Rune runder 20 år med konserter, bok og mer musikk

Med to dobbeltkonserter, bokutgivelse og plateslipp viser Rune Grammofon muskler i kjent stil disse to kveldene. Fire sentrale artister fra selskapets katalog skal i aksjon, og publikum har allerede respondert.
– Fredagen, der Motorpsycho og Maja S.K. Ratkje skal spille hvert sitt lange sett, ble fort utsolgt, og det blir nok fullt hus for Hedvig Mollestad Trio og Fire! på lørdag også, sier Rune-gründer Rune Kristoffersen (61) optimistisk.
– Er det de fire favorittartistene dine som får æren av å representere Rune Grammofon disse to kveldene?
– Ha, du får aldri ut av meg hvem som er mine personlige favoritter! Men valget av disse fire speiler selvsagt noen kriterier. Både Motorpsycho, Maja, Hedvig og Fire! er folk jeg har samarbeidet med lenge og har stor sans for, og ikke minst er alle sammen fremdeles veldig aktive. Saken fortsetter under bildet.

Maja S.K. Ratkje spiller dobbelkonsert med Motorpsycho på Rune Grammofon-jubileet fredag 30. november. Foto: Ellen Lande Gossner

– Jubileet markeres med nye bok- og albumutgivelser også?
– Ja, vi slipper Hedvig Mollestad Trios «Smells Funny», og kommer med jubileumsboka «Let’s Put It To Music. 20 Years of Rune Grammofon». 224 sider, med mye om Kim Hiorthøys Rune Grammofon-covere og måten Kim arbeider med selskapets grafiske uttrykk på. Boka er egentlig mer av en kunstbok enn en cover-katalog, og den gir et godt innblikk i hva som skjer bak kulissene når Kim jobber med albumutgivelsene. I tillegg til enkelte omslag har vi tatt med utkast som av forskjellige grunner ble forkastet, for eksempel fordi artistene ikke kunne leve med dem, og boka viser et bredt utvalg av stiler. Så er det noen ganske eklektiske favorittlister fra endel Rune Grammofon-artister, to forord av henholdsvis David Fricke og Adrian Shaughnessy, og ikke minst en 7-tommers vinyl med tre eksklusive spor fra henholdsvis Maja, Fire! Orchestra og The Last Hurrah!!.
– Da du startet Rune Grammofon med «Supersilent 1-3» og Arne Nordheims elektroniske musikk på albumet «Electric» i 1998, sa du at ideen bak selskapet var å utgi musikk du likte selv og «smal» norsk musikk. Gjelder den ideen fortsatt?
– Ja. Horisonten den gang var fem, kanskje ti album. I dag, 20 år seinere, er det blitt over 200 utgivelser med over 50 artister, pluss et tjuetalls på underlabelen Rune Arkiv. Platebransjen har forandret seg mye i disse årene, og jeg vet fortsatt like lite om framtida for selskapet som da jeg startet, men jeg kan iallfall si at magefølelsen sånn sett har tjent meg godt. For jeg har drevet selskapet mer på magefølelse og entusiasme enn på kalkyler, budsjetter og BI-tenking.

«Jeg var i kontakt med Rune før han ga ut noe som helst, han oppsøkte meg og ville høre, og jeg spilte ham filer fra det som skulle bli den første SPUNK-plata. Etter det har vi gitt ut ni plater med SPUNK og tre i mitt eget navn. Rune Grammofon er det absolutt viktigste labelet for meg gjennom de siste 18 årene, det er ekstremt viktig å vite at jeg får presentert musikken med full kunstnerisk tyngde, og det føler jeg at Rune tar ytterst seriøst, i alt fra innpakning til selskapet av andre artister.»– Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

– Du sa også at du betraktet Rune Grammofon mer som et galleri enn som et plateselskap?
– Jeg gjorde det, og det gjør jeg nesten i enda større grad i dag, i den forstand at jeg oftere føler at en utgivelse er en ren presentasjon. Mest fordi det kommersielle aspektet ved det hele er så vagt, jeg vet nesten ikke hva jeg driver med om dagen! Det selges jo ikke mye plater lenger, men i og med at Rune Grammofon har en såpass stor katalog, veier det digitale salget – strømming og nedlasting –  til en viss grad opp. Og i enkelte territorier, for eksempel USA og Tyskland, er det fortsatt noe cd-salg. Og så har jo vinylen fått en oppsving.
– Rune Grammofon har alltid solgt mer i utlandet enn i Norge. Gjelder det fortsatt?
– Ja. Om det er 70 – 30 eller 80 – 20 har jeg ikke regnet på, men det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke hadde fått det til å gå rundt ved bare å selge i Norge. Selskapet klarer seg fordi det har en katalog, de som virkelig sliter, er artistene. For dem er forretningsmodellen for strømming like dårlig som den alltid har vært, og artister kan stort sett ikke regne med at inntekter fra strømming kan oppveie det de taper på grunn av sviktende cd-salg. Først og fremst er det de «mellomsmaleste» som merker det, de aller smaleste har aldri tjent penger på cd-salg uansett.
–  Hvordan forholder du deg til artistene med hensyn til inntekt av platesalg?
– Jeg prøver å fortelle «mine» artister at når vi avtaler å gå inn i en plateproduksjon, kan de ikke regne med å tjene penger. I avtalen er jeg nødt til å ta høyde for at platesalget skal gi en viss inntekt for selskapet, for uten iallfall noe salgsinntekt kan jeg jo ikke drive på.
– Mens artistene?
– De har tross alt andre potensielle inntektskilder, som spillejobber og opphavsrett på eget materiale. Dette kunne ha vært en inntektskilde for Rune Grammofon også, jeg kunne ha krevd forlagsrettigheter og rettigheter fra artistenes livespillinger, såkalte 360-graders avtaler.
– Hvordan kunne du ha forsvart et sånt krav?
– Ved å si: «Dere hadde jo ikke fått disse spillejobbene hvis ikke jeg hadde gitt ut platene.» Det ville ikke ha vært tull heller, jeg har sett så mange ganger at Rune Grammofon-artister får flere og bedre betalte jobber når de får gode plateanmeldelser i inn- og utland. Men jeg føler at jeg for skams skyld ikke kan gjøre de tingene der.
– Det har med anstendighet å gjøre?
– Ja. Men når det er sagt, så er det nok av aktører i bransjen som jobber på den måten. I utlandet er det ikke uvanlig at artister må betale innspilling og pressing av plater selv, mens plateselskapet sitter igjen med alle rettigheter. Da må det også legges til at Norge trolig er best i klassen når det gjelder støtteordninger.

«Rune er en idealistisk realist, nådeløs ærlig i sine tilbakemeldinger, ikke den som strør om seg med store ord, men som du vet virkelig mener det han sier. Å ha en slik person på vår side – alltid tilgjengelig for en kjapp sms eller en hyggelig prat – er et stort privilegium som har gitt meg trygghet og en følelse av tilhørighet til Rune Grammofon.»– Espen Eriksen

– Støtteordninger eller ei, så gjelder økonomiske tyngdelover for Rune Grammofon også: «Tjen penger og betal regningene, eller forsvinn.» Hvordan skal du balansere din egen magefølelse og entusiasme for «det smale» med krav til sunn selskapsøkonomi i de videre utgivelsene dine?
–  De første 10 årene kunne jeg gå blindt inn i prosjekter som jeg visste at jeg kom til å tape penger på, men som jeg likevel bare ville og måtte utgi. Enten fordi jeg syntes musikken var så bra, eller fordi jeg anså utgivelsene som så viktige at de burde utgis. Det handlet rett og slett om en kulturell investering i selskapet.
– Mens i dag…
– …ville jeg nok tenke meg om to ganger før jeg eventuelt gjorde noe sånt. Jeg skal ikke si at jeg aldri vil kunne gå inn i sånne prosjekter igjen, jeg har faktisk gjort det helt fram til nå, men det kan ikke bli for mange av dem. Da velter det. Samtidig tror jeg fremdeles at det er sunt å gjøre sånne ting gang i blant, også for min egen del.
– Selv om det kan komme til å koste deg dyrt?
– Ja. Å unnlate å gjøre det, vil være stikk i strid med alt jeg ønsker med selskapet, har ønsket hele tiden: At jeg ikke kan si nei til en viktig eller supergod plate av utelukkende økonomiske hensyn. Hvis jeg skulle kommer dithen at jeg ble nødt til å vurdere prosjekter ut fra hva jeg trodde de kunne oppnå av offentlig støtte i etterkant, vil det være ikke bare en vond følelse, men et tegn på at jeg tenkte feil og egentlig var ferdig.
– Blir det vanskeligere og vanskeligere å ikke tenke økonomi først og musikk deretter?
– Det er iallfall til tider fryktelig frustrerende og slitsomt å føle at man må forholde seg til den mest kommersielle tenkingen i bransjen, og vite at enten man vil eller ikke, så er man en del av det. Det er da jeg spør meg selv: «Hvorfor gidder jeg dette her?»
Men så dukker det opp en artist og leverer en fenomenal plate, og så er jeg helt der oppe igjen, ikke sant? Det er en berg-og-dalbane-tilværelse, det finnes dager der jeg har lyst til å slutte i morgen, og dager der jeg bare vil holde på til jeg blir båret ut.
– Du er 61, pensjonsalder i Norge er 67?
– Det er faktisk et mål å holde på iallfall fram dit. De siste par-tre årene har jeg forsøkt å trappe litt ned, jeg driver jo alene og 14 – 15 utgivelser pr. år ble for mye. Nå sier jeg tvert nei til utenlandske artister som gjerne vil utgi plater på Rune Grammofon, og har innført midlertidig inntaksstopp for nye norske også. Det var helt nødvendig for å kunne opprettholde lojaliteten overfor iallfall en del av de over 50 artistene som Rune Grammofon har samarbeidet med gjennom årene. 8 – 10 album pr. år er målsettingen nå, selv om jeg fortsatt har vansker med å si «Nei!» når jeg hører bra ting.

Terje Mosnes