Now's the time

Møter du på isbjørner i hverdagen? Ikke få panikk, spill tuba i stedet

I denne utgaven av Now’s the time: Hanna Paulsberg Concept, Losen Label Night, Music in Refuge og jazz til alle døgnets tider, spilt på alt fra tuba til leirgjøk og trekkspill, av både barn og voksne.

Ja, velkommen til en ny utgave av Jazznytts fredagsblogg «Now’s the time», spalten som aldri går tom for ting å skrive om. Forrige uke fikk vi til og med korreks i et digitalt brev for ikke å ha nevnt et arrangement, og tro oss: mye ble nevnt. Det foregår en god del, men skal vi dømme etter Jazznytts aktuelle forside, er det Hanna Paulsberg mye dreier seg om kommende uke. Hun kommer med det nye albumet Daughter of the sun og en liten turné med kjernebandet Hanna Paulsberg Concept, som består av Trygve Waldemar Fiske på kontrabass, Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer. Turnéplanen finner du her. Hanna forteller mer om denne platen og om store deler av karrieren sin i et herlig og personlig intervju utført av jazzpennenes store nestor Terje Mosnes. Skaff deg nå for Guds skyld blekka, nå som du har bloggen. Men vi vil også være med, og fikk i den anledning et bilde som selvsamme Mosnes hadde tatt på Hanna Paulsberg Concepts festivaldebut, på den minste utescenen på Kongsberg Jazzfestival i 2011. Bloggen fikk stilt noen gravende spørsmål til den dyktige saksofonisten Paulsberg.

Dette er jo et godt snapshot fra deres første festivalgig. Men er det et godt minne også?
— Ja, jeg husker at Hans hadde på seg en fryktelig shorts som så ut som en liten tynn boxershorts, og at jeg ble sur på ham på grunn av det. Det var faktisk litt publikum, blant annet husker jeg at Fredrik Ljungkvist og Tore Brunborg var der, noe som selvfølgelig var skummelt. Tror ikke jeg var så veldig fornøyd etter gig, dessuten sa pappa at han hadde hørt meg spille bedre.
Når du ser gjengen her kontra hvordan dere er nå, hvordan har dere forandret dere mest?
— Da var vi vel hakket mer usikre alle sammen, både på hverandre og på oss selv. Jeg merker jo hele tida at vi blir tryggere og tryggere sammen og i eget spill. Musikken var vel også mer satt, og vi strakk ikke ting noe særlig. Jeg tror jeg skriver annerledes nå, men vet ikke helt hvordan. Det er er jo på mange måter likt også, men kanskje jeg tør å gjøre litt mer som jeg vil.
Er det viktig å kunne vokse sammen som musikere?
— Concept har hvertfall vært utrolig viktig for meg utviklingsmessig! Med tanke på å spille jazz og å tørre å prøve å gå nye veier er det jo disse gutta som på mange måter har oppdratt meg. Og det er jo ingen tvil om at det er spesielt å spille sammen så lenge. I hvert fall når alle synes det er musikalsk givende. Man blir jo veldig samspilt, og magiske øyeblikk oppstår oftere.
Jazzen er full av prosjekter og bestillingsverk, er det ikke bra å ha et working band?
— Tror jeg alltid har sett for meg at Concept skal holde i mange år. Vi har mange ganger snakket om at det hadde vært fett å spille sammen i 20 år, liksom. Alle fire har veldig glede av å ha et sånt band, som spiller ordentlig «jazz»,  ifølge oss selv. Men vi får se, det blir vanskeligere og vanskeligere å få booket turnéer med jazzband som ikke er noe særlig kommersielle. Jeg er redd det til slutt blir for tungt.
Neiei, ikke si dét, da. I det minste har vi kanskje fortsatt platene. Heida Mobeck som du blant annet spiller med i bandet Finity, har laget den frodige omslagskunsten. Beskriver maleriet musikken din slik du også forestiller deg den?
— Jeg elsker coveret på den nye plata, synes helt klart det står i stil med musikken. Er en frodighet og åpenhet som etter min mening går igjen i begge deler. Og en type «soulfullness», vanskelig å finne et norskt ord.
Soulfullness er et norsk nok ord.

