Kicke, sage, lime banke: Lyder av jul overalt

God fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time, en av Norges jazzblogger! Julestemningen sniker seg på her i blogg-gammen – jul er jo også en jazzens høytid, må vite –  og det bærer ukas utgave preg av. Vi har stoff om nye og gamle juletradisjoner, gjendiktninger og kanskje til og med et og annet gavetips. Julen er jo opplagt en travel tid også, vi er inne i intense forberedelser til egne julekonserter og julekroer, men rakk i det minste å stå i hovedbaren på Revolver denne onsdagen etter øving og kjenne litt på gulvvibrasjonene fra Master Oogway + Ståle Storløkkens drønn av en konsert i kjelleren. Også forfrosne vinterstøvler fortjener varme vibber, og vi håper den slags bookinger gir mersmak for det lille røde rocketempelet i Møllergata.

Det er revolusjon på gang. Gule vester i Frankrike, olme bilister i Oslo, og et helt felt med unge jazzmusikere som ønsker å rykke opp ingrodde røtter. Uten sammenlikning forøvrig. Kunstmusikkfeltets største pøbler i POING er glad i kalenderårets merkedager, for det er ypperlige anledinger til å røre opp i stivnede tankemønstre. Dette gjelder også i jula. Eller Pøbeljul, som Rolf-Erik Nystrøm (saksofon), Frode Haltli (akkordion) og Håkon Thelin (bass) ynder å kalle det. I kveld fredag blir det pøbelstreker nede ved naboen til paradegatens kommende Burger King, nærmere bestemt Victoria East. For å si det med deres egne ord: «Å være pøblete betyr i denne sammenhengen rampete moro, dårlig kontroll i kostymelagret, lefling med julesymboler og generell anarkistisk oppførsel, iscenesatt av tre ellers blodseriøse samtidsmusikere som her får en ventil for innestengt sceneshow, det blir vilt og veldig gøy!»

Til å hjelpe dem med disse positive ødeleggelsene skal Poing blant annet ha Lars Lillo-Stenberg, Simone Larsen, Juliana Venter, Tuva Syvertsen, Kvedarkvintetten, Pål Hausken, Maja SK Ratkje, Kouame Sereba, Ida Bang, Christian Eggen, Ingvild Habbestad, Ann Helen Moen, Hans og Rasmus Kjorstad, Jon Løvøen, Stig Gunnar Ringen, Jan Skomakerstuen, Anne Lise Frøkedal, Kambiz Kamaie og Ståle Liavik Solberg på scenen. Sikkert flere. For et lag! Det blir sikkert fett og tett på den backstagen etterhvert.

Sistnevnte musiker og arrangør Liavik Solberg arrangerer også sin egen julefest noen dager senere, på Blow Out! sesongavslutning på herlige kafé Hærverk (forøvrig et godt sted for alternative juleaktiviteter). Vi rakk ikke snakke med ham før bloggen skulle publiseres, vi håper på et nyttårsintervju om året,  men det faste julebandet Holiday Spirits skal underholde, det er alskens gløgg og kaker — hallo, vi er jo på Hausmania! Mener å huske at det er mye glitter involvert også.

Den frie scenen har gode dager, men ikke alle uavhengige har det så godt og fritt som norske musikere. Den meget viktige bokbutikken Cappelens Forslag, for eksempel. Husleie og tidsånd gjør at de trenger veldig mange kunder nå for å klare å opprettholde en uavhengig og særegen sjappe, som også har mange kulturarrangementer, midt oppi alle flipperbuler og skjeggesalonger og dyre ølsteder i næheten. De er på konkursens rand, og SÅNN KAN VI IKKE HA DET. Vi anbefaler at alle bloggens lesere handler bøker der nå, til seg selv og i gaver. Lørdag er en glimrende anledning. Da kan dere nemlig også lytte til den eiendommelige musikken Andreas Hoem Røysum og Hans P Kjorstad klarer å kryste ut av sine spinkle kropper og instrumenter. Det er ikke lite.

Før vi virkelig snurrer i gang med ukesrevyen, får vi med oss at Kongsberg Jazzfestival har booket bloggens store favoritter, Atomic, i samspill med Trondheim Jazzorkester, til neste års festival. Det røper de i bookingjulekalenderen sin – en fin førjulsaktivitet både Vossajazz og Kongsberg holder seg med. Det er fint å tenke på neste sommer også, i vintermørket (det var kanskje det deLillos også tenkte, forresten, da de på søndag og mandag avsluttet sine flotte unpluggedsett på Chat Noir med den nyskrevne julesangen “Juleøl, nysnø og Jesus” over i “Neste Sommer”?) I TJO denne gangen får vi høre Signe Krunderup Emmeluth, Per Texas Johanson, Hild Sofie Tafjord, Ole Jørgen Melhus, Ola Kvernberg, Lene Grenager og Kyrre Laastad. For et lag! De bør øke beredskapen i Kongsberg og rundt den famøse/hersens våpenfabrikken, denne uka, bandet har jo nok kraft i seg til å sprenge hele Numedalen i fillebiter. Nuvel, den tid, den jazz – vi går videre!

Jul på Grev Wedels plass med Magnolia

Magnolia Jazzband, her med bassist Sebastian Haugen. På konserten søndag er Ellen Brekken med. 

Det er et ikke ubetydelig historisk sus over det som skal skje søndag aften i Gamle Logen, når Magnolia Jazzband spiller sin 32. Julekonsert. Et av Europas lengstlevende jazzband, intet mindre – i et av Oslos flotteste konsertlokaler. Det er jo slettes ikke så ofte man får anledningen til å tusle ned til Gamle Logen – personlig kan vi bare komme på en håndfull ganger. Noen jazzfestivalkonserter, en særdeles minneverdig senhøstlig solokonsert med Nick Lowe og en opptreden av Sølvguttene hvor mangelen på ventilering og det håndholdte stearinlysets berusende kraft gikk opp i en høyere enhet, slik at halve koret gradvis besvimte og måtte bli båret av scenen underveis. Heite og lite HMS-vennlige saker, den konserten der! Men det er lenge siden nå. På søndag blir det garantert helt annerledes – finnes det noe bedre å gjøre på årets tredje søndag i advent enn å tilbringe den sammen med et av byens mest legendariske band? Vi skrudde på juleplata fra 1996-konserten deres i Universitetets Aula og ringte trommeslager Torstein Ellingsen for å prate litt.

Hei, Torstein! Hvordan startet Magnolias julekonserttradisjon?
– Det er før min tid i bandet, den startet allerede for 32 år siden på Munchmuseet og så ble den flytta til Aulaen før den de siste 10-12 årene har vært i Gamle Logen. Så det er virkelig en tradisjonsrik julekonsert, altså, men med et nytt tema hvert år. Bandet øver inn helt nytt materiale og har gjerne en liten overraskelse på lur. Vi kårer også årets lytter, en publikumspris hvor vi gir en vinflaske og et dokument til noen som vi synes fortjener den tittelen. I år er det dessuten verdt å nevne at Ellen Brekken er med, hun spiller ellers bass med Hedvig Mollestad Trio og Caledonia – hun er fantastisk bra, så det blir gøy for meg bak trommesettet.

