Jaga jazzist: videre

Av Pål Buset
Arkivfoto, Jaga Jazzist + Britten Sinfonia: Pio Rasch-Halvorsen

Dette er tredje og siste del av et føljetongintervjuet i forbindelse med Jaga jazzists 20-årsjubileum. I forrige luke fikk vi høre om harde år på veien og om å drive storband på dugnad.

Ved sida av Jaga
Det er vanskelig å leve av storband, men etter tjue år er Horntveth-brødrene etterspurte komponister, arrangører og produsenter. I korpset i Tønsberg lærte de noter, men utover det er de selvlærte. Profesjonelle musikere har de blitt gjennom tjue år med jaga.
– Mye skjedde i Oslo på begynnelsen av 00-tallet, forteller Lars. – Vi ble spurt om å bidra på alle mulige rockeskiver. I motsetning til rockefolket kunne jeg bidra med for eksempel arrangement for blåserekker. Du lærer mens du går, for oss har Jaga vært skolen.
– Jaga er jo også et spesielt prosjekt, understreker Martin. – I og med at alle trakterer mange forskjellige instrumenter, er det uante muligheter når du jobber med komposisjon og arrangering. Dessuten er det vanvittig mange dyktigere musikere som har vært innom Jaga i løpet av disse tjue åra. Kort fortalt har vi lært mye av våre bandkollegaer. Bandmedlemmene i sum må vel rekke over det meste av sjangere og uttrykk.

Så har vi da også hørt mye om brødrenes virke også utenfor Jaga. Den såkalte supergruppa The National Bank. De har begge skrevet musikk for film og tv-serier. Lars har hatt suksess som produsent, blant annet for Susanne Sundfør. Og, kanskje vel så interessant, en rekke samarbeid med symfoniorkestre.
– Da jeg spilte inn (soloskiva) Kaleidoscopic, som jeg slapp under Øya-festivalen i 2008 med KORK som orkester, dro jeg til Latvia for å jobbe med et symfoniorkester. Etter What We Must (2005) tok Jaga en vending mot det gjennomkomponerte. På One-Armed Bandit (2010) spiller vi veldig notebasert musikk, nærmest en gjennomkontrollert post rock. Og det peker kanskje også i retning det orkestrale.

 

Stor-storband
BBCs Fiona Talkington har i en årrekke vært en svært viktig misjonær for norsk musikk. Jaga er et av banda hun har fulgt med på, og også et hun tenkte på da hun fikk i oppdrag å kuratere konsertserien Conexions for Nasjonal jazzscene i 2009. I Conexions var ideen å koble britiske og norske musikere med noe til felles, og deretter gi dem mulighet til å spille én konsert i London og én i Oslo.
– Det begynte med at vi gjorde en jobb i London der også Efterklang og Britten Sinfonia spilte, forteller Martin. – Etter konserten kom Fiona, som vi kjenner godt, bort og sa: ”jeg har en dere må hilse på”. Det var sjefen i Sinfonia, og vi tenkte vel at dette var et møte som alle andre møter. Trodde ikke nødvendigvis det skulle komme noe mer ut av det. Men dette var tydeligvis unntaket som bekrefter regelen.
– Slik ble det til at vi fikk gjøre en slags live best of Jaga med fullt kammerorkester, fortsetter Lars. – Vi er jo vant til logistiske utfordringer, men å skulle kombinere Jaga og et svært kammerorkester, er noe utenom det vanlige. I London fikk vi plass på scenen på Barbican-senteret (konserthus m.m. journ.anm.). I Oslo var det verre. I utgangspunktet skulle vi stables inn på Victoria. Der var det kun plass til Jaga pluss åtte strykere. Da det var avtalt, satte Martin ned foten.
– Sammenlikna med grunnideen, ble det for smått, fortsetter Martin. – Jeg tenkte at dette må kunne gjøres større. Løsningen var en telefon til Lars Petter Hagen i Ultima. Var de interessert i Jaga jazzist med Britten Sinfonia dirigert av Christian Eggen? De var gira og, kanskje viktigere, villig til å ta regninga. Slik ble det konsert i kjempeformat på Rockefeller i samarbeid mellom Victoria og Ultima.

Septemberkveld på Rockefeller
Denne jazzskribenten befant seg (ikke helt) tilfeldig på Rockefeller denne omtalte septemberkvelden i 2012. Som en ti år yngre mann, var han dypt inne i post rock, elektronika og alt annet unge, tidsriktige menn burde være rundt årtusenskiftet. Deriblant Jaga jazzist. Gamle ungdomshelter forsterka med symfoniorkester kan gå alle veier. Hos denne skribenten medførte det en viss skepsis.
Skal et storband bli mer enn dobbelt så stort, og det med noe såpass pompøst som et lite symfoniorkester i ryggen?
Sitat, undertegnedes anmeldelse:
”Det er mye trøkk i Jaga i utgangspunktet, med Britten på toppen blir det virkelig heavy. Det er deilig i de låtene hvor de plukker det helt ned, hvor det er litt mindre gong-gong og det oppstår en helt egent, skjør spenning mellom forsiktige strykere – stille stille – og Jagaz multiinstrumentalister.”

