Knallsterk duo og smått legendarisk amerikaner med stor saksofon. Stor stas og stinn brakke på Victoria, Nasjonal jazzscene.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Kveldens konsert inngår i Victorias konsertserie for unge jazztalenter, Uhørt, men er litt utypisk, da headlineren ikke er uetablert og nærmer seg førti. Colin Stetson er navnet, instrumentet er vekselvis bass- og altsaksofon. Du kjenner han kanskje fra egne utgivelser? eller som medvirkende med artister som Bon Iver, Arcade Fire eller Tom Waits.
Har du opplevd Colin Stetson live, glemmer du det ikke.
Men først tight duo bestående av to unge og allestedsnærværende musikere. Harald Lassen og Christian Meaas Svendsen er navn vi kjenner godt. De er involvert i en hel haug musikalske konstellasjoner, kanskje ikke minst kjenner vi dem fra Mopti som gikk av med seieren i årets Jazzintro. De har flere felles prosjekter enn det er plass til her, og i Duplex har de altså strippa ned til duo.
Duplex spiller tett i tett med utgangspunkt i enkle melodier. Det er ikke nødvendigvis sånn at Harald tar seg av melodi og Christan komp. Saks og bass deler melodiene, spiller dem sammen, eller tostemt. Mesteparten av det vi får er egne komposisjoner, med unntak av kveldens ene cover, en Beach Boys-låt, ”God Only Knows”.
Iført sin fineste Mikke Mus-genser veksler Harald mellom reine saksofonvirvler og pustende, nesten lydløse baktepper. Christian svarer, legger seg tett opp til Harald, bomper av sted i små akkorder et stykke ned på halsen, eller han kaster seg ut i infernalsk solo. I løpet av en knapp time får vi en leksjon i godt samspill. Harald og Christian kjenner hverandre godt. Her er ingen toner overflødige. Duplex er fritt, men det gode temaet danner alltid utgangspunktet for det tilfeldige og spontane.
Christian forteler om plateprosjekt fra scenen. Er det noen plateselskaper i salen, vil de gjerne snakke distribusjon. Selskap eller ikke, jeg gleder med til å høre hva duoen driver med i studio.
Duplex er fornuftig oppvarming til Colin Stetson. Der Harald og Christian utfordrer og blander klassiske instrumentroller, rommer Colins saksofoner et helt lite band. Kreativ miksing, spøkelseskor og ventilperkusjon er med på å gjør Colins bass- og altsaksspill til noe helt utenom det vanlige.
Det Colin gjør virker umulig. Umulig og hårreisende på den gode måten. I sirkelpust og med en enorm styrke blåser Colin vanvittig musikk ut av saksofonen. Det er umulig å forstå hva han gjør – er her en digital hemmelighet? Det er så mye og motstridende klang i instrumentet at ordet sampler dukker opp i hodet. Dog er her et virkelig organisk enmannsband. Colin roper i saksa, Colin droner med saksa, Colin spiller perk på saksa. Colin gjør alt så feil at det blir helt riktig.
Det er intenst og fascinerende gåsehudsmusikk. Colin er vel også et unntak i saksofonverdenen. En amerikansk saksofonist helt på sida av det etablerte som gir oss en slags barokk, organisk tekno. Ikke bare det, han har snakketøyet i orden òg. Slik som fortellingen om hvalen som sang så surt at den ikke fant en make. En trist historie og en kul låt.