Årets publikummer virker som en veldig fin tradisjon – vi så trivelige bilder fra fjorårets utdelelse, hvor Anders Isachsen, tradjazzelsker og primus motor bak det glimrende bandet Shoeshine Boys fikk den – hva er tanken bak å gi noen en ekstra takk av den typen?
– Anders gjør jo generelt mye for New orleans workshop, han er infoansvarlig og jobber med alle medlemmene. Han er flink, gjør en innsats og er av den yngre garde. Han er jo også sønn av Tormod Isachsen, som var en veldig kjent og god tradjazz-trompetist. Det er ikke noen penger eller noe sånt i prisen, det er bare en oppmerksomhet til de som har hørt bandet utrolig mye. For oss er det jo veldig ålreit å ha en sånn menighet, og det er faktisk ganske mange også – men det er litt ekstra gøy å ha noen under pensjonsalderen, selv om begge deler er velkomne. De som har fått prisen har forøvrig også mulighet til å nominere nye mottakere. Det er først og fremst bare moro, altså.

Det er en god ting. Men fortell litt mer om hva som venter folk på julekonserten!
– Ja, der er det én sang som går igjen hvert år. Det er “Du Grønne Glitrende Tre”. Ellers er det forskjellige ting hver gang – med litt kåseri og snakk rundt imellom. Repertoaret er hemmelig, men det er alltid noen kjente ting. Det kan være en tribute til en artist eller film-melodier eller hva som helst. Det gir også bandet verdifullt påfyll av nytt repertoar, noen av de beste låtene tar vi med oss videre gjennom det neste året. Det er veldig flott å spille i Gamle Logen – de har blant annet et av Oslos beste flygeler der. En kuriositet er at Louis Armstrong spilte der tilbake på 30-tallet – sjølveste – så det er litt historisk grunn. Vi får håpe at det kommer noen folk!

Det gjør det jo sikkert? Selv om det alltid er mye som skjer rett før jul, virker det som at det liksom er nok publikum til alle.
– Ja, vi har jo kjempekonkurranse, den søndagen alene er det sikkert 10-15 konserter. Men det er forskjellige måter å holde julekonsert på, jeg spiller i Prima Vista Social Club (som har konsert 22. Desember på Herr Nilsen), og der er det tull og tøys, hatter og kostymer og sånn. Det gjør vi ikke i Magnolia – det er en mer stilfull konsert. Men det er det toogtreddevte året vi gjør det på rad – det er imponerende. Og det blir bra, det er fint å spille der. Det er ikke sikkert at vi trekker like mange bare om noen år – selv om det sikkert også kommer nye til!

Ja, hvorfor skulle det ikke det, tenker vi – det låter jo fremdeles så fint av et band som Magnolia, enten det er snakk om 2017-plata Old Fashioned Love eller i årgangstapning fra 1976  – og selv om det ikke er det vi har brukt mest spalteplass på her i Now’s The Time (til nå), bør det kanskje bli en endring på det fremover (tradjazz-året 2019?). For om Magnolia er et av Europas lengstlevende ensembler er tradjazzmiljøet helt åpenbart Oslos lengstlevende – og kanskje viktigste – musikalske undergrunnsmiljø. Now’s The Time kommer tilbake med mer!

Den velkjente lukta av pinnekjøtt

Siril Malmedal Hauge (foto: Malin Longva)

Sangeren Siril Malmedal Hauge er aktiv for tiden, og mer skal det bli. Dette er klart og tydelig i intervjuet som Jazznytts nye reporter Johanna Kleive gjør med Malmedal Hauge i den seneste utgaven av bladet og som er å finne på Narvesen i disse dager. Men Malmedal Hauge er også veldig tidsåndmessig til stede her og nå i førjulen, og påbegynner en lanseringsturné denne helgen for Jul på Sunnmørsk, det smekre bandet hun synger i når sesongen er som den er nå. Platen er forsåvidt allerede ute, på den raffe etiketten Dugnad records.  En meget god grunn til en liten ekstra førjulsprat med den lovende jazzsangeren. Veldig flott stemme!

Jazzband heter mye rart: Take 6, Fire!, Skomsork, Krøyt, og så videre.  Dere har valgt å kalle dere Jul på Sunnmørsk. Hvorfor det?
— Det startet for fem år siden. Alle vi fem i bandet skulle feire jul på Sunnmøre det året, og vi bestemte oss derfor for å lage en liten lokal turné der i førjulstida. Jeg hadde noen idéer til tekster som handla om juletradisjoner vi er vant med fra Vestlandet og Sunnmøre, og andre små finurligheter som hører jula til, og starta å skrive på det. I tillegg til at jeg synger på dialekt og alle musikerne i bandet er derfra. Derfor er navnet er akkurat det det høres ut som; Jul på sunnmørsk.

Hva i alle dager innebærer jul på Sunnmørsk egentlig, sammenliknet med f.eks. jul done Hadeland-style eller med en touch av St.Hanshaugen?
— Det er selvfølgelig kommentering av spennende værvariasjoner på julaften. «Det nærma sej jul med stormskritt.» Også den velkjente lukta av pinnekjøtt og juletre i heimen. Moltekrem og «julemanna» som vi kaller det, (eller «kakemenn»,) det minner meg veldig om juleselskap hos farmor. I arrangementene på plata er det også fletta inn både askepott og englekor. Åsså har vi ulver i fåreklær, som klassikeren «Romjulsdrøm» i Charlie Parker-drakt, og en sunnmørsk utgave av «Karl Bertil Johnsson» som for meg hører jula til via TV i bakgrunnen rundt middagstider. En nydelig låt.

Du har nylig vært på en liten Japan-turné med Jacob Young, hvordan var den opplevelsen? Og da var det på tide å komme tilbake til off-hvit jul?
— Japan er et fantastisk sted. Vi spilte fire konserter i nydelige konserthaller. Folk vil ha fysisk musikk, åsså er det jazz på alle butikkene der! Har blitt kjent med fantastiske mennesker og drukket ganske så mye te. Håper jeg er så heldig å få reise tilbake en gang. Men så er det fint å komme hjem til de man savner når man er på reise. Kjenner at jeg gleder meg til jul, jeg.

Det er et sterkt lag med musikere som er med her. Fortell litt om spillestilen deres og historikken, vi kjenner jo disse fra mange forskjellige, avanserte sammenhenger. Er alle like opptatt av jula som deg?
— I Jul på sunnmørsk er det Sondre Ferstad på munnspill, Kjetil Jerve piano, Martin Morland bass og Henrik Lødøen på trommer. I tillegg var pianist Jan Ivar Ekroll med i startfasen av prosjektet, og har hatt gode idéer til noen av arrangementene. Felles er at alle liker å leke seg med materiale uansett jul eller ei. Det er det vi har gjort i dette prosjektet. Låter som folk kjenner i nye drakter både arrangementsmessig og tekstmessig med mye humor, og julete og jazzete referanser med et lite ekstra blunk til Sunnmøre. Det er stas å få være en del av et slikt kreativt kollektiv.

