Now's the time

Now’s The Time: Vi tar Kongsberg-debatten

Kai Gustavsen fra Kongsberg Jazzfestival og Andreas Hoem Røysum fra Motvind snakker spons, Goran Kajfes forteller om sin nye plate, Odd Steinar Albrigtsen arrangerer ny jam og vi koser oss med videoer av Chaka Khan og spikking av seljefløyter.

God fredag, og velkommen tilbake til Now’s The Time – din ukentlige dose med ord på norsk om jazz! Hver eneste uke forsøker vi å grave i nye og gamle platebunker, snakke med folk som arrangerer og spiller konserter – og løfte frem ting med jazzlivet vi er nysgjerrige på. Denne uken bestemte vi oss for at det var på tide å ta tak i diskusjonen om Kongsberg Gruppens sponsing av Kongsberg Jazzfestival – det første spadestikket i vår dekning av den diskusjonen, er intervjuer med festivalsjef Kai Gustavsen og Andreas Hoem Røysum (som også er intervjuet i bloggen tidligere her).

Men det skjer jo andre ting også – i dag har det for eksempel kommet nye utgivelser fra Billy Meier, Pom Poko, Susanna og Lil Halima – mye av dette kommer vi nok tilbake til en fredag nær deg! En titt på konsertkalenderen viser at det som vanlig er mange konserter som lokker – Joshua Redman besøker Victoria i morgen og spiller to konserter, klokka seks og klokka ni, Krokofant har med seg Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten til Bergen i kveld og Trondheim i morgen, Håkon Kornstad Trio spiller i Trondheim og Bergen til uka og trompetist/flygelhornist Lyder Øverås Røed fremfører musikk med OJKOS, Orkesteret for jazzkomponister i Oslo, på Victoria i neste uke. Du kan lese en opplysende prat med Lyder om prosjektet på vår søsterpublikasjon, Jazz i Norge. Hedvig Mollestad Trio er også ute og spiller, de gjester jazzklubben i Bø i morgen.

Og så videre – det spilles over hele Norge, og snart er det Bylarm – dit kommer Jazznytt også, vi arrangerer Jazznytt 18 på Kulturhuset på lørdagen. Det blir musikk fra Bendik Giske på saxofon, prat med Bethany Forseth-Reichberg fra Bylarm-aktuelle Mall Girl og plateaktuelle Tiur, og Erlend Slettevoll fremfører “Nardis” på piano mens vi prater om låta – det blir spennende å se hvordan det går! Går alt etter planen har vi også med oss et rykende ferskt nummer med Jazznytt – og dette er da en glimrende anledning til å si at også du kan abonnere på Jazznytt! Det er ikke noe å nøle med, vi har et flott år foran oss.

Kongsberg Jazzfestival og (eventuelt i) Motvind


Andreas Røysum fra Motvind Kulturlag

Under Bylarm arrangerer også Oslo Jazzfestival og Motvindfestivalen en kveld på Kafé Hærverk med konserter fra nevnte Giske, Monkey Plot og Marthe Lea Band. I tillegg blir det debatt, ledet av NTT-Audun, om sponsing av jazzfestivaler – og da spesifikt Kongsberg Jazzfestivals sponsoravtale med Kongsberg Gruppen.

For de som ikke kjenner til Motvindfestivalen, er det en festival som arrangeres samtidig som Kongsberg Jazzfestival – og som blant annet oppsto som en måte å rette søkelyset mot sistnevnte festivals binding til Kongsberg Gruppen og Kongsberg Defence & Aerospace. I tillegg til festivalen, har Motvind utviklet seg til å bli både plateselskap, tidsskrift (det første nummeret kommer under Bylarm) og kulturlag.

Tidsskriftet vil blant annet handle om problemstillingen Motvind tok utgangspunkt i – og i fjor markerte de også motstanden sin mot norsk våpeneksport gjennom kronikken “Norsk våpeneksport til himmels” på NRK Ytring. Kongsberg Jazzfestivals festivalsjef, Kai Gustavsen, kommer til orde i tidsskriftet og har også publisert en versjon av svarene sine, hvor han redegjør for samarbeidet med Kongsberg Gruppen, på festivalens egne hjemmesider. Det blir også, kan vi røpe, debatt om problemstillingen også under Kongsberg Jazzfestival i år – der er også Jazznytt involvert.

Men debatten føres også andre steder – blant annet på Norges Musikkhøgskole, hvor studentenes egen festival Serendip (som forøvrig ble avviklet i Oslo forrige uke) har kommet fram til at de ikke kommer til å samarbeide med Kongsberg Jazzfestival i år, som de har gjort tidligere år – blant annet med denne problemstillingen som bakteppe.

