Styreverv og trommestikker

Tekst/foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Tollef Østvang)

– Fagligpolitisk arbeid gjør meg mer bevisst og sikrere på meningene mine. Og det gir meg mer kraft til å drive med det jeg gjør, sier Tollef Østvang, jazzmaster fra NTNU/Jazzlinja og kjent fra bl a bandene Friends & Neighbors, All Included og Universal Indians.

Trommeslageren fra Os i Østerdalen er også en av de drivende kreftene i miljøet rundt Dokkhuset i Trondheim og er varamedlem i Norsk jazzforums styre samt styreleder/hovedtillitsvalgt i Trøndelag-avdelingen av Musikernes fellesorganisasjon (MFO). Han er klar på hvorfor han mener flere musikere bør engasjere seg i samfunnsdebatten og faglig organisasjonsarbeid:
– Svaret er todelt, begynner han. – Kunstens rolle og funksjon i samfunnet gir i seg selv kunstnere grunn til å være synlig i samfunnsdebatten. Hvordan vi, som musikere, lever og står for den musikken vi spiller, kan i høy grad ha et samfunnspolitisk budskap.
Den andre delen av svaret handler mye om hvordan kulturlivet er organisert og strukturert i Norge. På mange måter lever vi i et fantastisk kulturland, likevel kan det virke som om kunstnerperspektivet ofte blir overskygget av byråkratiske og sysselsettingshensyn.

– Antyder du en følelse av at kunst og kultur mer og mer får som oppgave å rettferdiggjøre et voksende kulturbyråkrati?
– Delvis vil jeg faktisk si ja. Det er baksiden av den kulturboost’en som vi har opplevd de seineste åra. Når jeg engasjerer meg, er det for å tale musikernes interesser og kunstens sak, og på den måten forsøke å få inn et kunstnerperspektiv i debatten.

– Har vi uforvarende og i beste mening kommet til å skape et kulturbyråkratisk monster som legger premissene for mye av innholdet i kunst- og kulturproduksjonen?
– Det er iallfall frustrerende å se at det alltid er kunstnerne som betales sist og får minst. For eksempel har vi utrolig mange flotte spillesteder, men det er altfor dyrt å arrangere konserter der. Jeg sier ikke at alle disse fordyrende leddene mellom musikerne og publikum skal vekk eller ikke få betalt, men den såkalte «profesjonaliseringen av arrangørleddet» har drept mye idealisme og gjort at utgiftene blir høye lenge før vi kommer til musikerhonoraret.
Spesielt her i Norge oppstår det noen frustrerende, men interessante utfordringer i møtet mellom «smale» kunstuttrykk og høykostland, og det er sånne ting som gjør at jeg ikke klarer å sitte på sidelinja. Jeg vil heller engasjere meg, komme på innsida og lære mer. På den måten kan jeg kanskje bli litt klokere og få litt videre perspektiver, og deretter kritisere og komme med innspill.

– Hvor er det særlig at skoen trykker for jazzmusikere?
– Det er for eksempel viktig å forsvare de støtteordningene der midlene går mer eller mindre direkte til musikerne, som den såkalte Musikerordningen til Kulturrådet, ensemblestøtten og Statens kunstnerstipend. Etter at deler av Musikerordningen ble flyttet over til Music Norway, som er en eksportaktør for kulturnæringen, er det viktig å jobbe politisk for å styrke Kulturrådet og ordninger der pengene i stor grad går til musikerne. Her tror jeg MFO og Jazzforum kommer lengst ved å opptre samlet, og jeg prøver å få til et samarbeid mellom de to organisasjonene.

– Er det enkelt?
– De fleste jazzmusikere jobber frilans, og selv om mellom 2 og 3000 av MFOs 7700 medlemmer er frilansere, ligger det noen motsetninger mellom fagforeningsinteresser og interessene til selvstendig næringsdrivende, for å si det mildt. Så jeg jobber for å få MFO til å forstå verdien av å jobbe for frilansdelen av medlemsmassen.

Har du alltid vært politisk/organisatorisk engasjert, av typen «den fødte elevrådsformann»?
– Nei, engasjementet kom nok via MFO da jeg var studentrepresentant. Men jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet i kulturlivet og alltid brydd meg om honorarnivåer og gratisarbeid. Jeg blir veldig fort irritert når ikke alle bidrar som de burde, og altfor ofte bidrar kunstneren med altfor mye veldedighet i forhold til publikum og arrangør, sier Tollef Østvang.