Men hold an ett lite sekund. Det er jo mer. Tror du ikke at Paulsberg har fått med seg svenskenes store trompeter, saltstøttenes Louis Armstrong, jazzens mest poetiske hettegenser, han vi kaller Brooen, selveste Magnus Broo både på plata og på konsertene? Dette kan jo bli veldig spennende. Hans unis med F. Ljungkvist i den norsk-svenske stoltheten Atomic er jo helt unik i verdenssammenheng, det er eksistensbegrunnelse nok for det bandet, som jo har alt det andre vidunderlige i tillegg. Det vi har hørt av materialet på bandets kommende album Pet Variations, på en spøkelsesaktig konsert på Herr Nilsen der blant andre Eldar Vågan var blant publikum, er helt helt vidunderlig.
Så hvordan blir det å høre Magnus Broo i et band med ganske likt oppsett men en annen saksofonist? Det er lov å si at man er litt spent. Vi blir glade når Magnus bestemmer seg for å bli med i et band, han er en ønsket gjest av mange. Men derfor ble det ekstra hjertepump da en plate med Magnus Broo Trio plutselig viste seg i bloggens hender, utgitt av et av verdens beste bolag, Moserobie. Det var et meget kjent ansikt der, med bandnavnet Magnus Broo Trio etterfulgt av tittelen Rules. Magnus Broo Rules, YEAH! Men kan hende alt dreier seg om materialet, dette er et band i et lite format som tar for seg en rekke glimrende perler, høyt elskede plaketter fra standardlåtenes gulltavle, slik som «I Fall In Love Too Easily» og «Summertime», dette er i høyeste grad jazzens regelbok, men hvilket band han har da. Ingebrigt «walking ingo» Håker Flaten på skikkelig ordentlig jazzkontrabass, og den trommeslageren som kanskje er mest jazzet  (med dansk uttale) av dem alle, iltre Håkon Mjåset Johansen. Dette er skikkelig gøyal men også temmelig tilbakeholden musikk, og tror du ikke at de i sinn nøysomhet faktisk evner å tilføre disse elastisk uttværede klassikerlåtene akkurat den livsgnist som trengs? Her får vi lyst på biff og børst! Sild og snaps! Alle livet herligheter. Perfekt porsjonert. Kun helt til slutt i siste spor, «Don’t Explain» merker vi at Broo begynner å peke trompeten ut mot ukjente horisonter. Men rytmeseksjonen hans har på det tidspunktet allerede sluttet å spille.
Magnus Broo (foto: Truls Nord)

Leirgjøk (muligens) på avveie
Det kan tidvis bli litt mye av disse musikerne i bloggspaltene, men hva kan vi gjøre når de lager så mye uimotståelig lyd? Moskus skal i alle fall spille i hovedstaden igjen, og forrige gang Fredrik Luhr Dietrichson, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal ble samlet i trio på en scene, satte de opp en forestilling i to akter som vi sent vil glemme. De kom såvidt innom noen temaer fra årets mest henrivende album Mirakler, som de var der for å lansere. Trommeslager Hulbækmo gjenreiser daglig Tolgas i nyere tid frynsete rykte, men rotet seg i øyeblikk langt ut på perkusjonsviddene den kvelden, der han blant annet så seg nødt til å bruke små trekkspill som trommestikker. Musikerfaren hans var tilstede og hjalp ham med nedriggen av trommesett og rasleposer, og det kan være fullt mulig at han fant igjen noen gamle leirgjøker som hadde forsvunnet fra barndomshjemmet. En fantastisk opplevelse var det uansett. Musikk! Konserten Moskus spiller denne lørdagen, er en del av Signe Krunderup Emmeluths spennende serie Improverk, på Kafé Herværk. Emmeluth skaper mye aktivitet for tiden, både med egen og andres musikk. Slovenske Michaela Antalova, som er bosatt i Oslo, skal også fremføre et stykke med trommer.