– Jeg tror ikke det vil være sånn at unge musikere slutter å spille i Kongsberg, Molde eller Stavanger, som er sponsa av oljeindustrien. Men at Serendip som organisasjon har trekt seg ut i år syns jeg er synd, jeg har samarbeida med dem i flere år. Men selv om organisasjonen har valgt å ikke samarbeide, håper jeg at studenter forøvrig vil bruke norske festivaler som en del av sin karrierebygging, sier Kai Gustavsen til NTT.

Det å gjøre plass til diskusjonen under festivalen er også lett å tolke som at også Kongsberg Jazzfestival går med på at dette er en problemstilling som virkelig er verdt å diskutere.
– Det er i det hele tatt ikke uvanlig at ulike kulturfraksjoner stiller spørsmålstegn rundt sponsing i kulturlivet. Det har vi sett i Molde, Stavanger og Kongsberg, når det kommer til jazzfestivalene. Jeg er opptatt av å anerkjenne at det er dilemmaer knyttet til kultursponsing, og at det går an å diskutere sakene selv om det, etter mitt synspunkt, ikke er så svart hvitt som Motvinds framstilling.

Kan du utdype hva du mener med svart-hvitt?
– Det er to ting jeg mener er feil i Motvinds aksjoner. Det ene er at de går mot Kongsberg Jazzfestival. Vi kan ikke endre statens politikk på noen som helst måte. Det eneste de eventuelt kunne oppnådd er at vi og Kongsberg Gruppen skiller lag, med eneste resultat at en god del penger forsvinner fra norsk jazz. Det vil også kunne lage usikkerhet rundt kultursponsing som kanal og samfunnsengasjement fra bedriftene. Det kan skape en generell vegring mot å sponse kulturen og at bedrifter heller vender seg mot idretten. De siste årene har sponsing som helhet vokst, kultursponsing også.
Finansiering av en festival kan beskrives ved hjelp av bildet av en fjøskrakk. På samme måte som krakken holdes oppe av tre bein, hviler festivalfinansieringen på tre pilarer: offentlig tilskudd, sponsorer og salgsinntekter. Alle er selvstendige og unike, men avhengig av de øvrige to: Tar du bort et bein, raser det hele sammen. Om man ønsker å jobbe mot norsk våpeneksport, er ikke vi rette instans, da må man henvende seg til politikere. Da er Stortinget rette sted.
Det andre momentet er at Motvind, når de presenterer Kongsberg Gruppen, fremstiller det som om vi sponses av Kongsberg Defence AS, og det gjør vi ikke. Vi sponses av Kongsberg Gruppen ASA, som er et ledende norsk teknologiselskap. Kongsberg Gruppen har en rekke andre selskaper. Rundt 8000 andre ansatte som overhodet ikke jobber innenfor forsvarsgrenen i det hele tatt, og man må se sammenhengen. Det er en hjørnesteinsbedrift som ekstremt mange som har jobbet for eller jobber for dem. Kongsberg Gruppen har vært der i 200 år. Skulle vi gått ut og tatt avstand fra det, ville vi kanskje verken hatt publikum eller frivillige.
Det er også vært å nevne at Staten har aksjemajoritet i Kongsberg Gruppen. Andre store eiere er Folketrygdefondet, ulike verdipapirfond som Odin, DNB, KLP, Eika og DNB. På mange måter er det et firma som på en eller annen måte angår oss alle.

