det sånn. Vi er venner – og det er en viktig funksjon. Caledonia ble et solid fundament. Vi har hatt perioder med lite spilling, og perioder med mye spilling.Vi har vært på turneer og spilt inn plater, men det jeg vil huske er bandlivet på langs: øvelsene, spillingene, når vi har vært backstage eller når vi har vært ute og spist og snakket sammen etter konsertene, ikke minst med Håkon. Om jeg skal se tilbake, er det dét det handler om.

Hvordan vil du ramme inn musikkinteressen hans utover New Orleans-jazzen?
– Han brant for mye som platedistributør og kunne være veldig entusiastisk på mange utgivelsers vegne. Hans egen musikksmak var nok mainstream-aktig, opp til bebop. Jeg tror ikke Cecil Taylor var hans greie. Vi hadde igrunn ganske forskjellig musikksmak, New Orleans jazz, swingen og bopen var nok hans greie. Men tingen er, han kunne også komme til meg med helt andre ting og si “hør på denne”, nå har sånn og sånn gitt ut plate, og den må du høre. Han kunne være en ihuga pådriver også for det som ikke var hans greie.

Hvordan tenker du på ham som venn?
– Det er da jeg blir ordentlig trist. Caledonia startet som et venneband. De eldste i bandet var russ sammen og gikk på skiturer og sånn. Jeg har ikke vært en del av det. Men Håkon og jeg har hatt noen andre ting. Det meste av tiden vi kjente hverandre har jeg enten skullet bli prest og de siste 20 åra faktisk vært det. Han var nok mer prega av en human-etisk tilnærming. Denne forskjellen bidro til at vi har hatt noen veldig fine samtaler om meningen med livet, om kjærligheten og sånne ting. Jeg føler han har vært en eldre medvandrer som har gitt gode råd og at han har hatt en egen evne til å være til stede, til å være oppriktig interessert i den han snakket med. Jeg kommer ikke på konkrete eksempler, men han kunne spørre om ting – og da satt og hørte, han var ikke så veldig opptatt av ha noe å melde tilbake, sånn som mange av oss tross alt kan være.
I bandet har vi fulgt hverandre i livet i høydepunkter og dype punkter – vi har giftet oss, fått barn, og fulgt hverandre gjennom store livshendelser, Håkon mistet kona si for fem år siden. Det var noe veldig solid og nærværende, trygt og varmt ved ham. Han totalt ujålete, selv om han kunne masse. Han var også gourmet, den første i bandet og så vidt jeg vet den eneste til dags dato som viet seg til å lage god mat. Vi har hatt mange fine selskaper hvor det å lage maten og sette oss i sving var greia. Koke asparges og så videre – han ga oss arbeidsoppgaver han trodde hver og en av oss kunne beherske. Men han kunne også sette pris på en hamburger, og var blant annet veldig glad i Thousand Island-dressing – som er en sånn ting man lærer at ikke går for noen med matinteresse. Også spiste han lenge. Veldig langsomt. Det tenker jeg sier noe om grundigheten og tilstedeværelsen. Det var her og nå – og veldig i kontrast til arbeidsjernet han var. Han hadde masse spillejobber,  han var i tillegg bedriftsleder og reiste mye. Men han hadde en evne til å være tilstede i det han gjorde.

 

Serendipitet nå!

Neste uke, fra onsdag 12 til lørdag 15 februar, arrangeres det som av folkene bak selv omtales som Oslos hippeste festival. Og de burde vite, for det er jazzstudenter ved Norges Musikkhøgskole som står for herligheten. Vi er veldig glad i dyktige musikkstudenter, for det de gir her og nå, og fordi de gir en tro på at det er verd å fortsette, det er noe å se fram til, det må ikke ende i stilllhet og elendighet. Motet holdes oppe. Konkurransen i livemarkedet er som alle lesere av NTT vet meget hard (og rettferdig), men det hviler en ekstra aura over Serendip, som festivalen kalles. Den er ifølge Veslemøy Narvesen, et av de ivrige menneskene i arrangørgruppa (mer om henne senere i dette NTT og i kommende Jazznytt), blitt avholdt ti ganger, og med folk som Christian Winther, Magnus Skavhaug Nergaard og Mette Henriette som initiativtakere. Bra folk!

Musikerdrevne initiativ er jo som regel de mest spennende (og ikke minst de med flest folk i publikum). Det er NMH-bygget de to første dagene og Kulturhuset de to siste som er åsted for den musikalske februarfesten, med borti 30 konserter. Og, for publikum i hvert fall: alle konsertene er gratis. Ikke venn dere til det da, folk, men oppdag ålreite musikere og komponister nå og betal rikelig for og til dem i fremtiden. Artistene her viser det betydelige musikalske mangfoldet som kommer ut av kassa på Majorstua for tiden. Malingsspannene med enkeltsjangre er splattet ut på lerretet som noe abstrakt ekspresjonisme fra rett etter krigen. Det beste er jo bare å møte opp når du føler for det, og føler deg bra, og ta det du får. Det er jo i serendipitetens ånd, der du kanskje ser etter noe spesifikt, men finner noe helt annet, og kanskje bedre. Tilfeldigheter, sjansespill, serendipity! Jeg mente det var en Monk-låt som het det, men så var det en film med John Cusack jeg tenkte på, men budskapet står – nye sammenhenger kan åpenbare seg, det er bare å være åpen for det.

For eksempel kan du oppleve Birte Slettevoll til lunsj onsdag, og Tevje Trio med Atle Nymo til kvelds, for å få med noen veteraner også. På torsdagen er det sikkert lurt med litt Bongotrøkk kl 12, og vide ut den tonale horisonten med NMH Storband klokka seks.

Fredag i Boksen på Kulturhuset kan man oppleve straks plateaktuelle Mike McCormick allerede kl 16 (fredagspils), den nydelige og uhyre lovende (på en avslappet måte) Kongle Trio klokka sju, og The Verge med bl.a. Ingvald fra Kanaan og JUNO med i besetningen. Lørdag kan man nyte Ladybird Orchestra kl 1430 (også det med Narvesen), duoen Ingrid & Øistein 1645, og ikke minst Nothing Personal med Solveig «Moogy» WangThea Emilie «Sis» Wang og Dorothea Økland 1730. Festen fortsetter i hovedrommet med trommesensemblet Extended Ground med Ellen Brekken og Sigrid Afret som gjester. Og herlig titulerte Paulsrud band. Om du er nysgjerrig på ny norsk musikk, og liker den fantastisk god, er Serendip en meget god tidsinvestering. Ses der!

 

Hva har du i rasleposen, Veslemøy Narvesen?


Dette flotte fotografiet av trommeslager og togentusiast Veslemøy Narvesen på vei til Trondheim for å spille konsert med Kongle Trio har tatt en tidlig tetposisjon i konkurransen om «Det mest tidstypiske musikerportrettet i 2020»!