Har du noen julelåter som gjør deg ekstra mør og god?
— Plata Gull, Røkelse og Myrra av Tore Brunborg og Kjetil Bjerkestrand er en stor favoritt. Og «Stille Natt»-versjonen med den råe sakstonen og fantastisk orgel. Det er så deilig at det fins en så rå versjon av den låta.

Jazz og jul henger jo ofte i hop, det. Hvorfor det, tror du?
— Folk er veldig mottagelige for kultur og konsertopplevelser i juletider. Jeg har ikke fasiten, men kanskje det har noe med at man trenger pause i julestria? Mange av de klassiske julelåtene er jo jazzlåter. Kanskje folk bygger opp en jazzstamina fra november og utover – så blir man skikkelig klar for å gå på julejazzen i romjula. Hehe.

Spiller dere bare på Sunnmøre, eller er det et livemarked for denne musikken også i andre deler av landet?
— Vi har kun hatt konserter på Sunnmøre hittil, men i år skal vi ha slippkonserten på Kulturhuset i Oslo nå på lørdag, den 15. desember. Selv om tekstene inneholder referanser fra vestlandet, er det ikke mynta kun på sunnmørspublikummet. Jeg tror mange kan ha glede av det.

Christmas is a sad season for the poor –  det er en av mine faborittnoveller av John Cheever, og en av mange historier som viser at jula også kan være lei for mange. Er det rom for disse følelsene i musikken deres?
— En viktig tanke i all den blinkende julepynten. Vår versjon av «Walking in a winter wonderland» som heter «Julestemning veks ikkje på tre» er et lite blikk på hvilket fokus man velger å ha i den delen av året. Hva er egentlig julestemning og hva trenger man for å få det? Så har vi valgt å ha med historien om Karl Bertil som ser andre, og tenker på de som ikke har så mye i jula og som også trenger kjærlighet.

Du kommer med stor soloutgivelse på Jazzland i februar, da har vel jula lagt seg. Fortell litt om det prosjektet, davel!
— Jeg har laget en del musikk til et band bestående av Martin Myhre Olsen på sax, Kjetil Mulelid på piano, Torgeir Standal på gitar, Martin Morland på bass og Henrik Lødøen på trommer. Vi har spilt mye sammen i andre sammenhenger alle sammen, så vi kjenner hverandre godt. Dette er altså et prosjekt der vi spiller mine låter og mine tekster. Jeg har også spilt en del mandolin i det siste, og gjør det her og. Plata slippes i februar, med releasekonsert på Victoria den 15. Jeg gleder meg veldig til å spille flere konserter med dette prosjektet fremover!

Det skjønner vi godt, men ikke glem konserten på Kulturhuset i morra, da!

Men husk hvor du leste det først!

NTB har denne uken en feiende flott sak om at Rolling Stone-redaktør David Fricke er storfan av norsk musikk. Og jada, NTB-saken er fin, den altså. Men den ække no NTT-sak om at Rolling Stone-redaktør David Fricke har hatt litt av en konserthelg i Oslo, for å si det sånn!

Siste natt med gjengen: Torg på Blå

Det ser ut til at denne helgen innebærer den siste konserten for i år med en av favorittgjengene våre, og da må vi bare takke for usedvanlig mange vidunderlige opplevelser i alle mulige formater og fasonger. Det nydelige, en anelse mer pop/rock-orienterte Torg, basert rundt Johan Lindvall men med rimelig flat struktur lell, skal spille på BLÅ. Skal vi ramse opp alle som er med i ensemblet? Bortsett fra Lindvall (som forøvrig er booket til bransjefestivalen by:Larm om noen små måneder med pop-prosjektet Delish som han har sammen med den oppfinnsomme vokalkunstneren Natali Garner) består Torg av: Ina Sagstuen på vokal, Christian Skår Winther på gitar, Torstein Lavik Larsen på trompet, Adrian Fiskum Myhr på bass, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og elektronikk, Anja Lauvdal på synth, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og elektronikk og Jan Martin Gismervik på trommer. Også dét et rimelig toppet lag.

Den ene blogghalvdelen så bandet tre ganger i løpet av dette året, og det hjelper om de har god nok tid til å la groovene og de enkle men uimåtståelige temaene utvikle seg på ekstra vidunderlig vis. Vi antar at dette kommer til å inntreffe nedi dumpa på BLÅ i dag, fredag, og koster på oss en reprint av Ellen Lunds plateanmeldelse av Torg fra papirutgaven av Jazznytt (ja, for du er vel abonnent?), tidligere dette året:

Torg
Palms, Beaches, Dreams
Earthly Habit
Det som startet som en eksamensbesvarelse har endt opp i en retro-psykedelisk trope. Palmene, strendene og drømmene er ikke langt unna når den svenske jazzmusikeren Johan Lindvall er tilbake med prosjektet Torg.
Siden debuten i 2015 har han fått med seg flere på laget og beveget seg mot en mer populærmusikalsk retning – mer bort fra knirkepopen og samtidsmusikken, men med den samme utforskende grunnstrukturen. Gruppen har markert seg den siste tiden, blant annet da de som ett av 26 navn kom gjennom nåløyet til juryen til bransjefestivalen by:Larm i år – etter at festivalen hadde mottatt og hørt gjennom over 1400 demoer.
Lindvall har også denne gangen med seg en rekke flinke musikere, som er kjent fra prosjekter som Ich Bin N!ntendo, Broen, Monkey Plot og Oker.
I presseskrivet heter det at Lindvalls låtfragmenter er som ”en utslippsfri ferietur til de vakreste tropiske øyene i hjernehavet”. Musikken omtales videre som ”minimal beach jazz”.
I dette henseende fremstår ”beach jazz” som sommerlig, psykedelisk pop-rock-jazz, mens Torg fremstår som en jazzens Tame Impala.
Men vi har ikke dratt så langt som til Australia. Vi befinner oss i Middelhavet, og det psykedeliske jazz-møter-rock-strandlandskapet er å høre gjennom et retrofarget og varmt filter. Det er ikke vanskelig å se for seg jazzjammer som foregår på 60- og 70-tallet her, men det er også mye utforskende støy- og psychrock i bildet, som på låten ”Pretend You Don’t Care”. Den følges opp, betegnende, av de mer lavmælte og ”jazzete” ”Interlude: Drum Battle 2” og ”She Is Me”, som avslutter reisen.

