Now's the time

NTT: Hæ, går det an å spille bass sånn!?

Ellen Andrea Wang skal på Norgesturné med en konsert tilegnet Charlie Haden, Line Juul ser fremover mot Victorias høstsesong og vi får korrespondentbrev fra de siste tonene som ble spilt på Munchmuseet på Tøyen.

Hei, god helg og velkommen til Now’s The Time! Det er mye som skjer denne uka – Steamdome og Sassy 009 drar i gang Henie Onstads høstprogram på søndag, Louis Moholo Moholo er ett av flere høydepunkter i Victorias første høstuke – vi kommer et annet betydelig et lenger nedi ukas blogg, den interessante festivalnyvinningen Oslo Classics, hvor Kringkastingsorkesteret og orkestermusikken støter på ulike elektroniske impulser, går av stabelen ute på det interessante festivalnyvinnings-stedet SALT og bør muligens kunne være av interesse for mange av våre lesere? I dag er det blitt brølt for klima og i kveld spiller Motvind Big Band covers av nevnete Moholo Moholo, John Coltrane og Arthur Blythe på studentersamfundets klimabrøl-etterfest klokka 21.00. Splitte våre bramseil!

Det er mer. Det er alltid mer. Vi vender allikevel nesen videre mot NTTs featureseksjon og unner oss kun den ukentlige påminneren om at vi er stolte av bladet Jazznytt, og at vi setter pris på hver eneste abonnent vi får. Det kan høres platt ut, men plattheter kan også være sanne: Sammen gjør vi faktisk norsk jazzliv og norsk musikkoffentlighet sterkere, leser for leser, nummer for nummer, Tore Stavlund-tekst for Tore Stavlund-tekst, anmeldelse for anmeldelse, tone for tone, konsert for konsert.

 

Korrespondentbrev: Siste Jazz på Munch på Tøyen


Eyvind har tatt fine konsertsnapshots for bloggen før og også denne gangen kan vi trygt fastslå at det er et bilde av folk som spiller konsert! Med Munchs Alma Mater i bakgrunnen. Foto: Eyvind Fredriksen

Grunnet sykdom og Diverse kom ingen av NTTs faste redaksjonsmedlemmer seg på fremføringen av Egil Kapstads “Syner”, som ble den aller siste Jazz på Munch på Tøyen noensinne med mindre Munchmuseet i en sjokkbeslutning fattet av det ferske FMB/SP-byrådet etter valget faktisk flyttes tilbake. Men vi ønsket oss skriverier derfra, og vår faste leser, vinner av NTTs påskenøtter, konsertkompanjong, NTT-fotograf og musikkskribent Eyvind Fredriksen, den stolte innehaver av tilnavnet “Åpen Klasse-Eyvind”, var der. Han deler denne teksten med oss:

Det er lett å føle seg liten i møte med stor kunst. Sånn sett er det like greit å bli bedt om et referat fra historiens siste Jazz på Munch på Tøyen i etterkant. For rammene er jo til å bli svimmel av: En myteomspunnet norsk jazzalbum skal tolkes live i selveste festsalen i Munchmuseet hvor det ble spilt inn for drøyt 50 år siden. Legg til at jeg knapt hadde hørt hele Egil Kapstads “Syner” før jeg satt der og skulle høre det tolket.

Så det er godt jeg slapp å kjenne for mye på alt det der under konserten. I stedet kunne jeg avslappet la meg rive med av for eksempel Anja Lauvdals karakteristiske spastiske fotdansing under flygelet når hele bandet er i sitt heftigste, Hans Hulbækmos sidevendte ansikt og lukkede øyne og hans fluide, lekne spill med nærmest kontinuerlig sjonglering og bytting av stikker og visper, Fredrik Luhr Dietrichsons intuitive og oppfinnsomme bass og hvordan de tre sammen rett som det er skaper musikalske rom man ønsker å klatre inn i, feriere i, nei fillern, bo i! For dette var jo umiskjennelig Moskus. Lekent, oppfinnsomt og sjangersprengende. Men det var også høytid og alvor, særlig i partiene med Rohey Taalahs solovokal. Og det imponerende koret Ung Vokal tilførte alt fra storhet til beint fram slapstick-aktig humor. Originalinnspillingens mange blåsere var fraværende. Men Lauvdal hadde med synthene sine og i tillegg var Luhr Dietrichson og Hulbækmo rett som det var innom henholdsvis cello og fiolin.