Hei, og velkommen tilbake til Hva har du i rasleposen?, programposten der vi ringer trommeslagere og spør dem om hva slags merksnodige ting de har i rasleposen sin. I den første utgaven av ‘påsan snakket vi med studiotrollmann og trommeslager Kyrre Laastad. Denne gangen er turen kommet til Veslemøy Narvesen, som både rasler og shuffler i band som det kledelig tilbakelente neo/neon-poprockbandet Mall Girl (forholdsvis fersk singel her), NTT-favoritt Kongle Trio, turnévirksomhet med Moddi og Mette Rasmussen Kvintett og kvartetten KALLE. Det var oversikten da hun snakket med oss i fjor, slike ting er jo i konstant utvikling – akkurat, kan man kanskje si, som en velkuratert raslepose. Med den sømløse overgangen setter vi i gang.

Hei, Veslemøy! Jeg skuer med mine øyne tre bjeller knyttet sammen av en fargerik snor på bildet. Kan du fortelle litt om dem?
– De kjøpte jeg på ebay. Det var fordi jeg hadde lyst på noe raslete, og så lette jeg masse rundt og fant  vel egentlig ikke noe som umiddelbart skilte seg ut. Til slutt bare bestilte jeg noe som så kult ut, og det ble  dem, det er en dame i Paris som har laget dem. Det viste seg å være skikkelig bra match, de klinger veldig fint sammen.

Går det an å si noe om hva du så etter?
– Det så liksom ut som at det var tre ganske forskjellige bjeller, og at de egentlig var litt større enn de viste seg å være. Jeg ble litt overraska da jeg fikk dem i posten, bildene på ebay var nokså langt zoomet inn. De skal klirre i hverandre, litt sånn som bjeller som henger utendørs.

Hva søker man etter, da?
– Jeg søkte på “handmade bells”, tror jeg. Først var det litt ulike navn, blant annet noe som heter “elephant bells”, men de er så dyre, og jeg hadde ikke budsjett til det. Disse kom etter hvert opp på søket “handmade bells”. Man scroller jo i evigheter, og vet jo ikke helt hvordan de låter. Det er egentlig mest gøy å finne ting som man får prøvd før man kjøper det.

Når var det du følte at du trengte slike raslebjeller?
– Det har vært gradvis etter å ha hørt folk som bruker bjeller skikkelig fint, sånn som Thomas Strønen og  Hans Hulbækmo. Kanskje aller mest Thomas, han bruker gonger og bjeller på en skikkelig fin måte. Etter det gjelder det jo å finne min måte. Som trommeslager har man selve trommesettet, men så har man også mange muligheter til å skape andre teksturer og lydbilder med perkusjon. Det er gøy med bjeller, for det er et helt eget sonisk bilde som kan være skikkelig fint i seg selv. Det er kult når folk lar dem klirre lenge, at en bjelle kan få hele plassen. Så kan de også klinge fint sammen med hele trommesettet eller bare noen cymbaler – med andre høyfrekvente pitcher. Jeg ble interessert i å teste det ut.


Et litt mer oversiktlig bilde av hva det går i Narvesens utvida perkusjonsunivers.

Vi holder oss i bjelleland, men går over til en slags gyllen bjelleanordning med noe som ser ut som blå fløyel eller kanskje det er velur. Hvordan kommer den til nytte?
– Den bruker jeg delvis til å dempe skarptrommeskinnet eller tamen, sånn at den synger mindre, at du får mindre overtoner hvis man vil ha det. Delvis bruker jeg den som et perkusjons-element i groover. Jeg har spilt mye underdeling på den. Den lager på en måte en shaker-aktig lyd, eller nesten som en shaker og bjelle samtidig. Kanskje den låter litt som en tamburin også, men den skjærer ikke så skarpt igjennom. Det er som å slå på en hel raslepose, på en måte.

Wow! Vi holder det blått, og går over til den matchende plastikk-woodblocken din.
– Den kjøpte jeg da jeg gikk på Toneheim, tror jeg, det var i begynnelsen av interessen for andre lyder utenfor trommesettet. Den låter egentlig skikkelig fint, jeg har prøvd mange ulike. Det finnes jo woodblocker som er av ekte tre, men jeg kjøpte den første og beste jeg fant, på 4sound. Den er også fin å ha liggende på tammen. Jeg bruker den ikke så veldig mye, den har en lyd jeg jobber med å beherske ennå, å spille svakt nok til å låte fint i sammenhengen med alt det andre.

Det virker som at et element med et sånt utvida oppsett er at det krever at du tilpasser deg ørten nye måter og styrker å slå på ulike ting med, i tillegg til alt det trommesettet krever.
– Absolutt, det er det gøyeste med det, du får jobbet mye med touchet ditt når du jobber med ting som ikke nødvendigvis er trommesettet. Du må bruke en annen teknikk, det kommer ikke nødvendigvis så lett å spille fint på rasletingene som det gjør å spille på cymbaler eller trommer. Når jeg jobber med det, merker jeg at jeg lærer veldig mye av det. Jeg må omstille meg veldig og blir tvunget til å spille på den eller den måten. Jeg tror det er derfor mange er interessert i å ha så mange dingser. Det er også gøy med de som er så bra på det, sånn som Hans Hulbækmo. De trommeslagerne kan på en måte bruke hva som helst, og så låter det bra. De har det i henda og kan også spille bare ved å bruke dem. Det er noe jeg har lyst til å bli god på. Jeg har begynt å øve sånne ting som å bare spille på woodblocken og den blå rasletingen. Å få til grooves på det. Det er dritvanskelig! Men det er dit jeg vil.

Har det noe å si hvordan rasleposekombinasjonene ser ut? Er det et estetisk element ved utvalget trommeslagere har?
– Kanskje litt – jeg har ikke funnet helt ut av det ennå. Jeg er ikke egentlig så veldig opptatt av det, det er derfor det dukker opp en gul banan og en blå woodblock (NTT skyter kjapt inn at vi, helt personlig, synes den komboen er prikken over i-en her, blogg.anm). Hvis folk spiller bra på ting, kan de nok også få hva som helst til å se bra ut. Hvis en bra trommis hadde spilt på en rosa ballong hadde det sett fett ut. Tror jeg! Men det er nok noen som liker å for eksempel bare ha vintage-ting som matcher hverandre, fine fargekombinasjoner, at det også er en ting som gir mening.

Vi går videre – fortell om den bittelille rustikke trommen!
– Den kokosnøtt-aktige?

Ja!
– Den er fra Brasil, jeg fikk den av kjæresten min. Jeg vet ikke hva det kalles, men det er en kokosnøtt med shaker inni, kuler av noe slag. Man kan bruke den som en shaker, men den har også skinn, slik at man kan bruke det som en liten tromme. Den har en veldig søt lyd, jeg vet ikke om jeg kan si det på noen annen måte – som en bitteliten conga som er litt slapp i skinnet. Den er kul, for du får både lyden av kuler mot kokosnøttskallet og mot skinnet, så det er tre forskjellige lyder. Jeg pleier mest å bruke den slik at den ligger med skinnet ned mot skarptrommeskinnet, sånn at jeg spiller på kokosnøtten. Da får du bare en pinnelyd.