En av initiativtagerne bak Motvindfestivalen, musiker Andreas Hoem Røysum, mener på sin side at det å rette kritikken mot nettopp festivalen er helt nødvendig.
– Stortinget dikterer ikke moralen til borgerne, vi har et ansvar for å adressere ting i plenum. Jazzfestivalen og kulturlivet har muligheten til å ta et moralsk standpunkt selv om vi har lov til å ikke gjøre det. Argumentet om at man må ta det med Stortinget kjøper jeg ikke, ass, det er ansvarsfraskrivelse. Festivalen har en unik stemme, og den kan de bruke. De fikk 3% av inntektene fra Kongsberg Gruppen i fjor. Enten kan de nedskalere og lage 97% av festivalen de lagde, eller så kan de finne de tre prosentene hos andre sponsorer, det tror jeg også sannsynligvis ikke er så vanskelig.  Det hadde vært fint om Norge kunne slutte å eksportere våpen, men det er også vanskelig å gå på det øverste planet – det har vi prøvd, vi har forsøkt å debattere med Torbjørn Røe Isaksen og flere andre Høyre-politikere. De har sin måte å svare på. Grunnen til at vi engasjerte oss overfor Kongsberg Jazzfestival, er at vi jobber i kulturlivet, og det er der jeg kan bidra til en holdningsendring. Det er der jeg mener at Kongsberg Jazzfestival ikke skjønner hvor mye de har å si. De har en unik posisjon både regionalt og nasjonalt, en sinnssyk standing, de er en fantastisk festival med en rik historie. Og Kongsberg er et sted hvor man er nødt til å erkjenne at ikke alle sidene av industrien der er like forsvarlig. De driver jo med flere ting, Kongsberg Maritime, Kongsberg Digital, og vi kritiserer jo ikke at de jobber med en hel masse andre, bærekraftige initiativer. Vi er imot at de selger høyteknologiske våpen til undertrykkende regimer, og vi mener at man er nødt til å peile seg ut en ny kurs hvor de ikke kjenner seg avhengige av denne handelen. Folka der er så vanvittig flinke, de er de smarteste ingeniørene i landet, de har alle ressursene som trengs til en sånn omstilling. Det hadde gagnet alle. Jeg mener at Kongsberg Jazzfestival, som den sterkeste aktøren i lokalmiljøet burde ta stilling og reise en debatt om hvordan man nedskalerer våpenproduksjonen, sier Røysum.

Tilbake til Kai Gustavsen:
Har det egentlig så mye med saken å gjøre at Kongsberg Gruppen også driver med andre ting en produksjon av militært materiell? Det er jo opplagt at våpenproduksjonen finnes, og at det er den motstanderne synes er problematisk.
– Det er sant, og det er dilemmaer rundt kultursponsing, for eksempel knyttet til det norske bankvesenet, hvor vi har hørt rykter om hvitvaskingshistorier, blodrenter, forbrukslån og så videre. Der er det også dilemmaer. Jeg har forståelse for at musikere synes det er ugreit at Norge har en forsvarsindustri. Jeg har ikke noe ønske om å forsvare norsk forsvarsindustri, det kan Kongsberg Gruppen eller politikerne gjøre selv – og jeg har heller ikke noe behov for å forsvare DNB, det kan også de gjøre selv. Skulle de derimot ikke forholde seg til norske lover er det noe helt annet.

Men dette er jo også et tilfelle hvor industrien – på godt og vondt – er en del av byens identitet.
– Da lokker du meg ut på å diskutere om jeg synes vi skal ha en forsvarsindustri eller ikke. Så vidt jeg vet er 100% av det norske storting som mener at vi bør ha en norsk forsvarsindustri, og det er et noe ulikt syn på våpeneksportlisensene som gis, men de er det ikke Kongsberg Jazzfestival som gir. Personlig er jeg tilhenger av at vi skal ha et norsk forsvar. Men utover det – selve våpeneksporten vil jeg nok egentlig sende videre til politikerne. Meg bekjent, gjør ikke Kongsberg Gruppen noe som helst ulovlig, det er strengt regulert – lisenser behandles i stortinget.

Men det er ingen som sier at det er ulovlig – er ikke poenget her, hele kjernen i diskusjonen, at Motvind mener at grensen bør gå et annet sted?
– Ja, jeg skjønner at de ønsker å plassere et moralsk ansvar hos oss, men i det svaret jeg har gitt til dem, sier jeg hva vi legger vekt på. Meg bekjent har Kongsberg Gruppen støtta lokalt kulturliv i flere tiår. Jeg ser at det argumenteres for at bedriften ønsker å “hvitvaske” seg gjennom å sponse kulturlivet. Men da er mitt svar – om Kongsberg Gruppen hadde trengt å hvitvaske noe, kunne de sponset hva som helst annet enn Kongsberg Jazzfestival, de kunne sponsa RBK eller Nationaltheatret. Dette gjør de derimot fordi de bryr seg om lokalmiljøet der de har så mange ansatte.

At Kongsberg Gruppen åpenbart bryr seg om Kongsberg tror jeg ikke noen egentlig trenger å tvile på. Men Kongsberg Jazzfestival er jo et arrangement som er så stort, og har en så stolt historie, at det godt kan sammenlignes med de andre institusjonene du nevner?
– Jeg er enig i det, poenget er at det ikke står på at Kongsberg Gruppen ikke har penger – om de ville hvitvaske seg, kunne de lett ha jobbet med andre institusjoner, men det gjør de ikke, de sponser lokal kultur. Men jeg vil ikke si at vi ikke er et interessant sponsorobjekt, for det skjønner jeg at vi er.