Ellen Lund

Frida Ånnevik har oversatt en av de fineste sangene noensinne

Frida Ånnevik, nr. tre fra venstre, under Joni-hyllest i Operaen på Oslo Jazzfestival (foto: Egil Austrheim)  

Vi gikk fortsatt rundt i svime og tenkte på de Joni Mitchell-låtene vi hørte sist helg på Kampenjazz, antakelig førjulens vakreste eventyr. For noen vibber det var i det lokalet! Og nettopp Siril Malmedal Hauge klarte heller ikke sitte på fingrene lenger, og la inn en versjon av «River», alene sammen med eks-Rohey-keyboardist og låtskriver Ivan Blomqvist i avslappet positur bak flygelet.  Noen dager senere dumpet det en epost inn til bloggkvarterene, der sto det at den meget velsyngende og sitrende jazz/vise/pop-artisten Frida Ånnevik hadde en ny single som het «Elv». Hmm … kunnne det være?! Ja, det var. Og alle som har hørt Frida Ånnevik synge, vet at dette har alle muligheter til å frembringe cutis anserina.

Frida! I denne bittersøte førjulstid kom du nettopp med din versjon av Joni Mitchells «River», viden kjent som en av de fineste sangene noensinne. Jeg antar du har et langvarig forhold til denne låten. Hvordan du ikke klarte motstå fristelsen av å tolke den?
— Det var en av de første låtene hennes jeg hekta meg på, som jeg forsto, som var så direkte at den var umulig å ta feil av, og dermed forståelig. Den åpna opp hele Blue-plata for meg og egentlig hele Jonis univers.

Hvordan har Joni M påvirket deg som låtskriver og utøver, og hvilke perioder av hennes kunstnerskap gir deg størst glede, egentlig?
— Hm. Hu er vel den jeg kommer tilbake til, jeg oppdager stadig ting, lærer av henne der jeg er i min prosess. Jeg har 60-70-talls platene nærmest. Men Joni-prosjektet har virkelig gitt meg mye fra de nyere platene. Jeg har fått nye favoritter nå, takket være de andre som kommer med sine favoritter.

Og du ikke bare tolker låten, den er også gjendiktet til norsk! Store sko? Føler du at du får låten mer under huden av å gjøre dette?
— Ja… jeg synes jo det. Både at det er store sko og at jeg får låten under huden. I gjendiktninga skriver jeg ut de bildene jeg får av låta. Jeg prøver å ikke tenke så mye på at jeg har covra Joni, for det vet jeg ikke om jeg synes er greit, hehe…

Jeg er spesielt glad i at og hvordan du bruker frasen «hvor jeg kan skyve fra». Hvor går man på skøyter på Hamar?
— Takk, det er fint du liker den, den var en nøtt. Jeg ville ha noe fysisk, noe man kan kjenne i kroppen idet man hører teksten. På Hamar, eller Ridabu der jeg er fra, har vi egen bane hvor det har foregått mange 2. dags hockey-oppgjør, eller så går vi på Greveløkka. Da jeg var yngre og legendariske Hamar stadion fortsatt sto, gikk vi der. Også gikk vi på Mjøsa! I fjor kunne man faktisk skyve fra på Mjøsa igjen, det var fint.

Joni er evig aktuell, men ble feiret med to konserter i Operaen, sammen med mange av de fineste musikerene som finnes i dag. Og du sto for et av de mest ekstreme høydepunktene med «Both Sides Now»-gjendiktingen. Herregud, så vakkert! Hvordan opplevde du de to konsertene? Jeg angrer veldig på at jeg ikke så begge to. Hvordan er det å se utover den venuen der?
— Det var en veldig fin opplevelse. Men også vrient. Jeg har jo jobba med Prøysen før og har vært borti det der å jobbe med et materiale og en kunstner som alle «eier». Sånn føltes det litt med publikum i Operaen også. Men samtidig digga jeg Anja Lauvdals nysgjerrige innfallsvinkel, vi måtte gjøre ting vi brant for og i Jonis navn prøve å ikke kopiere. Heller å la oss inspirere av henne og musikken og meditere/marinere i låtene hennes lenge nok for å se hva som skjer da.

Håper for Guds skyld at det kan bli flere Frida/Joni-konserter med den gjengen der, egentlig. Hvordan var det å spille med Anja, Heida og kompani?
— Den som lever får se! Jeg elsker å spille med Anja, Heida og kompani. Det er noe helt eget. Inspirerende og veldig mjukt og raust   — jeg bruker egentlig aldri det ordet —  insisterende på sin greie. Jeg elsker dem!

Hvordan er forholdet mellom viser og jazz i norsk musikk i dag, synes du?
— Jeg opplever det som veldig nært, men så spiller jeg med Jo og Andreas fra Splashgirl, Haldor som både står i folkemusikken, poppen og jazzen, og Pål fra In the Country og mye annet, så jeg har jo valgt å være tett på. Men det er vel også fordi jeg også er jazzsanger sjøl. Der kom jeg ut av dét skapet. Å tenke/lage lange musikalske og tekstlige tanker står veldig i kontrast til det spotify-formatet musikken vår skal inn i, og da er det hyggeligere å henge sammen på den øde øya som jeg kan føle at anti-streame-musikken er. Sammen er en mindre alene og det blir mætta fin musikk av det og. Jeg har hørt ihjel Masåva i høst og også plata til Ellen Sofie Hovland som Morten Q har produsert. Det er gode eksempler, synes jeg.

 Får vi oppleve deg i andre sammenhenger fremover og ut i 2019?
— Ja! Hehe. «Elv» er først ut. Det kommer mer av det samme. Det er bare å følge med!

Hva har du i plateposen? McCoy Tyner fyller 80

Jo, det kan vi fortelle deg. Atter en gang var det et plateinnkjøp i tilfeldighetens tjeneste, det er nemlig slik at ønsket om mer musikk gjerne kommer før vissheten om noe spesifikt. Derfor gikk føttene ned til en lokal brukthylle i en butikk som selger mest nytt, og bak skillekortet «jazz» var det heldigvis satt ut en liten bunke nyankommet. En artig og rimelig Herb Albert-juleplate ble handlet inn på gunn av et meget nært forestående juleselskap på kontoret, i tillegg til en Art Farmer-plate med pent omslag og lovnad om at det var en hyllest til Duke.

Og, denne ukens utvalgte blir McCoy Tyners Inner Voices, utgitt på Milestone Records i 1977. Ikke ansett for hans beste album eller periode, og med et omslag som av gretne mennesker gjerne blir avfeid. Men McCoy fylte hele 80 år denne uken, og i gratulasjonsrus var innkjøpet en selvfølge. Det er flere av oss som i ungdommen forspiste oss på den klassiske Coltrane-kvartettens innspillinger, og her er Tyner virkelig en sentral ingrediens. Men hans mer søkende (og veldig mange!) plater på Blue Note og nettopp Milestone Records, har en egen transefremkallende groove og overkommelighet som også fascinerer dypt. Musikken blir enklere og mindre kunstferdig, men hans mektige block chords og ikke minst hans alltid imponerende soloer, er det vanskelig å krangle mot.

Flere av platene i 70-tallsperioden er også blueprints for det som senere kunne bli assosiert med spiritual jazz, det er noe gillespetersonsk over noe av sounden, det er veldig dansbart rett og slett. Sekstitallsinnspillingene er mer klassiske, men det glemmes heller aldri første gangen Extensions fra 1970 strømmet ut av anlegget, der det National Geographic-aktige omslaget var med på å skape et helt eget lyttemiljø, og Alice Coltranes harpe i «Message From The Nile», og det elvestrømmende tempoet, virkelig fikk tankene til å flyte avsted.