Det blir jo fire lyder!
– Å ja, det er sikkert tusen! Jeg har også forsøkt å bruke en av de små cymbalene til å skrape mot skinnet. Det låter også kult.

Ja, der er du inne på de to ørsmå cymbalene, de var neste på listen min her. Slår du dem mot hverandre?
– Jeg slår dem ikke mot hverandre, den ene har egentlig en tråd i seg sånn at jeg har den rundt fingeren og kan slå den mot andre ting, i stedet for at man må holde den fast. Den ene har jeg funnet på et eller annet random sted, mens den andre, den mest shiny, kjøpte jeg i Russland på et marked hvor de hadde masse bjeller. Når det paret slås mot hverandre er det to veldig høyfrekvente pitcher som ligger like ved hverandre, sånn at du får en skikkelig skarp dissonans som kan være kult. De fungerer på en måte litt som snacks.

Så har vi en litt større cymbal, er det også en bjelle?
– Ja, det er det. Den har jeg alltid med meg. Jeg fikk den av Dag Erik Knedal Andersen da jeg kjøpte trommesettet hans i forfjor, han var så gavmild. Han sa vel noe sånt som.. hva var det… “jeg har ikke funnet noe bruksområde for den, så du kan få den”. Jeg spiller mye på den med bue, og den har masse forskjellige, kule overtoner. Man kan også legge den ned sånn at bjella ligger opp, og da bruker jeg den til en tørr bjellelyd, egentlig bare en veldig metallisk lyd. Den låter i det hele tatt skikkelig fint, en rar schwung, mange, mange ulike toner kommer ut av den på samme tid.

Er det også en sånn gjenstand som brukes til å dempe tammer og skarptromme?
– Den har også en dempefunksjon, men hvis jeg ikke bruker håndkle under, kan den lage litt stygg lyd mot skinnet.

Du fikk den av Dag Erik Knedal Andersen, er han en inspirasjon når det kommer til disse greiene her?
– Kanskje ikke nødvendigvis akkurat det rasleposemessige – eller jo, absolutt, han er jo en helt unik fyr, teknikken hans og muligheten han har for å lage ulike teksturer siden han har så utrolig kontroll. Men jeg tror nok hovedinspirasjonen er Hans, han er grunnen til at jeg begynte å sjekke ut sånne ting. Det forholdet han har til det universet er unikt, jeg tror nesten ikke noen andre som har det forholdet. Og det kan man jo på en måte like eller ei, men det er så uavhengig, og så sinnsykt bra, det han tilsetter. Det er aldri påtatt. Jeg føler sjelden han gjør noe som ikke gir mening til musikken. Så jeg må bare si det. Jeg har hørt ham mye live også og sett hvordan det påvirker ting med egne ører. Men Thomas, som jeg nevnte i sted, er også viktig.

Du var jo på en av Atomic-konsertene i forrige uke, hva syns du om det?
– Jeg digga det, jeg kan ikke legge skjul på hvor glad jeg er i å se trommespillet hans. Og jeg elsker bandet også, jeg har hørt sykt mye på det. Måten trommisbyttet gikk har vært drømmende bra, de tilføyde på en måte like mye på hver sin måte. Underveis i konserten hørte jeg jo også veldig hvor inspirert han er av Paal Nilssen-Love, og jeg merket også på en måte hvordan den inspirasjonen har gått gjennom Hans og til meg. Jeg elsker formene bandet bruker, låstrukturene deres, friheten de har sammen og identiteten til hver musiker som er så tydelig. Jeg blir i grunnen alltid overrasket av Hans, det er aldri kjedelig, alltid nye ting. Det virker som han alltid utforsker lydbilder, det var sikkert tre ganger underveis hvor jeg tenkte “wow, det har jeg aldri hørt før”.

Når en trommeslager plukke opp et rytmeinstrument som kanskje legges på en tromme og så fjerne det ganske kort etterpå – går det an å beskrive hva som skjer? Hva er det i det hele tatt som gjør at du føler at du må plukke opp noe? Er det kjedsomhet?
– Det handler om å ville tilføre noe til musikken, enten det er noe energi, initiativ til nye ting, at noe skal endre seg. Det kan være ønsket om motstand, eller å spille på lag. Og det er et veldig konkret forsøk på å utøve de greiene. For min del handler det veldig mye om å være impulsiv med hensyn til resten av musikken, at jeg får en idé om en tekstur eller et lydbilde og at jeg bare kaster meg på. En idé er aldri dårlig om du har en tydelig intensjon bak den. Når du får en tydelig intensjon og er bevisst valget du kommer til å ta. Om jeg prøver å gjøre sånne ting uten en tydelig idé, at det er “nå må jeg bare spille på noe”, funker det aldri like bra. Og da kan det hende at det aktuelle instrumentet fort forsvinner. Når det funker på en bra måte, er det som regel fordi du får en sterk sterk følelse at det trengs.

Vi går videre til to bananer rullet sammen i teip!
– De kjøpte jeg i Bergen.

Oooh, Bergen!
– Ja, Bergen, det var på Pro Perc, jeg var der og så på alt de hadde av utstyr. Jeg sjekka alle fruktshakerne, og til slutt fant jeg ut at jeg likte to bananer sammen, det låt skikkelig bra, så da kjøpte jeg begge og teipa dem sammen.

Kanskje et rart spørsmål, men – føles det bedre å shake en frukt man liker? Og motsatt: Finnes det en type frukt det ville bydd deg imot å riste på?
– Ja, jeg ville ikke rista på en pære. Det er veldig rart, men jeg har en allergi mot frukt og nøtteskall, så jeg har holdt meg unna pære og eple en stund. Det er kanskje det de sprøyter på. Men banan kan jeg spise, og da er det greit å ha det som shaker også.

Du har også en bitteliten tamburin man kan feste på kroppen, ser jeg.
– Det er en fot-tamburin eller noe sånt. Jeg bruker den ikke så mye som det, men jeg har den på hihaten, og når man bruker foten på hihaten, for eksempel på etterslagene, lager den en crunchy lyd som jeg liker godt. Bortsett fra det bruker jeg den ikke så mye.

Vi går videre til noe som… ser ut som et kastevåpen fra urtiden, det er en dings som henger i en snor i hvert fall.
– Det er en fløyte fra Kina! Jeg vet ikke hva det heter, kanskje “kinesisk fløyte”? Den er laga av leire, og har en skikkelig fin lyd, litt blokkfløyteaktig, men litt varmere. Det er naturtonene, og det som befinner seg i de mulighetene. Jeg kan jo ikke spille fløyte på ordentlig, men det kan være fint av og til, om man vil bidra med noe annet, noen tonale lyder. Jeg har ikke brukt den så mye, det er mest når jeg føler meg vågal.