Selv om man går med på at et slikt selskap virkelig ønsker å støtte andre deler av samfunnet er det vel også opplagt at de kan ha en delinteresse av at en aktør som Kongsberg Jazzfestival i slike diskusjoner som nå påpeker at de er en hjørnesteinsbedrift? Akkurat som at mange debattanter, hver gang diskusjonen om Statoil og kultursponsing har blusset opp, har minnet på den sentrale rollen selskapet og oljeindustrien spiller i historien om moderne Norge og velstanden vår.
– Ja, selvfølgelig er det en positiv ting for selskapet, men hadde det vært det viktigste for Kongsberg Gruppen, tror jeg også de hadde engasjert seg mye bredere på sponsormarkedet, for det har de ressurser til. Dét er poenget mitt, jeg sier ikke at det argumentet ikke finnes, poenget mitt er bare at det nok ikke er det viktigste for Kongsberg Gruppen. Det viktigste for dem er nok at det skal være en veldig bra festival for innbyggerne i byen. Jeg har blitt kontakta av en del unge musikere, som lurer på om det er moralsk riktig å spille på Kongsberg Jazzfestival. Det er ingen hos oss som får arbeidsforbud eller taleforbud om man er engasjert i Motvind eller andre steder. Det er mulig å engasjere seg for å redusere klimagasser, selv om man som musiker må reise. Man kan ikke leve av å være jazzmusiker utelukkende på Rjukan, sier Gustavsen.

Røysum sier at det er mange forskjellige synspunktet på bindingen til Kongsberg Gruppen i byen – både musikermiljø og blant de som jobber med festivalen.

Men denne industrien har vært viktig for byen. Det er ikke spesielt vanskelig å male opp motstanden deres som en pekefinger som kommer fra et miljø som ikke har noe forhold til den verdiskapningen Kongsberg står for, som ikke tar hensyn til hvordan byen er bygd opp, hva folk har levd av. Det er vel ikke vanskelig å forstå hvorfor folk i den byen mener at protesten må rettes andre steder med beslutning enn et miljø hvor dette har vært levebrødet?
– For det første er vi hypp på å prøve å unngå karikering, men vi skjønner at vi også stiller oss lagelig til for hogg. Men klisjeer i seg selv er ikke nødvendigvis negativt. Det at vi ikke kommer fra Kongsberg, at vi er fra steder med andre vilkår, endrer ikke på kjernen i den etiske problemstillingen. Vi vil ikke ta fra levebrødet til noen, men vi ønsker at man skal få til dette uten uetisk handel av krigsmateriell med land vi ikke ønsker å assosiere oss med. De som jobber der er garantert utrolig smarte folk som ønsker å gjøre bra ting for samfunnet. Det er på høy tid at man finner en ny kurs – det krever vilje og innsats, men ingenting av det endrer på at dette kreves for å ivareta en moralsk ryggrad. Vi bør ikke gjøre oss avhengig av krig for å tjene penger.

Hvordan ser dere på musikere som spiller på festivalen – eller for den saks skyld Jazznytt som er innom festivalen og jobber der?
– Det er like mange måter å vise at man bryr seg på som å spille musikk på. Vi har aldri oppfordra til en spesifikk måte å reagere på, vi vil at folk viser at de bryr seg på en måte som passer for dem. Noen har valgt å boikotte, andre har for eksempel holdt appeller fra scenen og så videre. Man kan snakke med festivalledelsen, eller med andre musikere. Det viktigste for meg er at folk viser at de bryr seg på en eller annen måte.

Hvordan ser du på at Kongberg Jazzfestival deltar mer og mer i debatten – og at de også kommer til å ta en diskusjon under festivalen?
– Grunnen til at vi startet dette var å inspirere til debatt. Og det at vi er kommet til et punkt hvor Kongsberg Jazzfestival føler for å delta i den debatten, er veldig bra, det er fantastisk. Det viser at det har fått en viss oppmerksomhet og om de arrangerer en debatt hos seg er det veldig bra, sier Røysum.

Det virker som at det er litt uklart når Kongsberg Jazzfestival startet å bli sponset av Kongsberg Gruppen – hva er årsaken til det?
– Det har sin sammenheng med at kultursponsing er et i anførselstegn mye yngre fenomen enn det Kongsberg Jazzfestival er. Det var ikke noe som het kultursponsing i 1964, og fram til langt utpå nittitallet, besto spons av gaver, annonsering, kjøp av billetter, gruppesalg, støtte til enkeltprosjekter og så videre. Kultursponsing slik vi ser det nå, er et nyere fenomen. Det er årsaken til at jeg sier at jeg ikke vet nøyaktig når den overgangen var, sier Gustavsen.

