Paolo Vinaccia, trommeslager, komponist, lydtekniker og produsent fra Camerino, Italia, bosatt i Norge siden 1979, døde fredag 5. juli, 65 år gammel.
Høsten 2009 fikk Paolo en kreftdiagnose som verken levnet ham mye tid eller håp. I de neste ti årene svarte han med å spille, komponere, produsere og leve mer enn de fleste rekker i løpet av et langt liv. Sett utenfra virket det til tider som om musisering sammen med gode kolleger, og feiring av livet i alle dets små og store tilskikkelser, ble selve kjernen i Paolos enorme kamp mot kreften, en kamp han også førte med høy intensitet på så vel skole- som naturmedisinske fronter. I lange perioder lot det til at han var i ferd med å vinne den kampen, men etter nesten ti år der dårlige og gode nyheter om sykdomsutviklingen avløste hverandre, måtte selv Paolo kaste inn kortene. Fredag var den nesten ufattelige kraftprøven over, Paolo ble 65 år og vil bli sårt savnet, langt ut over kretsen av sine aller nærmeste.
Men som reaksjonene viste da han nylig ble hedret med Oslo Jazzfestivals «Ella»-pris, vil han også bli varmt og smilende minnet av mange, mange flere, både i sitt adopterte hjemland Norge, i sitt fødeland Italia og overalt i verden der han spilte og møtte og ikke minst så mennesker.
*
Jobben som trommeslager og tidvis sanger i et libanesisk danseband brakte den 25 år gamle Paolo Vinaccia til Norge i 1979, og resten er historie, fortalt i en lang rekke intervjuer og artikler. Paolo fant seg til rette i Norge, tross landets underutviklede sans for god olivenolje, god kaffe, god skinke, god pasta og god vin, og som det empatiske medmennesket og den fremragende traktør han var, gjorde han i årene som fulgte alt for å voksenopplære, ja, entusiastisk sivilisere sine omgivelser på disse vitale feltene. Men først og fremst ble han trommeslageren som «alle» i norsk musikkliv ville ha en bit av, og rakk etter hvert å være med på å prege 300 album innen mange sjangre. Knapt noen form for musikk var ham fremmed, og kanskje tegnes portrettet av musikeren Paolo aller best i 6 CD-boksen «Mystery Man», utgitt til 64-årsdagen hans i 2018. Her utgjør musikken, i kombinasjon med hilsener fra 64 av hans artistkolleger, til sammen et vitnesbyrd om en person og musiker som var elsket og respektert, både på grunn av og til tross for sine utvetydig uttrykte, og ikke alltid omforente oppfatninger om hvordan han ville låte. Paolos solistiske, ofte intuitive spillestil krevde plass og matchende styrke fra medspillerne, men i all sin ekspressivitet favnet den hele det dynamiske spennet mellom dommedagsinferno og finstemt nestenstillhet, og den kom ofte aller best til sin rett i trioene med Terje Rypdal/Ståle Storløkken og Arild Andersen/Tommy Smith. Bendik Hofseth og Knut Reiersrud er blant de andre mange kollegene som fant inspirasjon i Paolos uttrykk, og som forble blant hans nærmeste samarbeidspartnere gjennom alle årtiene, med de kunstneriske utfordringer og enda større belønninger som det innebar.
*
Som leder figurerer Paolo Vinaccia med albumene «’Mbara Boom» med Arild Andersen, Tore Brunborg og det italienske koret Il Coro di Neoneli i 1997; antologien «Very Much Alive» (6 cd-boks, 2010); den nevnte antologiboksen «Mystery Man» (2018); «Dommedag – Ifølge Paulus» (cd + dvd), bestillingsverket hans for Oslo Jazzfestival, framført i Oslo Domkirke i 2015 og dvd’en «Live at Rockefeller» med Heavy Gentlemen (2014/2018).
Disse, samt de hundrevis av albumene der han er kreditert som co-leder eller musiker, vil bidra til å holde bildet av Paolo skarpt også nå når han har forlatt oss. Og sammen med alle minnene – om konserter han pisket og hvisket fram fra trommekrakken, om de små og store møtene, diskusjonene og lattersalvene han inviterte oss inn i, om varmen og omtanken for andres ve og vel – vil all denne dokumenterte musikken gjøre tomheten etter den både billedlig og bokstavelig talt store Paolo Vinaccia litt mindre trist og trykkende. Hvil i fred, Paolo, og takk for det store, varme ekkoet du overlot oss.
Terje Mosnes