Hvilke melodiske instrumenter bruker du når du for eksempel skriver musikk?
– Jeg spiller endel gitar, det er det jeg skriver nesten all musikken jeg lager på. Litt piano også. I tillegg spiller jeg sag, det har jeg lært meg de siste året, det er veldig fint om man. Igjen syns jeg Hans bruker det fint, på en helt annerledes måte enn Per Oddvar Johansen. Per Oddvar spiller mye melodier, mens Hans liksom bidrar med toner innimellom. Det er gøy, men det er mest gitar, det har jeg spilt så å si hele livet. Og så har jeg begynt å lære meg litt fiolin.

Vi går videre til det som ser ut som en liten sauebjelle.
– Ja, det er det! Det er en bitteliten kubjelle som er fra gården der mammaen min vokste opp. Jeg fikk tre stykker av henne, i ulik størrreelse. Den har vært på en sau og nå er den hos meg. Det er kult å ha noe fra familien med når jeg spiller.

Til sist – det jeg har notert ned som et “BØRSTEAKTIG SLAGVÅPEN”, selv om jeg har en vag antagelse om at det er noe annet.
– Det er en basstrommepedal-beater. Jeg vet ikke om det hører til rasleposen, det er en ting man kan ha med seg rundt. Hvis man stemmer basstrommen veldig lyst og bruker den beateren får man en veldig fin lyd, veldig soft. Så den må være med rundt.

Du fortalte i fjor at du kjøpte deg et Gretsch-trommesett med litt større størrelser enn du brukte til vanlig – hvor mye varierer du selve settet og cymbaler?
– Jeg varierer en del, egentlig, når jeg bruker egne trommer. Åssen blir det? Jeg har brukt det nye settet en del, da jeg spilte med Moddi som var mer pop-aktig, og med Mall Girl, som er litt mer punchy. Ellers funker dimensjonene atten-fjorten-tolv, som jeg har hatt hele veien veldig bra til det aller meste, og jeg liker egentlig å bruke det. Man kan få det til å funke uansett. Den største forskjellen er mellom atten og tjue-basstromme. Det er ikke så nøye med de andre tingene. Men jeg har fått meg en 14×12 skarptromme, dødsdyp, som er min første ordentlig dype, pop-låtete skaptromme, så nå er jeg skikkelig fornøyd med det jeg har.

Kyrre Laastad snakket i sitt rasleposeintervju om at alle sånne ekstrarekvisitter liksom har en periode hvor man får noe nytt ut av det, før det går litt på autopilot – og da skal de ut av posen. Kjenner du deg igjen i det?
– Ja, absolutt. Jeg har luka ut ting med tiden og funnet ut at enkelte ting brukes mer enn andre ting. Ting som har fått muligheten har forsvunnet. Jeg blir hele tiden inspirert av ting jeg hører på konsert, og blir ikke lei av selve konseptet rasleting – i hvert fall ikke ennå. Det kan man sikkert bli. Nå har jeg skikkelig kick, men det går i perioder fra ting til ting. Jeg er på en måte kanskje ennå litt ny, jeg har bare brukt et sånt oppsett i to-tre år.

Hvor mye dikterer de du spiller med hva du har med? Er det forskjell på raslepose-oppsettet i Kalle og Moddi, eller Mall Girl og Mette Rasmussen Kvintett?
– I Mall Girl er det ingenting, bare trommesett. Jeg bruker av og til en ødelagt splash, det er det eneste. Med nesten alt det andre jeg spiller, er det mer raslepose.

OK, hva er det bandet som preges mest av det.
– Det er nok Kongle Trio.

Det er ikke spesielt overraskende!
– Nei, vi skal ikke legge skjul på hva vi er inspirert av, det er litt opplagte ting, folk jeg har nevnt. Og det har vært et sted hvor jeg kan teste ut alle sånne ting. Noe av det vi gjør er nesten ekte kopier av noe vi liker, men det er gøy å teste ut, og før eller siden får ting sitt eget sound. Jeg tror det er langt igjen på en del ting også. Noen låter spiller jeg omtrent med alle tingene jeg har med meg spredt ut på settet, mens andre ting bare har ride og skarptromme. Et band hvor alt testes ut.

Apropos inspirasjonene til Kongle, jeg så en hel masse på Kongsberg i sommer, og da var det også en Moskus-konsert hvor Hulbækmo måtte haste bort fra en konsert med Eirik Hegdal like før, så det var litt strevsomt med instrumentfrakt, tror jeg – og da nevnte han at han vurderte å spille bare sett.
– Oooj, men gjorde han det!?

Neida, det var masse greier.
– Det er litt interessant når de tingene blir så stor del av soundet til et band. I deres tilfelle skjer på en veldig bra måte. Jeg tviler ikke på at det ville blitt sinnsykt interessant uten den delen av lydbildet. Det finnes jo også trommeslagere som klarer å utnytte alle lydene på trommesettet. De finner ting man ikke trodde var der. Når folk for eksempel bruker seidelen på en eller annen måte, eller skjellet, eller cymbalene. Det er også morsomt, ass, det må ikke glemmes.

En ting med bruken av alt sånn ekstrastasj, er at man som publikummer liksom “ser” improvisasjonen mye tydeligere.
– Ja, det er et godt poeng. Det er hvorfor jeg også syns det er gøy å se på. Du er så sykt med på prosessen og du blir dratt inn i musikken tett innpå, sammenlignet med å høre folk som kanskje ikke viser noe, men som likevel spiller jævlig bra. Det er en veldig annerledes opplevelse. Folk som ikke er vant med jazzmusikk, blir sikkert nysgjerrige og får lyst til å skjønne hva som skjer. Sånn sett er det estetiske ved det sikkert viktig. En inviterende måte å spille musikk på.

Har du noen trommelyd-idealer sånn ellers? Er du en sånn som funderer mye på hvordan trommer tas opp, hva som låter bra og så videre?
– Nei, jeg tror ikke jeg vil si at jeg er det ennå. Jeg har ikke satt meg så inn i mikrofonplassering og sånn, men jeg kan forklare ganske bra hvordan jeg har lyst til at det skal låte, tror jeg. Jeg prøver å være åpen for at det kan skje one take-aktige wonders underveis, at det kommer gode ideer fra en teknikers side, som jeg ikke har noe med å gjøre. Sånn at det låter annerledes, men bedre enn jeg hadde sett for meg. Det  er gøy når man blir overrasket over lyden som kommer, og at man ikke overtenker det der. Jeg har ikke verdens største erfaring med det ennå. Men for min del funker det nok best å ha åpent sinn – om jeg føler at jeg har spilt bra, kan ting gjerne låte annerledes. Da kan jeg tenke “ooj, det her hadde jeg ikke tenkt på”, og det er et stort kick. Det er fint å la den kontrollen gå ofte. Jeg har vært gjennom prosesser hvor jeg prøvde å ta mer kontroll enn jeg burde, og så har jeg tatt det superchill og det har gått bra.

Finnes det en innspilt låt du tenker er et slags lyd/stilideal?
– Groovemessig er det én låt som har vært et ideal for meg i sykt mange år. Den heter “Little Black Sandals” av Sia, det er fra før hun hadde en superhit, mens hun hadde et indieaktig popband. Den er sykt fet, organisk lyd og veldig fett trommespill. Det er en av de som har stukket seg mest ut. Jeg prøver å komme på mer…. det er sykt mye bra. Broens førsteplate har dødsfet trommelyd, der har de nok bare spilt, også har det lått fett, tror jeg. Kanskje noen jazzplater også… jeg digger mye av det Brian Blade har gjort. Alt fra jazzplatene til når han spiller med Emmylou Harris, den Wrecking Ball-skiva har fantastisk trommespill og lyd.

Hva er det med Brian Blade som gjør at han så til de grader stikker seg ut, som trommisenes trommis fremfor noen blant de som holder på i jazzen i dag?
– Han har en ultimat musikalitet, om man kan bruke det begrepet. Jeg opplever at alt han tar i kommer fra et hundre prosent helhjertet forsøk på å skape det beste han kan skape, og at han fra dag én alltid har jobba med hvordan han låter, med touchen. Når jeg ser ham spille og ser hvordan han holder stikkene, helt løst, han må ha opparbeidet seg en stil som gjør at han virkelig kan spille på hva som helst og så låter det bra. Så er det lekenheten hans, måten det kommer fra et ærlig sted, som er så tydelig. Jeg tror han har bakgrunn fra å spille på ulike instrumenter og at han har hørt på alt mulig, fra John Coltrane til Joni Mitchell. I begge ender av det stilmessige spennet har han også jobbet med kreative, innovative folk. Når jeg hører intervjuer med ham, snakker han alltid varmt om musikken, han bare elsker musikk, det er så tydelig. Jeg tror det gir ham så mye kick at han må gi alt. Jeg skjønner ikke at det er mulig.

Til sist: Hvorfor skal vi på Serendip i helgen?
– Fordi det er masse bra, unge, spennende band å se der, med base i Oslo og ellers i Norge. Det er gratis og det er et bredt spenn av sjangere og kvalitet. Eller, ikke spenn av kvalitet, det jeg mener er et bredt spenn av sjangere med høy kvalitet. Det er skikkelig stas å presentere så mye ulik musikk, og det er god stemning også, både på Kulturhuset og Musikkhøgskolen. Det er bare å komme og oppdage ny musikk, nye musikere og å se hva som skjer i miljøet, uten å måtte betale noe som helst.

 

Tuut-tut-tut. Hva er det med den lyden?

Det er nesten ikke til å tro, men i kveld kan trombonist Øyvind Brække lansere sin debutplate. Pushing 50-folket viser stadig nye sider av seg selv, nå også som nykomlinger. Du har hørt ham i mange fine og viktige settinger i norsk jazz og samtidsmusikk de seneste tiårene, og han får virkelig vist sin fleksibilitet som musiker og kunstner. Trombonen vil alltid ha et element av slapstick ved seg – det er bare noe med bindersformen som gir et lunt inntrykk, spør du oss i hvert fall. Men det er jo samtidig et av de Store Instrumentene, og ved kyndig bruk kan det forvandles til å tonelegge det meste, enten det er en meditasjon over redslene under Holocaust, en tenksom tur langs kyststien, baling med de grunnleggende bestanddeler i vår forrykte eksistens, gleden over samhold, menneskenaturens lunefulle irrganger, underlige hendinger og vakre kjærlighetsshistorier.


Fotograf er Øystein Sevåg som også var innspillingstekniker på albumet Wilderness i sitt Blueberry Fields Studios i Heggdal.

Brækkes trombone har evner til å fargelegge, og tegne opp hovedlinjer, i musikken på en genuint interessant, morsom og givende måte. Han ser kanskje litt morsk ut om man passerer ham på gaten om morgenen på vei til bussen, men det er sikkert fordi han er opptatt med å tenke ut måter å kryste ut skjønnhet og intrikate humørutgytninger gjennom instrumentet sitt. En flott anledning til å oppleve dette er å komme på konserten hans i kveld på Nesodden Jazzklubb, enten du holder Amta og bor der ute, eller tar el-båten over fjorden. Plata Wilderness er uansett ute i dag på det kresne labelet Oslo Sessions, og kan nytes i disse strømmegreiene eller på flott LP. Bandet hans er slett ikke uefffent, ja det er nærmest guffent bra, og har med sin instrumentering og sitt personell en særegen identitet gående, og som viser interessefeltene i Brækkes musikk i all sin elastisitet. Hør bare her: Knut Riisnæs (tenor- og sopransaksofon), Bergmund Waal Skaslien (bratsj), Jacob Young (gitar), Per Zanussi (kontrabass) og Erik Nylander (drums).

Nå skal vi ikke henge oss for mye opp i Riisnæs her i bloggen, men du store så aktiv kjempen er for tiden, og på hvilket glimrende vis. På Herr Nilsen sist lørdag spilte han til og med fyrig tamburin på en låt!

 

Waal Skasliens bratsj gir musikken her det lille ekstra, og viser hengebroen mellom de forskjellige musikalske skolebygningene Brække sokner til. Gratulerer med plateslipp!

 

Motvindfestivalen drikker rødvin og realiserer drømmer


Joshua Abrams Natural Information Society kommer til Motvind.

Festivalannonseringene kommer på rekke og rad, både i og utenfor jazzen. I går kom et av de klareste tegnene hittil på at 2000-tallsnostalgien skal til pers da The Strokes ble annonsert til Øyafestivalen – og i løpet av de siste dagene annonserte Moldejazz ni nye artister til sekstiårsjubileet, deriblant Herbie Hancock, en utvida versjon av tiårsjubilanten Hanna Paulsberg Concept og trioen Moskus.

I dag slippes Motvinds program for 2020, samtidig som de også har skaffet seg nye hjemmesider til kulturlaget Motvind. Det er ganske omfattende saker – norsk folkemusikk fra Ingvill Marit Buen Garnås & Per Anders Buen Garnås, indisk dhrupad av Marianne Svacek og klarinettmusikk fra Epirus av Yiannis Chaldoupis. Festivalen har også satt i gang hele to bestillingsverk til årets utgave – gitarist Christian Winther lager noe som heter “Urfuglen” mens pianist Jonas Cambien er i gang med et verk som heter “Maca Conu”. Slik kunne vi fortsatt, men vi spoler litt frem til et knippe internasjonale tungvektere: Bassist Jöelle Léandre gjør en solokonsert, Monk´s Casino avslutter festivalen med å spille to sett – og i tillegg kommer The Ex og Joshua Abrams Natural Information Society. Vi tok en kort prat med festivalsjef Andreas Hoem Røysum.

Motvindfestivalen beveger seg inn i bestillingsverkenes mystiske verden i år, hva er bakgrunnen for det?
– Det er så enkelt som at vi har hatt lyst til å løfte fram lokale artister. Festivalen opererer jo generelt sett etter prinsippet om at vi booker det vi er hypp på å høre, og denne gangen ville vi gi Jonas og Christian muligheten til å sette sammen større band. Tanken fra vår side er at det er ensembler som skal vare, og en sånn bestilling åpner også andre muligheter i form av bookinger og støtte. Utover det er det ingen føringer fra vår side – de vet like godt selv hvordan det bør skrus sammen. Jeg syns det er passende musikere å spørre for oss – ingen av dem er åpenbare bestillingsverk-navn på andre festivaler ennå.

Når det gjelder sammensetningen av programmet, eller “profilen” er det veldig gjenkjennelig “motvindsk” – det er vanskelig å beskrive den med spesifikke sjangere, det er kanskje riktigere å si at det er en nokså spesifikk lyttertype man henvender seg til?
– Sjangere er i hvert fall irrelevant som utgangspunkt for oss. Eller, de er nyttige når man skal gjøre seg forstått, men programmessig har det ikke så mye å si. Det som er viktig, er å få til et fint blandingsforhold av ting. Det stemte i fjor, og jeg håper det gjør det i år også.

Startet du i et spesifikt hjørne med bookingen i år? Hvordan får man til den miksen?
– Det første som skjedde etter fjorårets festival var at jeg dro til Sogn og Fjordane, til der Røysum-slekta kommer fra og kula hardt. Og jeg booka nesten hele programmet den første uka. Booking er ikke nødvendigvis så vanskelig, det som er vanskelig er å ha is i magen og tørre å ta sjanser. Det er enkelt om man har en visjon – da kan man bare drikke rødvin og realisere drømmene sine.

Pussig at ikke alle gjør det – men ok, hva er høydepunktet i år? Du velge én.
– Det tror jeg blir grekerne – Yiannis Chaldoupis fra Epirus.

Haha, det er et typisk svar!
Ja, men det er så utrolig kult når man finner noe sånn. Disse kara har vi kommet i kontakt med via felles venner som har dratt på pilegrimsferder til Epirus for å digge musikken, og de har såvidt meg bekjent nesten aldri vært utenfor Hellas. Jeg har slitt med at mye av det som turnerer på den såkalte world music-scenen låter generisk. Men det blir helt badass. På en god andre plass… Monk’s Casino.

Spiller de alle Monk-låtene?
– Nei, det rekker de nok ikke. Jeg tror det er en stund siden de har gjort det. Men de spiller to sett. Det er også ganske rått å ha fått til Joshua Abrams Natural Information Society. Og The Ex!

Ja, se der har dere også The Strokes-bookingen!
– Hmmm, jeg vet ikke helt om jeg kjenner meg igjen i det!

 

50-åringen Bitches Brew feires på Cosmopolite

Vi kan jo ikke si noe annet enn at vi burde lukta lunta i fjor, da det plutselig var femtiårsjubileum for In a Silent Way (samt sekstiårsfeiring av Kind of Blue og syttiårsfeiring av Birth of the Cool). “Her”, burde vi sagt til oss selv, “Her kommer det nok flere jubileer hvert øyeblikk, skal du se.” Og ganske riktig – nå er Bitches Brew, det monumentale dobbeltalbumet til Miles Davis også snart femti.

I fjor tok NTT virkelig på seg jubileums-hatten da vi lagde en lengre serie med utgangspunkt i den daværende jubilanten In a Silent Way. Del 1 og del 2 tok for seg aspekter ved hele den elektriske perioden, den litt småfæle med mytologiseringen av Miles Davis og alle paradoksene man støter på om man begynner å grave i materien. Del 3 handlet i utgangspunktet om albumet Paris Concert med bandet Circle, hvor Dave Holland og Chick Corea endte opp etter at de hadde spilt Davis, og touchet innom frihetstrangen man fant i Miles-ensemblet de hadde vært en del av og koblingene til både loftscenen i New York og AACM-miljøet i Chicago. Del 4 var en tankerekke basert på et flott bilde av trompetisten og Laura Nyro, og del 5 var et intervju med bassist Mats Eilertsen.

Så på sett og vis har det jo vært mer enn nok skriverier om akkurat denne æraen i herværende blogg. Men… samtidig er det mye å skrive, det er rikt materiale hvor det både finnes mye å lese og høre på, både originalstoff og ting som er inspirert av elektrisk Miles, og som gjør at det frister. Og Bitches Brew er også en helt annen skapning enn In a Silent Way. For mange er det selve introduksjonen til dette universet – og for mange er det en introduksjon som simpelthen ikke funker. Hvorfor det? For noen er forklaringen at de simpelthen ikke liker musikken, og det er jo greit nok. For andre er forklaringen at Bitches Brew inneholder ideer og teksturer som fikk mer tiltalende utløp på skiver som Get up with it, On the Corner, A tribute to Jack Johnson eller Big Fun. Men en forklaring kan også være det historiske ansvaret som liksom hviler på Bitches Brew i særdeleshet, og som de andre platene fra samme periode liksom slipper – med mulig unntak av In a Silent Way, som evner å bære tyngden mer elegant. Bitches Brew skal jo liksom være der det skjer, fusionens fødsel, en kommersiell gigasuksess som snudde karriereløpet til trompetisten. Mange har nok skrudd på platen med disse forventningene og blitt litt overrasket av hva de hører, fra den gjenkjennelige el-pianofiguren i starten av  “Pharaoh’s Dance” og ut i den evig omskiftelige, lavmælte og boblende uroen som preger skiva. Bitches Brew er ikke bare den mest kjente elektriske Miles-skiva – den kan fort vekk også være den merkeligste i denne perioden, når alt kommer til alt.


Lars Mjøset og Brynjulf Blix i full sving under en tidligere opptreden av Project MD på The Organ Club.

En person som har gravd seg dypt ned i denne materien, er Lars Mjøset, bassklarinettist og professor i sosiologi. Neste onsdag spiller hans Prosjekt Miles Davis en jubileumskonsert for Bitches Brew på Cosmopolite, under Organ Club-fanen. Et opptak av en tidligere konsert på samme sted ligger ute, det heter Project MD – Live at the Organ Club. En full musikerliste ligger på eventet, men vi nevner at de har med spesialinviterte gjester som Stian Omenås på trompet, Jørgen Mathisen på saksofoner og Brynjulf Blix på tangenter. De har i det hele tatt lagt seg i sæla for å få en besetning som ligner mest mulig på den vi faktisk hører på albumet. Da Miles Davis og kompani selv spilte musikken live, var det jo i en ganske annen tapning – så som liveuttrykk er ikke dette nødvendigvis noe du har hørt før. Vi tok en prat med Mjøset om albumet, og om det pågående prosjektet med å tolke denne musikken på konsertscenen.

Er det lettere å høre Bitches Brew for det plata faktisk er i dag? At man kan snakke mer om inspirasjon fra samtidsmusikk og så videre, alt det som ikke handler om “jazzrock-revolusjon”?
– Ja, jeg prøver å legge an det perspektivet. Alle jazzrock-stjernene var jo med her, bortsett fra Herbie Hancock. Ellers inneholder platen grunnleggerne av alle bandene som ble størst og viktigst. Så det er lett å tenke at “her startet jazzrocken”, men det er ikke sånn. Selv kalte han det new directions in music, det lå veldig klare ideer bak, som går helt tilbake til Birth Of the Cool. En prioritering av melodien, som strekker seg gjennom plater som Kind Of Blue og Sketches of Spain. På en måte er det bare det han gjennomfører her også. I selvbiografien sin sier han at han ville lage Gil Evans-lyd, bare med et mindre band. Da ble det særlig elpianoene som fikk definerer lyden. Han instruerte Joe Zawinul og Chick Corea, fortalte dem hvilke deler av akkorden de skulle spille på, ga dem små snutter. Og så visste han at de var mestere som kunne ta det materialet videre – det var ikke vanskelig å få dem til å være modernister, og det er det de er her, når de spiller mot hverandre.

Det er kommet dreininger i fortellingen om denne perioden i de siste tiårene – den blir forstått mer på egne premisser, kanskje, og ikke noe som kom etter noe annet, altså den akustiske perioden. Hva tenker du om de perspektivene?
– Det har nok å gjøre med at generasjonen som vokste opp med denne musikken kom i en posisjon hvor de kunne begynne å publisere om den. Den generasjonen kom samtidig med en utdanningsrevolusjon, så det ble også flere med musikkfaglig bakgrunn som kunne fortolke musikken. Det er lenge siden jeg skaffet meg de første bøkene som utelukkende omhandlet den elektriske perioden, de ligger år tilbake. Men det er også mye å ta tak i – det ble blant annet gjort masse bootleg-opptak som sirkulerte i ulike forumer for lenge siden. Frode Gjerstad fortalte meg en gang at han hadde hørt 74/75-bandet spille live, og da satt Pete Cosey og spilte heftige frijazz-aktige ting. Underveis stoppet han, plukket opp en liten  kassettspiller som sto på scenen, snudde kassetten, satte den ned og spilte videre. Så de tok opp selv også.
I og med at Miles har vært en helt så lenge, har det dannet seg skoler som har forestillinger om hva han skulle være på et hvert punkt. Der er det ikke bare snakk om generasjoner, det er en fortelling om ulike intellektuelle miljøer også. En kritiker som Stanley Crouch sto med begge beina sementert i den akustiske jazzen, og da fikk du skriverier om “the sellout of Miles Davis” –  det er jo bare tull, det finnes en klar kunstnerisk linje her.

Miles er nærmere funk og rock i perioden vi snakker om, men han kommer også, tettere på andre konsepter fra modernistisk klassisk musikk, mer abstrakt improvisasjon og loftscenen som utviklet seg i New York og Chicagoscenen gjennom Jack DeJohnette, enn tidligere. Er den delen av historien fremdeles litt undervurdert?
– Nei, hva er det av funk i Bitches Brew? En puls som aldri stanser, men det er ikke så mye funk som det er et litt rocka vispekomp som liksom bare går og går. Men hvilke folk var det han valgte? Det var modernister, nettopp fra de scenene du nevner. Zawinul var koblingen til Harold Rhodes som lanserte el-pianoet sitt på markedet rundt den tiden, Miles spesialbestilte to pianoer som kom til New York fra California. Han sørget for at pickupene ble stilt så nær tonestaven som mulig, det var veldig spesifikt. Med unntak av Wayne Shorter og Zawinul var alle under 30, Lenny White var 19. Den typen rekruttering var jo noe han gjorde, og det er klassisk i jazzen. Men han valgte folk som ville agere på en viss måte når han ga dem noen forestillinger om harmonier og noen riff-ideer. Det finnes en bok som heter Listen to this fra 2015, hvor forfatter Victor Svorinch  har gjennomgått alle sessionene. Han gjengir notene til “Pharaoh’s Dance”, og det er tydelig at Miles bare brukte det ene første signalet og hovedtemaet. Alt annet tok han vekk, akkurat som han gjorde på In a Silent Way, hvor Zawinul måtte sende advokat på ham for å beholde rettighetene til låta. Du har den måten å jobbe med materialet på, og så kommer alle kuttene produsent Teo Macero gjorde, dels på egenhånd og dels i samarbeid med Miles. Han ene pianisten vår har fått opptakene transkribert, for å se på  harmoniene, og det er det glade kaos. Noen ganger skjer endringene i musikken ved hjelp av signaler, andre ganger er det organisk. Der har vi forenkla mye når vi spiller. Det blir bare rot hvis vi prøver å lage et partitur for dette her.

Hvordan ser du på måten denne musikken er blitt tilgjengelig nå, gjennom arkivutgivelser fra Columbia? Er du fremdeles en album-person, eller har det endt opp med å dreie seg om dypdykket i de forskjellige sessionene?
– Jeg har jo alle de utgivelsene, og har vært gjennom mye av det. Særlig når vi jobber med enkelte låter er det spennende å fokusere på arkivmaterialet som er tilgjengelig. Når vi gjorde In a Silent Way, hørte vi på de uredigerte strekkene. Det betydde ikke så mye for de versjonene som vi laget til slutt, men det var helt klart at de tingene vi kjenner fra skiva er klippet ut fra noe som var mer konvensjonelt. Det var forsøk på å ha temaer i begynnelsen, men det ble kuttet bort.
Men det er også sånn at jeg tenker at de utgitte albumene er det han faktisk produserte av kunstverk. Live at the Fillmore East finnes jo både i form av de uredigerte konsertopptakene og den klippede versjonen. Og den klippede versjonen har en egen intensitet, altså. Arkivutgivelsen som er gjort av Bitches Brew inneholder uansett ikke de originale improviserte strekkene, det er bare  de ferdigredigerte innspilingene. Men man kan gå på nettet, på youtube, og der ligger en god del klipp fra resten av sessionene. Jeg tror det kalles “Bitches Brew rehearsals” eller noe sånt (Bitches Brew outtakes viste det seg å være etter et søk, blogg.anm.). Svorinch går igjennom disse tingene i boka si og skriver blant annet at de prøvde seg på “Pharaoh’s Dance”, slik Zawinul egentlig foreslo at den skulle bli spilt. Men det ble dårlig stemning og de kom ikke noe vei. De måtte legge den fra seg og prøve igjen den tredje dagen.

Hvordan skal man se på den spesifikke innflytelsen til dette albumet i dag? Det er jo ikke som om fusionen som kom i kjølvannet av skiva ligner spesielt på den – selv ikke mye av det Davis gjorde selv. Og det er vel heller ikke slik at de formmessige innovasjonene Macero og Miles noterte seg for, med utstrakt bruk av redigering og slike ting, ble spesielt toneangivende for jazzen, verken elektrisk eller akustisk. Har den en litt overvurdert virkningshistorie sånn sett?
– Det er interessant at den ikke ble skoledannende, og at det som kom etterpå var såpass annerledes. Av bandene som fulgte, var kanskje Herbie Hancocks Mwandishi det som var nærmest, men selv der dreier det seg om mer komponerte ting. Keyboardisten Les McCann lagde Invitation to openness i ‘71, og den er Bitches Brew-aktig. Jeg liker den, selv om den ikke var så original da den kom. Kanskje det handler om at plata var så radikal på sitt vis at det hadde føltes som en slags feiring av den om noen faktisk hadde gått i fotsporene.

Men jeg har også tenkt på skikkelser som Anthony Braxton, som gikk over mot komponert modernistisk musikk i samme periode. Kanskje Miles faktisk kunne gått videre den veien. Det forutsetter at han hadde sett noen muligheter den veien. Han var jo misfornøyd med å spille for få mennesker i klubber i storbyene før han fikk kontaktinformasjonen til Fillmore-eier Bill Graham fra Clive Davis, og begynte å spille på de sccenene. Da var det gjort, han tjente bedre og det han tilbød var the lost quintet utvida med Keith Jarrett og Airto Moreira. Etter hvert skiftet han ut Dave Holland med Michael Henderson, sa “Hva du enn gjør, ikke følg Jarrett” til Henderson og med ett var vi på vei over mot det vi hører på Jack Johnson. Som etter hvert endte opp i et sound som kan kalles for en form for afroekspresjonisme, eller noe i den duren. Tingen er at du også kan lure på om hva som hadde skjedd om han spilte med mindre besetninger og begynte å komponere mer. Jeg tenker på en figur som Frank Zappa, som ville komme seg over i et musikkliv som var mer organisert økonomisk, med bevilgninger og så videre. Det kunne kanskje Miles Davis ha gjort på det tidspunktet, men det lå ikke for ham og det ville kanskje betydd gjentatte kompromisser og konfrontasjoner med et hvitt institusjonelt oppsett.

Et sentralt poeng for ham var jo vitterlig en publikumsfornyelse.
– Ja, og poenget med det hvite publikumet er jo en annen sak her – ønsket om å vri seg vekk fra det. Men om man tar for seg publikumet på steder som Isle Of Wight og Woodstock, så var jo det i stor grad et ensfarget publikum. Det har mange poengtert, det var et skille der. Jeg leste en etnograf som studerte en konsertserie som var i Harlem i samme periode som Woodstock, og det eneste felles bandet var Sly and the Family Stone. På de konsertene var det knapt noen hvite i publikum, men det var gamle og unge – et community-arrangement. Det Davis traff på de stedene han spilte, var et hvitt, ungt publikum. Mange har sagt mye om det – men en musiker skal overleve, jeg mener valgene han gjorde var helt legitime. Han klarte jo nettopp å både være kunstner og å bedre markedsbetingelsene sine, og det som ødela for ham til slutt i denne perioden var hans egne problemer med helsa etter hvert, særlig etter bilulykken i 72. Men han fortsatte å være skapende, aldri så sjuk han ble, inn mot 75.  Enhver som ser på det han gjorde i denne perioden, ser at dette her er en skapende kunstner som ikke vil gjenta seg, men som samtidig vet at du må ha en pakke å reise ut på veien med.

Hos dere får man en liveopplevelse som ligner på studiobesetningen. Det var jo, som nevnt, aldri noe Miles muliggjorde.
– Ja, det er det vi helt bevisst prøver på. Vi er 12 stykker, og vi forsøker å gjenskape studiosoundet. Vi har jobba ganske systematisk med musikken. Da har vi også hørt på live-innspillingene, men de er helt annerledes. De er mye røffere, heftigere.

Kan du fortelle litt om starten på bandet?
– Det startet med at jeg kjøpte en bra kontaktmikrofon til bassklarinetten min. Jeg prata med Jonas Kullhammar, og han anbefalte den han brukte når han spilte elektrisk med Per “Texas” Johansson og sånne ting, ikke sant. Så da dro jeg til en musikkforetning i Stockholm og kjøpte meg en tysk spesialbygd pickup. Jeg kom så godt ut på PA-en i kjelleren at jeg inviterte noen gode venner, som jammet på jazzrock-temaer sammen. På den tiden hadde jeg en student som også booka på Dattera til Hagen, og han arrangerte en konsert med oss oss basert på noen opptak fra kjelleren. Så vi spilte en konsert der som var overraskende vellykket, og fant ut at det var ganske interessant å tolke den løse jazzrocken han laget fram til 75. I tillegg tenkte vi at det var fint å kunne være et komp og ikke nødvendigvis ha en fast trompetist. Vi hadde egentlig en lokal trompetist som skulle være på Dattera, som ikke hadde tid, og som ga oss en liste med prominente trompetister. Folk vi ikke ville ha turt å ringe om vi ikke hadde hatt kniven på strupen, men det hadde vi. Så sånn ble Stian Omenås med på den første konserten. Siden har vi spilt på Kampenjazz og rundt omkring. Charles Mena, var også aktiv i Organ Club, så vi endte opp med å spille der i 2014.

Jeg så jo at det kommer opp interessante femtiårs-jubileeer for Miles-skiver som jeg liker veldig godt. Og jeg så for meg at det var mulig for oss å alliere oss med proffer og få til noen gode konserter. Det er vår modell – vi starta med In a Silent Way i fjor, nå er det Bitches Brew, og så får vi se fremover. Det er avhengig av responsen. På sommeren spiller vi i en hagefest der jeg bor med en mindre besetning og eksperimenterer. Det gjorde vi også da vi spilte In a Silent Way, vi prøvde først med færre folk. Jeg gjorde også et eksperiment med en kollega som spiller klarinett i midtøstentradisjon, en statsviter som jobber på NUPI og som hadde spilt inn flere skiver da han studerte i Paris. Det passa bare umiddelbart inn, han spilte fraser som han kjente fra arabisk klarinettmusikk. Og Miles hadde jo noen ganger også sitar og sånne typer indiske instrumenter med.

Ja, det er sant, det – blant annet på “Guinnevere”-coveren.
– Han var i et mood der, han hadde kjæreste, boksa mye og følte seg bra. Det er kraftfull trompet og spanske greier. Han har med noen av de musikerne på en liveskive også.

Nå husker jeg ikke i farten – er det Dark Magus?
– Nei, det er Live at Philharmonic Hall. Dark Magus var ennå mer spesiell på sitt vis. Det var visstnok sånn at han ene av de to gitaristene i bandet hadde spurt om å få mer betalt, og da la Miles til en gitarist til på toppen av det igjen – uten å øke hyra på noen av dem. Den ble kåret til et av de tyngste albumene i musikkhistorien en gang.

Det kan bli litt av et jubileum!

***

Now’s The Time-redaksjonen takker av for denne gang – neste uke er vi i innspurten av et nytt nummer av vårt moderskip Jazznytt, og det gleder vi oss til. Vi håper alle har en god uke og lar Oscar & co få siste ord.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev