Jaga jazzist: ut på veien

Av Pål Buset
Foto: bandes egne bilder (2002)

Dette er andre del av et føljetongintervjuet i forbindelse med Jaga jazzists 20-årsjubileum. I forrige luke fikk vi svar på tilblivelsesmytene rundt bandet: Hva er en jaga jazzist? Hva fikk en gjeng fjortiser fra Tønsberg til å danne storband? Hvilken betydning hadde en jazzklubb ved Akerselva? Og var det et skille i norsk musikkliv rundt årtusenskiftet?

Å leve med Jaga
Det har gått tjue år siden Jaga jazzists debutkonsert i Tønsbergs gamle bibliotek. Du skulle tro bakmenn og brødre Martin og Lars Horntveth var blitt gamle og feite. Allerede med A Livingroom Hush i 2001, solgte bandet mer enn 40.000 eksemplarer. Med påfølgende turnering, en håndfull EP’er og tre fullengdere over knappe femten år – er det ikke slikt du blir rik rockestjerne av?

– Å nei, nei. Ikke i det hele tatt, sier Lars. – Vi har forsøkt å livnære oss på Jaga, men det viste seg som et umulig prosjekt. Å flytte på såpass mange mennesker, er ikke billig. Med 10.000 kroner kommer vi oss knapt til Svinesund.
– Og, bryter Lars inn, – ikke misforstå. – Her er det ikke snakk om å ta ut lønn. Alt vi har hatt av inntekter siden begynnelsen, har gått rett inn i bandet. I turneer og utstyr og innspillinger. Jaga har hele veien vært et dugnadsprosjekt. Det er jo også positivt. At vi ikke gjør det for pengene, ikke sant? Det har holdningsmessig vært positivt. Du er ikke med i Jaga for å tjene penger.
– Etter femten år som nullprosjekt har vi de seineste åra vært godt fornøyd med å tjene en tusenlapp per jobb, forklarer Martin. – Tusen er tusen ganger mer enn én. Hadde vi kjørt den vanlig jazzruta, der du skal ha så og så mye penger, hadde det ikke gått. Vi har investert i musikken. Først de siste åra, blant annet takket være ensemblestøtte, har vi kunnet ta ut nok til en kaffe på Gardermoen.

– Så hvordan har dere overlevd?
– Da vi turnerte som verst måtte vi enkelt og greit tjene nok til mat og husleie i de periodene vi ikke var på veien. Noen var studenter, eventuelt bare meldte seg opp for å få studielån. Andre jobba, i bar, eller andre inntektskilder det er lett å stikke av fra i perioder.

Veien til Stix
I tida rundt A Livingroom Hush må det ha gått med mye tips- og lånekassepenger. Det var mange og lange turneer Europa rundt. Over hundre reisedøgn i året brakte Jaga til omkring 80 konserter på alt fra intime buler til svære festivaler.
– Vi turnerte vanvittig mye, aller mest i 2000 og 2001, forteller Lars. I løpet av disse åra fikk vi vist oss fram for utrolig mange mennesker. Da Hush kom ut, hadde vi gjort et solid grunnarbeid. At plata i tillegg fikk gode kritikker, skada antakeligvis ikke, men vi hadde allerede et publikum.

– All tida på veien gjorde oss dessuten veldig sammensveisa, sier Martin. Vi var på alle måter solide da vi gikk i gang med å spille in The Stix (2002). En på mange måter helt annerledes plate enn Hush. Både i tilblivelse og uttrykk, men også en utgivelse som hadde vært umulig uten Hush. Møtet med Jørgen Træen og Duper studio ga oss en helt annen forståelse for hvilke muligheter som lå i moderne studioarbeid. Vi visste litt mer om godt studioarbeid og hvilke muligheter som lå der, og skreiv låter med det i bakhodet.

– Dessuten var vi åpnere for alle former for elektronikk, skyter Lars inn. – Samt alle mulige og umulige måter å omgås instrumenter på. Vi la ingen bånd på oss selv og i enda større grad enn på Hush spilte alle alt.
– På Stix er bandet på sitt mest involverende og inkluderende, bekrefter Martin. – Det var god stemning, lite krangling og en veldig tilstedeværelse fra alle i bandet. Ikke noe ”hvem skal spille hva?” Vi jobba enkelt og greit med å spille inn et jævlig godt studioalbum og vi dreiv mye prøving og feiling. Det kunne være så enkelt som at fire stykker holdt strengene på et piano, for at en femte skulle kunne spille veldig dempa.
– Eller at to folk trakk jacken inn og ut av synthen til Morten, sier Lars. – Det ga en kul tsjk tsjk-lyd. Når jeg tenker meg om, høres The Stix egentlig enormt programmert ut, men det er kun kutta opp, ikke sequencer-basert.
– Det var mye kreativitet der, fortsetter Martin. – Dette var før Ableton Live og lignende. Ikke at vi bruker playback i dag heller, men vi svetta i studio: hvordan skal vi framføre dette live? Jobba mye med å finne løsningen live. Sånn sett likna det på med Hush. Da vi var ferdig med å spille inn The Stix måtte vi lære å spille albumet live fra bunnen av.

Mars Volta og USA
The Stix fant under uvisse omstendigheter fram til Omar Rodriguez, gitarist i Mars Volta, som erklærte den for årets beste skive. Det skulle vise seg å være begynnelsen på suksess også i Nord-Amerika. En gammal drøm fra dagene som tenåringsband.
– Mars Volta skal ha en del av æren for å få oss over Atlanterhavet. Først ved at Rodriguez ville gi ut en slags Best Of Jaga-EP på amerikansk manér. Altså et slags sammenrask av tidligere låter for utgivelse i Nord-Amerika, forteller Lars. – Den kom ut på Voltas plateselskap GSL i 2003 og er for øvrig ikke medregna i de fem EP’ene vi mener å ha utgitt.
– Mars Volta åpna mange dører for oss. Etter hvert ble vi nevnt i samme åndedrag som dem. De var på høyden av sin popularitet i USA og hadde innpass på mange ulike scener. Blant annet fikk vi av uklare grunner innpass blant hardcore-fans, utdyper Martin. – Slik hadde det seg at vi i 2004, etter ti år som band, kunne føle oss litt ekstra tøffe i det vi ankom New York.
– Vi spilte vel egentlig mest i Canada, på den første Amerika-turneen, sier Lars. – Vi spilte i New York, Philadelphia og Chicago, og alle de største jazzfestivalene i Canada. Året etter ble vi også henta inn, men da i England, da Volta kuraterte All Tomorrow’s Parties.

Dette er andre del i et føljetongintervju med brødrene Horntveth i forbindelse med 20-årsjubileet til Jaga jazzist. Neste luke: Fugl eller fisk? Bandet som ikke lot seg definere. What We Must, One Armed Bandit og møtet med et britisk symfoniorkester. Følg med!