Det var umulig å ikke kjenne på et vemod da applausen runget avslutingsvis. Siste gang. Men for en verdig finale da, tenkte jeg. Et respektfullt nikk til historien og en tidvis livsbejaende leken tolkning fra norsk jazz’ kanskje mest innovative trio og vennene deres. Munch selv var en innovatør og denne sjangersprengende musikken kler rommet og kunsten hans. Så får vi bare håpe at det også i det nye museet vil være rom for å kunne skape rom man vil klatre inn og bo i.

Eyvind Fredriksen

 

Ellen Andrea Wang dykker ned i Charlie Hadens univers

Endelig er Victorias høstsesong i gang – og den starter på storslagent vis, med et bestillingsverk tilegnet Charlie Haden, skrevet av bassist og vokalist – men her kanskje først og fremst det første – Ellen Andrea Wang. Ellen er ikke bare søsteren til den sentrale Oslobaserte moogbassisten og vokalisten Solveig Wang i Fieh – bloggens kjernelesere vet formodentlig at hun er en av de mest sentrale musikerne på den norske jazzscenen de siste 5-10 årene, med et virke som spenner fra det innflytelsesrike jazzpluss-bandet Pixel, den spellemannvinnende bransjeveltertrioen GURLS, solokarriere og samarbeid med en internasjonal storhet som Manu Katché. Med mer. Bestillingsverket heter Closeness, og fremføres i kveld klokken 21.00 på Victoria og er starten på en Norgesturné med materialet. Vi tok en prat med komponisten.

Charlie Haden er en av de store og mest nytenkende bassistene i jazzhistorien, i alle fall i faser av karrieren. Hvordan har hans spill hatt påvirkning på ditt?
— Det albumet til Ornette Coleman, The Shape of Jazz to Come, var et av de første møtene med Haden hvor jeg tenkte «hæ, går det an å spille bass sånn»!? Fordi uten akkordinstrumenter ble bassrollen med en gang mye friere og det ga så mye energi til samspillet og musikken. Jeg må også nevne at hele denne Aha-bass opplevelsen + Coleman-albumet var starten for Pixel, selv om vi ikke låter sånn i det hele tatt.  Det å la basstonene få synge, puste og få være selve fundamentet i musikken eller gå inn i rollen hvor bassen spiller melodiske linjer som snirkler seg gjennom akkorderrekker, bassfigurer og melodien – der er Haden ganske unik! Angående påvirkning så har jeg nok latt meg påvirke når det kommer til å finne frem til det enkle og basic i musikken, hvor en tør å la basstoner få hvile. Samtidig stole på at de få idéene en spiller er gode nok og samtidig prøve å videreutvikle ideene på en ganske minimalistisk måte. Å jobbe med de tingene krever en egen form for disiplin hvor en skreller av seg lag, ikke spille alt en vill men heller holder litt igjen. Akkurat dét er mye vanskeligere enn å spille fort.. hehe

Bestillingskonserten din heter Closeness, det er jo navnet på den fine duo-platen hans fra midten av 70-tallet der han møter Jarrett, Coleman, Alice Coltrane og Paul Motian. Blir det nyskrevet materiale fra deg, låter Haden har vært direkte eller indirekte med på, eller en blanding?
— Konserten fredag er en god 50/50 med helt nyskrevet materiale for anledningen i tillegg til noen av Haden sine egne komposisjoner som jeg har arrangert, samt låter han ofte spilte i enten Liberation Music Orchestra eller på duoskiver, for eksempel noen negro spirituals. Jeg har latt meg inspirere av Hadens musikk og tilnærming til musikk i mine egne komposisjoner. Det er litt av en katalog å gi inn i, han har gjort så veldig mye forskjellig.

Er det to låter du har lyst til å trekke frem nå som viser spennet i spillestil og musikalsk temperament hos ham?
— Oi, vanskelig spørsmål! Unngåelig å ikke nevne samarbeidet med Ornette Coleman i den sammenhengen med «Lonely Woman», men også versjonen av «Lonely Woman» som han gjør med Don Cherry og Ed Blackwell på liveskiva The Montreal Tapes.
Som en slags motpol har vi «Silence» som nærmest er som en repetativ koral. Må nevne to versjoner der også. Den ene fra Liberation Music Orchestra og albumet The Ballad of the Fallen.  Versjon to er «Silence» med Jan Garbarek og Egberto Gismonti fra skiva Magico.

Hva synes du om den der låten der Haden bruker wah-wah på bassen, på Birth-albumet med Keith Jarrett?
— Haha, det der hadde jeg nesten glemt. Det er ganske nasty og funky på samme tid. Jeg er sånn prinsipielt for wah-wah likestilling mellom gitarister og bassister altså.. haha.

Det er vanskelig å komme utenom «Lonely Woman», selv om det er Ornette Colemans komposisjon tenker jeg umiddelbart på Hadens spill når jeg tenker på låten.
— Helt klart! Anbefaler alle å sjekke ut dokumentaren Ramblin` boy som handler om Charlie Haden. Den kan leies på Vimeo (eneste måten jeg fant den på) og der får en et lite innblikk i samarbeidet mellom Ornette og Charlie. Charlie hadde en sentral rolle i starten av Ornettes karriere hvor de umiddelbart fant hverandre musikalsk.

Og country/folk-elementene i Hadens musikk, som han har fra oppveksten, ligger jo også ofte inne i miksen. Du er selv fra landet, som Haden, uten at vi trenger trekke likhetstrekkene for langt bare på grunn av dét, men det er naturlig å snakke om musikalske familier, som du kommer fra og fortsatt er en del av, og som Haden var aktiv med sammen med sine barn og andre. En delt sensibilitet, kanskje?
 Ja, kanskje er det noe der. Jeg har hvertfall opplevd det som en stor berikelse å vokse opp med musikk i heimen. Kanskje har det gjort at jeg etterhvert liker godt å utforske og spille i mange ulike sjangre. Charlie vokste opp i foreldrenes og familiens radioprogram hvor de spilte mye countrymusikk og Charlie jodla. Vet ikke om så mange bassister som går fra countrymusikk til frijazz, egentlig. Det kan sees i en geografisk sammenheng at en starter med tradisjonsmusikken en vokser opp med, flytter etter hvert til mer sentrale strøk hvor en påvirkes av det mer urbane musikkmiljøet, for så deretter gå tilbake til the roots igjen. Det er fint på landet, da. Jeg har jo selv bodd på landet de siste tre årene.

Det er en noe annerledes lineup du har satt sammen. Fortell litt om Rob Luft og Jon Fält og hva det er de kan bidra med til materialet?
— Rob og Jon er to fantastiske musikere som jeg er veldig glad for å ha med i bandet. Jeg spilte en splitgig med et britisk band i London for 1,5 år siden hvor jeg hørte Rob Luft (gitarist) spille og ble slått i bakken over musikaliteten, overskuddet og lyden hans. Rob mottok nylig BBC New Generation radiopris og er nesten sånn irriterende kreativ god til å være såpass ung. Jon Fält er Sveriges store improvisatør og spiller vanligvis med Bobo Stenson trio. Jon kan nesten sammenlignes litt med en annen Jon, med sitt åpne og kreative trommespill. For min del har det å spille med Jon Fält vært veldig lærerikt fordi han spiller på en helt annen måte enn mange av de andre trommeslagerne jeg har spilt med de siste årene, og det har gjort at jeg selv har måttet jobbe med, vurdere og prøve å fornye mitt eget spill. Både Rob og Jon tilfører mye energi til musikken, som bandleder og komponist så er også min rolle å la Rob og Jon sine musikalske evner få utfolde seg og skinne, ikke begrenses.