Sett at Kongsberg Jazzfestival og Kongsberg Gruppen hadde brutt. Kan du beskrive det du tror den konkrete konsekvensen ville vært? Kunne man bare lagd 97 prosent av dagens festival, liksom?
– Man må se på den totale grunnfinansieringen av festivalen, og der spiller alle brikker inn. Grunnen til at vi har fått økt tilskudd fra f.eks. staten gjennom kulturrådet, er fordi vi har et attraktivt program. Det at vi har kunnet bygge et godt program gjør at det offentlige er kommet på gli, det gjør at de synes festivalen er et fyrtårn – og det har hatt med tryggheten vi får fra gode sponsoravtaler. Dette bidrar også til at vi har hatt en publikumsvekst fra ca 9.000 i 2012 til nesten 40.000 i 2018. Så ting henger sammen, det er ikke bare å ta bort en del. At festivalen har hatt en ekstrem vekst, bidrar naturlig nok til at prosentandelen fra sponsorater synker i forhold til totalbudsjettet. Det handler om at spleiselaget fra deg og alle andre som kjøper billetter øker, sier Gustavsen.

Folk er hjertelig invitert til debatten under Bylarm – og Now’s The Time kommer tilbake med mer stoff om Motvind og Kongsberg.

 

Hva er egentlig den beste jammelåta?

På søndag sparkes det i gang en ny jazzjam på Kulturhuset i Oslo. Odd Steinar Albrigtsen er initiativtager, og første jamvert er den israelske saksofonisten Guy Sion som har med seg Håkon Norby Bjørgo på bass, Anders Thoren på trommer og Albrigtsen på gitar. Vi tok en prat med gitaristen om initiativet.

– Jeg hadde lyst å starte en ny jam i byen, der konseptet skal være forskjellig jamvert hver gang, et første sett med hovedsakelig originallåter og noen utvalgte klassikere, og jam etter det. Den første jamverten er Guy Sion, en israelsk altsaksofonist som har bodd i Oslo i 10 år. Vi skal spille hans egne låter og noen av hans utvalgte låter, blant annet noe Lennie Tristano og Joe Henderson. Guy er en utrolig dyktig saksofonist som bla ga ut albumet away har tidligere studert i Amsterdam og bodd i New York. Utgangspunktet er at jamverten skal ordne noen låter han liker å spille helst noen orginallåter og kanskje låter som ikke blir spilt altfor ofte.

Hva er tanken bak å ha forskjellig vert hver gang?
– At det skal være noe forskjellig hver jam, for å få publikum til å komme og for at man kan få en konsert i tillegg til det som skjer etterpå.

Hvordan har tilbudet i Oslo sett ut? Jeg vet at det er en del som har etterlyst en god vanligjazz-jam.
– Herr Nilsen har en veldig bra annen hver søndag, men jeg tenker også at det er marked for flere jammer i Oslo. Spesielt siden det stadig flytter nye musikere til byen.

Hva må egentlig til for å skape en god jamscene?
– Vel, dette er den første jammen jeg starter, så tiden vil vise hva som er lurt. Men konseptet med å ha forskjellig jamvert hver gang kan være en bra greie for å tiltrekke seg folk. Og at det er fokus på orginalmusikk i første sett. Det er viktig å få folk til å dukke opp, det er det sentrale, og vi har vært så heldig å få bruke Kulturhuset, som jeg tror er en bra plass å ha det på. Andre jam blir ikke før neste måned 24. Mars. Da blir jamvert en spansk saksofonist som heter Gianni Gagliardi som holder på å ta master på NMH. Den skal etterhvert bli to ganger i måneden.

Hva er den aller beste låta i sånne settinger?
– Hehe, beste jamlåt. Jeg synes det alltid er gøy når jeg hører en kul låt jeg aldri har hørt før og tenker at den må jeg lære meg. “The night has a thousand eyes”, for eksempel – Coltranes versjon er jo ganske kul og. Ellers er det jo i tillegg til vanlige jazzstandards mange kule Thelonious Monk-låter, Joe Henderson, ting av Benny Golson – “Along came Betty” av sistnevnte er en ultimat jamlåt!

 

Tropisk nektar fra Goran Kajfes


Goran Kajfes og resten av Tropiques

Det er alltid en glede å treffe på den svenske trompeteren og mångsysslaren Goran Kajfes. Liksom alltid litt turnésliten, men glad. Og han har jo gledet veldig mange norske konsertgjengere også, spesielt med det noen kaller festbandet Goran Kajfes Subtropic Arkestra. Da rydder man unna stolene, i hvert fall. Det er også veldig morsomt å se ham spille på Energimølla i Kongsberg, på gode dager verdens beste jazzsted, spesielt fordi det henger et stort fotografi av Torgeir Waldemar på veggen der som det må være umulig for ham å stå og se på uten å møte seg selv i døra. I dag kommer han og bandet Tropiques med nytt album, det meget herlige Into The Wild (Headspin records). Mats Gustafsson bruker veldig! mange!! utropstegn!!! i sin beskrivelse av plata, men du kan jo høre selv her? Det er et band som tar seg god tid til å utforske ideer. Førsteplaten Enso hadde en én låt som varte i en time, stikk den Karpe! Enso holder veldig godt ennå, den, bør høres.

Fra SA har han med seg Johan Berthling på bas og norgesvenn Johan Holmegard på trummor, utvidet med Alexander Zethson på diverse orgler, pianoer og synther (Kajfes spiller selv Moog), og Christer Bothén på bassklarinett og noe han kaller Donso Ngoni. Albummaterialet er fordelt over fem kutt denne gang, men en lignede følelse av å tre ut av den heseblesende samtidstiden inntreffer for lytteren her også. Det er besnærende groovy, som en slags frodig minimalisme som hensetter deg i den sonen du måtte ønske, med all verdens dufter og temperaturer, bli ikke for overrasket når låten «So Don» kommer, og se på den tittelen en gang til. Og tretten minutter lange «Swirls» er fullstendig hypnotiserende, som om sirklene på omslaget vokser seg større for hver omdreining, i takt med at kulturlandskapet sakte men sikkert utvider seg. Kan også fungere godt på et illegalt men trevligt raveparty ute i skogen ved Lutvann til sommeren, dette. Rett og slett strålende! Into The Wild er essensiell lytting for åpne musikkører som bevilger seg selv litt tid. Og det er viktig å huske at det ikke bare er i Norge det lages fantastisk musikk i det utvidede jazzbegrepet, selv om det kanskje kan se sånn ut her i Now’s The Time av og til. Søren heller, vi prøver å få tak i Goran, eller?

Gratulerer med ny platta! Hva er den største forskjellen mellom Subtropic Arkestra og Tropiques? Navn og besetning er jo litt beslektet?
— Takk! Likheten er at det repetetive kommer igjen i begge bandene, men med Tropiques tar vi det enda lenger, vi gjennomfører det på en måte som ikke var mulig eller passende i Subtropic Arkestra, og sånn ble et nytt band født. Subtropic Arkestra er mer arrangert og strukturert, mens Tropiques oftest bygger på ganske får bestanddeler som bygger på lange bølger, langsom forandring og en mer transelikndende tilstand. At vi er færre medlemmer i Tropiques gjør at det blir lettere for oss å oppnå dette, tror jeg, siden vi blir mer bevegelige og fleksible i øyeblikket

Christer Bothén er med på noe grov og herlig bassklarinett her. Fortell litt om ham!
— Christer er en legende i svensk musikkliv og han var en del av en veldig sterk musikalsk periode i Sverige, en tid som han inspirert oss veldig. Blant annet sammen med Don Cherry (han lærte faktisk Don å spille jägarharpa), Bitter Funeral Beer Band, Archimedes Badkar og hans eget band Bolo Bata. Sammen med Subtropic Arkestra spillte jeg faktisk to av låtene hans («Badiboom» og «Trance Dance») før dette samarbeidet startet. Han har også vært mye i Marokko og studert bl.a. Guimbre med en mester der, så vi har mye til felles i vår store interesse for musikk fra alle verdenshjørner. Så for meg er det en stor ære å få ta del av hans utrolige kunnskap og dype musisering. Vi fant hverandre under en duo-improvisasjon før en Fire! Orchestra-konsert.

Den forrige platen hadde ett langt kutt — fremførte dere det live i en time?
— Ja både den og denne nye fremører vi uten pauser, fordi vi har skjønt at det er den eneste måten å spille denne musikken på.

Det er 50-årsjubileum for  In a silent way denne måneden. Har det vært en viktig plate for deg, og hvordan hører du på slik gammel musikk i dag?
— Jeg har selvfølgelig latt meg inspirere av og hørt mye på den og andre Miles-plater. Den, og mange andre av platene hans, forandret og fornyet jazzen og musikken generelt. Jeg synes også at man skal ta sjanser og våge å mislykkes noen ganger, snarere enn å bli sittende fast i ett uttrykk, det er i alle fall det som får meg til å fortsette å spille og skape. Disse platene har selvfølgelig vært en nøkkel til å forstå, og en gulrot å strekke seg mot, med tanke på å finne nye veier og utforske musikken. Jeg er ikke så glad i å gjenta meg selv, som du sikkert har forstått! Jeg hører på gammel og ny musikk om hverandre, men inspireres ofte av musikk og noen ganger av andre kunstformer, som ikke alltid ligger så nærme det jeg holder på med selv.

Apropos forandring, dere turnerte heftig med Subtropic Arkestra i fjor (og sikkert før der også) – jeg tror jeg så dere 5 ganger i fjor, veldig bra alt sammen. Men nå trenger vi nytt materiale og ny settliste! Kommer det?
– Ja, det er klart men det kommer til å ta litt tid, siden jeg er nødt til å bli ferdig med endel annet før det. En pause, så litt lengsel, og så kommer det sikkert til å gå ganske fort likevel

Sist gang jeg så dere var nede i Skien. Da du kom hjem til STHLM mandagen etter oppdaget du innbrudd og at mange instrument på øvingsrommet var borte. Hvordan endte dette?
— Jeg fikk faktisk  bare igjen en synth og noen gitarpedaler, selv om en person ble arrestert for innbruddet! Det svenske politiet har kanskje ikke vist seg fra sin beste side i denne saken. Heldigvis har jeg et annet lokale også med dobbelt så mange instrumenter, så jeg kommer nok til å klare meg, haha!

Det er straks Bylarm og Nordic Music Prize, som du og Subtropic Arkestra vant i 2012. Fikk en slik pris noen effekt for dere? Er det viktig med slike ting for å nå utenfor jazzen?
— Ja, selve den prisen ble faktisk også stjålet i det innbruddet, hva i alle dager skal tyvene med den?!  Det var fantastisk å få den prisen som er sjangerløs og som hadde en jury som faktisk ikke ante hvem jeg var, og ikke hadde noen forutinntatte meninger. Man sitter mye alene med prosjektene sine, så et tupp i baken som det kan gi ny fart og energi.

Har du oppdaget eller spilt sammen med noen allrighte norske musikere i det siste? Andre prosjekt på gang?
— Det vrimler av fantastiske norske musikere! Jeg skal spille med Gard Nilssen og en drøss andre musikere i sommer, noe som jeg ser veldig fram til! Jeg er med i et nytt band som heter Magic Spirit Quartet med en fantastisk marokkansk musiker som heter Majid Bekkas, som også har vært gjest hos Subtropic Arkestra en gang, og vi kommer til å gi ut vårt første album nå i høst. Senere kommer det en plate med Nacka Forum snart og en med Angles 9 og La La Lars, så her er det full fart!

Ukas ECM-stein: Pat Metheny: Rejoicing (1984)

Det er mye musikk å ta av, men når man er litt i villrede og bare vil ha ting gjort, er det lett å ty til litt Pat Metheny. Da jeg var på fantasy camp på et Tjøme-hotell nylig, diskuterte jeg dette over en GT i hotellbaren med en glimrende norsk jazzgitarist, som sa at han alltid satte på litt «cheesy-Pat» når han satt med kvitteringsbunken og skulle gjøre det alle kunst-relaterte mennesker hater mest: oppgjør og papirarbeid. Men litt stripete genser og selv dét går på et blunk.

Det kan også være utfordrende å komme seg fra A til B nå om vinteren, og i to uker måtte jeg ty til streng kost for å klare å komme meg fra Sthanshaugen til jazzkontoret på bekmørke morgener, og på en sardinbokstrang 37-buss i seneste laget på vei hjem for å hente på skolen. Det er Rejoicing av Metheny som har vært soundtracket for innkapslingen i beyerdynamic så langt i år. Det er delig å høre Metheny i intimt triosamspill med Charlie Haden igjen og med fintfingrede Billy Higgins — spesielt i nytt headsett (som tydeligvis alle bruker seriøse penger på om dagen, skal man dømme etter hva man ser gatelangs i hovedstaden i hvert fall) er finpussede tørkede erter mot skarptrommeskinnet og en bemerkelsesverdig fingerspissfølelse mot cymbalene. Linda Manzer hadde bygget en ny akustisk gitar til Pat som han bruker i stor stil på disse låtene, fra en meget vakker «Lonely Woman» til mer heklende «Humpty Dumpty» av Ornette, som forsåvidt er et omdreiningspunkt for hele platen.

Flotte saker. Men det er først og fremt skronk-o-ramaet i «The Calling» som har fått meg på beina, det er en låt som mener seriøs business. Enten skrur du den av eller så underkaster du deg Pats innstendige bruk av gitarsynthesizeren Roland GR-300. Det er noe fanfareaktig over starten her, nærmest julesang-aktig, dette kunne jo vært underverdenens versjon av «Du grønne glitrende tre god dag», det låter som de har en tung kamp med instrumentene, for å klare å kontrollere udyrene, de kravler seg opp fra den brennende lavaen der nede i helvete for å komme opp hit mot kjølende, deilig snø. Men det gir seg heller ikke, det nærmer seg det erotisk atonale, nesten så man frykter klimakset her, men i løpet av låtens nesten ti minutter går det i alle retninger, det singler lett i Higgins’ cymbaler, og Hadens bue går i veldige drag, ekstasen er innenfor rekkevidde, før Metheny legger inn et nytt gir med noe meget frisk gittarspelling rundt femminutters-streken, og låten kommer til andre høyder igjen. Live kunne visst denne låten trekkes ut i 45 frie minutter, og den ble også et ekstra inspirasjonspuff til det deilige frijazzalbumet Song X som kom på Geffen i 1986, med nettopp Ornette Coleman som samarbeidsparnter, og der Haden fikk følge av Jack DeJohnette på trommer, og Denardo Coleman, da.

Men tilbake til ukas stein: Rejoycing er innspilt på The Power Station i New York med Jan Erik Kongshaug som tekniker, veldig mye mer om ham om noen uker i bloggen, og man kan dermed regne med at Metheny har gode minner herfra, han elsket jo å jobbe med Kongshaug. Men nei. Jeg satt nylig og leste i den lærerike og nyttige boken Pat Metheny: The ECM years, 1975 – 1984, skrevet av Mervyn Cooke (og med mange sider med besifring for den som føler seg kallet), og der var det sitert fra et heftig intervju Pat gjorde med Andy Aledort for Guitar Extra! i 1990. Om man skal høre dette fra hestens munn er det en plate verdt lite mer enn hat:
— That to me is one of the worst records I’ve ever made, if not the worst. That trio live had so much energy, had so much spirit. But, when we did the record, the vibe in the studio was the worst vibe I have ever had in a recording studio. That record is the reason that I left ECM. I could not take Manfred Eicher anymore. He made it really impossible to play on that date. What’s on there is a struggle to try and get something over this dark blue barrier he had created between us and the tape. It was really bleak. There’s a couple of things on there that are OK, like Lonely Woman. The other thing is that the sound of that record is so weird. It’s just so bad, muffled and reverby, and it doesn’t have to be like that.

Uff da. Platen har i alle fall hjulpet meg gjennom mange gode og tunge stunder.

 

Nyt denne seljefløytespikkevideoen nå!

Opplever du mye stress i hverdagen?
Blir det litt vel trøkkete noen ganger?

Hans Fredrik Jacobsen er aktuell med sin nye plate Øre (Du kan lese et intervju om plata her) og det syns vi er en glimrende anledning til å dele en av våre favorittvideoer på youtube, der han viser hvordan man lager en seljefløyte. Et kvarter som forlenger livet.

 

Har du sett på Chakan (finn dere i det, folkens)

Hei, og velkommen tilbake til NTTs serie hvor vi bruker In a Silent Way, albumet Miles Davis spilte inn for nokså nøyaktig 50 år og et par dager siden, 18. Februar 1969, som utgangspunkt for å skrive langt og lenge om musikk (del 1, del 2, del 3 og del 4 her). Forrige helg kom Chaka Khan, som er nevnt i del 2 av  serien vår, siden hun tok med Davis ut på luftetur da venne ryddet kåken hans på slutten av 70-tallet, ut med det splitter nye albumet Hello Happiness. Dét er ingen liten begivenhet, og det inspirerte oss til å grave litt i Youtube-bunken. For, om seljefløytevideoen ikke brakte sinnsroen vi lovet – hva med Khans råsterke tolkning av “Goin’ up Yonder” fra Aretha Franklins minnestund i fjor? Et av de definitive høydepunktene fra en begravelse som var et av fjorårets virkelig store musikkøyeblikk – enten man var til stede eller satt fjetret foran livestreamen.

Fremdeles ikke fornøyd? Sett tenna i denne tolkningen av “Human Nature” fra 1989, hvor Khan og Davis deler scene, soloøyeblikk – og hvor den gjensidige kjærligheten er stor:

Og apropos Davis og jazz (det er jo derfor vi er her), hans versjon av A Night in Tunisia er høyt skattet blant jazzfans, ikke minst (eller først og fremst) på grunn av Charlie Parkers berømte saksofon-break. Men vet du hvem som også kunne den slags? Michael Brecker. Denne versjonen er intenst opplegg.

Og om ikke noe av dette hjelper på helgestemningen, gjør vi et siste forsøk – her er et klipp av Chaka Khan bak trommesettet.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev