NTT: Sodd Future

God helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige sirkulær for musikk av alle slags typer, så lenge det er jazz og omegn. Hver uke forsøker vi å se på hva som skjer neste uke, hva som har skjedd forrige uke – eller de siste hundre år, noe som også markeres i det kommende nummeret av Jazznytt, som kommer ut på et tidspunkt hvor jazzen har eksistert i Norge i hundre år. Det er søren ikke verst!

Vi håper dere har hørt god musikk denne uka – selv har vi for eksempel vært på den siste delen av serien om trioens kunst på Kampenjazz, hvor Jonas Cambien Trio holdt varmen på jazzkjerka i Grønlandsleiret. Vi har også vært på Jazzfest Skien, på Jazzinorge kan du lese en utførlig rapport fra blogghalvdel Vinger hvor både han gaiden, Karin Krog og John Surman, Bushmans Revenge og Dr. Kay and his interstellar tone scientists blir nevnt – men hvor aller mest grubling tilfaller myten og legenden Jan Garbarek.

Flere godbiter venter også neste uka, du kan lese en god oversikt hos vår søsterpublikasjon Jazzinorge. I morgen besøker for eksempel Andy Sheppard Quartet Victoria og til uka kommer The Bad Plus innom, mens både Maceo Parker og Mike Stern med bl.a. Dennis Chambers og Jimmy Haslip spiller på Cosmopolite neste uke. Begge deler er jo bortimot kvintessensielle Cosmo-bookinger. På Kullebunden kan publikum kose seg med Håkon Kornstad Trios delikat anrettede møte mellom jazz og opera – musikk som egner seg for både advent og døsige sommerdager, fremført med musikalitet og humor. Vi er også spente på det nye bandet The Verge, som spiller på Trondheim Jazzforum denne uka, og som vi gleder oss til å høre i fremtiden. Lenger nede i NTT ser vi også frem til kveldens konsert med Atomic og Trondheim Jazzorkester.

Er du abonnent på Jazznytt, forresten? Bli med, kjøp gjerne et abonnement i julegave til noen du er glad i også, og vær med på å støtte norsk jazz- og musikkoffentlighet!

Endelig har NTT fått seg nyhetsbrev

Litt mer egenreklame helt i starten – har du lyst til å få Now’s The Time rett i din digitale postkasse? Etter et og et kvart år, og opptil flere vennlige oppfordringer, har vi endelig klart å stable på plass en nyhetsbrevtjeneste. Den kan du melde deg på her!

Kort oppsummert:
– Now’s The Time levert på mail hver fredag med oppsummering av innholdet, sånn at du slipper å følge med på facebook, twitter,  jazznytt.no eller andre middels pålitelige kilder.

– Det blir nok plass til noen ekstra ordspill, betraktninger og diverse “eksklusivt innhold” i nyhetsbrevet – sånn at dere ikke skal kjede dere.

– Vi kommer også til å bruke nyhetsbrevet til å invitere til NTT-fest og andre festiviteter når vi får summet oss til å arrangere det.

Vi håper det er en tjeneste som kan falle i smak – og si gjerne ifra om det er noe dere ønsker dere av et slikt nyhetsbrev! Vi er stort sett lutter øre.

Sissel Vera Pettersen er ny kunstnerisk leder for Soddjazz

Sissel Vera Pettersen. Foto: Hanne Hvattum

Det er veldig mye bevegelse i jazzfestival-Norge for tiden, med nyansettelser som Øyvind Skjerven Larsen i Oslojazz, Andreas Risanger Meland i Sildajazz, og nå sist saksofonist og sanger Sissel Vera Pettersen, som går til jobben som kunstnerisk leder i Soddjazz. Sild og sodd, der altså, og veldig mye fin musikk. NTT tok en prat med sistnevnte om hva fremtiden bringer.

 Gratulerer med at du er blitt kunstnerisk leder for Soddjazz! Skal du inn og virvle opp og revolusjonere alt, nå?
— Takk, takk! Revolusjon og revolusjon fru Blom. For meg handler det om å føre festivalen videre på best mulig vis, og å videreføre et arbeid som andre har gjort veldig bra før meg. Jeg ønsker  en kunstnerisk profil for 2020 som ivaretar det gode, lyttende og varierte publikummet som allerede finnes på Inderøya, og som samtidig gjør det uimotståelig for folk som bor lengre unna å ta turen til festivalen. Og så er det jo veldig stas å få sette sammen et program av konserter som jeg har fryktelig lyst til å høre selv. Har allerede fått landa noen ting som jeg gleder meg veldig til å oppleve — og ikke minst dele med publikum.

For den som ennå ikke har hatt gleden av å besøke festivalen, klarer du å beskrive stemning og musikalsk og stemningsmessig toneleie?
— Historiens første Soddjazz foregikk i 1994, da jeg gikk på musikklinja på Inderøy videregående skole, og bodde på hybel på Straumen. For meg var det et enormt kick å få høre og møte mange av mine musikalske helter i så intime omgivelser. Det er flere veldig fine og forskjellige spillesteder samlet på et relativt lite område; Nils Aas Kunstverksted, Rødbrygga, Kulturhuset med tilhørende black box og Sakshaug Kirke, mange gode rom å oppleve musikk i, hvor publikum og musikere kommer tett på hverandre.  Det har vært noen uforglemmelige jamsessions i tidens løp, og jeg ønsker å legge til rette for at det skal kunne oppstå mange sånne spontane musikalske festøyeblikk utover festivalkveldene. Og så er det jo tidlig vår på naturskjønne Inderøy, som Bjørnstjerne Bjørnson visstnok en gang skal ha kalt Norges Toscana. Bølgende åkre, fjord, hvitveis og våronn … og sodd i lange baner!

Norges Toscana, det har vi på Hadeland også! Du er fra Levanger, hvorfor står jazzmusikk så sterkt i regionen? Jeg har noen mistanker, men det kan jo bare være noe i lynnet?
— Hmm … Det lekker jo konstant ut edle jazz-dråper i lakse-elvene her fra de vitale og fruktbare miljøene både på Jazzlinja i Trondheim og Jazzlinja på Sund Folkehøgskole, og det beriker jo hele området.  Tror det over tid har skapt både høykvalitets lyttere og utøvere.  Og så har du jo bautaer som John Pål Inderberg og Asmund Bjørken, som begge har satt et viktig preg på regionen og på flere måter bygget fundamentet for at jazzen står så sterkt her.

Jeg så også at Sverre Sæbø skal bli festivalsjef, så her blir det topptungt. Han møtte jeg forresten i Molde i sommer som flink tilrettelegger og han dukket også opp med noe forrykende bassing på en meget minneverdig jamm som varte halve natta. Det er jo litt gøy at så mange musikere er involvert i styre og stell også, men sånn må det kanskje være for at det skal bli naturlig og bra?
— Ja, Sverre er en superfyr. Jeg møtte ham første gang på Soddjazz i fjor, da han inviterte meg inn som gjest med bandet sitt Thinker Ant på festivalens åpningskonsert. Veldig kule låter og fint spill på hele gjengen i det bandet! Jazzlinja på Sund Folkehøgskole er jo sterkt involvert i Soddjazz, så Sverre jobba med festivalen allerede da. Jeg tenker at det er sunt for både utøver og arrangør-siden at de musikere som føler lyst og overskudd til det i blant involverer seg i styre og stell. At det er med på bygge en større kontakt og forståelse mellom de ulike delene av musikk-miljøet vårt, her vi sitter i den samme lille båten. Vi har ulike kompetanser, nettverk, tanker og erfaringer som det er fruktbart å dele. Det er utvilsomt lærerikt for meg å være midt i en storm av emails fra spillelystne musikere, venner og kolleger, og samtidig skulle forholde meg til det sammensatte puslespillet det er å legge et festivalprogram.

Apropos det så ble du også innvalgt som legatmedlem i det danske Statens Kunstfond nylig?
— Ja, når jeg fikk den forespørselen var min første tanke «dette er en jobb som er for stor til å si ja til, men for spennende å si nei til..»  Vi er fem personer i musikudvalget, som skal fordele midler til hele det danske musikkfeltet — altså alle sjangre, så det sier seg selv at det blir mye å lytting og lesing her. Men det er jo også en unik mulighet til å få et dypt innblikk i hva som rører seg på den danske musikkscenen, og det føles veldig fint å kunne få gi noe tilbake etter de 16 årene jeg hadde i Danmark. Jeg kjenner også at jeg er veldig klar for å tilbringe litt mere tid i København igjen, så timinga føltes veldig riktig..