Spør du oss er det altfor få jazzkonserter på dagtid. Det er jo nettopp da vi har tid! Heldigvis finnes noen inititativer, av meget forskjellig art. Lørdag på Kulturhuset, mellom 15 og 17, inntas den lille scenen der av en rekke frittgående musikere som samler seg under banneret Fritt Fall. Her har vi hatt mange gode opplevelser i den frie og overrumplende musikkens ånd. Denne ettermiddagen er det to duoer, Kjell Samkopf og Kjetil Gutvik, henholdsvis slagverk og gitar, og Christian Winther og Espen Reinertsen, gitar og sax/elektronikk. Dette tror vi i alle fall, det står bare noen etternavn på programmet.
Om man går tilbake til Kulturhuset dagen etter, søndag kl. 13, er det som vanlig Jazzbrunch med serien Byjazz, i regi av aktiv trommeslager og plateselskapmann i AMP, Anders Thorén. Tilgjengelig jazz midt i byen, der folk er, har vært seriens drivkraft til nå. Og til Kulturhuset tør jo alle dra. En noe overtydelig profilering av kvinnelige musikere denne sesongen skygger ikke for det meget sterke og faktisk ganske allsidige programmet. Dette er et initiativ vi setter pris på. Thorén sitter på trommestolen, men gir hovedplassen på scenen til den svenske storheten og Grammy-vinneren Lars Jansson ved klaveret, flankert av den danske bassisten Jesper Bodilsen denne søndagen. Men vi håper at de snart kan begynne å åpne baren tidligere. So much Haandbrygg so close to home.

Tuba som nytelses- og overlevelsesmiddel
Det pleier forsåvidt ikke være noe problem på Kafé Hærverk, som i visse kretser går under betegnelsen nye Blå og nye Club 7. Går man dit kl. 15 samme søndag, er det heldigvis de fantastiske jazzbarna i Kids in Jazz tilbake på det stedet der de faktisk swinger aller best. Maria, Lina og Ole-Xin har etter sigende vært på turné i Japan, og om man ikke er dét er man jo ikke ekte norsk jazzmusiker. Vi er lovet standards og improvisasjoner om hverandre, men bloggen blir veldig fornøyd bare vi får høre noen av de meget jazzede (også dét med dansk uttale) tom-tom-trillene til trommisen. Femti kroner i døra, tjue om du er sneip.

Det er ikke bare i Oslo det jazzes, så klart. Det har vært godt med liv på programmet til jazzkisene i Drammen i det siste, det virker som det er verd turen. Senere denne uka, onsdag 17 oktober, er det Mathias Eick med band som inntar byen. Trompeteren har gjort suksess med det personlige og familieorienterte ECM-albumet Ravensburg i år, men vil kjekken gjøre suksess i Drammen? At det arrangeres Jazzkafe i forkant av konserten, vil sikkert roe gemyttene der nede ved elva.

Det er også Jazz på Jølst helgen, der blant andre vakkertsyngende Torun Eriksen og pianoluring Erlend Skomsvoll skal opptre med fyrige Ensemble Denada, som inneholder mange sterke musikere som nevnte Mjåset Johansen på trommer og Per Mahisen på bass. De flytter seg til Fosnavåg dagen etter og spiller der. Men høydepunktet er nok Daniel Herskedal med sin kvartett. Deler av Jazznyttbloggen så ham og tubaen hans i bedårende omgivelser på Svalbard forrige uke, og det var deilig for ørene også. Det som er fint med tuba er at man kan skremme vekk isbjørn med den. Men man kan også bruke instrumentet til å frembringe de mest fortryllende av lyder, og det gjør Herskedal til gangs, her med et interessant og dedikert lag av musikere, nærmere bestemt Jakop Jannssønn på perkusjon, Helge Lien på piano og Bergmund Skaslien på bratsj. Alternative Jølster, var det ikke en punklåt som het det på søttitallet? Vi setter på Herskedals seneste plate The Roc og lar ørene drømme dithen.

I dag fredag 12. oktober kommer den amerikanske trompetisten med det forlokkende navnet Ambrose Akinmusire til Bergen og USF Verftet, som slutten på en kort norgesturné. Vi så ham i bandet til Mary Halvorson på Voss tidligere i år, men nå er han igang igjen med egen kvartett og en meget engasjert og tenksom plate på Blue Note som heter Origami Harvest. Vi har hørt den, det er spennende saker, og det er sant at hiphop og jazz er en velprøvd kombinasjon, men vi har vel ikke hørt noen som er så oppdatert som denne? Et nytt kapittel i historien om jazz ’n poetry. Her sier han til og med «brrrrrrrt!» og «pussy» som en kommentar til den afrikanskamerikanske tilstand i dag.

Vi styrer tilbake til hovedstaden og den herlige konsertserien Kampenjazz nede på Grønland (ja, litt forvirrende, men det er et godt miljø nede på Caféteatret). Denne søndagen er det Honoré/Aagre som står på menyen, de utga sin andre plate Tuesday Gods i fjor. Punkt-sjef Erik Honorè tar en pause fra politiske Facebook-debatter for å gi oss vakker musikk med samples og synth, Greta Aagre synger,  Bjørn Charles Dreyer tar med gitarer, og André Kassen kommer fra Skien med sin saksofon.