Jeg refererer mine gamle synder for brødrene Horntveth.
Lars spør: blei du skuffa?
– Jeg veit ikke. Vanskelig det der.
– Det er vanskelig med fans, sier Lars. Og det går opp for meg at jeg har redusert meg til en fan – en slik som ukritisk følger gamle helter fra scenen til scene.
– Med Jaga har vi alltid gjort alt baklengs. Det vil si: vi varierer i uttrykk fra skive til skive. Med Britten og på One-Armed Bandit var vi i akkurat det landskapet. Konsertene med orkester skilte seg ut: det var ikke kun materiale fra én eller to skiver. Der brukte vi de låtene vi trodde ville funke best med orkester. Sånn sett må jo dette ha vært en kult konsert for ”gamle fans”. En best of med litt av alt.
– Og altså med orkester, fortsetter Martin. – Og det var jævlig givende. En helt annen måte å jobbe på. Ikke bare lett å skulle legge et orkester på toppen av bandet. Dessuten tror jeg orkesteret syns det var moro. En annen måte å jobbe på også for dem.
– Det var todelt, forteller Lars. Vi var på en måte de unge læreguttene som måtte lære deres måte å tenke musikk på. Forstå hvordan vi skulle arrangerte vår musikk for dem, om på et vis der det ble interessant å spille for både dem og oss, og naturligvis også fint å høre på.

Det morsomste var egentlig å lage en slags remix av Jaga-låter for orkester. Overturer, introer, utroer. Bygger videre. Jaga-musikken ganske maksa ut fra før. Alt i alt synes jeg vi fikk utnytta mer av jazzbiten i Jaga med orkester.
– Også åpna det døra for en rekke andre orkestersamarbeid. Det har vel blitt omkring ti konserter med orkester, og vi har lært masse om hvordan det er å jobbe med denne typen musikk og musikere. Erfaringer vi har bruk for i diverse sammenhenger.

Veien videre
De som ikke fikk sett Jaga med Britten Sinfonia på Ultima 2012, har muligheten til å høre den i form av liveplata Live With Britten Sinfonia (2013) – det så langt siste Jaga-albumet. Så hva skjer nå? Etter tjue år og en bunke av uttrykk svært forskjellige album?
– Jeg uttalte vel egentlig til pressen (Dagbladet journ.anm.) i 2013 at vi ikke skulle gjøre noe stort nummer ut av jubileet, sier Lars. – Men nå har det jo egentlig blitt en hel del styr. Vi kommer med en svær jubileumssamleboks. En vinylbakke med fire disker, blant annet nyutgivelse av A Livingroom Hush. Den har blitt skikkelig kul.
– Også har vi en jubileumsturné på kontinentet og her hjemme.
– Er det noe nytt materiale på gang, da?
– Har en ny plate helt ferdig, sier Martin. Men vi har foreløpig ikke satt release. Mulig vi skal gjøre litt mer på den. Kan si så mye som at den kommer en gang i løpet av 2014, og at det for øyeblikket er snakk om femti minutter musikk fordelt over fem låter.
– Vi tar et skritt tilbake I hvordan vi arbeider og tenker musikalsk på den kommende skiva, forklarer Lars. – Vi har tenkt mer som på Hush, men uttrykket er et helt annet. Det har aldri vært mer enn tre bandmedlemmer involvert i innspillinga på en gang. Kul måte å jobbe på. Når vi jobber to og to er alle med på å produsere og alle bidrar med ideer.

Dette er tredje og siste del i et føljetongintervju med brødrene Horntveth i forbindelse med 20-årsjubileet til Jaga jazzist. Les første og andre del.

——————————————————————————————————————————————————-

Bonusmateriale for de ekstra nysgjerrige:

Jaga jazzist består per 2014 av Marcus Forsgren (elgitar og elektronikk), Andreas Mjøs (vibrafon, gitar, Korg MS10 og perkusjon), Martin Horntveth (trommer), Lars Horntveth (gitar, klarinett, saksofon, tangenter og lap steel), Line Horntveth (tuba, fløyte, perkusjon, klokkespill og vokal), Even Ormestad (bass og tangenter). Erik Johannessen (trombone, perkusjon og vokal) og Øystein Moen (synth og piano).

Tidligere medlemmer (1994 – 2014):
Ivar Chr. Johansen, Harald Frøland, Jonas Bendiksen, Lars Wabø, Mads Jansen, Marius Hesby, Thomas Viken, Lars Erik Myran, Jørgen Munkeby, Håvard Myklebust, Torgeir Audunson, Bjørn Strand, Sjur Miljeteig, Kåre Nymark Jr., Fredrik Øye Jensen, Mathias Eick, Morten Qvenild, Andreas Hessen Schei, Ketil Vestrum Einarsen, Anders Hana, Nils Martin Larsen, Stian Westerhus og Peder Simonsen.