Og vi må ikke glemme Trondheim Voices – du er fortsatt i fremste rekke der? Jeg hørte rykter om noen veldig vellykkede konserter i München?
— Ja vi hadde nettopp premiére på verket A World Of Daughters — skrevet av Jon Balke for oss og Munchen Kammerorkester. Vi samarbeidet med orkesteret første gang sommeren 2018, og det ble liksom en gjensidig musikalsk forelskelse der. Da vi bestemte oss for et nytt samarbeid, var det opplagt å velge Jon som komponist, siden han kjenner Trondheim Voices godt fra tidligere prosjekter, og samtidig har skrevet mye for strykere. Konserten i Munchen ble utsolgt på under 3 minutter — visstnok det kjappeste i orkestrets historie, så det var jo veldig stas. Det er sterke planer om å fremføre verket i Norge til sommeren også — og da i samarbeid med Trondheimssolistene.  Men jeg kan ikke helt snakke høyt om hvor det blir ennå …

Trondheim Voices, med kunstnerisk leder Sissel Vera Pettersen i forgrunnen, her fra øving i Munchen før premieren på «A World of Daughters». Foto: Florian Ganslmeier

– Vi har også flere spennende prosjekter på gang. I kveld skal vi gjøre forestillingen Ekkokammer av Maja Ratkje på Nordic Music Days, og i februar skal den spilles på Operaens Scene 2. Deretter skal vi utforske et nytt format og innspille verket som hørespill. Vi er også i gang med å lage plate av «Folklore» – som Helge Sten og Ståle Storløkken skrev for oss i 2018. Den slippes på Hubro i løpet av vinteren. Og så er det et nytt stort samarbeid på gang med Jo Strømgren, der Jo skal iscenesette oss i en konsertforestilling som nå har tittelen The Sound of Contemporary Living. Eirik Hegdal skal komponere musikken, og det blir også masse impro med maccatrols – effektkontrollerene som Asle Karstad har designet for oss.

Makkatroll, det får fart på sakene. Jeg tipper du har andre musikalsk kreative jern i ilden fremover også?
— Joda, men det skal sies at arbeidet med Trondheim Voices tar mye av tiden og tankene mine, så det er flere av mine egne prosjekter som ligger litt på stand by inntil videre. Jeg spiller med Marilyn Mazurs Shamania, og i diverse varianter av Trondheim Jazzorkester. Ellers er det diverse duoer, bl.a. med Terje Isungset, Vigleik Storaas, Randi Pontoppidan og Lionel Loueke, og trioen min med Mikkel Ploug og Joachim Badenhorst. Og så har vi nettopp etablert et nytt tverrkunstnerisk arbeidsfelleskap i Trondheim: Rottvoll Kunstnerkollektiv, hvor vi nå er omlag 40 musikere, kunstnere og forfattere som har ateliérer og øverom under samme tak. Jeg har endelig fått et verksted hvor jeg både kan spille og jobbe med maleri og grafikk. Det visuelle har jeg hatt flere års pause fra, da livet som småbarnsmor og utøvende musiker ikke ga rom for så mye annet. Men nå er jeg i gang igjen, og jeg har også skikkelig øvekick på altsaxen for tida, så det er jo gøy i seg selv bare det.

En sann historie er at platen med tolkninger av singer/songwriteren Suzanne Vega som du var involvert i endel år siden, helt tilfeldig falt ut av en hylle her på Jazznyttkontoret og ble liggende fremme blant alle de nye som kommer hver uke. Er det noen liknende nye artister fra kvalitetspopsegmentet som du i teorien kunne tenkt deg å tolke?
— Oioi, den plata lå et godt stykke bak i bevisstheten her… Jeg ble invitert til Praha av bassisten Jaromir Honzak for å spille inn albumet, og trodde hele veien at det skulle være en veldig åpen tilgang til musikken. Alt det han hadde hørt med meg fra før var veldig fritt, som trioplatene mine med Mikkel Ploug og Joachim Badenhorst. Da vi kom i studio, viste det seg plutselig at låtene var arrangert mer eller mindre som originalversjonene, og jeg opplevde det hele som en god del mere fastlåst enn hva jeg ellers foretrekker når jeg skal tolke andres låter. Som du sikkert aner, har jeg hatt et litt anstrengt forhold til akkurat den plata, men det er jo uansett fint å tenke på at den lever sitt eget liv der ute.