Musikklosen i 110
I kveld inntar Losen Records Victoria med en labelkveld der vi får høre Steinar Aadnekvams Freedoms trio, LRK trio fra Moskva og italienske Lorenzo de Finti Quartet – et trekløver med konserter som antyder den påfallende bredden, musikalsk såvel som geografisk, som dette plateselskapet og dets opphavsmann, Odd Gjelsnes, representerer. Siden selskapet startet opp i 2010, har det kommet ut 110 album – et formidabelt antall, og denne markeringen er mer enn grunn god nok til å prate litt med Gjelsnes om livsverket – og hva vi har i vente akkurat i kveld.
Hva er grunnen til at du satte sammen akkurat dette programmet?
– Jeg begynte selskapet i 2010 og mesteparten av artistene har vært norske, men jeg har hele tiden vært orientert ut mot hele verden. Det ble fort naturlig å ta inn musikk fra mange steder på labelet – fra Sverige, Italia og så videre. Så da jeg fikk muligheten til å gjøre en sånn Losen-kveld, så jeg både at Ivan Mazuze hadde konsert forrige uke og det samme med Hildegunn Øiseth. Jeg tenkte jeg kunne gjøre det litt annerledes og bare ta utenlandske – det er ikke lett å få innpass på livescenen i Norge, og det er veldig gode band. LRK Trio fra Moskva vet jeg kommer til å bli ordentlig store. De får veldig god mottagelse, blant annet i USA og Japan. Lorenzo er en hyggelig kar som har vært døråpner for meg i Italia, så da ble det rimelig å gjøre noe tilbake. Freedoms Trio er det norske alibiet – trioen har fått innmari mye oppmerksomhet, de er blant annet tilknytta en tysk konsertformidler som gjør en enorm jobb. Og Steinar er en fantastisk gitarist som altfor få har hørt her i landet.
– Hvordan synes du det fungerer å presentere utenlandske band på et norsk label, for norsk jazzpublikum?
– Jeg ser ingen problemer med det – å presentere utenlandsk musikk i Norge er ikke vanskeligere enn å presentere norske artister. Det er vanskelig uansett – det norske fysiske salget er nesten borte, så det er også kanskje en av grunnene til at det er like greit å orientere seg utover. Jeg selger ikke noe mer av norske enn av det utenlandske noen steder. Også er det morsomt å gå mot strømmen, selv om det er vanskelig. Jeg trives med det, det var ikke så mange som drev import og distro av utenlandske jazzlabeler i Norge da jeg startet opp på 70-tallet heller.
– Hvordan startet du med det, egentlig?
– Ungdomsgjengen jeg vanka med var musikkinteresserte folk alle sammen og jeg havna fort i musikermiljøer i Oslo. Down Beat abonnerte jeg fra jeg var 14 års alder og var på Molde Jazzfestival første gang i 1972. Jeg fant i ung alder ut at jeg ikke kom til å bli musiker, men jeg hadde lyst til å drive med musikk. Som 16 år gammel havna jeg i Oslo og gikk med posten. Så satt jeg på hybelen og tenkte “dette går ikke”, og sendte brev til engelske postordrefirmaer. Jeg skrev helt uhemmet at, ansetter dere meg, garantere jeg voldsom salgsøkning. Jeg hadde ingen begrunnelse for det, men jeg var ikke snau. Jeg fikk positivt svar fra to selskaper, og havna i Express Record Service i Bradford i ett år. Omsetningsøkningen var enorm. Vi annonserte i Dagbladet, og etter hvert solgte vi like mye i Norge som de gjorde til resten av verden. Etter hvert kom jeg hjem og begynte platebutikk i Kongsvinger, men det var litt snevert. Jeg hadde blitt kjent med folk i England og lurte på hvorfor ikke noen drev med distribusjon av jazz i Norge. Så da ble jeg henta fra Kongsvinger til Oslo for å drive med distribusjon av jazz og folkemusikk. Så begynte jeg med Musikklosen i 1997 og de fleste selskapene ble med over til meg.
– Hva er det som gjør at du tenner på en innspilling, og tenker at Losen er hjemmet for den?
– Ja, si det. Jeg har ingen andre sperrer på hva jeg kan gi ut enn at jeg må like det selv og trives med musikerne. Men utover det har jeg ingen formening om hva det skal være, for meg er Led Zeppelin like store som Coltrane. Musikken må bare si meg et eller annet, og jeg må like folka som lager den. Noen ganger er det sånn at jeg nesten liker folka bedre enn musikken, men gir dem sjansen likevel fordi de er veldig bra folk. Men det må være profesjonelt. Utover det – om det er talenter eller verdensstjerner har det ingen betydning for meg. Jeg har begge deler på labelet, og den kontrasten der liker jeg veldig godt.
– Det har blitt rundt 110 plater på Losen Records siden oppstarten. Er det noen som betyr ekstra mye for deg?
– Grunnen til at det startet labelet var jo Dag Arnesen Trio – da de skulle gi ut sin tredje plate, ble Losen påbegynt spontant for å gi den ut. Så den er spesiell, det var det som skulle til for å få meg i gang. Allerede da hadde streaming tatt såpass balletak på distribusjonen til at det var tid til overs til å starte et eget selskap. Også har jeg drevet litt med studio i Spania, i en landsby som heter Barxeta – første utgivelsen vi lagde der var med Alex Acuna, Per Mathisen og Jan Gunnar Hoff. Den er også spesiell.
– Til sist tenker jeg på LRK Trio fra Moskva. Om man forsøker å legge storpolitikken til side, samme hvor umulig det måtte være, så er det en naturlig ambisjon å få til mer kulturelt samvær med Russland. Har du gjort deg noen tanker om det?
– Ja, det burde bli mer samarbeid mellom Norge og Russland – det er bare naturlig. Den russiske musikken har alltid vært fantastisk, og de har hatt et meget sterkt jazzmiljø som sliter med å nå ut. Jeg merket at folk sperret opp øynene da jeg distribuerte det. Men det å kunne være budbringer for det, syns jeg også er svært spennende.

Musikkglede i Libanon og på Tøyen
På Tøyen på søndag skjer det store greier – Music in Refuge har sin første av det vi håper blir mange støttekonserter. Programmet er formidabelt – Dr. Kay & HITS, Fieh, Darling West og Marthe Wang stikker innom. Hva er så greia?  Vi tok en prat med Goran Obad, en av personene som jobber med Music In Refuge, og som selv har vært i Rashedieh og deltatt i prosjektet, om prosjektet og konserten på søndag.
– Helt kort – hva er Music in Refuge, og hvordan går man fram til å lære mer om prosjektet?
– Music in Refuge er en stiftelse som ble laget for å ta vare på et musikkprosjekt i Rashedieh, en flyktningleir i Libanon. Der er 30 000 mennesker stuet sammen på et par kvadratkilometer. Få tilbud utover grunnskole og legevakt. Vi bidrar til at barna i flyktningleiren har et musikktilbud, helt enkelt. Via kompetanse, ressurser, instrumenter, etc. Så tar vi med oss erfaringene og innsikten tilbake og snakker om viktigheten av å få tilgang til aktiviteter for å føle seg normal og som et menneske. Det minner oss igjen på hvorfor musikken fanget oss i utgangspunktet. Alle vinner.
– Hvis man ønsker å bidra utover å stikke på konserten på søndag – hva trenger dere, og hvordan gjør man det?
– Du, vi prøver oss frem her og har enormt mye å lære. Men det viktigste folk kan gjøre nå er å like oss på Facebook, komme på arrangementene, på sikt bli støttemedlem. Vi behøver medlemmer, fans og støttespillere. Folk som vil være med å spre budskapet, komme på arrangementene.
– Dere har blant annet booket Dr. Kay og Fieh til søndagens konsert – og du nevnte at det kanskje ligger en sorts tanke bak å få med seg såpass sosiale band – hvor skillet mellom scenen og salen ikke egentlig er så stort, og det er mange folk overalt. Kan du si litt om tankene bak det, og rundt musikk som sosial aktivitet? Noe av det fine med Music in Refuge-prosjektet er jo på en måte at dét er målet – å sørge for at alle har en bra stund hvor de spiller musikk i selskap med andre.
– Ja, nei, du sier det viktigste der. Vi har sett denne debatten i barneidretten, at man kanskje mister noe om det blir for mye fokus på enere for tidlig. Musikk har også blitt litt offer for målbarhet og enere og suksesser. Det må finnes divaer og virtouser og det vil det alltid gjøre, takk og pris, men musikk har verdi utover det, og det er der vi jobber. Det er vanskelig å snakke om uten å fremstå som en gjøgler i Sofienbergparken som er i ferd med å insje en trommesirkel – men via et rart storband som ofte låter surt er det 120 barn som har tilgang til noe normalt, en følelse av å være helt menneske, og vi ser hvor viktig det er for dem.
Det minner meg om hvor viktig det var for meg å bli plukket opp av Hemsedal Barnegospel fra asylmottaket i Hemsedal i 93. Og jeg visste ikke at det var Barnegospel, og det gjorde heller ikke mine strengt ateistiske foreldre, men effekten av inkludering og deltakelse overskygget alt, så fikk det heller være at den første norske setningen jeg lærte var «Han lever han lever, Jesus er ikke død».

Omsorg for omslaget
Puh, det var mye som skjedde, og enda har vi ikke fått nevnt den jazzy soulsangeren Judith Hill som er på Cosmopolite i kveld fredag, og at den enestående tradisjonsbæreren Morten Gunnar Larsen skal ha solopianokonsert på herlige Herr Nilsen kommende onsdag. Men vi går tilbake til der vi begynte, Hanna Paulsberg og hennes nye plate. Og igjen må vi ty til tuba. Mangekunstner Heida Mobeck har stått for to av de mest gripende soloene vi har hørt på en scene i år, henholdsvis Skadedyr-lansering og Joni Mitchell-tribute i Operaen. Men hun er altså også kunstneren bak omslagskunsten på Paulsbergs seneste opus.

Hvordan gikk du frem under skapelsen av Daughter of the sun?
— Jeg begynte med å få en forespørsel fra Hanna om å tegne et omslagsbilde inspirert av de coverne som Mati Klarwein lagde for Miles Davis. Vi hadde en idémyldring om hvilke elementer vi kunne ha med i bildet, samtidig som vi idémyldret om hva plata skulle hete. Hans (Hulbækmo) hadde akkurat lest en bok om faraoen Hatshepsut som het Solens Datter, og Hanna landet til slutt på Daughter of the sun som også ga inspirasjon til innhold. Man kan f.eks. se på jorda og naturen som solens datter.
Da jeg begynte å tegne, først noen få skisser, og så coveret, prøvde jeg å balansere at det skulle være gøy å tegne for meg samtidig som at Hanna måtte bli fornøyd. Noe som ikke var så veldig vanskelig fordi Hanna har et sykt bra blikk, og vet veldig godt hva hun vil, og det gøyeste jeg visste å tegne i oppveksten var prinsesser (og hester). Bildet er tegnet med tusj på et A3-ark, og Lasse Marhaug har bearbeidet fargene digitalt og designet resten av coveret.
Er du inspirert av kunstneren HP, mennesket HP eller av komposisjonene på albumet?
— Mennesket HP. Som er en parably for mange HP’er. Også kunstneren HP og saxspillet og komposisjonene på albumet. Jeg synes det siste Jazznytt-coverbildet tatt av Anne Valeur har fanget mennesket HP på en veldig bra måte. Som løvinne og naturkraft.
Det er flere viktige norske jazzutgivelser som kommer med tegnet omslag i høst, Lassen Eventyrer er allerede ute og Ole Morten Vågan med Trondheim Jazzorkester kommer med Happy Endlings, laget av henholdsvis Helena Lund Ek og Flu Hartberg. Har du inntrykk at dette er en tendens, og hva kommer det av? Større kreativ frihet hos musikerne?
— Kanskje siden vi omgir oss med så sinnsykt mange digitale og elektriske hjelpemidler at det blir litt eksotisk å kunne føre en pensel.
Mange er sjelden i nærheten av en CD, noen flere ser en LP, men de fleste ser et ikon på en skjerm. Hva bør et omslag egentlig være i våre dager?
— Det samme som før? Et bilde man forbinder med musikken. Enten bare som en lapp for å katalogisere det i hjernen og finne igjen musikken, eller som noe man kan studere og drømme seg bort i når man hører på musikken.

Vi drømmer videre. God jazzhelg!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

David Fricke har hatt litt av en helg

Et nytt Jazznytt er ute! Cover-story Kim Myhr har laget spilleliste med inspirasjonene sine, Bent Sæther har gitt TO blindebukkintervjuer og spilt en fantastisk konsert, ny info om den danskeste jazzlåten har kommet til overflaten, Rolling Stone-redaktør David Fricke var på alle konsertene, det var vi også og snart er det allEars. Now’s the time!

Meld deg på vårt nyhetsbrev