Også Inner Voices, som havnet i plateposen nå, veldig mange år senere,  har også klare islett av vibbene vi finner på Kamasi Washingtons store album av året, Heaven & Earth, og nå skal vi holde oss for fristelsen med å komme med noe gruff om Washingtons popularitet når det finnes så mye ANNEN bra jazz der ute. Man skal være glad for at jazz er blitt satt på dagsorden igjen andre steder enn der vi vet hvor vi har den. Publikum kommer strømmende til på grunn av ham! Og når de plutselig får oppleve en saksofonist med en mer personlig og gripende TONE, da skal du se at de klarer å komme seg videre inn i løvens hule. Men selve musikken til Washington er jo riktig så fengende, om man ser på det som vibbemusikk, som del av en reorganisert DJ-tankegang, som en kommentar til samtidens åk og med bud om at en annen verden er mulig, og så videre.

Men, altså, Inner Voices er proto-Washington, nettopp fordi Tyner for en sjelden gangs skyld bruker et stort kor, som synger ordløst og medrivende oppå hans lange og energiske låter, der han har selskap av mester Ron Carter på karakteristisk bass, henholdsvsis Jack DeJohnette  og Eric Gravatt på trommer, og Earl Klugh på akustisk gitar. Et ganske merkelig bandoppsett, men det funker. Blåserne kommer i tillegg, og gir et storband-preg til låtene, og uten altfor ekspressive soloer. Ba la la, synger koret, og mange ville nok helst sett at det ble klippet vekk fra opptaket, men for denne lytter gir det et ekstra hippie-element til musikken som faktisk gjør en ganske oppstemt. Albumet er innspilt i Electric Lady i New York med Orrin Keepnews som produsent. Med tre ganske lange komposisjoner på side A og to veldig lange på side B rekker man å havne inn i den lette sonen, det er jo tross alt McCoy, Ron og Jack, og «Inner Voices» er absolutt verd den skarve femtilappen blogghalvdelen ga for den.

Vi minnes Nancy Wilson

I hver utgave av Jazznytt, og Now’s The Time, forsøker vi å intervjue nye, unge tilskudd til den norske musikkscenen. Det er en hovedtråd i det vi driver med – slekt skal liksom følge slekters gang. Den helt naturlige andre konsekvensen av det er det vemodige faktum at det knapt går et nummer uten at vi også sier adjø til musikere og andre personer som har betydd noe helt spesielt for denne musikken. I utgaven som er ute nå minnes vi for eksempel den norske forfatteren, oversetteren og jazzelskeren Olav Angell – og vi har det siste intervjuet med den polske trompetisten Tomasz Stańko.

I bloggen har døden blitt holdt på armlengdes avstand, inntil nå. Under innspurten av ukas nummer, tikket meldingen om at sangeren Nancy Wilson er død – hun sovnet inn, 81 år gammel, etter et lengre sykeleie.

Vi skal ikke begi oss ut på en lengre karriereoppsummering her – utover å konstatere at det åpenbart er et stort univers her, som det går an å dykke ned i. Nei – la oss simpelthen høre på henne i stedet. I en karriere med mange formtopper, velger vi oss ut albumet Nancy Wilson / Cannonball Adderley, fra 1961 og låta “The Masquerade is over”, hvor vi riktignok ikke får høre sistnevnte, men hvor førstnevnte virkelig lar seg høre, over kompet til Joe Sawinul, Sam Jones og Louis Hayes.

Lyder Øverås Røed minnes Roy Hargrove

Hvis vi strekker oss en måned tilbake kom det en nyhet som på mange måter var langt mer ubetimelig. Roy Hargrove, den store amerikanske trompetisten, døde av nyresvikt, kun 49 år gammel. Dette er en musiker som har hatt en helt spesiell innflytelse og som hadde en karriere hvor én fot var trygt plantet i stilren, tradisjonsbevisst vanligjazz og en annen i moderne soul og tilgrensende sjangere. Alt dette kunne vi sagt mye om, men hvorfor ikke høre fra en musiker som virkelig har latt seg inspirere i stedet? Hvorfor ikke snakke om de som har gått ut av tiden med noen som kommer til å være med på å forme den fremover? Trompetist Lyder Øverås Røed har i år platedebutert med bandet Slow is the new fast. Han har også vært å se på utallige festivalscener med det fantastiske bandet Fieh (NTT har tidligere intervjuet trommeslager Ola Øverby) som i løpet av året har signert en verdensomspennende albumavtale med det sagnomsuste selskapet Decca. Særlig gjennom spillingen sin i Fieh er det ingen overdrivelse å si at Lyder er Norges hørbart mest Roy Hargrove-inspirerte musiker. Og det stikker dypt for ham. Vi møttes en sen høstdag på kjøkkenet til Studio Paradiso, der Fieh har spilt inn debutalbumet sitt, til en samtale om hva Hargrove har betydd.

– Han var et av mine tidlige, store trompetforbilder, og han er det fremdeles. Han har liksom vært der hele tiden. Jeg begynte å høre på ham ganske aktivt på videregående, tror jeg. Jeg hadde en tjommi som også spilte trompet, og vi bondet veldig over vårt forhold til Roy Hargrove.

Er det på samme tid som du begynte å interessere deg for jazz, og det å spille jazz selv?
– Det var nok i oppblomstringen av det. Vi spilte sammen i storband, det gjorde vi også før jeg begynte på videregående, og det var min vei inn i jazzen, selv om jeg hadde blitt foret med en del hjemmefra også –  det sto jo i hyllene, liksom. Men det var via storbandet jeg fant jazzen ordentlig. Og jeg husker veldig godt da jeg fant RH Factor, som var viktig for meg, og den Earfood-plata som kom ut rundt da. På den tiden var han også og spilte på Nattjazz med kvintetten sin.

Hvordan var det?
– Helt fantastisk.

Var det en av de store, viktige konsertene?
– Kanskje ikke i hans liv, men i mitt liv! Jeg husker jeg syntes det var rart… han har en litt spesiell måte å være på scenen, han løp inn og spilte solo og da han var ferdig, løp han ut, også sto han liksom bare bak kompet og røyket sigar. Hvis du ser på andre opptak også, så gjorde han det. Han ville vel ikke ta vekk noe av fokuset når han ikke spilte.

Har du tenkt noe på hva det var som gjorde ham magnetisk for deg?
– Han har en utrolig bred sjangerforståelse. Han virker veldig vár på effekten av det han gjør i musikken, hvilken rolle han tar. For meg er Roy Hargrove en person som har funnet en del forskjellige sjangere og typer musikk han liker, og virkelig perfeksjonert hva han skal gjøre i ulike roller. Han har noen kjempefete latin-plater, den som heter Habana fikk han vel Grammy for. Også har du D’Angelo, Common-plata Like Water for Chocolate, han spilte med Erykah Badu på noen låter… hvor han tar en helt annen rolle. Og så har du jazzverdenen. Han er veldig lyrisk også – han kom fra Texas og vokste opp i gospel-landskapet. Jeg tror det var viktig for ham. Men alt i alt tror jeg det er den tilstedeværelsen, at han er utrolig flink til å vite hvilken effekt det han gjør har for kompet og musikken, som gjør ham spesiell.

Hvordan tar du med deg det inn i det å spille med Fieh? Det virker som at det er en helt tydelig referanse. Hvordan jobber du med det? Hører du på ham underveis når du jobber, for eksempel, eller bare ligger det der?
– Han er vel kanskje min eneste inspirasjon for det jeg gjør i Fieh blåsermessig. Jeg syns han er den eneste trompeteren som har klart å være trompet i hip hop og den typen sjangere. Alle som er kommet siden gjør nesten det samme som Roy, bare at de ikke får det helt til.

Hvor er det det svikter for andre, tror du?
– Det er det der… han er en estetiker, han har sagt det selv, når han gjør D’Angelo-beat-tingene tar han en annen rolle, trompeten er i kompet. Jeg er ikke så fan av blåserrekke-stemningen, og det er litt uutforsket område å ha et band med én blåser – selv om det er flere som gjør det. Men da har hornet en litt annen rolle enn i rekken, og han er det største eksemplet på det. Da jeg begynte å spille i Fieh hørte jeg ekstremt mye på Voodoo, og det han gjør der er standarden. Han er utrolig minimalistisk noen steder og hjelper å pushe kompet snarere enn å være i front. Han er et perkusivt element. Også bruker han ofte flere stemmer på trompeten, det ligger ofte for eksempel trestemt. Jeg er litt usikker på hvordan han jobbet, det hadde vært kult å vite. Om det var litt tilfeldig, at han bare la en masse som ble brukt, eller om noen har foreslått noe konkret eller om han hadde helt klare tanker selv.

Hvordan har det vært for din del å lete seg frem til det samme uttrykket?
– Det var én stor aha-opplevelse da vi spilte inn “Glu”, hvor jeg har de blåserstøtene i starten. Vi prøvde å spille det inn, og la det først i en lys oktav, men det funket ikke. Det ble bare surt. Så prøvde vi å spille det inn nede, og så dubbet vi det mange ganger, fire eller seks. Og da låt det fett, som Hargrove. Det var en opplevelse å høre hva som skjedde da, om man pannet de sporene ut. Sounden var der. Etter det har jeg forsket en del på det – hvor mye kan man dubbe, hvor mange stemmer man kan ha. Og jeg har skjønt mer av forskjellen på flygelhorn og trompet i den musikken.

Hva tenker du om forskjellen?
– I Fieh spiller jeg mest flygelhorn fordi det blender bra, det har en mykere tone som ikke stikker seg så ut som trompeten gjør.

Hva er årsaken til at trompeten blir mest brukt innen jazz av de instrumentene? Kunne det like gjerne vært omvendt, eller hipp som happ? Er det forskjeller i vanskelighetsgrad for eksempel?
– Jeg tror i hvert fall ikke egentlig det er på grunn av Hargrove at jeg gjør det, men han vekslet jo 50/50. Jeg tror bare det er en usagt ting i trompetverdenen, at flygelhornet er, hva skal man si, et pusling-instrument – du er ikke the real deal med mindre du spiller trompet.

Trompeten er jo et jazzsymbol.
– Ja, og trompetpolitiet, liksom

Herregud, finnes de også?
– Jaja, blåsere er…en verden for seg selv.

Hvordan er det biografisk og sånn, ble du opptatt av Hargroves liv?
– Først og fremst har det vært musikken. Men jeg har sett det meste av intervjuer på youtube.

Er det noe bra der, noe som stikker seg fram?
– Det er ikke så mye bra, egentlig. Men det er en dokumentar Marcus Miller har laget som ligger ute hvor Roy Hargrove er en del med. og som er litt gøy å se, for det er tidlig i livet og han snakker om RH factor.

– I alle intervjuene snakker han om det samme; om tradisjonen, all these young cats og sånn. I starten av livet snakket han om at alle de unge spilte tradisjonen og at det var fett og bra, en motvekt til popverdenen og alt som var kommersielt. Når han er eldre snakker han om alle de unge som vil være eksperimentelle uten å ha gått tilbake i fortiden. Tradisjonen er det viktigste, og i masse intervjuer snakker han også om at han er just a vessel, at Gud spiller igjennom ham, og at han er et verktøy.

Hvordan oppleves den brytningen mellom tradisjon og modernisme som en norsk, ung musiker? Når jeg leser eller hører intervjuer med amerikanske musikere får jeg jo inntrykk av at det er en kontekst det ikke er helt lett å oversette – i og med at de er vokst opp i stedet der denne musikken ble skapt. Føler du at de tingene de sier resonnerer med det du har opplevd?
– Det blir noe helt annet. Men man har hørt det så mange ganger, og jeg var ganske opptatt av det før, plukket mye, fant ut hva Freddie Hubbard, Charlie Parker og Clifford Brown gjorde. Men.. det er ikke så viktig for meg nå, jeg må liksom ikke sitte og plukke ting fra Bud Powell-plater. Det viktigste er jo å ha en viss oversikt, det er nyttig.

Jeg husker at Hans Hulbækmo sa i et intervju med Jazznytt at det i grunnen kan være helt greit å ha noen hull også – at det ikke er viktig å ha rukket over hele den musikkhistorien. Kanskje det er greit å ha noen ting til gode?
– Ja, virkelig. Det er ikke noe gøy om tradisjonen blir en kald hånd på skulderen, at man må kunne alt, hvis ikke kan man ingenting. Men i USA er det noen ting som går igjen, alle de store sier jo det der hele tiden, det kan jo hende at for noen av dem er det bare noe de sier. Men jeg tror Hargrove var nokså 100% på den greia der.

Har det å finne seg til rette, som du sa, i så stor grad i ulike settinger, noe med å komme fra det stedet?
– Jeg tror nok det har med menneskene han møtte også. Han gikk på en musikk-videregående hvor han hadde jazztimer, hvor det var storband og jazz-komboundervisning, og da var Wynton Marsalis innom. På det tidspunktet spilte Hargrove ganske bra allerede, han gjorde en plate på Blue Note da han gikk i tredje klasse på videregående. Er det noen som er opptatt av tradisjonen, er det Marsalis, og jeg tror han gjorde inntrykk. Om ideene ikke startet før, startet de i hvert fall da.

Marsalis er blitt en slags hoggestabb også, det fremste symbolet på alt som er feil med måten tradisjonen holdes i hevd også. Men det er nyttig å sjekke ut det som er bra med ham også, både i vesenet hans og spillet hans.
– Ja, virkelig, museumsjazzens fremste personlighet, men også uten tvil en av de beste trompeterne i verden, man kan på en måte ikke si noe annet. Intens type, tror jeg.