Jeg synes det er veldig gøy å synge cover, hvis det som sagt er en stor frihet i det. På duoplata By this river med Nikolaj Hess tolker vi bl.a. a-ha, Blur, The Beatles, Depeche Mode og Brian Eno. Sånn på stående fot kunne jeg ellers godt tenke meg å tolke Bon Iver, Björk, Elton John, Gillian Welch, Radiohead… oh ,det er mange, men de her var kanskje ikke så nye, da. Jeg burde vel egentlig heller spørre deg om noen gode tips! Jeg ser en låt som et rammeverk å skape musikk ut ifra, ikke nødvendigvis innenfor. Man kan velge å beholde form eller ikke, bruke bruddstykker,  kun tekst, enkelte fraser,  endre harmonikk eller rytmikk, partere og sette sammen på nytt eller finne en ny vei som leder et helt annet sted.. Så sånn sett er det kanskje ikke så avgjørende hvem eller hva man tolker, så lenge utgangspunktet trigger et eller annet i deg..?

Prøv noe av Frank Ocean, for eksempel? God helg og god sodd!

– Det er umulig å forutse hva folk gjør

I kveld på Victoria er det duket for et gjenhør med musikken Atomic har skrevet for Trondheim Jazzorkester. Premieren på musikken skjedde under årets Kongsberg Jazzfestival, foran et nokså stappfullt Energimølla hvor publikum ble servert musikk ført i pennen av alle medlemmer i bandet. Vi nyter å høre Atomic når de kun spiller musikk av Fredrik Ljungkvist og Håvard Wiik også – eller når de kun spiller coverlåter, for den del – men det var øreåpnende å høre alle de forskjellige tilleggsdimensjonene i det store orkestret når de andre medlemmene også kom med sine bidrag. Det var i det hele tatt en nydelig kveld på Kongsbergjazz, du kan se en liten smakebit på det her:

NTT har skrevet mye om Atomic før, og vi har snakket med flere av medlemmene. Denne gangen tok vi en telefon til kunstnerisk leder i Trondheim Jazzorkester, Ole Morten Vågan, som riktignok ikke spiller i denne versjonen av TJO – men han gjør så mye annet, nylig har vi for eksempel sett en fantastisk konsert med ham og resten av Maria Kannegaard Trio – så det var nok å prate om.

Hvor mye vet du – eller Trondheim Jazzorkester sentralt – om hva slags musikk et prosjekt a la Atomic-samarbeidet kommer til å munne ut i?
– Det lar vi egentlig alltid være helt åpent. Det vi vet er at noen av de som skal være med bør bo i Trondheim, at det skal være kvinner og menn og helst ikke bare folk i én generasjon eller fra ett miljø. At det skal introdusere nye stemmer og så videre. Der er vi med på å foreslå ting for dem som skal skrive. Det er jo styrken i det også, da blir det aldri en patriarkalsk organisasjon som bestemmer hva som er kult eller riktig. Det skifter hele tiden, og avhenger av hvem vi spør. Om en ung musiker fra en annen del av scenen blir spurt, vil vedkommende få med mange av sine folk. Det eneste vi vet er at det blir noe annet når vi spør Atomic enn når vi spør Espen Berg.

Etter å ha hørt Atomic en del de siste årene, trodde jeg kanskje et TJO-samarbeid kom til å munne ut i ganske “seriøs” musikk – så jeg ble egentlig litt overrasket over hvor feststemt det hele artet seg.
– Ja, og Atomic har jo alltid hatt den energien. Jeg syns det var veldig gøy. Nå har de gjort masse plater der Fredrik Ljungkvist og Håvard Wiik har skrevet mesteparten. Også gjør de en skive der de gjorde covers, den skiva opplevde jeg som ganske annerledes enn et par av de andre de har gjort i det siste. Men på TJO-prosjektet skrev plutselig Hans Hulbækmo musikk, og Magnus Broo hadde begynt å skrive igjen. Det ble jeg veldig glad for. Men å skulle fortelle dem hva eller hvem et sånt prosjekt bør være, hadde vært en skikkelig kreativitet-killer.

Det var med ekstrem begeistring publikum tok i mot den frodige musikken Atomic hadde skrevet for og med Trondheim Jazzorkester på Kongsberg i sommer. I kveld fredag skjer det igjen på Victoria i Oslo. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Blir du noen ganger overrasket over hva prosjektene munner ut i?
– Vi har gjort noen workshop-greier, der alle i bandet skriver en ting hver. Da har det vært mange folk som kanskje ikke har skrevet for bandet før, og man opplever at folk griper det an på fundamentalt forskjellige måter. Mette Rasmussen har for eksempel skrevet noen greier hvor det er masse field recordings og helt andre måter å jobbe med. Det er veldig kick. Alf Hulbækmos verk ble også ganske annerledes enn det jeg kanskje hadde trodd. Også gjorde vi et prosjekt med Cory Smythe. Han er en veldig spennende pianist som spiller med den downtown-scenen i New York. Han har spilt og lagd mye samtidsmusikk, og tok med noe musikk som var den råeste mindfucken, der han hadde gått sinnsykt dypt inn i lydarsenalet til folk som Eivind Lønning, Mette Rasmussen og Eirik Hegdal, lyder som det egentlig ikke finnes notasjon for ennå og som vanligvis ender opp med å bli krydderet i musikken. Cory hadde liksom brukt hele det språket de har utviklet i låtene sine og lagd akkorder av fire-fem sinnssvake lyder som egentlig ikke kan noteres. Jeg håpet at han skulle gjøre noe sånt, men da jeg fikk den musikken ble jeg helt sjokkert, egentlig. Det er umulig å forutse hva folk gjør når de får 12 musikere til disposisjon i en uke. Alle prøver også som regel å gjøre sin egen greie, og det er ganske fett. At ingen forsøker å nærme seg et etablert sound.

Er det planer fremover for Atomic-prosjektet? Da tenker jeg både på plateinnspillinger og konserter.
– Det er planer for flere konserter neste år. Plateinnspilling er jo kanskje det som koster mest – i hele verden – men vi har veldig lyst til å dokumentere alle prosjektene våre. De kommer uansett garantert til å spille mer, og jeg håper alltid at alle prosjektene våre skal ut på turne. Vi investerer jo veldig mye tid i den første konserten. Da er det noen som har skrevet i månedsvis, et band som har øvd i en uke, og så spiller vi i halvannen time. Det er viktig å få ting ut på veien, for da utvikler musikken seg også mye. Den hippeste utviklinga skjer egentlig når vi kommer ovenpå materialet.

Apropos innspilling – fortell litt om Maria Kannegaard-innspillingen!
– Det har gått veldig bra, tror jeg, vi har spilt inn veldig mye musikk. Mange låter, og mye impro. Jeg er ganske sikker på at vi har en plate der. Det er bare å finne ut hva formen på det skal være. Vi har nok litt for mye i utgangspunktet. Men det kommer ut noe, antageligvis til våren.

Ole Morten Vågan i kjent stil under konserten med Maria Kannegaard Trio på Kampenjazz nå nylig. Foto: Käthe Øien

Jeg er nesten sikker på at det var minst én ny låt på Moldejazzkonserten jeg likte godt, og som ikke ble med i Kampenjazz-setlisten, selv om den var mye lengre. Hvor mye materiale kom hun egentlig med?
– Hver gang vi har en liten pause, har Maria femten nye låter som nesten kommer samtidig, virker det som. Hun har noen veldig kreative perioder, tror jeg, der ting bare stormer ut. Vi har nok materiale til to konserter, med ting som er nytt. Og så er det låter vi kun har spilt en eller to ganger, kanskje bare i Kongsberg i 2014. Det er en ganske stor backkatalog med det jeg synes er veldig bra låter. Det er vanskelig å vite hvordan man skal få brukt alt sammen, men jeg så jo at  Atomic skal gjøre alle platene på Hærverk til våren. Som komponist har Maria hatt en veldig sterk tematikk rundt hvert sett med låter. Det er ting som binder dem sammen. Noen folk skriver den samme låta hele tiden, men med henne kommer det liksom 10 låter som henger sammen, og så kommer det 15 nye låter med en litt annen sammenheng. Når vi har jobba som vi har gjort, med turneer og så pauser, av ulike årsaker, så er det blitt litt sånn. Den plata trioen kom ut med på ACT som heter Breaking the surface med Mads på bass – vi brukte ingen av de låtene når vi begynte å spille. Det er sikkert veldig mange band som jobber sånn her, kanskje særlig i andre sjangere, jeg vet ikke. Men man kommer også kanskje til et sted hvor det er gøy å gå ti år tilbake i tid.

Det er materialet, men hvordan føles improvisasjonen og samspillet nå? Er det annerledes enn før?
– Det er påfallende at vi kanskje slipper låtene mer. Før var det sånn at Thomas og jeg liksom kunne pakke inn det Maria gjorde, og så var det nok. Hun spiller groove og melodi og akkorder samtidig, veldig mye av råstoffet ligger der, og vi kunne spille litt rundt. Det er litt den samme feelingen som å spille med Susanne Sundfør, egentlig. Noen ganger gjelder det å bare spille litt av det venstrehånden gjør, så låter det helt mega, på en måte. Men nå føler jeg at vi kanskje slipper ting enda mer live, at vi drar det litt lenger, og bruker materialet enda friere enn før. Det følte jeg fra den første øvelsen av.

Har du spilt mye med Thomas i mellomtiden?
– Det ble et savn det og, at Thomas og jeg ikke fikk spilt like mye. Men jeg har også vært med i Time is a blind guide-bandet hans og spilt en god del konserter. Det har vi kanskje tatt litt inn her også, at vi har et samspill utafor trioen som også er etablert. Vi har også spilt ulike mindre ad hoc-settinger, så vi har holdt kontakten jevnlig.

Er det allikevel som å ikke ha møttes en stund når dere spiller i trioen?
– Ja, for ting funker annerledes. Maria spiller annerledes… altså, alle spiller annerledes på sitt vis. Men hun tar seg av det som skjer nedi bånn, så man må ikke gjøre noe som helst, på en måte. Samspillet vårt blir også farget av den settingen, det er en egen liten verden med egne regler, rett og slett. For meg var det et av de bandene hvor jeg lærte å spille mer åpne ting, å skjønne hva jeg kunne gjøre med fri improvisasjon. Det var trioen med Thomas og Maria, og så var det å spille med Håvard Wiik. Jeg kom fra en veldig definert jazzbakgrunn. Jeg likte mye fritt, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle angripe det. Det fant jeg mer ut i det bandet.

Hvordan er det å spille rundt med det? Det er en ganske spesiell mottagelse dere får av publikum.
– Det er en spesiell følelse, det var så usannsynlig at vi kunne gjøre det igjen. Og det var skikkelig vondt, egentlig. Tanken på at vi ikke bare kunne sette av en uke eller to og gjøre noe. Jeg savna det veldig. Så når vi startet igjen, følte også vi på at det ikke bare var enda en konsert. Særlig de to første vi spilte var nesten preget av vantro oppe på scenen – tenk at dette faktisk skjer. Vi merker det med folk som hører på også. Det er noe med å høre noe man ikke kunne hørt for et år siden. Eller å høre noe man kanskje ikke får anledning til å høre så mange flere ganger. Barre Phillips på Deichman, liksom. Det snakkes jo om å spille hver konsert som om den var den siste, og om du hører Barre, kan det hende at det er den siste gangen du hører ham. Det påvirker nok musikken for alle. At det er en anledning.

Hva er planene fremover der på livefronten?
– Jeg tror vi kommer til å gjøre en del i Oslo. Kanskje vi ikke trenger å være på en tre ukers turne, men det er jo ingen som skal det lenger.

Noen av musikerne til Sigrid, kanskje.
– Ja, og om ikke hun har råd en gang, er det vanskelig å få det til! Vi har kanskje tenkt å gjøre det til litt stas når vi spiller, at ingen skal bli mette. At vi gjør det jevnt, men ikke hele tiden. Jeg tror det blir gøyest for alle da. Det er noe med å ikke slite ut formatet eller noen av partene som er med.

Men vi venter spent på en Hærverk-residency uansett!
– Ja, vi får se om vi får innpass! Det høres helt vilt ut.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger