Now's the time

NTTs store nyttårsspesial

Nyttårstale fra Anja Lauvdal! Utenrikskavalkade med Chris Monsen! I tiårets siste Now’s The Time, på selveste nyttårsaften, ser vi oss tilbake, både innafor og utafor landegrensenene, sjangergrensene og tegngrensene. Godt nyttår!

Hei, alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time på tiårets siste dag! Vi vil ikke høre et eneste KVEKK om at “tiåret teknisk sett ikke er over før 2021” – det er nok nå, vi er klare for 20-tallet, the jazz age 2.0, nu kör vi! Vet ikke om noen av dere leste vår store nyttårsoppsummering i fjor, men vi kjører noenlunde samme greie, med litt intervjuer og en romjulsbrevveksling mellom blogghalvdelene helt til slutt. Men godt nyttår, da, dere! Vi har hatt det fryktelig moro, med skrivinga, snakkinga og ikke minst lyttinga rundt omkring på klubb- og festivalscener. Vi håper på å se alle sammen til neste år. Og takk for det gamle!

Det som også hadde vært hyggelig, er om dere har lyst til å melde dere på NTTs nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag – bortsett fra når vi har sommerferie.  Den kan du melde deg på her! Jo, er du forresten abonnent på Jazznytt? Gå tiåret i møte i trygg visshet om at du fire ganger i året får en forseggjort blekke om det som rører seg i norsk og internasjonal jazz!

 

Årets nyttårstale: Anja Lauvdal


Anja Lauvdal. Foto: Anne Valeur

Kjære musikkelskere, takk for dette tiåret!

Jeg vet ikke helt om det gir mening å snakke om «vår generasjon», det er jo ikke bare én generasjon som forandrer tida, vi forandres sammen i samme tidsrom. Gjennom arbeidet med dansicalen «We come in peace» i høst snakka vi mye om metamodernismen, en strømning noen har beskrevet som viktig for vår generasjon. En slags informert naivisme, oppriktighet i samme vending som store, pompøse ord om viktige tema. En reaksjon på postmodernismens kynisme, har det blitt kalt. Hvis metamodernismen definerte 2010, håper jeg i såfall at dette rommet blir enda større i 2020. Mer snakk om kunst, jazz, redefinering av viktige begreper, slå i bordet og mene høyt om viktige ting. Å ha verdens beste støttesystem for kultur er ikke en selvfølge. Det er nesten som vi har vært litt bedøva av å ha det så godt, vi er litt treige å få ut av stolen når det gjelder å virkelig sloss for noe. Men mange sier fremdeles at «vår generasjon» er så politiske. Det er isåfall fordi vi må, og det må vi alle egentlig, landskapet rundt oss endrer seg.

Vi har en regjering som er helt ute. Vi må endre arbeidshverdagen vår fordi klimakrisa er reell. Protestmusikk kan være så mangt, også jazz. Her gjelds det å ikke la seg lure av hvordan protestmusikken hørtes ut på 60- 70- eller 80-tallet. I 2010s vekst- og varemerkesamfunn kan protest være undring og utvikling, på samme måte som å oppleve naturen i ro og fred også er det. En protest mot effektiviteten og sosiale medier-glansbilder for eksempel. Det er også litt merkelig å snakke om «å være politisk» i likestillingskamp, f.eks. Det lærte jeg av Joni Mitchell i dette tiåret: Å være kontroversiell i form av hvem man er eller hvordan man ser ut er ikke selvvalgt, det betyr bare at du ikke passer inn i samfunnets strukturer. Så da må kanskje samfunnets strukturer endre seg så flere passer inn.

Flere forskjellige musikere har fått bli en del av hovedhistorien, ikke sidespor. Folk som ser ulike ut gjør at forventningene våre rokkes ved. Bare så enkelt som at jeg, en sørlandsdame, får være en naturlig del av jazzmiljøet er en stor forandring. Jeg så det ikke komme. Da jeg var liten var den eneste dama jeg hadde hørt om Maria Kannegaard. Det er derfor det er så bra at paraplyen og konteksten for hva som blir jazz blir større også. Men jeg hørte på Lauryn Hill, Destiny’s child, Alanis Morisette, Nina Simone. Man velger selv hvilke skuldre man vil stå på. Selv om det ikke nødvendigvis har blitt flere damer i jazzvirkeligheten, har de fått mer plass på 2010-tallet, og de har fått være med på å definere hovedlinjer i historien. Det er en prosess som er i startfasen, og som forhåpentligvis kommer enda lenger.

Historien om den norske jazzen på 2010-tallet i mitt ekkokammer rommer musikk som står på skuldrene til folkemusikere, popere, rockere, jazzere, musikk fra USA, Argentina, Etiopia, Marokko, Mali, India, Nepal, dans og billedkunst. Musikken trenger ikke lenger ha bindestreksjanger heller. Dette er også politisk, for både jazzen og kunsten er fri og foranderlig. Regjeringa vår vil at vi skal drive entrepenørskap, og entrepenører skal gjerne helst lage varer. Det er en stor frihet å få operere i et landskap som sånn sett er politisk i seg selv, som i utgangspunktet ikke skal definere, heller leve og lage opplevelser. Den fôres av nyvinning og frie tøyler. Når du definerer noe begrenser du det, sa Oscar Wilde, og med det i tankene er det ganske fantastisk at den norske jazzen har klart å bli såpass udefinerbar, idérik og kreativ og rommer så mye forskjellig.

I det neste tiåret håper jeg at vi blir enda flinkere til å heie fram hverandres ulikheter og særegenheter. Jo mer hver og en av oss kan være oss selv, jo større mangfold, vi får mer rom til å være. Det kan fortsatt være vanskelig i Norge å skille seg fra standarden. Å ikke leve etter normene, ikke ha fast jobb, å jobbe som dame i en mannsdominert bransje, å være eldre, ha annen etnisitet eller hudfarge, å være feministisk mann, etter hvert blir det så mange av oss som føler at vi skiller oss fra standarden at den nesten ikke finnes – så hva er egentlig standarden da? Og når ble det viktig å være som standarden, egentlig, det er jo streitingen. «Kunst er ikke for streitinger», sa Vanessa Baird. Standarden finnes egentlig ikke, mangfoldet finnes. Hvis vi har nok rom til å være oss selv i samfunnet vi har skapt, betyr det at vi kan slutte å bry oss om å sloss for rettigheter. For det tar mye tid å sloss for å få være seg selv, å bli forstått i ut ifra sin egen kontekst. Flere synlige ytterpunkter vil strekke strikken og gi mer rom der hver av oss kan være unike. Uten at det oppleves «rart» eller «fremmed» å se unike stemmer. At noe oppleves «rart» bør sånn sett (fra nå av) være en hedersbetegnelse, fordi det betyr at du befinner deg i strikkens randsone.

Jeg ga ut mine første plater (Your Headlights Are On og Moskus Salmesykkel) i 2011, og er sånn sett ikke helt ferdig med tiårssyklusen ennå. Da vi ble nominert til Spellemann med Moskus for første plata vår var det oppslag på andresida i Dagbladet der Terje Mosnes kalte musikken noe sånt som en dårlig versjon av Tord Gustavsen og sa at det var en skandale at vi var nominert til Spellemann. Andreplata mente han derimot var flere hakk bedre, og har et kult avsnitt på slutten som diskuterer hvilken kontekst plata skal høres i. Det var livlig, både hardt og gøy for oss, for det er ikke alltid like lett å prøve å gjøre seg forstått her i verden. Men omtalene i seg selv, og at noen mener noe, var superviktige. Det er uansett veldig få forunt å få oppslag på andresida i Dagbladet om noe jazzrelatert i dag, og det er ingen tvil om at Terje Mosnes sin tidvis krasse og ikke-krasse penn var ekstremt viktig for synliggjøringa i offentligheten.

Jeg leste tall på hvor mange debutbøker som nå ble anmeldt i de store norske avisene, en kraftig nedgang det siste tiåret på grunn av kutt i kulturjournalistikken. Det samme gjelder nok mest sannsynlig for jazzmusikk. Et nesten ikke tilstedeværende NRK – både innenfor radio, TV og nett – gjør også at det tar lengre tid å skape nye musikalske stemmer i offentligheten. Hvor er radioprogrammene om strømninger i musikkfeltet, de morsomme portrettene, den undersøkende journalistikken som gransker festivalbooking og økonomi, reportasjer om nye stemmer? Heldigvis har vi fått både Jazznytt og Now’s the time, men «smal» kultur bør ikke bare omtales på sidelinja, personligheter og meningsbærere må hentes fram hvis vi skal benytte oss av den rikdommen vi har.

Tallene på hvor mye norske musikere tjener er også nokså labre (Les boka «Å leve av kunsten» av Astrid Hauge Rambøl, anbefalt av Victorias egen Fredrick Arnøy). Kunstnere generelt tjener mindre mens den øvrige nordmannen tjener mer. Et av Trine Skei Grandes første løfter da hun ble kulturminister var å få enkeltmannsforetak innunder velferdssystemet – at rettigheter som sykelønn og fødselspermisjon gjelder oss småbedrifter også. Det har fortsatt ikke skjedd.

Vi har ikke sjans til å tjene penger på å selge plater på samme måte som generasjonene før oss, og må reise mer og mer. I det vekstbaserte samfunnet vi lever i nå, har flyplasser vært en stor del av vår arbeidsplass. For vi musikere må reise og spille både for å utøve yrket vårt, utvikle oss, være synlige – og for å tjene penger. Hvis vi velger å ikke fly, må vi leve med at vi ikke kan vokse så fort – vi kunne rett og slett ikke være tilstede og spille konsert den ene gangen hun manageren var der, og vi kunne ikke dra Paris – New York – London – Singapore og tjene penger på vanlig måte. Så vi må skape en annerledes arbeidsplass, og det er utfordrende. Den kulturelle utvekslinga er ekstremt viktig, og jeg har ekstremt sterk tro på at musikk og kultur i det store og det hele skaper fred og forståelse mellom samfunn. Å sette kulturopplevelser og miljø opp mot hverandre er et paradoks, et dilemma som er nytt og som «vår generasjon» får ansvaret for å ta stilling til.

Å være på Berlin Jazzfestival høsten 2019 var sånn sett en stor opplevelse for meg. Festivalen, som har en lang historie for å booke tradisjonelt og ha de samme navnene på plakaten år etter år, hadde plutselig ingen vanlige headlinere. I stedet var en ny generasjon musikere flytta opp fra midten til toppen av plakaten, med bestillingsverk, konserter i andre kontekster, nye eksperimenter som Late Night Lab og gigantiske kunstinstallasjoner med musikk. Publikum kom i kjoler og dress og slips for å se Christian Lillingers Open form for society og Australia Art Ensemble i en storslått sal.

Sånn skapes det nye helter, tenkte jeg. Jeg vil avslutte dette nyttårsbrevet med en oppfordring til norske medier og festivaler: Hjelp oss å vise det sinnsyke mangfoldet vi har til større deler av den norske offentligheten. De frie kunstnerne, som verken bør eller skal defineres av markedets spill trenger desto mer støtte i denne formidlinga. Vi trenger deres hjelp. Vær gutsy! Gå en ekstra runde og sjekk spennende lokale muligheter, og om mangfoldet er på plass. For det er ikke lett å skape en helt ny arbeidshverdag.

Hjertelig tusen takk for dette tiåret til Norsk jazzforum, til alle festivaler og arrangører, musikere og publikummere i Norge som jobber hver dag for å lage opplevelser som gjør oss alle til et rikere samfunn!

Anja Lauvdal

Årets utenrikskavalkade: Chris Monsen

Tiår er svære greier, og i tillegg til å grave oss ned i vår egen sandkasse, ønsket vi å få inn et blikk på hva som har skjedd på den internasjonale jazzscenen. Vi trengte en vidvinkellinse, eller en annen synsvinkel og en av de i våre grendestrøk som har fulgt mest med, lyttet mest og skrevet mest om det som skjer internasjonalt her og nå er Chris Monsen, jazzkritiker for Klassekampens Musikkmagasin og Jazznytt. Han hadde vi i tillegg ikke fått snakket ordentlig med før i NTT, og det hadde faktisk vært for gæli å gå ut av tiåret uten å gjøre det, så før jul tok vi kontakt med ham og sendte noen spørsmål om ståa i internasjonal nåtidsjazz, sånn generelt, oppover.

Hvor mye mening gir det egentlig å snakke om de siste ti årene som en periode innen det internasjonale jazzbildet? I Norge var vi jo nettopp innom Hubros tiårsjubileum, som sammenfalt veldig fint og hvor det gikk an å få øye på visse miljøer, personer og retninger som har preget musikken. Går det an å peke på lignende ting internasjonalt? I så fall hva
– Hubro er et godt eksempel på et selskap som har satt et tydelig preg på det siste tiåret, ja, med en gjennomgående profil som både er variert og inkluderende, men som samtidig danner et slags helhetlig, sammenfallende bilde, noe «Hubrosk». Internasjonalt virker det naturlig å trekke frem Clean Feed. Nå har de jo holdt på i snart 20 år, men jeg synes de har styrket sin posisjon i løpet av de siste ti. Det er kanskje litt vanskeligere å sette fingeren på et «Clean Feed»-uttrykk, men en slags post-amerikansk fri(-lynt) 60- og 70-talls jazz med et solid tilskudd av europeisk impro-musikk kan kanskje sies å prege mye av det Pedro Costa og Clean Feed har gitt ut, fra Rodrigo Amado til Eric Revis til Cortex.

Eller synes jeg at Pi Recordings og musikere som har bygget videre på musikken og ideene til størrelser som Anthony Braxton, Henry Threadgill og Art Ensemble of Chicago har satt solide avtrykk i perioden 2010-2019. Pi har som Clean Feed holdt på siden 2001, men blitt en stadig mer sentral og definerende aktør i moderne jazz og «beyond» de siste ti, tør jeg påstå. Flere av de som gir ut plater på selskapet har studert under Braxton på Wesleyan University, og/eller spilt i hans ensembler, og tatt med seg ideer derfra. Andre igjen har spilt med Threadgill, og Threadgill selv er jo sentral i Pi Recordings’ artiststall (selskapet ble jo mer eller mindre starta i sin tid for å gi ut Threadgills musikk). Denne musikken har blant annet gjerne en balanse og nerve i spillet mellom struktur og frihet, komposisjon og spontan komposisjon (altså improvisasjon), der det ofte er vanskelig å peke på hva som er hva, og som har ført til mye spennende ny og unik musikk. Folk som Steve Lehman bør definitivt nevnes i denne sammenhengen, samt Vijay Iyer selv om han har gått til ECM (via ACT) og Tyshawn Sorey. Mary Halvorson også, selv om hun ikke gir ut sin musikk på Pi. Det interessante er at jeg aner noen liknende impulser i musikken til Emmeluth’s Amoeba, uten at jeg har grunn til å påstå at Signe Emmeluth & co har hentet inspirasjon fra de eksakt samme kildene som f.eks. Lehman.

Signe Emmeluth. Foto: Peter Gannushkin

Jeg kunne (og burde) sikkert plukket frem andre miljøer og selskaper også, men Pi og Clean Feed stikker seg særlig ut, sammen med Hubro. Det har også vært gledelig å følge over det siste tiåret at det å presentere, på konsertscener og i festivaler så vel som i publikasjoner, kvinnelige musikere og bandledere har blitt en stadig mer naturlig ting, selv om det ennå er en god vei å gå. Så kan man håpe at det neste gang man gjør en slik oppsummering så er dette blitt så naturlig og selvfølgelig at dette ikke trengs å trekkes frem en gang.

Tolker jeg deg riktig, er du kanskje ikke overdrevent begeistret over miljøer som Brainfeeder og den såkalte britiske bølgen. Nye møter mellom urbane sjangere og jazz. Hvordan forholder du deg til det? Er det narrativet om «jazzens redningsmenn» som er den store ergrelsen, eller har det med musikken å gjøre?
– Vi er vel inne på ting her som godt kunne vært nevnt i forrige svar. Møter mellom urban musikk og jazz kan være ekstremt potent og gildt. Jeg ville trukket fram Steve Lehmans Sélébéyone, et på alle måter grensesprengende album som sikkert ville ville hatt en naturlig plass blant «tiårets beste» om jeg hadde snekret sammen en slik liste. Men Lehman har kanskje et slags intellektuelt rykte og fremtoning som artist som kanskje virker litt skremmende på folk som normalt ikke hører på jazz. Det fine med Brainfeeder-gjengen og den såkalte britiske bølgen er at de virket veldig åpne fra begynnelsen av. Jeg tenker for eksempel på gruppene fra London som spilte i klubber som normalt ikke er assosiert med jazz og improvisert musikk, og dermed nådde et annet publikum allerede fra starten av.

Fra den nye britiske scenen har jeg sans for mye av det Shabaka Hutchings har gjort, selv om de virkelig henrivende øyeblikkene har vært sporadiske. Han gjør dessuten mye spennende med andres grupper. Brainfeeder-miljøet synes jeg har vært enda mer varierende, selv om det også der er enkelte spennende ting. Så i mitt forhold til de greiene er det egentlig ikke der skoen trykker, men som du hinter til, fortellingen som lages rundt dette.

Det er en litt lei tendens at når pop- og rockorientert presse får ørene opp for noe i sjangre de normalt ikke hører eller følger særlig med på, så har de, i stedet for å skrive om hvorfor musikken faktisk fenger dem, en lei tendens til å polemisere mot en tilstand som oppleves som forvridd for ikke å si beint ut feil i den hensikt å skille de artistene de søker å løfte frem som frigjorte fra dette forestilte andre. I mange tekster som skulle trekke frem noen av de artistene som det har vært hype rundt de siste årene ble det lagd historier om å bryte ut av konservative miljøer og scener osv. (i minst en tekst ble assosiasjoner til røykfylte jazzklubber trukket frem, hvilket sier sitt om hvor virkelighetsfjernt slike fortellinger kan bli), hvilket ikke stemmer med min oppfatning av jazzfolk over hodet. Rett nok vil man nok alltids treffe en og annen erkekonservativ «detta ække ekte jazz»-nisse, men slike ville jo like gjerne ha beskyldt Braxton og Threadgill for det samme. Det er ikke unikt for jazz, jeg har sett det før når artister innen blant annet metal og ikke minst country når et bredere og/eller annet publikum.

Fortellingen om jazzens redningsmenn er relatert til dette, og til det er det å si at med tanke på musikkens kvalitet, mangfold og videreutvikling så trenger den ikke noen nye redningsmenn eller -kvinner. Sagt på en annen måte, de er her allerede, og musikken lever i beste velgående om enn ikke med det største publikumet. Det sagt, i og med at Hutchings og, for eksempel, Kamasi Washington faktisk har nådd et annet, bredere og ofte yngre publikum kan man jo håpe at det bidrar til en økt interesse for andre jazzartister og -miljøer også.

En av de store overskriftene på de siste ti årene i musikk og medier er digitaliseringen og de store økonomiske omveltningene som kom med det. Noe som også har preget jazzmusikere. Samtidig som musikkøkonomien har endret seg, har også musikkoffentligheten fått andre rammer. Men hvor mye har det preget jazzen? Endrer økonomien måten jazzalbum utformes på, for eksempel? I Norge kan det virke som at noen går for «færre, men mer forseggjorte utgivelser» – eller, at det å spille inn en skive per turné og ha et basic gjort-i-en-fei-cover ikke helt funker. Hvordan ser det ut i det internasjonale bildet?
– Det virker ikke på meg som det minkende inntektsgrunnlaget i strømmingens tidsalder har ført til noe markant nedgang i albumutgivelser, uten at jeg har gjort noe fintelling her. Noe av grunnen kan være at de som er interessert i denne musikken kanskje kjøper musikken uansett, enten digitalt eller fysisk uansett, og gjerne på konserter. Noen få, tapre selskaper holder jo utgivelsene sine borte fra strømmetjenestene også, så om man vil høre må man betale for det. Det jeg derimot har merket meg er først og fremst et par-tre ting: det ene er at plattformer som for eksempel Bandcamp har gjort at terskelen for å gjøre mindre innspillinger tilgjengelig for publikum er lavere. For eksempel solo- og duett-opptak, innspillinger som ikke behøvde større økonomiske utgifter — som innleie av studiotid og ekstern produsent, betaling til medvirkende musikere, etc. — for å få i stand, og som man derfor heller ikke behøver å tjene inn all verden på. Det andre er at enkelte har tatt i bruk plattformer som Go Fund Me og Kickstarter i den hensikt å forsøke å finansiere større prosjekter. Men ingen av disse praksisene virker å være normalen enn så lenge. i tillegg ser jeg at noen selskaper, trompetisten David Douglas’ Greenleaf Music og fra nyåret av Astral Spirits, kjører abonnementstjenester, gjerne gjennom for eksempel Bandcamp, hvor man betaler en sum over en periode og mottar alle utgivelser som blir gjort tilgjengelig i løpet av denne perioden.

Har samtalen om jazz endret seg?
– Nye generasjoner skribenter har nok tatt med seg andre erfaringer og ideer enn de eldre, og det preger vel også dekningen av jazz i hvert fall til en viss grad. Tilveksten av generasjoner med journalister hvis lytterutiner inneholder både jazz, elektronisk musikk og, tja, hardcore, har kanskje lettere for å se musikk som inkorporerer elementer fra andre idiomer som en naturlig del av jazzens mutasjon og utvikling, men det er jo for så vidt ikke nytt for dette siste tiåret. Det virker dog, om jeg var inne på i et tidligere svar, at pressen har blitt stadig flinkere til å trekke frem kvinnelige musikere. Eller sagt på en litt annen måte, det faller seg stadig mer naturlig å gjøre det. Og det er vel litt nytt med samtalen om jazz det siste tiåret.

Dessverre har man jo merket at mange tidligere viktige arenaer for jazzdekning har kuttet tildelt spalteplass. New York Times for eksempel, kuttet kraftig ned på visse typer tekster om musikk, som særlig gikk utover dekningen av jazz. De kjører ikke liveanmeldelser lenger, for eksempel. De har også droppet mange albumanmeldelser til fordel for å trekke frem enkeltlåter i en slags spilleliste-stil. Jeg mener dette var en av grunnene til at NYTimes’ gode, faste jazzskribent Nate Chinen slutta, og like før ham Ben Ratliff. Så der den største avisen i kanskje verdens mest aktive jazzby tidligere hadde to med jazz som hovedfokus har de nå kun én, Giovanni Russonello.