Ja. Men, ok, om det går an å plukke ut noen låter med Hargrove, eller plater.
– Jeg har plukket ut fire låter. Jeg kan godt snakke om plater også.

Det er helt flott med låter.

1. Storband-Hargrove

– Jeg tror jeg starter med en låt fra storbandplata som heter Emergence. Jeg tror det var en av de siste platene han ga ut før han sluttet med å spille inn plater. Han syntes ikke det var helt riktig å spille inn plater, det skulle være live, det var der han var best. Det var liksom jazzens rette ånd.

Strengt, men… kanskje rettferdig?
– Han var jo jævlig bra live, da. Men for meg var det bare trist, for jeg satt i Norge og fikk ikke hørt ham.

Hva heter låta?
– “Ms. Garvey, Ms. Garvey”

– Det var meg og han kompisens største kick, denne låta her. Vi hørte på den på hver eneste fest.

 Full kapring av stereoanlegget?
– Ja, vi sang alle soloene og melodiene, var med og dirigerte litt og..

Begynte du å drømme om å bli storbandleder også?
– Om jeg kunne skrive sånne arr. Den platen her viser hvor bra han rett og slett er på musikk.

Hvem er det som spiller her?
– Det som er viktig, er at det er en ung Ambrose Akinmusire som spiller tredjetrompet. Han spiller én solo på albumet og da hører du at det er ham. Det swinger helt sinnssykt hardt og er jævlig fete arr, fantastiske soloer. Det er en trombonesolo uti her som er helt vill. (Trompetsoloen starter) Her, ja. Det som også er med Roy Hargrove, er at han har en helt sinnssykt fet tone i det lyse registeret, en sånn knekk i tonen som er unik og som han bruker veldig effektfullt. Det er veldig mye blues i spillet. Det jeg kanskje synes er fetest, er timen, han har en fantastisk evne til å locke inn med kompet som jeg er veldig inspirert av, i hvert fall.

Dette er sånn du kan ut og inn?
– Alle soloene. Jeg bodde et halvt år i USA og gikk på Berklee. Der var det sånn som da Hargrove gikk på videregående, vi hadde storband og da spilte vi den låta her på en jazzfestival. Jeg har fått spilt den – da var han tjommien misunnelig. (Låta slutter). Jeg hørte mye på Roy Hargrove før, og når man begynner på Musikkhøgskolen skal man drive med kunst, og da eksperimenterte jeg veldig mye. Jeg tenkte at jeg måtte høre på hippe ting, spille hipt. Hargrove er litt sånn at det var viktig for ham å ikke fremmedliggjøre jazzen. Så da jeg begynte på NMH hørte jeg på andre og tenkte at han kanskje var litt vel kommersiell, på en måte. Men jeg kom tilbake til ham. Jeg la det fra meg, det viktigste er å være tro mot det jeg liker.

Det virker jo som at det er noe hele Fieh-gjengen har hatt til felles, også i møte med NMH – selvsagt har man spilt alt mulig og deltatt i masse forskjellig, men at det raskt har endt opp med å bli en bevissthet rundt hva man synes er aller fetest å faktisk spille.
– Ja, virkelig, det er så viktig. Men i den NMH-konteksten er det også viktig å være helt åpen, man kan ikke vite om man gjør det man vil om man ikke tør å gjøre alt mulig annet.

Men hvordan er det å like de største amerikanske jazzartistene? Man kan få et inntrykk av at mange av de som spiller nå, og som man ser på coveret av Down Beat og den typen ting og er gigantiske navn på jazzfestivaler både i USA og Europa og så videre, ikke nødvendigvis er de som opptar den største delen av samtalen på den hjemlige jazzscenen. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det?
– Jeg føler det stemmer veldig i Norge, det virker som at det skal litt til å komme inn i varmen, også blant lytterne. Joshua Redman er en kis som kanskje har klart det. Men det er ikke så mange på konsertene med Ambrose eller med andre sånne New York-folk.

Ja, og man kan nesten få følelsen av at det er et annet publikum enn på de mest aktuelle norske tingene – jeg er selv skyldig i å prioritere det hjemlige.
– Jeg tror det er naturlig og – det er liksom to helt forskjellige verdener, det skjer på to forskjellige steder. Det er lett å sette det i en slags bås, at det kommer der borte fra. Det er vanskelig å bli så god at man kommer hit og får det til å fremstå som nært. Og man holder om sine egne, det er naturlig.

2. Ballade-Hargrove

– Den neste er “Joy is sorrow unmasked”, fra Earfood. Jeg fant en ballade.

– En av favorittingene mine er måten han spiller ballader på. En sinnssykt soft og fin tone, og et flytende språk. Det er alltid mye følelser, det blir alltid digg. Jeg har lest intervjuer med trompetere som har hatt Hargrove som et av sine store forbilder, Ambrose og Theo Croker og noen andre. Alle de har liksom spurt ham, første gang de møtte ham, hvorfor balladene låter sånn. Tror ikke han hadde noen gode svar. Det var sikkert bare tradition og I’m just a vessel.

Det er så himmelhøy forskjell mellom det som treffer og det som bommer i sakte og vakker musikk.
– Ja, det er ganske imponerende, det finnes utrolig mange opptak av ham når han spiller ballader også, og det er liksom alltid fint. Man kan ikke tulle, liksom, man kan ikke spille licks, man må fortelle en historie. Han spiller litt surt noen ganger, da. Det finnes videoopptak der han spiller dritfint, men surt. Kanskje det var rusen som spilte inn.

Hvor mye livsstil er det snakk om i hans tilfelle?
– Jeg tror det var beinhardt. Jeg hørte en del historier også da jeg var i USA, folk som hadde lyst til å møte ham etter konserter og som rygget ut av backstagen da de så åssen det var der. Han reiste helt sykt mye og spilte konserter hele tiden, med alkohol og dop. Det forårsaket nyresvikten, og de siste ti-fem årene var han veldig sliten. Han klarte knapt å stå oppreist, men han spilte fremdeles. Det kostet ham nok enormt.

Instrumenter er jo krevende på forskjellige måter, og trompet kan umulig ha vært enkelt.
– Trompet er veldig krevende. Så da han ble svakere, forsvant nok litt av magien. Han hadde en utrolig kraft i utgangspunktet, og etter hvert måtte han spille annerledes. Da ble det litt mer vanlig.

3. D’Angelo-Hargrove

– Enten “Spanish Joint” eller “Playa Playa” fra Voodoo–platen. Tar du “Spanish Joint”?

– Det er veldig fett blåserarrangement. Man tenker ikke så mye over det, at han på en måte er en rekke i seg selv, som bare ligger der. Det man vanligvis gjør om man spiller trompet med et band, er å spille lyst og sterkt og blueslicks. Men her spiller han i lavt register, veldig snertent, korte toner, som en rytmegitarist ville gjort. Jeg har bare hørt ham gjøre det der. Så kommer de støtene, to- eller trestemt, i dypt register. Veldig chill.

Det er en helt annen vibb enn det framfusne man assosierer med trompet i sånn musikk.
– Ja, det er deilig at det ikke er en sax og en trombone der – det blir nesten som en synthpad. Det ligger trompet på hele låten også. Jeg pleier å sette på dette her når jeg blir usikker på rollen min i det jeg gjør.

Hører du noen veier videre fra dette også, hvordan du kan ta dette inn i noe nytt for din del?
– I aller høyeste grad, jeg er blitt veldig glad i å eksperimentere med det, legge flere lag og finne andre roller i en sånn studiosetting. Det er en sykt fin lyd å leke med, flere flygelhorn oppå hverandre. Og det finnes ikke i så mye musikk. Det å leke med voicinger, med rytmiske ting og forsøke å fange essensen i det. Jeg føler meg veldig privilegert når jeg får sånne muligheter, for det tar litt tid, man må legge det lag på lag og så videre. Men det er veldig gøy å forske på.

Hvordan har det å oversette det til en livesetting igjen utviklet seg, bruker du for eksempel effekter for å oversette det?
– Jeg prøver å finne måter å gjøre det på uten å spille flerstemt stort sett. På platen har jeg spilt noen flerstemte ting hvor det hender at Solveig og Sofie er med i blåserrekka på klarinett og fløyte når vi spiller live.
– Det blir nesten en sånn Gil Evans-aktig blåserrekke.
– Ja, det mangler bare et horn!

4. Fusionisten Roy Hargrove

– Vi kan ta “Crazy Race” fra RH Factor-skiva Distractions.

– Dette er en sånn videregående-jam… men jeg føler den viser en popside av ham.

Videregående-jam, hva tenker du på da?
– At jeg hørte sykt mye på det på den tiden. Det er veldig lett å like, sånn poppa jazz.

Det kunne vært gøy å skrive en sak om hva som er de virkelig store hitsa for folk som går på musikklinja på videregående.
– Ja, det er jo masse band som passer inn der… Mezzoforte, Snarky Puppy, RH Factor…

Det går sikkert an å skrive en hel sosiologi-semesteroppgave om “Spain” alene.
– Ja, virkelig. Den dukker jo alltid opp på prøvespill.

Hva er det som gjør at unge, instrumentivrige folk tiltrekkes av sånn som dette her?
– Man hører jo elementer av ting man hører på radioen, men så er det friskt fordi det er en jazzvibb, det improviseres og det er lekent. Det man hører på radioen er jo ikke nødvendigvis lekent og enkelt å plukke fra hverandre.

Det blir kanskje enklere å høre seg selv inn i det?
– Ja, det blir ikke så distansert. Man tenker kanskje at, dette her går det an å gjøre. Dette er Roy Hargrove på tilbudssiden, altså.

Men det er jo jævlig fett da, jeg får lyst til å ta helg.
– Ja, det er veldig god stemning.

Her føles det som at det er blitt brukt litt penger også, både i formgivning og sound fra Verves side – det føles ikke som hvilken som helst skive.
– Nei. Jeg vet litt om denne historien, han skrev alle låtene først, også møtte han den ene keyboardisten på denne plata. De spilte låtene sammen, spilte dem inn i hjemmestudioet til keyboardisten og sendte det til Verve. Så fikk de megaplatekontrakt og gjorde det skikkelig. Roy Hargroves intensjon her var å fjerne grensene mellom andre musikere og jazzmusikere. Det er en hippie-filosofi som ligger under det, om at alle skulle kunne spille sammen. Han ville blande alle.

Akkurat for øyeblikket virker det jo som at det er en slags optimisme rundt..
– …fusjon?

Ja.
– De fleste som studerer rytmisk musikk nå gjør jo mye forskjellig i hvert fall. Alle har i hvert fall ett popprosjekt. Jeg tror på det, jeg. Har man sterk nok integritet og et godt eget uttrykk bør det skinne igjennom og man bør kunne bruke det flere steder. Vi lever i et eklektisk mediebilde, og man blir påvirket av det – det blir musikken også. Uansett hva man skriver er det vanskelig å gjøre det uten å ha vært påvirket av utrolig mye forskjellig.

Det kan vel kanskje hende at innpakningen av den typen fusjon har vært pakket inn litt vel overbegeistret over blandingen i seg selv, at det er den som har nyhetens interesse.
– Ja, og det er ikke så kult. Da handler det ikke om musikken.

Om vi plukker en skive av Roy Hargrove også – hvilken plateopplevelse tenker du er viktig, og som har betydd mye for deg?
– Det blir vanskelig.. Men Earfood er kanskje den platen jeg har hørt mest på. Den og storbandplaten, Emergence. Earfood er en veldig god plate. Han var veldig bra live også, og det finnes mye bra videogreier, altså. Det er en fin youtubeverden.

Har du noen favoritter vi kan slenge med der?
– Ja… det finnes en fin versjon av “I remember Clifford”, og det er fint. En emosjonell låt, og han har plukket en del Clifford, tror jeg.

Classic jazzfestivalopptak dette.
– Jeg husker meg og han tjommien var sånn… “shit ass, han føler det så jævlig… det ser ut som at han griner mens han spiller.” (…) Fin låt, ass.

Mmmmhm. Fin trompetist også, Clifford Brown.
– Ja, det er så jævlig bra.

Også et stort “hva om”, den karrieren der.
– Ja, fy søren, hvis han ikke hadde dødd i den bilulykken. Han var jo verdens streiteste kis også, så han hadde levd lenge. (hører på opptaket) Deilig tone. Det finnes også en video med “Close Your Eyes” fra kvintetten hans, fra Earfood-tiden.

– Han ligger så jævlig på tuppa, han bassisten. Jeg har to ganske forskjellige opplevelser av det opptaket her. Jeg tenkte ikke i det hele tatt på det da jeg hørte på det på videregående, men i det siste… shit ass.

Kommer det litt etter hvert? Det er kanskje mye annet å høre på når man er yngre.
– Ja, jeg tenkte ikke på sånne ting. Men dette er et veldig typisk Hargrove-arr, med den grooven her under.

Der går han bak scenen, ja.
– Ja, han forsvinner. Jeg tror hele den konserten her ligger ute. Den starter med at han står bak, det er litt som Earfood-coveret. Så går han rett inn på scenen, ganske fort, og begynner.

Hvor mange ganger fikk du sett ham?
– Bare den ene gangen. Han var ikke så ofte i Norge, hang mest på Smalls og sånn. New York, og store festivaler her og der.
(bassisten setter ordentlig i gang)

Her, ja!
– Det er ganske langt frampå, ja. Nesten plagsomt å høre på. Det bare fortsetter også. Han er på tuppa hele veien.

 

*

Sånn er det en gang i blant – vi henger oss ikke noe videre opp i det, men sender i stedet varme tanker til Roy, Nancy og alle de andre som har kommet og gått i løpet av året. Now’s The Time er tilbake 21. Desember, vintersolverv. Da snur sola, og vi går igjen mot lysere tider. God helg!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger