Now's the time

NTT: Åpen middelklasse spesial

Fotobok om Peter Brötzmann, Charles Lloyds armbåndsur og Hubros gitarelegant Geir Sundstøl. NTT tilbyr denne uka gratis lesestoff om de dyre ting.

Gooood helg og velkommen til Now’s The Time den nest siste fredagen i november. Publikasjonen du leser nå er Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform om jazz og tilstøtende stilarter og uttrykk og vi har som vanlig en pen liten haug med jazzig content til dere.

Verden er fortsatt en urolig plass, trenerbytter og skandaler bak hver dør, og noen ganger er det som om konsertlokalet eller det mentale rommet mellom øregluggene er det eneste gjemmestedet vi har igjen. Men noen ganger trenger nyhetsbildet seg inn dit også – denne uken fikk for eksempel USAs tidligere ambassadør til Ukraina, Marie Yovanovic, som nylig avga vitneforklaring i den pågående riksretthøringen mot Donald Trump, stående applaus da hun benket seg før en konsert med trompetisten Arturo Sandoval på klubben Blues Alley i Georgetowndistriktet i Washington. Her er et vintage opptak av Sandoval sammen med Dizzy Gillespie:

Men det skjer konserter på hjemlige trakter også – og det første vi trekker opp av gigflosshatten denne fredagen er de unge bloggfavorittene Barnas Jazzhus, som varmer opp Victoria i morgen klokken 14.00. Derfra kan man omtrent gå rett videre til Knut Riisnæs kvartett på Herr Nilsen, som vi skriver om lenger nede i bloggen. Jan Erik Vold og Arild Andersen gjorde visstnok en fantastisk flott konsert på Kampenjazz hin dagen, og i morgen spiller de på Urijazz i Tønsberg flankert av Fredrik Høyer.

En lørdagsgodbit til er Henie-Onstads Dada-kabaret, hvor bandet Beglomeg med det store, urolige hjertet spiller konsert. Det gjør også Morten Qvenild, og her skynder vi oss med å legge til at han er aktuell med boken og platen Landet bortanfor Landet – Område 51 i samarbeid med Frode Grytten. Du kan lade opp til all dadaen med å lese en prat med Henie Onstad-musikkurator Svein Terje Torvik fra da han startet i stillingen her.

Skarbø Skulekorps spiller på Hubros tiårsjubileum i kveld på Victoria der blogghalvdel Vinger fremfører en samtale i grenseland mellom Yokoland og Andreas Risanger Meland, og hvor også Hubro/NTT-veteran Mats Eilertsen spiller solo. Hubrojubileumet fortsetter i morgen på Blå med Erlend Apneseth Trio + Frode Haltli og et sett med Stein Urheim solo. I morgen tar skulekorpset turen til Dokkhuset i Trondheim. På søndag feires Hubrojubileumet på Landmark i Bergen med nevnte korps og Stein Urheim. Vi slipper ikke helt tak i Kampenjazz heller, hvor kvartetten Mikoo står for denne ukas dose søndagsjazz. Vi har snakket med trommeslager Michaela Antalová tidligere, det kan du lese her! Megalodon Collective er ute og lager lyder for tiden, de spilte på Hærverk nå på mandag, og neste onsdag spiller de i Evje. Til sist i konsertoversikten tar vi med oss at trioen bestående av Gard Nilssen, David Wallumrød og Johan Lindström, Ruby, spiller på Victoria i morgen, at Friends & Neighbors spiller på Energimølla på onsdag, at Mosambique spiller på Storyville på torsdag og at vet dere hva, samme dag spiller GONG og Steve Hillage Band på Cosmopolite! Vi kan nevne at Barre Phillips, som vi kommer tilbake til i neste Jazznyttnummer, spilte på GONGs debutalbum Magick Brother fra 1969. God helg:

Helgelytting: Den første singelen fra en Charlotte Dos Santos-EP som kommer til neste år er her, og den låter svært lovende – se og hør her.

Som tidligere lekes det bekymringsløst med åpenbare, gode referanser fra musikkhistorien – denne gangen er det for eksempel fristende å sette på Pharoah Sanders-låta med det samme navnet.

Men nå må vi videre. Er du abonnent på Jazznytt? Er du abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her!

 

Geir Sundstøl er fra Halden. Der hadde ingen hørt jazz da han vokste opp.


Dette høydebildet av Sundstøl bringer litt sårt tiltrengt farge inn i novembers loslitte tamp, og er, syns vi, vel verdt scrollefingerens anstrengelser. Foto: Raymond Mosken

Vi kommer liksom ikke unna å gjøre litt ekstra stas på Hubro når labelet feirer ti år – vi gleder oss til helgens feiring og kommer tilbake med fyldig rapport neste uke. Vi har også nylig snakket med Hubro-sjef Andreas Risanger Meland, som er blitt sjef for Sildajazz, om fremtiden til både label og festival. Men siden uglefeberen herjer det ganske land denne helga, fant vi ut at det endelig var dags for å snakke med en av labelets mest karakteristiske artister, som vi har hatt stor glede av de siste årene, nemlig gitartrollmannen Geir Sundstøl.

Hvordan startet samarbeidet ditt med Hubro? Hadde du spilt inn ting til Furulund før du hadde kontakt med Andreas Risanger Meland?
– Jeg hadde spilt inn et par låter sammen med Michael Blair før jeg tok kontakt med Andreas. Jeg tror det var i 2014, og vi var på turné med Stein Torleif Bjella. Jeg kjente ikke Andreas, så jeg sendte ham et postkort: «Hei! Har du lyst til å gi ut en plate med musikken min?» Hvis ikke han hadde svart, eller om han hadde sagt nei, hadde jeg nok aldri gitt ut de tre platene mine. Jeg takler ikke motgang så godt, og det var ingen andre plateselskap jeg hadde hadde lyst til å ta kontakt med.

Føler du som Hubroartist at selskapet har et sound – og hvordan spiller det i så fall inn på måten folk lytter til det du gjør der?
– Mja… mange har nok en idé om den såkalte Hubro-lyden. Jeg vet ikke. Det er forsåvidt enkelte elementer man kan finne igjen på flere av Hubro sine (over hundre) utgivelser, som lange, åpne introer og uvanlige kombinasjoner av instrumenter og lyder. Men nei, Hubro har ikke en egen lyd.
Ja, jeg tror at noen setter på plata mi fordi den kommer ut på Hubro. Det kan være en døråpner, spesielt i utlandet. På den annen side har jeg hørt av folk som jobber i platebutikker at Hubro-navnet kan ha motsatt effekt: “Hæ? Gir ikke de ut bare sånn snål musikk? Dette var jo ikke så merkelig.”

Hvordan opplever du at etterspørselen etter studiogitarister har utviklet seg de siste tiårene – er behovet for det du gjør som sideman nogenlunde konstant?
– Behovet for en sidemann eller en studiogitarist er vel temmelig konstant. Behovet for akkurat meg som sidemann har nok endret seg. Jeg har drevet med dette siden 1989, og det er naturlig at andre folk, yngre folk, overtar. Nå hørtes jeg muligens helt mosegrodd ut. Jeg holder på, altså. Det gjør de som er eldre enn meg, også. Forskjellen på “den gang da” og nå er vel at man etter hvert finner ut av hva man er best til. Hvor man passer inn, og hva man ikke lenger orker å drive med. Før var alt spennende, liksom: «Polka? Ja, jeg er klar!»

Har det å bli soloartist også hatt noe som helst med frekvensen i annet arbeid å gjøre, eller er det noe som kom da det kom? Og er soundet på album som Brødløs og Furulund noe du har gått rundt med lenge?
– Ja. Jeg har fått flere forespørsler om å lage musikk eller være med på spennende greier etter at jeg laget disse tre platene. De har kanskje fungert som et slags visittkort, uten at dét var meningen. Mengden av arbeid har ikke økt, men nå får jeg i større grad være med på greier fordi jeg er meg. Ikke bare fordi jeg er en som har gitar. Om soundet på platene: En gang i 2014 hørte jeg tilfeldigvis en låt på radioen, en låt jeg spilte på. Jeg tenkte noe sånt som «dette høres faktisk ut som meg – dette kan jeg gjøre noe ut av». Jeg fikk lyst til å sette spillingen min i system. Jeg tenkte at blandingen av det amerikanske, det bittelitt indiske med Shankar-gitar, og en dose skandinavisk tungsinn, var min lyd.
Opplevelsen sammenfalt med at jeg hadde begynt å spille med Nils Petter Molvær. Det høres muligens dumt ut, men det var da jeg skjønte at man kunne reise rundt i verden og spille relativ fri instrumentalmusikk, helt uten sang og skravling. Det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg var mer vant til vers og refreng.

Hvilke unge musikere har du vært opptatt av de siste årene? Er du for eksempel inspirert av andre utgivelser på Hubro?
– Jeg liker godt mange av platene som Andreas gir ut, f.eks Stein Urheim, Building Instrument, Håkon Stene og Erik Honoré. De er jo ingen ungdommer akkurat, men når er man ung? Når man bor i kollektiv? Noen av de som spiller på Trond Kallevåg Hansens Bedehus og Hawaii bor i kollektiv. Det er ganske ungt. Ved et par anledninger har jeg spilt med Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo. De er vel ganske unge? Æsj, det spiller vel ingen rolle. Alder, altså.

Hvordan er det å – av mange – bli sett på som en såkalt Åpen Klasse-artist? Hva legger du i begrepet, er du en av de som synes det ikke betyr noe, eller syns du det beskriver en del av det norske musikklandskapet?
– Det er jo den beste klassen! Åpen klasse! Er det ikke det mange tenker om musikken sin: at den er «en unik miks av stilarter som vanskelig kan settes i bås»? Jeg forsøker å lage trist musikk, men det blir ikke blues for dét. På den siste plata mi, Brødløs, går en av låtene i Eb og Mats Eilertsen spiller kontrabass på den, men det er vel ikke jazz av den grunn. På nesten alle låtene spiller jeg banjo, pedalsteel og dobro. Likevel er det ikke country. Da må det bli Åpen klasse, da.

Mange vil nok hevde at gitaren sto mer i sentrum for popkulturen før enn nå – selv om den fremdeles er synlig og hørbar. Påvirker slike endringer gitaristkultur? Er det noen endringer i måten folk snakker om gitar på, liksom?
– Jeg tar vel ikke for hardt i hvis jeg sier at vi gitarister er konservative. Les Paul, Strat og Telecaster er fremdeles de mest populære modellene. Det er ganske koko ettersom de ble “født” rett etter andre verdenskrig. Nå kan man til og med få kjøpt ferdigslitte utgaver av disse gitarene(!) Forsøkene med f.eks synth-gitarer, gitarer som stemmer seg selv, gitarer som ikke er laget av tre, gitarer man kan brette sammen og gitarer uten hode, var jo spennende, men blir ikke stående igjen som viktige nyvinninger. Kanskje vi gitarister lever i en egen boble, uten evne til å følge med. Vi registrerer ikke utviklingen. Gitaristkulturen lever nok i beste (navlebeskuende?) velgående.

Jeg har sett deg på flere konserter med DNA AND, et band vi i NTT skriver om en gang imellom! Hva slags tanker gjør du deg om det bandet?
– Det er godt å gå på konsert med musikere som ikke har en slags tillært baktanke med det de gjør. Jeg opplever at det de driver med er ordentlig fri improvisasjon. Alle musikere burde oppleve dem live. Alle, punktum. Ekte, fin musikk.

Og i forlengelse av det – hvordan forholder du deg til improvisasjon? Du spiller jo i mange settinger med improviserende musikere både fra en eksplisitt jazz-tradisjon og litt andre vinkler, enten det er folkemusikk, indisk musikk eller andre ting.
– I det man begynner å tenke, har man tapt, er det noen som sier. Det er vel delvis riktig. Jeg kommer i utgangspunktet fra en pop/rock-tradisjon. Der er det ikke like fritt som i de sammenhengene du nevner. Jeg trener på å ikke tenke.

Hvordan er det å være med i bandet til Trond Kallevåg Hansen?
– Jo takk, det er fint! Det hender jeg tenker på at jeg er dobbelt så gammel som de andre i bandet. Det høres ikke i musikken, tror jeg. Jeg merker det mer når jeg får en mail hvor det f.eks står: «…det tar sju timer å kjøre dit men det er en veldig flott tur, da!». Da føler jeg meg gammel.

Du har vært vitne til tidligere “roots-revolusjoner” i Norge, altså den som kom på åttitallet. Hvordan ser du på den bølgen som kalles nordicana nå?
– Vi var i beste fall «bra til å være norsk». Nå er de bra på ordentlig.

Alle tolket “Warsaw/Alabama” som et budskap om et eller annet. Eller i hvert fall gjorde mange det, i og med at særlig Coltranes “Alabama” er så eksplisitt politisk og Bowies “Warsawa” også har mange assosiasjoner dithen. Lå det noe mer enn en idé om en spesifikk melodisk samklang her?
– Jeg skulle ønske jeg kunne si noe glupt og velfundert om dette. På forrige plata mi, Langen Ro, tok jeg med Giorgio Moroders “Tony ́s Theme”, fra Scarface. Nå sist ble det altså Coltranes Alabama og Bowies Warszawa. De passet så bra sammen. Det var nok ikke mer mystisk eller gjennomtenkt enn det, dessverre. Jeg har ikke greie på jazz. Jeg er oppvokst i Halden. Av de 27.000 som bodde der da, var det ingen som hørte på jazz. Ikke jeg heller. Det er bare et par år siden jeg oppdaget Alabama. Jeg er en novise. Og dette er vel å banne i jazzkirken, men jeg liker best de fine melodiene i begynnelsen og starten av låtene. Alt det i midten er ikke like spennende. Kan hende abonnementet i Jazznytt blir tvangsoppsagt nå?

Det kan vi umulig se for oss!

I plateposens svøpe 1: Blues i dis

Per «Texas» Johansson
Stråk på himmlen och stora hus
(Moserobie)

Det var mange som ble veldig glade da saksofonist og klarinettist Per Texas Johansson gjorde «comeback» med det strålende albumet De Långa Rulltrapparna i Flemingsberg i 2015. Han var en av de definerende musikerne i en generasjon skandinaviske musikere som gledet og gleder lyttere fra slutten av nittitallet/begynnelsen av 2000-tallet, og hans klassikeralbum Alla mina kompisar, transporterer lytteren tilbake til en herlig og mindre problematisk tid, og er et fast innslag når man skal stryke skjorta nyttårsaften mens man nipper til en boks med et eller annet. Men i etpar år gjorde han andre prioriteringer i livet sitt, før han da altså tok til vettet, til det beste for i alle fall oss. Han har også dukket opp på scenen med flere norske prosjekt i det siste, blant annet Trondheim Jazzorkester med Atomic, og den minst like minneverdige konserten med Bushman’s Revenge i Molde der han var gjest sammen med Anja Lauvdal. Og nå i høst kom altså Stråk på himmlen och stora hus, en eventyrlig sak som virkelig setter fantasien i sving, fra det massive åpningssporet med noe som fremstår som et kor ved veikrysset som blant annet peker mot dødsriket, og spenstig, intimt og annerledesklingende ensemblespill fra Mattias Ståhl på vibrafon, Konrad Agnas trommer, og gjester som Josefin Runsteen på fiolin, og selvfølgelig Rebecka Törnqvist på sang. Texas spiller også fløyte og obo, og denne finurlige blandingen av instrumenter, og eiendommelige og humørfullte groover, gjør at hans komposisjoner får en betydelig identitet. Jazz for de store lerret, uten at det konsentrerte og intime mangler.

Det er bra for selvrespekten at Moserobie, et av Skandinavias aller beste plateselskap dette årtusenet, ikke gir bort musikken sin til de svenske kulturranerene i Spotify for lommerusk. Jonas Kullhammar som driver selskapet og spiller saksofon som en halvgud i mange forskjellige band, vet at man kan nå fram til mange som er villig til å betale for musikken, bare den er god nok. Men så er det dette med den behagelige tilgjengeligheten, da. Tenk så mange flere som hadde elsket å høre den nye musikken fra Per «Texas» Johansson, også utenfor den engere krets av platebutikkvankere og Bandcamp-brukere. Dette er nemlig røykfull privatdetektiv-blues som får tankene og sansene til å fly avsted som ville hester over alle hauger. Skaff deg denne musikken, for svingende! Kanskje de har den på Big Dipper i Oslo, de har i alle fall sitt eget Moserobie-skillekort. iTunes virker vel også fortsatt. Uansett, bare hør på det!

 

En Peter Brötzmann coffee table-bok som også fungerer som en beer coaster

Om du har lusket rundt på frijazzfestival i Oslo, eller sett bilder av det i feeden, eller i hvert fall vært på Cafe OTO i London, er muligheten stor for at du har sett en kar sitte og stå og kravle rundt foran scenen for best å kunne fotografere musikerne og fange dem der de er på sitt mest intense og sårbare. Nå har Dawid Laskowski nettopp utgitt en fotobok (som også inneholder tekst) der bilder av Peter Brötzmann i forskjellige konstellasjoner er i sentrum. Saksofonkolloss Brötz lager meget visuell musikk, og dette overføres godt til de sort/hvite bildene i boken, som alle som er keen på frijazz burde sjekke ut. NTT tok selvfølgelig kontakt med Laskowski, som også har tatt noen usedvanlig sterke portretter av Barre Phillips som kommer det nye nummeret av Jazznytt.

Når startet du med å ta konsertbilder, og er det noe spesielt med utøvere innen det frie feltet som appellerer til deg som fotograf?
— Som en ivrig konsertgjenger store deler av livet har jeg hatt muligheten til å se mange helt eksepsjonelle konserter over hele Europa, men bare etpar år etter at jeg startet å jobbe på Cafe OTO i London, ble jeg spurt av John Chantler som den gang var kurator for OTO, om jeg kunne hjelpe stedet med å ta endel bilder for nettstedet deres. Etpar tusen bilder senere var jeg i ferd med å bygge et stort arkiv med spesifikke og ekstraordinære øyeblikk, la oss kalle det «fødselen for OTO’s internasjonale omdømme for eksperimentell musikk». Så det var vel en god blanding av tilfeldigheter og skjebnen. Hvorfor frijazz? Jeg synes at abstrakt musikk, i dette tilfellet fri form innen den improviserende tradisjonen i jazz, er et universelt språk og en opplevelse som ikke bare handler om å se på noen som presenterer noe, men som innebærer katarsis, en renselse. Det er en invitasjon inn i det ukjente.


Foto: Dawid Laskowski


Steve Noble, John Edwards og Peter Brötzmann. Foto: Dawid Laskowski

Klarer du å beskrive den drøye følelsen det er å høre og se Peter Brötzmann live?
— Opplevelsen av å se Brötzmanns musikk er aldri lik, og handler aldri bare om Peter. Musikken hans er en invitasjon. En invitasjon til lyttere men også til andre musikere som kan delta i leken. Tenk alt han har vært med å skape opp gjennom årene, enorme mengder live musikk med improviserende kolleger fra Octet til Tentet, fra Sven Åke Johanson til Peter Kovald, fra Steve Noble til Heather Leigh. Konsertene hans er alltid intense, kompromissløse, høylytte og lyriske. Han bygger broer og inviterer vidt forskjellige musikalske personligheter. Hans liveopptredener i store grupper og duoer låter alltid friskt, og det er alltid vanskelig å glemme de helt distinkte øyeblikkene av lyd som han klarer å skape. I boka nevner Seymour Wright hans «elegante tilstedeværelse».

Vis frem et slik distinkt øyeblikk da vel!
Brötzmann Quartet fra Jazz Jamboree i Warsawa i 1974. Peter, Alexander von Schlippenbach, Peter Kowald og Paul Lovens spiller for et forbløffet publikum i kommunist-Polens hovedstad. Små støt av frihetens ild midt inne i det nedtrykkende regimets kalde vinter. Kanskje dette var begynnelsen av Solidaritet-bevegelsen som senere var med på å føre til Berlin-murens fall? På en annen side var begge mine foreldre på den giggen, siden faren min jobbet for Polish Jazz Association på den tiden, og jeg ble født ca ni måneder senere. Er dette sant? Kanskje.

Hva er det som er så spesielt med Café Oto?
— John Chantler, som har laget boken sammen med meg, beskriver hvordan Cafe OTO startet og hvordan stedet ønsket europeiske musikere velkommen i en periode da det ikke fantes noen virkelig viktige steder for denne typen musikk. Hamish Dunbars begeistring og briljante ideer fikk oss sammen og beredte grunnen for et åpensinnet vekstmiljø for eksperimentering. Siden den gang har vi vært vertskap for tusenvis av konserter, deriblant mange residencies med Brötzmann.

Klarer «the scene» å vokse og få med seg et nytt ungt publikum samtidig som de gamle dronningene og kongene i publikum er fornøyde? Og hele dette «ny britisk jazz», er det noen forbindelsespunkter mellom disse miljøene i det hele tatt?
— Jeg føler at miljøet er sterkt. Brötzmann er kanskje det beste eksempelet på hvordan man kan nå frem til yngre musikere og publikummere. Hans siste residency inkluderte Han Bennink og Camille Emaille, Alexander von Schlippenbach og Heather Leigh, Masahiko Satoh og Matana Roberts. For et ungt publikum blir opplevelser som disse helt klart å bevege tærne over en grense. Men følsomme lyttere trenger ikke å være redde. Shabaka Hutchings er en klar link mellom dette såkalte «new British jazz» og oss, men jeg synes at dette nye brandet ofte har mer å gjøre med mote enn med musikk.

Du besøker også festivaler i Norge så som Blow Out. Hva synes du om vibben der?
— Blow Out er en av mine favorittfestivaler. Paul Nilssen-Love, Ståle Liavik Solberg, Tine Victoria og resten av det herlige crewet skaper unike, individuelle opplevelser for hver eneste lytter. Atmosfæren, programmeringen og samholdet er helt spektakulært! Jeg tror jeg aldri har opplevd en annen festival av denne lille størrelsen klare å samle så mange mennesker til en intensiv feiring av frijazz. Og jeg var veldig glad i MIR, stedet der man virkelig kunne føle seg hjemme.

Er det virkelig slik at musikk er «the healing force of the universe?»
— Det er det, men vi ønsker vel ikke at alt skal være helbred heller, vi trenger litt elendighet for å bli inspirerte også? Jeg heller ofte mer mot den «Die like a Dog»-siden, for å holde det til Brötzmann.

Se mer om, og husk å bestille et eksemplar av, Dawid Laskowskis bok her.

 

Tiden er nå!


Charles Lloyd. Foto: Pål Dybwik

Livet handler om kick, lidenskap, tilhørighet og timing. Noen ganger snur livet seg mot dette, og man havner i ulage. Men vi prøver igjen. Å være på to konserter samme dag med Charles Lloyd for noen uker siden ga en deilig følelse, om enn underlig, det ble litt groundhog day-aktig følelse av å gå inn dørene på Victoria kun en håndfull timer etter at man var der sist. Begge konsertene var veldig flotte, selv om det aldri tok helt av var det meget minneverdig, spesielt å se Lloyd sitte og digge og dabbe til de andre musikerne underveis i konserten. Han hadde visst lovet å spille hiten «Forest Flower» til slutt som ekstranummer i siste sett, men han havnet i sonen med den vakre balladen som ble sistelåten og spilte et godt stykke over tiden. Han mistet kontakt med tid og sted, sa han, og det var ingen grunn til å prøve å komme seg inn igjen. Men kunne han ikke bare sett på klokka som krummet seg rundt håndleddet? Lloyd er et vesen som hverken setter det kapitalistiske samfunnets tidsorientering sentralt, ei heller er han opptatt av jordisk gods. Så hvorfor i alle dager har han et stort og staselig, kanskje litt vel stort og staselig, armbåndsur. Vi ser det på fotograf Pål Dybwiks karakteristisk nydelige konsertportrett, og om man zoomer inn ser man at det er et statement watch godt som noen, en IWC.

Hvem har gitt den til ham? Dorothy Darr? Manfred eller Don Was? Annet familiemedlem? Dette ønsker vi å komme til bunns i neste år, for dette var årets klokkeøyeblikk, kanskje ved siden av da Tottenham-treneren Mauricio Pochettino, dypt elsket av fans og tilfeldig interesserte for sin hjertelige stil helt til han forferdelig nok fikk sparken tidligere denne uken, i ekstase over å ha slått Ajax i siste sekund og dermed overraskende kommet til finalen i Champions League, mistet sin IWC på banen fordi han hadde jublet og slått så hardt i matta. Det var et bilde på gleden og det uregisserte som fortsatt finnes et sted langt inn i fotballverdenen, og som vi nå kanskje har mistet med hans forferdelige avgang. Tusen takk for alt Mauricio, du ga oss håp og samtidig en idé om at det ikke alltid må være vekst for å være fornøyd med noen. Ta deg en samtale med Charles Lloyd med livet fremover.


Skjermdump: Viaplay

 

I Plateposens svøpe 2: Knuts kjerne

Knut Riisnæs Quartet
The Kernel
(Losen)

Det er få saksofonister som for oss representerer stemningen av jazz enn nestor Knut Riisnæs, som har gjort veldig mye flott og viktig gjennom tiårene, i sitt eget tempo. Materiale, bann og generelle stemning peker hele tiden mot jazzens blå kjerne, uten at det blir fortidsdyrkende eller kjedelig av den grunn, snarere tvert i mot. Hans helt ferske album The Kernel er enda et godt eksempel på dette, som tittelen også antyder. Vi kommer inn gjennom kjøttet. Pianist Anders Aarum slår an en varsom tone i åpningskuttet «Around The Kernel», mens bassist Jens Fossum er i det mer uhøytidelige slaget i påfølgende «Living Next Door To Hjallis», der bandet fremstår som en gjeng glade høner som er ute og plukker korn. Resten av materialet er en blanding av Riisnæs-originaler og kutt fra andre av jazzens store, så som Wayne Shorters «Lady Day» og Horace Parlans vakre «Love and Peace», rett før bartenderen begynner å blinke med lysene. Låtene er vekslende i tempo men stabil i varme og livfullhet. «Reminiscense» henholdsvis part 1 og 2 er tegn på dette. Nå må vi heller ikke glemme det sublime trommespillet til Tom Olstad, hvis kropp jazzens rytmiske DNA har tatt bolig i. Albumet lanseres på verdens mest jazzete tidspunkt og åsted for den som måtte befinne seg i hovedstaden, nærmere bestemt Herr Nilsen lørdag kl 16. Når Riisnæs tester saxen kjapt i lokalet før konserten, går lyden av hornet hans rett inn i dypet av jazzhjertene, og kroppen skriker etter noe Fredrikstad-vann i kruset. Ah…

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jula er Nord-Korea, mann!

Hanna Paulsberg inviterer til lavskuldra kosegig på Herr Nilsen, vi hører på The Trio og Poing arrangerer pøbeljul.

Now's the time

Ni nyheter til Moldejazz-jubileet

Saksofonlegenden Charles Lloyd kommer tilbake til Moldejazz. John Zorn er klar med fire nye AiR-konserter, og det blir gjensyn med den musikalske monologen Driving Miles. I tillegg er ministorbandet The Hot White Chocolates, Espen Berg Trio og D'Sound klare for festivalens 60-årsjubileum.

Meld deg på vårt nyhetsbrev