Her på berget har vel også mange av de store avisene kuttet i jazzdekningen, men samtidig har jo Jazznytt oppstått i ny drakt, og med en gild ukentlig blogg som et friskt, nymotens(-sih) bonus til det allerede, flotte trykte magasinet. Selv er jeg heldig som har spalteplass i Musikkmagasinet, og det skrives stadig om jazz i Dagsavisen, Dag og Tid og flere andre steder. Vekk fra de trykte mediene så er framveksten av podcaster med intervjuer av jazz og improvisasjonsmusikere som fokus vært interessant å følge. Jeg har særlig satt pris på og hatt stor nytte av nevnte Dave Douglas’ A Noise From the Deep, Jason Cranes The Jazz Session og Jeremiah Cymermans 5049 Podcast.

Til sist – hva er du mest spent på i årene som kommer? Og hva slags skiver syns du har vært definerende for din jazzlytting de siste ti årene? Hvilke representerer tidsånden og hvilke vil stå seg?
– Jeg er mest spent på ting jeg ikke har hørt om og som dukker opp som nærmest fra intet og slår meg overende, slik det ofte pleier å være med jazzmusikken. Det er er det som er så flott med den, at det foregår så mye i så mange små og store miljøer at selv om man prøver å følge med så nøye som mulig vokser det alltid frem nye stemmer som fascinerer. Samtidig er jeg spent på å følge folk som James Brandon Lewis, som hadde en særdeles sterk avslutning på et allerede solid 2010-tiår, og som jeg tror bare vil vokse enda mer i det neste. Jeg har også et håp om at bassisten i Lewis’ faste trio, Luke Stewart, vil vise seg frem enda mer i årene som kommer, både med Irreversible Entaglements og med andre prosjekter. Det har vært spennende å følge Moskus en stund nå, og det er ingenting som tyder på at det ikke skal bli like fortryllende flott i fremtiden. Ellers tror jeg folk som Steve Lehman og Mary Halvorson, to av de mest unike musikerne og komponistene det siste tiåret, vil fortsette å være sentrale og viktige stemmer i moderne jazz.


Moskus i Sølvsalen under Kongsberg Jazzfestival 2019. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Hva angår album som har preget min jazzlytting i perioden 2010-2019, så er det mange. Adam Lane og hans Full Throttle Orchestras Ashcan Rantings kom allerede i 2010 og har bare fortsatt å gripe meg i tiden etter, med musikk som river og rusker, gynger og duver og bruser i baus og frimodig swing og forsonende dans, og om jeg måtte velge er det mitt favorittalbum fra de siste ti. Darius Jones Trio’s Big Gurl (Smell My Dream), forøvrig med Lane på kontrabass, er et av de grommeste og mest heavy sax+bass+trommer-trioene jeg har hørt. Langt mer bevegelig og spretten er Steve Lehman Trios Dialect Flourescent. Ellers er Lehmans jazz-elektro-hiphop-fusion Sélébéyone, William Parker Quartets mesterlige Meditation/Resurrection, Mary Halvorsons Away With You, Moskus’ Mestertyven, Henry Threadgills Pulitzer-vinnende In For a Penny, In For a Pund, Irène Schweizer og Han Benninks Welcome Back og James Brandon Lewis’ An UnRuly Manifesto alle fabelaktige album som har beriket min lytting de siste ti årene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt.

Siden den beste jazzen gjerne bygger på samarbeid, forbrødring og utveksling av erfaringer og ideer, var jo jazz og improvisasjonsmusikk som sådan en motvekt til en tid som på den andre siden var preget av splittelse og krav om alenegang. Men Sélébéyone er kanskje den utgivelsen av de over som traff tidsånden best, der den i møter på tvers av uttrykk, språk og religioner brøt ned barrierer og bygde broer mens visse andre folk stod og ropte om at man måtte bygge murer. Men alle disse står seg som klassikere for meg.

 

Hindsight 2020 – NTTs (ti)årsoppsummering

Kjære Audun – og HEI, BLOGGEN,
God romjul, da, håper den er fredelig og fin. Det er en merkelig tid på året, ikke bare på grunn av alle de pussige tingene vi gjør år etter år, men også fordi den har et markant annerledes tempo. Selv på steder i byen og landet hvor julen kanskje ikke er så synlig, kan man liksom merke det.

Det siste året har jeg skrevet mye om trangen til å unngå distraksjoner, og hvordan det å oppsøke musikk kan være en måte å oppnå det på. Og selv om julen i høyeste grad er en høytid som også markeres på internett, med livekommentering av utvalgte tv-programmer, posting av julehilsener, hissige debatter om saueribbe og svineribbe og diskusjoner om hvilken twistbit som kan dra til helvete, er den også en tid hvor mange legger om informasjonsforbruket sitt. Kanskje rekker vi å lese litt ekstra, kanskje vi skrur av telefonen, kanskje bedriver vi albumlytting på en måte vi sjelden rekker ellers, kanskje er det den eneste gangen i året hvor vi ser på lineær-tv. På tampen av et tiår hvor mange også snakker om å nærmest føle seg fanget av informasjonssamfunnet, virker det som at høytidene plutselig har fått en ny betydning – som en påminner om hvor mye av dette vi tross alt styrer selv.

Min musikalske opplevelse denne romjulen var å skru på Wayne Shorters Speak no Evil på julenatten etter at jeg hadde kommet meg hjem fra moren min, noen på nettet minnet meg om at den ble spilt inn på julaften for 55 år siden. Betyr sånne ting noe? Det er et relevant spørsmål når vi går ut av et tiår hvor jubileumifiseringen av jazzen, særlig i festivalsammenheng, har gått over alle støvleskaft.

Og jo da, akkurat der jeg satt ga i grunnen femtifem-årsdagen mening, tanken på at “kanskje de spilte den inn akkurat nå – bare for lenge siden” gjorde liksom lyttingen tydeligere. Det kunne liksom vært nå. Det går selvsagt også inflasjon i alle disse merkedagene og runde bursdagene for gamle skiver, men i øyeblikk er det som om markeringen av dem bringer viktige øyeblikk nærmere igjen.

En titt på kalenderen og musikkhistorien forteller oss at det også til neste år kommer en rekke slike anledninger. Én vi sikkert kommer tilbake til er statsjazzklassikeren I took up the runes av gåtefulle Jan Garbarek, som ble spilt inn august 1990 og som preget mye særnorsk musikalsk estetikk utover tiåret. Fascinasjonen for starten av nittitallet, altså alt det som skjedde i oppkjøringen til og rundt det monumentale Lillehammer-OL har vokst i løpet av året som er gått. Fåglarna vet hvorfor, kan hende jeg fikk så stort kick av sein-nittitallsvibben i Orderud-dokumentaren som gikk på TV i fjor at jeg rett og slett ønsket å se en slags prequel. Eller kanskje tiår må lagres en stund før de gir mening, det er som om mye av nittitallet først lot seg forstå 2010-tallet. Det neste tiåret skjønner vi kanskje mer av hva som skjedde på 2000-tallet. Det betyr vel at våre forsøk i denne nyttårsspesialen sikkert er dømt til å feile – men vi kan jo prøve uansett – og så kan vi heller vende tilbake senere med fasiten.

Jeg nevner også fascinasjonen rett og slett fordi jeg fikk en nøkkelring fra Lillehammer-OL til jul – en flott liten skulptur i legostørrelse av Håkon, som sammen med Kristin var maskoter under OL, og som nå henger på knippet mitt. I det lille etuiet lå det en bitteliten brosjyre om de to maskotene, hvor teksten bør låte velkjent:

“Kristin og Håkon er maskoter for de XVII Olympiske Vinterleker på Lillehammer. De er oppkalt etter en kongesønn og en kongedatter på 1200-tallet. De er likevel barn av i dag: åpne, glade, frie og årvåkne. Som for norske barn flest er idrett og lek en del av deres hverdag og miljøbevissthet er en del av deres virkelighet”

Ja, det høres jo ut som et greit forsøk på en beskrivelse av det du kaller ungjazzere, det, mange av musikerne vi bruker mest tid på. Vi har jo vasset i mange av disse ordene når vi har forsøkt å beskrive hva som er greia med den norske jazzscenen her og nå. For litt siden skrev jeg en rapport fra Hubros tiårsjubileum, hvor mye av dette berøres. Lekenheten, åpenheten, dragningen mot vellyd og mot naturen. Der er vi også innom en viss bevegelse i innspillingsestetikk, søkenen mot åpne landskap der musikere fra andre bakgrunner kan møte jazzen, tydelige miljøer som erstatter sentrale, tunge bransjefunksjoner. Scener som vedvarer der veldig mye annet som man kun for et tiår eller to siden tok for gitt rakner.

Kanskje det an å sammenligne lyden av norsk jazz slik den er nå med hvordan den fremsto på 2000-tallet. I en sak om Calle Neumann i sommernummeret av årets Jazzznytt skrev du følgende: “Slik jeg husker det var det også parallelt en gjenfødelse av historien, med band som Element og alle musikerne i satelitt rundt dem, som gjenoppdaget kraften og ildmusikken fra noen tiår tidligere, og i sin ungdommelige nysgjerrighet og drivkraft klarte å åpne historien igjen. Den såkalte fjelljazzen har jo kommet til heder og verdighet igjen, men reaksjonen mot den var i noen år helt reell, og på sin plass.”

Et sitat fra 2019 kan til sammenligning se sånn her ut, Bendik Giskes prat med Kim Klev saxofon i spalten My favorite Thing i vårnummeret av Jazznytt: “Jeg har vært veldig i opposisjon til den jazzen jeg kommer fra. Og det jeg delvis har vært i opposisjon mot har vært en brautende spillestil. Da jeg studerte i Trondheim ble begrepet “han har tre baller” brukt, begreper som er veldig kjønnsspesifikke. Spille hardt, fort og energisk. Det var måten å gjøre det på. Jeg er ikke i konflikt med noen som gjør det, men jeg har behov for å uttrykke meg på en annen måte”.

Litt sånn oppleves mye av det som kommer ut i dag. Tenk bare på nennsomheten vi finner på en av årets virkelig gode norske jazzutgivelser, Aila Trio. Eller hør hvordan Billy Meier spiller sin spacefusion, eller tenk bare på strålende konsertopplevelser med både Moskus og Jonas Cambien Trio.

Samtidig finnes det mange eksempler på det motsatte, selvsagt. Apropos jazz anno år 2000, hadde jeg for eksempel litt av en opplevelse her i førjula hvor jeg etter en øving gikk forbi Hærverk og hørte et helvetes lurveleven fra innsiden – og jeg kom på at et av bandene som kanskje er erketypisk for det Giske følte seg i opposisjon til, nemlig The Trio, bestående av Petter Wettre, Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad, spilte der samme kveld. Der var den energiske årtusenskifte-ånden representert i all sin glød – det låt jo både friskt og glovarmt, og i øyeblikk som noe jeg ikke hadde hørt på en stund. Kanskje det bare betyr noe så innlysende som at brahet, i hvert fall i konsertsammenheng, tross alt trumfer alt, også tidsånd. Eller kanskje det rett og slett kler all musikkestetikk å ikke dominere landskapet, å være litt off center? Ting kommer kanskje tydeligere fram på egne premisser om det ikke samtidig okkuperer høydedraget hvor det blir tingen andre uttrykk definerer seg vekk fra. Om dét er sant kan jo norsk jazz og omegn gå noen VIRKELIG takknemlige år i møte.

 

Men er’e eksotisk?

Kjære Filip, takk selv
Fin jul så langt, om enn ikke med helt samme type julemagi. Noe sykdom i familien gjorde sitt til at det var uvisst om det ble «ordentlig julaften», men det ble det heldigvis. Julen og romjulen er for meg mest orientert rundt lesing (og rydding inn-og-ut av mat), mer enn musikk. I en perfekt verden kan jeg sitte ned i stolen med gårsdagens hvitskjorte på (med en genser over) og lese og smådrikke akevitt, kaffe, Farris, øl, glasscola, cognac, isvann osv … hele dagen og bare blafre ivei. Bøker jeg har rukket gjennom er Éric Vuillards lille men rystende roman Dagsordenen, som kom på norsk på Solum tidligere i år, en liten bok om Edvard Munch jeg snappet opp på loppemarked i høst og fant igjen under sofaen ved rydding, filosof Simon Critchleys vesle pamflett Notes on Suicide, og heldigvis har jeg fått ryddet i diverse avis- og tidsskriftholdere og kommet meg gjennom etpar plastede utgaver av New Yorker og hele fire gamle FT Weekend som jeg ikke rakk å lese da de kom i oktober/november, men som viste seg å ha like stor aktualitet i dag. Who needs yesterdays papers, sang Mick Jagger på en herlig tidlig Stones-låt og svaret kan jo faktisk være «I do». Viktig å huske på med blekker som Jazznytt og denne bloggen her også det. Rekker du ikke lese det mens det er nytt, er det som regel mulig å ta opp senere også. Jeg gikk forresten nedom Bare Jazz og Big Dipper og fylte på med det nye nummeret nå rett før julaften, så om folk ikke vil abonnere akkurat nå, kan de plukke opp det siste enkeltnummeret, der det er mange herlige saker.


Paolo Vinaccia 1954 – 2019. Foto: Terje Mosnes

Men musikk, ja det ble mer av det utover i jula. Riktignok passet jeg på en rituell avspilling av juledoom-klassikeren Rosa frå Betlehem med Sondre Bratland og kompani lille julaften, og sendte noen ekstra varme tanker til Paolo Vinaccia som gikk bort i sommer etter lang sykdom, og alle som han hadde gledet på sin vei. Han rakk jo å få lese alle «nekrologer» og gode beskrivelser av seg selv mens han ennå levde, det er litt rart og fint å tenke på. Men jeg kommer til å savne ham, og han er jo et tap i ansiktet på veldig mange jeg møter jevnlig i musikk-Norge. Jeg kjøpte en enorm dunk med den beste olivenoljen han importerte, usedvanlige greier, da jeg gjorde et stort portrettintervju med ham for D2 forleden år, og det er umulig å ikke sende enda flere tanker da, hver gang en dråpe risles over caprese-salaten. Takk, Paolo! I det hele tatt er det jo mange som forsvinner hele tiden, Jan Erik Kongshaug fikk jo også oppleve mange dypt rørende rapporter om hvordan han ble oppfattet før han gikk ut av tiden i høst, med Christer Falcks testimonial-bokhefte, en stor festival og så videre. Med tanke på den forferdelige hendelsen med Ari Behn her for noen dager siden setter det ting i perspektiv. Ikke sånn å forstå at vi er nødt til å gå rundt og skryte av og rose hverandre over en lav sko hele tiden, men det er jo hyggelig å si fra av og til? Jeg kommer sikkert tilbake til Behn litt senere. En annen plate jeg fikk avspilt to ganger, én gang lille julaften og en på selve julaften, veldig tidlig, var Helga Myhrs Natten veller seg ut, som jeg også vil si hensetter lytteren i en eller annen form for tilstand, ikke ubeslektet med juledoom. Det er noe med stemmen hennes og måten hun behandler hardingfela som bare er så virkningsfullt, dypt inn i tradisjonene men med noen klare urbane skygger som griper tak. Helga gjør jo veldig mye annet flott, arbeid med Bendik Baksaas og ikke minst som medlem av Morgonrode, som ga ut en av de platene jeg likte aller best i år. Det har i det hele tatt vært veldig mye «ung» folkemusikk på meg i år, jeg lurer på hvorfor. Synes jeg det er eksotisk på en sånn overfladisk «world music»-aktig måte, syns jeg det er psykedelisk, er det min norske sjel som synger gjennom blodvevet og resonnerer i skjelettet, savner jeg gamle dager, er det noen politisk/ideologiske strømninger i tiden som gjør at man åpner seg mer for det, eller har jeg bare knekket koden på en ny måte på grunn av veldig mye eksponering i en øre- og øyneåpnende setting i impro og frijazzmiljøene jeg så ofte oppsøker? Uten å fremstå som noen trendforsker vil jeg si at akkurat folkemusikken og ikke minst tankesettet derfra har vært det som har preget den jazzen jeg har utsatt meg selv for mest i løpet av året som har gått. Kanskje du kan hjelpe meg med å finne ut hvorfor? Jeg fant forresten frem Shorter-albumet nå, og det låter jo sublimt, avdempet ildfullt på et vis. Det samme eksemplaret som jeg kjøpte av Bodil Niska en gang rundt midten av nittitallet, da min nåværende musikkforståelse fant sitt fundament.

Det lå fremme noen uker før jul også, på grunn av noen skriverier på nettet av platepratkompis Jacob Holm-Lupo om albumet, som han mener er den ultimate Blue Note-platen og samtidig også en slags blueprint for Becker/Fagens jazzforståelse på Aja. Håper han har tid til å greie ut mer om disse komposisjonenes karakteristika i bloggen denne våren. Rart med Blue Note, jeg hadde planlagt en hel masse skriverier både her, i Jazznytt og i spalten min i DN på grunn av jubileet og dokumentarfilmen, men det føles av og til bare litt tvungent og som en del av det kapitalistiske bransjesystemet å la forskjellige merkedager og liknende bestemme hva man skriver om. Har musikken og assosiasjonene den vekker noen ordentlig verdi kan man skrive om det når som helst, vil jeg si. Men vi er nødt til å følge opp Garbarek og  ‘Runes, ja. Husker jeg kjøpte LPen i julegave til faren min det året, på Musikk-Huset på Karl Johan var det vel, og vi hørte på den hele tiden. Den gang ga jeg mange plater i julegave, litt med baktanke om å få høre på det selv! Perfekt og bærekraftig det, da? Kan savne akkurat det aspektet ved det fysiske formatet, selv om det gikk minst like bra å høre på den i headset gjennom telefonen, slik jeg gjorde i buss-setet på Grenlandsekspressen hjem fra Skiensjazzdraget tidlig i vinter, etter å ha sett en Garbarek-konsert som ga meg mange tanker. Men herregud for et kick det var å sitte og se ut av vinduet på norsk østlandsskog med denne musikken på øret. Det var lenge siden, men føltes også veldig nært. Og med dette håpet i seg, spirit of ’94, som jeg er redd for at vi, i alle fall min generasjon, har mistet på veien. Uff, nå ble det litt blått på slutten her. Snakkes mer snart, jeg avslutter morgenens lyttesession med å sette på tittelkuttet på Swans’ siste album leaving meaning., rett og slett en vidunderlig vakker sak på elleve minutter, der musikere fra The Necks integreres i den dystermajestetiske Swans-temperaturen på besnærende vis, og som virkelig holder juledoomen varm og levende.

 

Det hersens telleverket

Audun,
Det kan jo forsåvidt hende at det er noe eksotisk som hefter ved folkemusikkfascinasjonen på en “world music”-måte,  men jeg er ikke helt sikker på om det bare er noe negativt i det. Én ting er et overdrevent eksotifiserende blikk, om musikken ikke fikk lov til å være musikk som kan bety alt mulig og man liksom egentlig hadde ønsket at de stilte opp i bunader eller hadde vevrokker som en del av sceneoppsettet sitt eller lignende.

Men noe av (gjen)oppdagelsesgleden med den musikken i dag, handler vel om å innse at det norske er like stedsspesifikt, men også like allmenngyldig, som andre lokale tradisjoner enten det er gnawa eller gamelanmusikk eller spirituals? “Dette er det vi har”, husker jeg Peder Simonsen sa i en samtale jeg hadde om det å bruke tradisjonsmusikk på nye måter. Peder hadde jeg en lang prat med i år, men dette var en annen prat, etter at han hadde sittet i en shuttlebuss sammen med en amerikansk organist og prata. “Det der har vi ikke, vi har kanskje ikke noen som har sittet og spilt orgel hver eneste søndag hele livet i en baptistkirke. Kanskje det gjør at det finnes aspekter ved musikken som springer ut fra den arven som ikke er like umiddelbart tilgjengelig for oss. Men vi har musikere som har spilt folkemusikk så lenge de kan huske, som har vokst opp med den tradisjonen, sånn som Hulbækmo-familien”. Kanskje det er noe der. Poenget var åpenbart ikke at man ikke kan nærme seg tradisjoner fra andre steder. Men det er klart det finnes en frihet i Norge i møte med akkurat den musikken som sikkert også lytterne kjenner på – og som for tiden fører til masse sabla bra musikk. Apropos alt dette har jeg et godt minne fra Victoria East under Motvindfestivalens siste dag. Etter den avsluttende konserten med Cüneyt Sepetçi, så jeg plutselig noen ta en baklengs gammaldags saltomortale ned fra scenekanten. Det var Hans Hulbækmo som avsluttet en langhelg hvor han hadde spilt noe sånt som 7 konserter på Kongsbergjazz og Motvind med et smell.

Men jeg tror jo også at folktimismen rett og slett har å gjøre med at også den musikken inneholder ting som gjennomsyrer masse god musikk for tiden – jamfør beskrivelsen av Kristin og Håkon jeg la ved i forrige innlegg. Åpenhet, orientering mot naturen, en omhu med tekstur og lydbilde, melodiøsitet. En følelse av uanfektet, lite prangende grenseflytting. Til neste år blir det nye konsertrunder i anledning jubileumet til Sagn med Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg – det blir kanskje en småtvungen anledning til å gruble litt ekstra på hva som eventuelt er nytt med nåtidens “bølge” sammenlignet med tidligere møter i grenselandet.

Apropos jubileumer – Blue Note kan jo heldigvis følges opp absolutt når som helst. Jeg vet at kollega Johan Hauknes, som vi har delt mange nydelige konsertopplevelser med i år, skal holde et foredrag om selskapet like over nyttår i Oslo Jazz Circle, med store doser hardbop avspilt på ubeskjedent volum. Det høres ut som noe å få med seg. Ja, merkedaghysteriet er mettende – noen ganger er det som om vi griper desperat etter runde jubileumer i mangel på nye fellesopplevelser. Har ikke for eksempel den taktfaste kverningen av monumentale Beatlesbokser de siste årene vært litt utmattende? Én ting er mengden, prisen og arbeidet til Giles Martin hvor han oppnår  ymse resultater med “oppussing” av ting som allerede låt svært bra. Det er nå så, men det er noe med å på død og liv gå gjennom alt i riktig rekkefølge på nytt igjen. Kanskje det morsomste etter å ha satt tenna i White Album ikke er å gå videre til Abbey Road, men kanskje ta en svipptur innom Please Please Me eller det ukanoniserte opptaket Live at the Star Club? Aller helst burde man kanskje ta seg til noe helt annet. Samtidig var det gøy å skrive en lang rekke jubileumsgrublerier om In a Silent Way på vårparten i år, her, her, her, her og her. Hvem vet, kanskje den spesialen fortsetter til neste år, da er den også ute av jubileumets skygge. Og kanskje poenget der var at jeg ikke egentlig følte det var noe vi måtte innom i det hele tatt. Kind of Blue-jubileumet tok jo ellers mesteparten av støyten i et travelt Miles-retromani-år.

Årets vanskeligste jubileumsopplevelse var, om jeg skal være ærlig, Kongshaugfestivalen, som du nevner. Arbeidet som hadde blitt lagt ned var fantastisk, plakaten var til å få hakeslepp av, det var nok artister til å fylle en måned eller to i et vanlig klubbprogram. Det er også fint å vite at han og Kongshaug fikk oppleve den overstrømmende oppmerksomheten før de gikk bort. Dét alene er nesten grunn god nok for arbeidet Christer Falck har holdt på med i en årrekke – og som han i år kunngjorde at han kom til å trappe ned.

Men stemningen var også underlig trykket, helt fra jeg ankom underveis i en flott prat og bildefremvisning med Terje Mosnes. Det var så stille og alvorlig inne på Cosmopolite – et sted som vanligvis bruser og bobler og hvor godt voksne mennesker kommer for å slå ut håret, det var som om man tok minnestunden på forskudd. Kombinasjonen av den litt trykkede stemningen og en formidabel rekke artister hvor de fleste kom fra det noe kontemplative, velklingende hjørnet av jazzen, var rett og slett utmattende. Jeg vil for eksempel egentlig heller tenke på Sondre Bratland-konserten som går på TV i romjulen som det aller siste konsertminnet med Vinaccia – der får han det aller siste ordet med et bryskt dult – eller var det et røsk – borti bjellene han hadde i oppsettet sitt. Det er gjennom sånne øyeblikk de vil bli husket nå, antar jeg – et vanvittig konsertopptak her, en avspilling av “Sure Sivert” der, eller kanskje et gjensyn med det hjertevarme, merkelige møtet mellom Vinaccia og en ung Peder Losnegård AKA Lido fra TVNorge en gang på nittitallet. En lykkestund i en sofa eller på en trikk hvor man plutselig sitter og måper over lyden på en perle fra den nærmest bunnløse Kongshaugkatalogen. Den kjærligheten er utømmelig. Du merket det underveis i særingfesten på Konsgberg Jazzfestival og resten av den kvelden hvor budskapet om Vinaccias bortgang spredte seg blant tilhørere og musikere på festivalen. Eller under Bushman’s Revenge-konserten fra Moldejazz, som foregikk samtidig som begravelsen hans, noen uker senere, og som ble spilt i hans minne.

Det er lett å sitte i denne romjulen og ønske at vi hadde fått sjansen til å ta tak i hverandre, si “vet du hva, jeg syns du er skikkelig, skikkelig bra” oftere og tydeligere enn vi gjør. Jeg nøler litt med å tvinge den angeren for tett på tragedien første juledag, å gjøre det til en årsak. Jeg kjente ham ikke, og det kan føles som å ri en kjepphest. Men det jeg er hundre prosent sikker på, er at resten av oss, vi som får anledningen til å tenke på at nå er det for sent, har godt av å si sånne ting tydeligere og oftere, om ikke annet som øvelser i medmenneskelighet.

Det er blitt skrevet mye fint om ham. Det jeg er blitt sittende og grunne mest over til nå, er en faksimile som lå nederst i Inger Merete Hobbelstads minneord i Dagbladet, som ble publisert på kvelden 1. Juledag. Faksimilen viser “Om å rydde plass”, Aris aller første tekst i en riksavis, et klassisk Behnsk utfall mot blodfattig prosa, fra 1998. Ifølge Sindre Hovdenakk, som vikarierte som kulturredaktør i avisen, hadde han møtt opp i resepsjonen i Akersgata og høflig bedt om å få artikkelen på trykk. Hovdenakk hadde likt både teksten og den unge forfatteren så godt at han klinte til med en helside, prydet av en karakteristisk illustrasjon fra Arne Nøst. Faksimilen føles som et kikkhull inn i en annen tid, det har med Behns formuleringer å gjøre, utseendet på avissiden, kanskje også ideen om leseren han henvender seg til. Det er pussig å tenke på at en skikkelse som rundt årtusenskiftet var et symbol på et nytt og hakket sprøere Norge i dag kan minne oss om noe så old school, en slags monolittisk kulturoffentlighet som vi ikke alltid får øye på lenger.

Det er mye som føles annerledes nå, på tampen av det første tiåret hvor digitaliseringen av musikk og medier er noe vi allerede tok for gitt. Statistikk har gjennomsyret diskusjoner om musikk og kultur – uten at vi alltid har hatt så mye fornuftig å si om tallene vi omgir oss med. Hva vi skal regne som mye og lite funker om man sammenligner hits, men ellers? Om noen sier til meg “Jeg har hørt virkelig mye på Thriller”, hvor mange avspillinger ser jeg for meg at vedkommende snakker om? 300? 500? Det er kanskje altfor mye. Hvis den samme personen sier “Jeg har hørt mye på Mahlers niende symfoni”, som varer i halvannen time, hva ser jeg for meg da? Kanskje 30? Å få til 10 uavbrutte avspillinger vil jo være mirakuløst eller i det minste et tegn på barnløshet. All musikk havner under den samme linsen, det samme telleverket. Hvilke artister som er de mest sentrale innenfor norsk jazz i en festivalsetning, er for eksempel ikke lett å tyde ut ifra strømmestatistikk.  Tallenes tale lokker med klarhet, men ender opp med å være grøtete.

Noen ganger kan statistikken også heve debatten. For oss som lytter og skriver er statistikken påminnere om blindsoner. Kanskje vi setter oss ned med ting vi personlig ikke er nysgjerrige på, fordi strømmetallene forteller oss at det er mange som bryr seg om det. Det har bidratt til at artister og uttrykk som den gamle musikksamtalen av ulike grunner ikke prioriterte har blitt løftet frem. Jeg har hatt diskusjoner og lytterkick det siste tiåret som jeg tror hadde vært vanskelig å se for seg uten gjennomsiktigheten og fragmenteringen av musikkdiskusjonen som digitaliseringen brakte med seg.

Den såkalte poptimismen var et kjærkomment oppgjør med et visst blikk på musikkhistorien, med “rockismen”, “jazzpolitiet” og så videre. Man utfordret et brautende syn som fremhevet kanoniserte, svære artister mens den for eksempel så ned på musikk for “småjenter”. Der vi er nå, også innenfor jazz og omegn, er preget av dette kuppet.

Men alt kan overdrives. Når vi nærmer oss 2020 har motstanden mot antisnobberi på autopilot – hvor det å kritisere tv-serier, filmfranchiser, giantiske suksesser per definisjon er å rakke ned på andre folks smak – tiltatt i styrke. Det er ikke fordi popkulturen eller alle tingene som begynte å skinne i dette nye lyset er blitt “avslørt”. Og jeg tror ikke det kommer fra et ønske om at det gamle, fremdeles uspiselige snobberiet, smaken som slegge, skal gjenopprettes. Det handler om at ryggmargsrefleksen som fortalte oss at det som fenger flest også er det som fortjener den mest entusiastiske diskusjonen, helt åpenbart også er blitt utnyttet av de med de største økonomiske musklene.

Skal ikke musikk og lesing og film og alt det der også være et fristed fra denne tankegangen, hvor vi skaper vår egen virkelighet – samme hva vi ønsker å fylle den med? Statistikken er morsom når den forteller oss uventede ting – den er ikke fullt så morsom når man sitter med en nagende følelse av at den forhindrer av oss fra å si eller høre uventede ting. Det er ikke no gøy å få en fasit hele tiden. Å synes at noe “er en hit» samme hva excelarket forteller er en menneskerett, goddamnit, og jeg føler at «er det noe bra» er blitt erstattet med «gjør de det noe bra» i for mange tilfeller. Det har gjort statistikere av kultursynsere – og der den kulturelle synsinga vår ofte er under enhver kritikk, er det statistiske arbeidet vårt i åtte av syv tilfeller direkte begredelig. Vi trenger noen nye samtaler om musikk og kultur, jeg tror folk må tørre å si lodne ord som “kunst” og “kvalitet” litt oftere og litt høyere, la 10-tallets briller, hvor kritikerens oppgave har vært “å peke på kvaliteten i det som er stort”, som jeg mener å huske at du formulerte det en gang, ligge en gang i blant. Ikke fordi vi alle sammen skal bli piperøykende elitister,  ikke for å automatisk rakke ned på det som selger mest og fenger flest. Men fordi forandring fryder og fordi fasiten i 2019 er at ting, slik de er nå, ikke er en fair fight.

 

“Keith er cancelled”

Takk for meget utfyllende svar, Filip
Ble litt mer opptatt enn jeg pleier denne jula, beklager sent svar (hvor mange ganger har jeg brukt de tre ordene der i en mail i 2019 mon tro?!) men jeg har tenkt på det du sier. Enig i at jeg møtte ltt veggen på Kongshaug-festivalen, det ble så mye god og ettertenksom minnestundjazz a la ECM at jeg fikk litt pusteproblemer og et hverdagslig mørke kom krypende innover meg mens ølens temperatur steg. Isolert sett er jo alle disse musikerne herlige utøvere som jeg setter høyt, men for å bruke et av årets mest siterte munnhell: «det ble litt mye». Måtte dra deg med ned på DJ Francios Kevorkian på BLÅ for å høre noe techno og soul som motvekt til alt det andektig alvorlige, husker jeg. Gikk med hastige skritt ned mot dumpa der. Tror jeg av nyere ting liker mest den ECM-musikken som røsker litt tak i nerverøttene, slik som Craig Taborn eller platen jeg startet dagen med å høre på, Kit Downes Dreamlife of Debris med bl.a. Lucy Railton og Stian Westerhus. Det er kanskje ikke like unikt gripende som det albumet med kirkeorgel som kom i fjor eller forfjor, men virkelig en kunstnerisk gest som gir mening. Bonus at han også denne gang griper fast i assosiasjoner til W. G. Sebalds forfatterskap. Om du ikke allerede har det, burde du undersøke bøker av ham som Austerlitz eller Rings of Saturn, det passer bra å lese nå på vinteren.  Det slår meg som et av de mest betydningsfulle forfatterskapene i nyere tid. Forresten, en mellomting mellom de to estetiske punktene fant vi jo også på Joe Lovanos første album under eget navn som leder på ECM, den der Trio Tapestry med Marilyn Crispell.

Men om jeg skal tenke litt mer grundig på det, så har nok den jazzen jeg har hørt mest på de siste årene, og som kan få lov til å kalles en tendens for det siste tiåret, er jo en slags vending bort fra det selvhøytidelig geniale, den enestående mannen som baler med å levere etter sine egne ambisjoner — Farris-reklamejazz — og over i et mer underfundig, åpent og blidt søkende leie, og nå tenker jeg ikke på den sjangerløse musikken som på sett og vis er blitt en sjanger i seg selv, men på en lettere naivistisk men likefullt avansert stil. Og jeg er egentlig ikke spesielt naivistisk anlagt. Jeg tenker her spesielt på pianister som Johan Lindvall, Oscar Grönberg, Anja Lauvdal … den sprudlende og lekne stilen som er så mye mer nedpå, og som resulterer i den knudrete, rare formen som vi som lyttere også kan sitte og kna sammen selv, inni oss. Moskus på Kampenjazz rager nok blant de høyeste fjelltoppene i år i så måte, så innmari rørende, og avantgarde, og med gospel-stemning og i samtidsmusikkens ånd — den musikken der har så mye av det jeg ønsker meg av musikk ved seg. Og innfallsvinkelen deres strider så mot idealet om Den Vanskelige Pianisten med hvit skjorte og høye tanker om seg selv og sitt fag. Ved en rekke samtaler i høst har jeg også kommet frem til at det er en håpløst utdatert helteskikkelse. Tenk for eksempel på en fyr som Keith Jarrett, en av de aller mest fantastiske musikerne noensinne, som jeg setter ekstremt høyt, som de fleste jazzere setter høyt — men det er noe som skurrer med hans offentlige persona som kunstner. Vi har smilt med skrekkblandet beundring av historier om at han ikke godkjenner det og det flygelet, at han kjefter på publikum som hoster, eller dropper ekstranummer og skjeller ut hele salen om en uheldig publikummer klapper på feil sted. Og så hørte jeg noe om at han ikke hadde kjent igjen eller ville hilse på Jon Christensen backstage på festival for noen år siden … altså, for å si med Chirag Patel hva slags statement er det? Det er en forrykt kultur vi lever i — eller har levet i — når den slags oppførsel er blitt fremelsket, at det vanskelige geniet har vært en slags helteskikkelse og et tegn på stor kunst. Nei, jeg skal klare å høre på favorittplatene mine, og det er fortsatt Belonging-fredag hver fredag (selv om jeg ser på det som en Jon C-plate), men det er en følelse av det er over nå med dette. For å bruke ungdommens retorikk er denne typen oppførsel ikke lenger akseptabel. Keith er cancelled.


Gard Nilssen, Artist In Residence på Moldejazz 2019.  Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Musikk og kunst er alvor og dypt seriøst, og et svar på vår forkastelig idiotiske verden, men det er også noe med det som kan være avvæpnende, jeg tenker også på Bjørn Marius Hegges forskjellige band, som er full av humor og humør, men ikke bare sånn avansert, taktrik musikkkhumor heller. Det er noe demystifiserende der, som sikkert hadde vært på sin plass på Kongshaugfestivalen, ja. Når det er sagt må vi ikke glemme hvor artig det var da Karin Krog, etter en Jazznytt18-samtale med meg der på festivalen, spilte «Shiny Stockings» med Eilertsen & Johansen, nærmest på sparket. Jeg hadde også en herlig scenesamtale med Arild Andersen der, i det hele tatt ser jeg tilbake på journaliståret 2019 med glede, der jeg har fått anledning til å ha Jazznytt18 med en hel haug av folk, som Barre Phillips, Joshua Redman, Hedvig Mollestad, Ambrose Akinmusire, Erlend Apneseth, Frida Ånnevik, Selma French Bolstad, Bill Frisell, Ketil Gutvik, Veslemøy Narvesen, Bendik Giske, Maj Britt Andersen & Geir Holmsen, Tine Asmundsen, Hans Hulbækmo og mange flere. For ikke å glemme Gard Nilssen, han snakket jeg med flere ganger, og han er på mange måter definerende for året for meg, har jo sett ham veldig mange ganger i år, gøyest var i duo med André Roligheten på Jazznytt18-gig på den lille scenen på Øya, da de spilte Ornette-låter i piskende regnvær, og det ble bare mer og mer intenst ettersom regnet økte i omfang. Da gjest Per «Texas» Johansson spilte saxsolo under «Greetings to Gisle» på Molde-gigen med Bushmans Revenge, kom det fyldige utrop av vellyst og musikalsk nytelse fra publikum, meg selv inkludert, og det enorme bandet hans, Supersonic Orchestra, ble kulminasjonen av en usedvanlig vellykket uke som Artist In Residence i Molde, han satte sitt preg på absolutt alt, men ikke for å fremheve seg selv og sin geniale figur, han brukte anledningen til å vende lykta mot som familie i musikken og alle han har spilt sammen med opp gjennom. Det var gjort av takknemlighet, og det var hjertevarmende å høre på og være vitne til.


Barre Phillips. Foto: Dawid Laskowski

 

Karpe og middelkulturen

Ja, hallo i igjen og
dra meg baklengs inn i julejazzen, det var da litt av et øyeblikk å skulle kansellere KJ på – i går var jeg innom både Arbour Zena, Back Hand og Fort Yawuh, jeg hadde rett og slett kick. Men joda, skjønner hva du mener. Et av tiårets uoffisielle mottoer dukket opp på et facebook-forum hvor en kis kommenterte kynisk opptreden fra en musiker med de bevingede ordene “Det der er ikke mye music friends foran money over det der”. Siden har Music Friends Foran Money dukket opp som en slags skreven/uskreven hovedregel i andre sammenhenger. Som et fåfengt eller furtent kamprop. Og vi kan vel slå fast at det ikke er mye MFFM over Keith slik han fremstår i den episoden du refererer til – eller i utallige sagn om direkte uspiselig konsertoppførsel. Beskrivelsen din av en slags tampen-på-2010-tallsånd hvor en geni/enkeltpersonforestillingen han nøt godt av blir erstattet med fortellinger om miljøer, tror jeg jo også stemmer. Vi snakket forsåvidt om det en god del i forrige årsoppsummering.

Da tror jeg kanskje at ideene vi har lekt mye med i NTT det siste året, om et rolig eller nennsomt lynne i musikken, er lettere å plukke fra hverandre. Eller, jeg tror jo det stemmer at også impromusikken de siste par årene har vært preget av en slags tanderhet vi hører ellers i musikkverden – at det nesten har vært som om musikken i mange tilfeller tilbyr ro og trøst, at det liksom blir måten den sparker fra mot resten av virkeligheten på. Men ta Moldejazz i år – det var en festivalopplevelse som bød på en rekke forskjellige temperaturer, fra Maria Kannegaard Trios fjetrende tilbakekomst til festivalen i den ene enden, til utblåsningene både under Gard Nilssens Supersonic Orchestra og, på mange måter like minneverdig, under jammen etterpå hvor store deler av Gards folkerike band blandet seg inn med de unge vertsmusikerne. Heldigvis inneholder en god dag på musikkfestival flere forskjellige spenninger. Samhold og samspill,  musicfriendsforanmoney, er det viktigste, samme hvor høyt eller lavt det spilles.

Det har knaket litt i sammenføyningene denne høsten. På Kongsberg gikk man ikke bare rundt og snakket om Barre Phillips, om Paolo Vinaccia og den kjærkomne reprisen på Joni-tributekonserten. Historien om keyboardist Martin Vinje, som sluttet som bandleder for popkometen Sigrid etter en konsert på Wembley på grunn av dårlige lønnsvilkår, var også mulig å høre. Da Klassekampen skrev en nyhetssak om hendelsen, skapte den en unormalt tydelig debatt om hva i huleste enden på den norske satsevisa skal være for musikerne som er med og drar lasset. Tidlig på vinteren kom også nyheten om at Spotify legger ned kontoret sitt i Norge – og følelsen av at Norge, etter at vi i et tiår har nytt godt av et digitalt forsprang og gunstige rammevilkår, kanskje havner mer i popmusikkens bakevje enn vi er komfortable med, var påtagelig.

Kanskje pussige ting å ta opp i romjulsbrevspalten til NTT, men både musikerne og musikken vi skriver om er jo sentrale her. Mye av grunnen til at vi opplever norsk jazzliv som sunt her og nå er jo at norsk jazz ikke trenger å være jazz hele tiden. Da tenker jeg både på sjangeroverskridelsen, fra folkemusikken til nøkkelhullstemplet høyoktanjazzrock til ambient, støy, kunstpop, funk, soul, visepop og så videre. Jeg snakker også om den markante tilstedeværelsen norske musikere med denne bakgrunnen har i en drøss med andre sjangere, høyt og lavt, fra ting på de største festivalscene til den musikalske hverdagen i Norge, på skoler, eldrehjem og så videre. Pragmatisme og romantikk side om side. Et passende navn for en stortingsmelding om feltet kunne vært – GRØSS – Banebryter og tjenesteyter. For å holde seg i det teite og byråkrataktige landskapet: Det går an å møte folk med kuleramme som stiller spørsmål ved at den relativt sett smale musikksjangeren jazz har såpass mange egne profesjonsutdanninger. Det er ikke et helt urimelig spørsmål, men en måte å komme disse folka i møte på, nokså uromantisk, er å si det er en slags musikalsk sivilingeniørgrad, som daglig brukes til å løse veldig mange forskjellige oppgaver. En garantist for bredden i norsk musikkliv. Ikke den eneste, ikke nødvendigvis den beste, all musikk har blindsoner. Allikevel er det lett å finne jazzmusikere i både det bredeste og det smaleste som finnes i Norge, fra lørdagsskjermen på NRK1 til lørdagskvelden en kort gåtur senere på et sted som Kafé Hærverk i Hausmanns gate.

Det ubehagelige her, er at denne fortellingen om strålende norske utdanninger og høyt nivå – som vi er så stolte av, som vi fokuserer på i nesten unaturlig stor grad i skriveriene om musikken, åpenbart også fungerer som et ris bak speilet i en sånn episode som det som skjedde i Sigrids band. Jasså, du vil slutte? No worries – hvert eneste år kverner musikknasjonen Norge ut ørten nye strålende musikere, villige til å sprenge grenser både den ene og den andre veien på nesten ukentlig basis. Hva skal du gjøre med det? Erling Aksdal fra jazzlinja i Trondheim var inne på faremomentene i antall musikere som ble utdannet da du intervjuet ham i Trondheim og gav vel også litt refs både du og jeg tok til hjertet, om at det å i så stor grad gjøre historien om norsk jazz til en historie om ungdommelighet er et tveegget sverd – for alle blir vi jo forhåpentligvis eldre. Og da må vi jo også ha noe å drive med.

Vi lar oss noen ganger forføre av vekst- og eksportvarefortellinger, når vi skildrer den norske jazzscenen er lett å hele tiden skrive om bevegelse, å beskrive trangen til å komme seg videre, å skrive om nye unge musikere med potensiale, scener som kan bli noe stort, om utferdstrang og kommersielt potensiale. Oppmerksomheten rundt utdanningsinstitusjonene er blant tingene som bidrar til det. Det samme er retorikken som omhyller satsninger av typen vi så på Jazzahead i år, fortellingen om hvordan norsk jazz skal feste grepet i det tyske markedet og oppleve synergieffekter sammen med tilsvarende satsninger i norsk litteratur og så videre.
Vel og bra, lite gleder oss mer som lyttere enn at musikere vi elsker får større publikum og mer boltreplass. Samtidig kan man ende opp med at jazz og annen musikk til enhver tid enten er på vei opp eller ned. Men den trauste sannheten er at denne musikken først og fremst kjennetegnes ved at det finnes. At klokka fire-konserten på Herr Nilsen på lørdager faktisk finner sted, at det dugger på vinduene på Stortorvet Gjestgiveri under New Orleans Workshops lørdagskonserter, at Jon K. Johnsen hver søndag i sesongen trasker bortover Rubina Ranas vei og gleder seg til å arrangere nok en pangkonsert sammen med Rebekah Oomen og Trond Granlie på Kampenjazz. At folk som Tine Hvidsten, Tor Dalaker Lund, Andreas Hoem Røysum, Signe Emmeluth, Marius Gustavsen, Petter Petterson, Ståle Solberg eller Solveig Skår, Sten Ove Toft og mange mange andre rett og slett holder på, med lidenskap og kunnskap, på mange ulike steder over hele landet, fra det sporadiske og hobbypregete til det bortimot grensesprengende. At Jon Larsens avskjedsturné med Hot Club de Norvége i år hadde ni konserter i nord før de i det hele tatt kom seg ned til Tromsø. Det er ikke fortellingen om en musikkform som er på vei “tilbake i spaltene”, men det er heller ikke fortellingen om en musikkform som er på dødens rand. Den bare er der.

Det er ikke verdens dypeste innsikt, kanskje gjør den det vanskeligere å bruke knagger som tendenser og relevans når vi skriver om musikken. Men jazz i Norge er altså først og fremst noe mange mennesker har bestemt seg for at skal finnes.

På forsommeren bladde jeg i gamle Jazznytt, hvor jeg fant en litt spissa brevveksling mellom trommeslager Espen Rudsom feiret et innholdsrikt jubileum i år – og vår kollega Terje Mosnes. Rud hadde slengt med leppa om at Mosnes, som Dagbladets jazzansvarlige, ikke hadde anmeldt en konsert han spilte under Moldejazz. Ærlig sak dét, men Mosnes svarte godt for seg. Han hadde simpelthen ikke rukket å dra på konserten og forklarte Rud og andre lesere at han, i motsetning til hva de kanskje måtte tro, ikke var “jazzjournalist” for Dagbladet. Jobben “jazzjournalist”, kunne Mosnes fortelle, fantes faktisk ikke i Norge i det hele tatt. Han var først og fremst journalist som, siden han brant for stoffet ekstra mye, i tillegg til sine vanlige arbeidsopppgaver sørget for at Dagbladet hadde forholdsvis god jazzdekning. Sånn har vært. Når vi ser tilbake på tiår hvor jazzen hadde en mer fremskutt rolle, hvor presseoppmøtet på festivaler var stort, var det ikke nødvendigvis en avgjørelse som kom fra høyt der oppe, at det liksom fantes en bred, naturlig forventning om at dette stoffet skulle prioriteres. Det er enklere å forklare det med at fantes enkeltmennesker og miljøer rundt om kring med kunnskap, virketrang og åpne ører og som klarte å ta den plassen.

Av de samme grunnene går det fremdeles an å si at det finnes en slags “jazzoffentlighet” i Norge. En ting er publikasjonene som fremdeles dekker musikken, men det handler også om at det finnes en rekke band, artister og miljøer som en nokså stor publikumsmasse kan snakke i fellesskap om. Ikke alle har sett alt eller hørt alt like mye. Men det finnes en felles følelse av geografien og en felles kjennskap til den norske historien, om det som skjedde på seksti- og syttitallet, om nitti-totusentallet, om helt sentrale utgivelser og nøkkelmusikere som deles av forholdsvis mange i Norge og som muliggjør en del samtaler som ellers ikke hadde funnet sted. Jeg er ikke egentlig bekymret for den deloffentligheten. Lett blir det ikke nødvendigvis, men den kommer vel til å knirke av gårde på et eller annet vis. Det jeg lurer mer på, er om det lenger finnes en slags felleskultur det går an å få fotfeste i – hvor morgendagens headlinere kan vokse fram. Rett og slett middelkulturen – så la oss like gjerne snakke om Karpe.

Jeg var på fin restaurant i høst, og det skjer ikke så fryktelig ofte, så jeg vet ikke om dette er vanlig, men underveis i måltidet foreslo kelneren stadig vekk drikke med innledninger av typen “Denne er kanskje litt spesiell, men jeg tror dere kan like den.” Jeg hørte lignende introduksjoner når han vandret rundt ved de andre bordene. Det er sikkert mange grunner til det, kanskje man sparer seg for en del trøbbel med denne advarselen. Men jeg innbilte meg at en av grunnene er at det nesten gjør pinlig godt for selvfølelsen til den som sitter der og spiser. “Ja”, tenkte jeg, lettsmigret og begeistret, “jeg vil selvsagt være en sånn kis som liker en sånn ting som kanskje er litt spesiell men som han tillitsvekkende verdensborgeren her som tydeligvis kan både det ene og det andre om bordets gleder sier at akkurat jeg kan like. Chapeau! Adjøss! Skål!”.

På vei hjem, propert bedugget og høy på besteborgerlige gleder, tenkte jeg på Norges største band dette tiåret og mastodontprosjektet de nettopp hadde annonsert, 10 konserter i Oslo Spektrum i 2021. Nettet kokte – av entusiasme, av akutt frykt for å måtte velge mellom Øyafestivalen og Karpmageddon, men også av irritasjon over at akkurat disse konsertene fikk så bred forhåndsomtale på NRK og i andre medier. Beskyldningene bør være velkjent for alle som har vært på internett de siste fem-ti årene, men vi tar en fæl reprise: Dette var PK-Norge på sitt verste, som med makt presser en klam multikulti-dong nedover en stadig mer bevegelseshemmet folkesjel. Dette var ARK som dyrket “sine” artister. Dette var sjangersjåvinisme, omvendt rasisme, denne typen hype kunne aldri skjedd med “ekte norske artister”.

Ja, de bommer selvsagt, men det er påfallende hvor mye de bommer med. Bare hør på den merkelige hørespillet SAS PLUS / SAS PUSSY tross alt er, hvordan det svipper inn og ut av metanivåer og feltopptak og hits og alt mulig rart, og hele veien nokså ubeskjedent flagger kunstneriske ambisjoner. Eller se på det kodete, til tider bent fram sprø symboluniverset de har pakket prosjektet inn i, for eksempel den merkelige fikseringen på Diana og Dodi Al-Fayed. Eller plakatene for konsertene, hvor de har kledd seg ut i noe som ser ut som romdrakten til Sjonkel Rolf og rir rundt i en Blade Runner-versjon av Oslo, på esler. Jada, de har annonsert ti konserter i Spektrum, men samtidig kom også utloddingen av en mystisk 100-kapasitet-konsert i et kulturhus i Skien. Det vanskelig å se for seg en svær norsk artist som mer konkret setter fingeren på behovet folk tross alt har for å like noe som er litt rart, på Flåklypa-faktoren i det norske kulturlivet. Ikke bare det, de har valgt å gjøre alt dette her i en spesifikt norsk kontekst, de er et fenomen hvor eksport-diskursen ikke kan trenge inn. Er det derfor de er så svære? Det er sikkert ørten forskjellige årsaker. Men det er interessant at Karpe bare blir større og større på denne måten i en periode hvor det kan virke som at vi har utviklet et snevrere syn på hva som kan være fellesstoff, hvor det noen ganger rett og slett føles som at “bred norsk kultur” er en ganske trang nisje det er vanskelig å finne plass i. Per i dag har de på sitt vis mer til felles med programpostene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og Norge Rundt enn de egentlig har med Lindmo.

Kanskje finnes det et håp der om at det finnes en plass for snåle grønnsaker i musikkmainstreamen det neste tiåret. Samtidig er det jo ikke det viktigste. Jeg husker da du anmeldte Susanne Sundførs vanvittige liveinnspilling av Music for People in Trouble fra The Barbican i DN, og blant annet skrev følgende: “Det må være lov å håpe på at veldig mange begynnende jazznysgjerrige Sundfør-fans og andre som bare er generelt interessert i nye album fra anerkjente popstjerner hører dette her og får seg en ekstraordinær opplevelse i kompaniskap med disse musikerne. Og at også flere norske artister ser fruktene av å gi musikerne større spillerom.” Jeg satt og nikket ivrig, “ja, godt poeng, det håper jeg også”, før jeg tenkte, hva faen er det egentlig jeg holder på med? Jeg blir jo monoman noen ganger, når jeg hører diverse flott musikk som står godt på egne ben og med en gang begynner å tenke “Fin musikk. Kanskje den kan få folk til å høre mer… på åpen klasse” altså, det får være grenser.

Samtidig forklarer disse feberfantasiene kanskje noe av fascinasjonen for starten av nittitallet som jeg nevnte tidligere, hvor jeg måper over både det som er genuint bra og det som er tilsvarende forferdelig. Det er rett og slett givende å sitte og titte på denne merkelige monokulturen fra utkikkspunktet vårt i 2019. Etter at jeg intervjuet Frode Alnæs i førjulsnummeret dykket jeg for eksempel ned i Ole Edvard Antonsens korpsfusionklassiker Tour de Forcesom er litt av en berg og dalbane den dag i dag, altså, han covrer Aerosmith med “Janie’s got a gun” – og jeg kom over denne faktaoppramsingen, fra jubileumskonserten for plata: “Albumklassikeren vant Spellemannprisen 1992 i åpen klasse, solgte mer enn 150.000 eksemplarer, toppet VG-lista, fikk terningkast 6 i samme avis, og Antonsen ble kåret til Årets artist i Dagbladet det året.» Milde måne! Her og nå fremstår den setningen mest av alt som en slags merkelig form for satire. Men altså, årets mest omtalte norske utgivelse var et hørespill. Også dét kommer sikkert til å se ganske rart ut om 25 år. Det jævla håpet lever alltid.

 

Helt på høyde med 1988 og 1997

Det var litt av en nyttårstale, Filip!
Det setter tankene i spill, jeg er faktisk litt et offer for den vekst-tankegangen selv, på måten jeg stadig ønsker nye lyttere til denne musikken, som om ikke de vi har fra før er nok. Det er noe med hvordan vi nikker lett til hverandre når jeg bestiller en Fredrikstadpils av Kjetil i baren på Herr Nilsen, og blir innvilget et kort smil av min favoritt vanligjazz-trommis Tom Olstad samme sted, måten det kommer et litt mer ungdommelig bakovernikk til de unge konsertgjengerne vi ofte ser men ikke nødvendigvis kjenner på frijazzgigs, som f.eks han med Jeff Porcaro-briller, eller et mer breialt hallo og litt skulderklapp til Hauken som har sikret seg stambordet på Victoria og så videre. Vi klarer oss jo utmerket, vi? Men det er kanskje den angsten for at det ikke skal vare, koblet med en genuint ønske om at andre skal få kick, at musikerne ikke havner i økonomisk uføre, kulturspredning og så videre … alt det der som gjør at jeg alltid ønsker å få jazzen mer ut til folket, og har jobbet aktivt for det siden jeg begynte å misjonere for Kornstad, Element og Atomic i Natt&Dag fra siste halvdel av nittiårene. De fleste av de musikerne der er jo bedre enn noensinne, og tilfanget av «nye» musikere er jo enormt og det er krysninger på tvers av generasjoner og subsjangerfelt … jeg har aldri vært så happy som nå — beste musikktiden for meg, kan helt klart sammenliknes med de største kick-årene i 1988 og 1997.

Nå må jeg bare ta en pause for å høre på en fantastisk låt jeg ikke kjente fra før, som jeg fant i sammenheng med transkribering av Barre Philips-praten på Blow Out til sak i siste Jazznytt, med Paul Bley, Trilok Gurtu og nydelige Maggie Nichols på en plate med en jeg ærlig talt ikke hadde hørt særlig på, Alfred Harth:

Det er kick å se nye musikere, få helt nye favoritter som Veslemøy Narvesen, Lauritz og Isach Skeidsvoll, og se folk som Signe Emmeluth oppleve et moment nå med flotte innslag i Skarbø Skulekorps og Trondheim Jazzorkester, men mest av alt med all oppmerksomheten rundt utgivelsen Chimera med Emmeluths Amoeba og det viktige organisatoriske hun gjør med konsertserien Improverk på Hærverk og allEars-festivalen. Det er mulig! Samtidig er det som om jazzen får historiens narrative linje til å bukte seg, og det å oppdage en sånn plate som jeg postet til her, føles som en ny dag, det også. Jeg elsker det!


Filip lytter til jazz. Snikfoto: Camilla Slaattun Brauer

 

En liten årskavalkade

Ja, dæven, det ble kanskje litt mye.
Fikk en smak på kronikkangsten her, om jeg ønsker meg en samtale som ikke handler om forjævligseringa, bør jeg kanskje starte med meg selv? Skitt au.

Det har alltid virket veldig naturlig å grave i fortiden når det kommer til denne musikken. Skillet “nåtid” og “retro” er liksom ikke helt lett å få øye på, kanskje det har noe å gjøre med at lydbildet i veldig mye jazz ikke har endret seg vesentlig, og at det sånn sett også er tegn på en stagnasjon i uttrykket, i hvert fall overfladisk. Men mest av alt føles det behagelig å bevege seg på denne måten, å lytte til kanoniserte verk eller skjulte skatter på nytt, med noenlunde den samme innstillingen som man går på nye konserter med.

Innenfor hjemmelyttingen var jo et av tiårets store hendelser øyeblikket da Manfred Eicher ga opp og slapp hele ECM-katalogen på strømmetjenestene. Plutselig var det lett å finne alle unntakene fra ECM-statistikken som ligger strødd utover den gigantiske katalogen – men det føltes også som et godt tidspunkt å virkelig omfavne fjelljazzens gleder igjen.

Sånn sett er jo en av de tingene jeg ser frem til de neste ti årene å oppdage hvilke fortider som plutselig føles interessante å grave i. Kanskje et prosjekt for NTT fremover skal være å granske 2000-tallet i jazzen? Én ting er årene akkurat rundt tusenårsskiftet, med The Trio, Atomic, Element og så videre, det skriver vi jo allerede en del om, men blir det etter hvert interessant å se på hva som skjedde like etter der på nytt? Var det noe man overså der og da, og som virker interessant i dag? Et annet aspekt av alt dette her, er jo at alt det som kjennetegner lyttingen vår i dag, det være seg folktimismen, dønn åpen (middel)klasse, elektrisk skronk, ny-shred, nyromantikk, lekne mellomstorband, youtube-fusion, ambientscenen og så videre, før eller siden kommer til å havne ut av fase. Ørene våre kommer til å tørste etter andre ting, nye og gamle musikere kommer til å strekke seg andre veier. Kanskje tilbakeskuingen vi også fyller dagene våre med egentlig er en investering i at alt det nye vi setter pris på også skal ha et etterliv, noen tiår frem i tid.

Men samma det, la oss holde oss i nåtiden. Her er noen minner fra året som er gått:

En søndag i sommerferien, i andre etasje på Vigelandsmuseet, hvor Håkon Kornstad Trios konsert er flyttet etter at det er varslet regn. Like før konserten kommer Kornstad inn i rommet og spør de fremmøtte – mange av dem godt voksne – om de ikke allikevel skal ta sjansen på å flytte det ut i borggården? Skyene så ikke så truende ut allikevel. Mens publikum sakte, men sikkert reiser seg fra stolene, klapper dem sammen og tar fatt på veien ut, sveiver Kornstad i gang en gammel grammofon, musikk til arbeidet. Litt senere, når trioen står ute og sniker seg unna regndråpene mens de musiserer, tenker jeg at Kornstad, Frode Haltli og Mats Eilertsen, med sommerhatten på, ser litt ut som om Olsenbanden faktisk har klart å rømme landet etter et godt uttenkt pengetransportkupp, og lever livets glade dager forkledd som et restaurantorkester i en liten italiensk landsby. Årets mest sommerlige konsert. Regnet ble aldri en faktor.

Ettermiddagskonserten med Jonas Cambien Trio på Energimølla, foranlediget av en introduksjon fra Johan Hauknes hvor han, en selverklært særing, snakket varmt om hvordan Kongsberg er det eneste stedet i verden hvor “særing” er et udelt positivt uttrykk. I hvert fall den ene uken det er festival der. Et sånn tidspunkt på dagen og festivalen hvor man er litt skral i formen, og hvor man faktisk kan oppleve å bli reddet av en god konsert. Om noe skulle fått kåringen årets band fra meg, hadde det kanskje blitt dem, med tre strålende konserter på henholdsvis Victoria, Energimølla og Kampenjazz, som del av pianotrioprogrammet deres. Komplekst, lekent, tight but loose – først og fremst genuint oppløftende musikk det går an å puste, tenke og glemme seg selv i.

Den danske levemannen og trommeslageren Kresten Osgoods omtenksomme og uvørne bandledelse av Barnas Jazzhus under årets All Ears-festival. Osgood spilte lommetrompet, han spilte trommer, han dirigerte bandet ved å kaste en liten caps – eller var det topplue – rundt omkring inne på Victoria. Konserten føltes naturlig innenfor All Ears-programmet – og var en påminner om improvisasjonens gleder som kom tidlig på året.

Øyeblikket i starten av Moskus-konserten i den lille salen på Kulturhuset Krona hvor det renner inn slukørede folk fra Archie Shepp-konserten i storsalen. Det hadde visstnok bedret seg etter hvert ifølge de som ble – men det var vanskelig å ikke la fantasien kverne. Var det ille? Moskus spilte til gjengjeld en god konsert foran det store vinduet ut mot en gressplen. Underveis i konserten kunne man se Joshua Abrams og Lisa Alvarado gå forbi og leie hverandre utenfor. De hadde spilt en god konsert med Joshua Abrams Natural Information Society dagen før – en av de få konsertene jeg har sett noen danse og noen sove samtidig – og hvor det så ut som om begge konsergjengere fikk en maksimal konsertopplevelse.

Å merke at reisefeberen hjem fra Molde fordufter i det Maria Kannegaard Trio rigger seg til inne på Storyville og setter i gang med en låt jeg fremdeles ikke vet hva heter – men som, siden den ligger ute på youtube i et opptak fra Nattjazz nok er den nye norske jazzlåta jeg har hørt mest på i år. Kannegaard skriver så gode låter – flere små hooks fra den konserten kan fremdeles dukke opp i bakhodet uten at jeg helt får konkretisert dem. Platen som visstnok kommer til neste år er den jeg gleder meg mest til i 2020. I mellomtiden fikk jeg gleden av å virkelig oppdage henne utover høsten, både gjennom en konsert til på Kampenjazz og gjennom lytting til Nådeslås, helt opplagt et av årets norske album.

Classic Rock-øyeblikket under bylarmkonserten med Marthe Lea Band hvor et av bandmedlemmene – det var vel Andreas Hoem Røysum, kanskje? – fant fram gongen. Neste gang håper jeg på pyro, eller kanskje strobelys. Showcaseformatet må være en vrien nøtt å knekke for mange improviserende band – men inne på et tjåkfullt Hærverk under et nokså vellykket jazzbylarm, traff Lea og resten av bandet kurven perfekt.

Oppdagelsen av at Kjetil Jerve kombinerer den nye trillingpappatilværelsen med sine daglige små snutter under navnet #dailypiano. Jeg har vært nysgjerrig på å se hvordan impromusikk også kan fungere på plattformer som youtube og instagram og så videre, og det er vel litt vekslende resultater. Men her brakte han det helt hjem, bokstavelig talt, med hverdagslige lyder i bakgrunnen og det hele. Det er en form for deling av improvisasjon jeg tror kunne fengslet mange. Når det kommer til jazz på facebook har jeg også hatt små og store opplevelser med liveoverføringer fra ulike scener i løpet av året. Ikke det samme som å være der, selvsagt – men å se den lille firkanten med “Hærverk sender live akkurat nå” er kjærkomment uansett, selv om feeden ofte bryter akkurat i det noe rystende er i ferd med å skje.

Den nye låta Selma French Bolstad spilte under solokonserten sin i regnværet på Biblioteksscenen på Øyafestivalens fuktigste dag. Den var på engelsk, og siden jeg ellers kun har hørt låter av henne på norsk i Morgonrode og Masåva, trodde jeg først det var en eller annen skjult klassiker hun hadde gravd fram fra en samler med britisk folkrock. Men den gang ei. Gleder meg til den dukker opp igjen.

Da Hegge forsøkte å fikse feedbacken i Håkon Mjåset Johansens basstromme under kjellerkonserten på Kongsberg Jazzfestival og nynnet hvor feeden lå – med det resultat at det særs muntre og øljazzete publikumet nynnet med og Jonas Kullhammar etter hvert, under den nye skandijazzklassikeren og vordende julelåta “Vart är Egil” kunne dirigere et stemningsfullt hmmmende blandakor underveis bare ved å løfte den ene hånden.

To saxer i kjeften.

Da man begynte å dra kjensel på “(You make me feel like a)Natural Woman” i starten av andre sett under David Murray Trios første konsert på Hærverk. Trioen har tydeligvis inntatt hullet i kalenderen til Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love etter at The Thing ble lagt på hylla. Og det er vel i grunnen vanskelig å høre for seg et tydeligere brudd med den skronkige frirockestetikken til det bandet enn å dra i gang en sånn ballade.

Et snålt øyeblikk etter den siste Blow Out/Femme Brutal-konserten jeg rakk innom i år. Vi hadde sett et sitrende sett med Karawane, et nytt band med vokalist Juliana Venter, trommeslager Øyvind Skarbø og Vilja Ellefsen-Larsen, som jeg har sett en rekke ganger i DNA?AND! de siste årene – og som vi skrev om i forrige nyttårsspesial. Etter det røsket en ad hoc-trio bestående av Veslemøy Narvesen, Anja Lauvdal og Ole Morten Vågan tak i sakene. Plutselig hører jeg en høy, gurglende lyd fra sofaen inne på Hærverk. Raymond T. Hauger, som jeg har intervjuet tidligere på kvelden, sitter der, smiler infamt til Vilja, som har kledd på seg frakken sin og er på vei til å gå hjem, og erklærer tydelig: “Jeg prøver å høre for meg hvordan det hadde vært om Tina Turner hadde tatt over i AC/DC etter Bon Scott i stedet for Brian Johnson.” Vilja ser på ham, snur seg mot faren sin, Bjarne, og smiler skjevt. “Dette er raaaaaaart”, sier hun.

***

Fra alle oss i fredagsjazzbloggen Now’s The Time ønskes det et godt nytt år!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Finsejazz - 24. og 25. januar 2020

Hot helg på Hoth

Norges høyestliggende jazzfestival er litt eksotisk og sær, men byr på et perfekt lite avbrekk fra hverdagens kjas og mas.

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Sandefjordjazz

Konsertarrangøren Sandefjordjazz har ti-årsjubileum i 2020. Det feires fredag 31. januar med tre band, jam og jazzgryte.

Meld deg på vårt nyhetsbrev