Det skal være en innmeldt en nyankommet gjest på scenen også?
Arve Henriksen!!! Det er en drøm som blir oppfylt å få spille med han.

Du har spilt mye med Marilyn Mazurs Shamania, din egen trio og storsuksessen Gurls i det siste. Skal alt det fortsette neste sesong, og er det også planer om å la Closeness-prosjektet leve videre?
— Closeness-prosjektet skal spille 10 jobber i høst før vi drar i studio og spiller inn et album. Planen er definitivt å fortsette bandet! Etter Closeness-turen nå i høst så skal jeg rett og slett ta meg en velfortjent pause med blant annet å føde litt, ikke føde nye prosjekter altså, men en babygurl. Closeness blir dermed en fin liten closure på en 10 års lang turnérute med band som SynKoke, Pixel, Dag Arnesen trio, Manu Katché, Marilyn Mazur, EAWtrio og GURLS.

Gratulerer! Følelse av closure er viktig. Og lykke til med konserten på Jaren, Hadeland på lørdag. Det er der jeg kommer jeg fra, vettu.

 

Victoria 2: Det er bare å kjøpe seg et sesongkort først som sist

Uten Line Juul blir det ikke konserter på Nasjonal Jazzscene Victoria. Sånn er det bare. Den driftige produsenten på Victoria East er i tillegg cellist, trønder og nesodding, og får mye å holde på med utover høstsesongen. Vi har knapt klart å legge sommeren bak oss, det ble en skikkelig påkjenning av gode inntrykk, men da er det fint å kunne gå rett til kilden og finne ut mer om hvordan det blir på stedet i høst. Glemte å spørre om Burger King, som mange lo av da de ble naboer av klubben, men vi har observert opptil flere frijazzlegender der før konsert. Dette kommer vi tilbake til senere i høst.

Nå som festivalsesongen endelig går mot slutten kan vi begynne å trekke inn i mørket igjen. Hva foretrekker du selv — festivaler med overflod av musikk eller enkeltkonserter?
— Hm, godt spørsmål. På festival løper man ofte rundt for å høre så mye som mulig, som også er berikende, men den beste musikkopplevelsen har jeg når jeg ikke skal noe annet sted og hører en konsert fokusert fra start til slutt. Disse opplevelsene har jeg som oftest på klubbkonserter og jeg er mindre og mindre glad i store utekonserter hvor folk tydeligvis ikke kan holde kjeft rundt deg.

Det er en usedvanlig rik jazzby, denne byen som ingen forlater uten å ta merke av den. Merker dere konkurranse fra nyere venues som Hærverk og Parksalongen og rejazzifiserte BLÅ, eller er det slik at aktivitetsnivået bare gjør at publikum vokser?
—Det kan selvsagt hende at det på samme dag er fire-fem ulike konserter i byen som henvender seg til det samme kjernepublikummet, og da kan kan konkurransen merkes. Men i det store og hele går vårt publikumstall jevnt oppover, så det må jo tyde på at publikum vokser? Som musikkelskere er vi uansett heldige som har denne rikdommen i Oslo, og det føles som det jazz-og-beslektede miljøet er i ekspansjon.

Det er en rekke prestisjebookinger i høst, blant annet to konserter med Brad Meldhau Trio. Jeg føler at det skjer mye med trioer nå, kommer det noen andre til dere i høst?
— I sakens anledning tok jeg en liten opptelling og ja, vi har mange trioer på plakaten i høst! Ikke en bevisst strategi fra vår side, det skjer vel bare veldig mye spennende i dette formatet for tiden. I kategorien ung/lovende kan jeg nevne Johan Lindvall Trio, Maria Grand Trio, Mia Dyberg Trio og Espen Berg Trio, mens av den mer etablerte sorten skal vi presentere gamle favoritter som Rymden, Elephant9 og The Bad Plus. Og i kategorien «etablerte musikere i ferske samarbeid» gleder jeg meg veldig til Murray / Håker Flaten / Nilssen-Love og Ruby (Gard Nilssen, Johan Lindström og David Wallumrød)!

Og Charles Lloyd senere i høst, da .. det begynner å tynnes i rekkene med Virkelige Legender. Men han var skikkelig vital da han var i byen sist. Når det er to konserter samme dag, slik han skal gjøre, har du inntrykk av at det er samme intensitetsnivå på begge konsertene, eller burde superfans se begge?
Charles Lloyd har stått høyt oppe på legendelista vår i mange år nå, så det var veldig stas at vi endelig fikk det til. Å booke aldrende legender kan jo være et musikalsk sjansespill, men vi har meget god tro på at Lloyd vil levere like bra som forrige konsert i Aulaen for et par år siden. Vi har litt ulik erfaring med hvordan musikere forholder seg til to sett på en kveld, noen gjør helt ulike sett, mens andre kjører en mer stigende kurve. Akkurat hva Lloyd vil gjøre vet vi jo ikke, og nettopp derfor bør man selvsagt høre begge konsertene. Det er bare å kjøpe seg et sesongkort først som sist.

Beste gavetipset som fins det der. Her i NTT er vi minst like opptatt av nye, unge jazzmusikere som av de etablerte legendene. Er det noe å hente for oss i så måte utover høsten? Du booker blant annet serien UHØRT!, hvordan kommer du i kontakt med de nye artistene?
— Jeg får mange bookingforespørsler til Uhørt-serien, og så gjør jeg i tillegg mye research rundt hos andre tilsvarende konsertserier/festivaler og sjekker ut spennende band på nettet. Noen ganger spør jeg også enkeltmusikere om de har et band de vil presentere på Uhørt. Jeg jobber mye med å sette sammen et Uhørt-program som balanserer godt både på uttrykk, geografi og kjønn. De siste årene har vi også presentert noen utvalgte talenter fra rundt om i Europa på Uhørt. Synes det norske publikummet kan bli enda flinkere til å løfte blikket og sjekke ut hva som skjer ute i Europa også.

Har du hørt Kongle Trio? De har vi troa på.
— Ja, jeg og Jørn Størkson (fra Sørnorsk jazzsenter) plukket dem akkurat ut til «Framtida i norsk jazz» som Nasjonal jazzscene og Sørnorsk produserer sammen til høsten. En veldig frisk trio som gikk rett hjem hos begge to. I slutten av november kan de høres på Victoria, Kristiansand Jazzvesen, Toneheim og Agder folkehøgskole sammen med Thinker Ant og General Post Office.

Det er ofte gratis inngang på disse konsertseriene, har du inntrykk av at også voksne jazzfans kommer og sjekker ut ny musikk eller er det venners venner og studiekamerater det går mest i?
— Det er veldig mange studenter og unge voksne på Uhørt-konsertene, men absolutt også eldre entusiaster.

Er det noen annen konsert du ser ekstra frem til?
— Sesongåpningen og bestillingskonserten fra Ellen Andrea Wang i kveld! Jeg gleder meg også veldig til Atomic og Trondheim Jazzorkester 15.11 siden jeg ikke fikk hørt det på Kongsberg i sommer (mye FOMO der). Og så tror jeg ECM-kvelden 27.09 med Mette Henriette og Carla Bley blir stas. Og ca 70 konserter til. Det blir en travel høst.

***

Det blir det, heldigvis! Now’s The Time takker av for denne uken og ønsker alle en god helg! Vi sees på konsert.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jan Garbørek er ikke Jan Garbarek

Jørgen Sissyfus Skjulstad forteller om 20 år med musikalske eksperimenter, Terje Mosnes snakker om ECM og Hadeland Jazzforum er ukas jazzklubb.

Now's the time

Familiefestival i Bergen

Hele USF Verftet tas i bruk når Bajazz inviterer til familiefestival med konserter og ulike aktiviteter 21. og 22. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev