Nyhet

Plateanmeldelse i dialog med musikerne

«Plateprat» er en ny spalte på Jazzinorge.no. Her anmelder vi plater i samtale med musikerne selv. Først ut i «plateprat» er Ich Bin N!ntendo.

AV ARTHUR KAY PIENE

Norge er et lite land. Jazznorge er enda mindre. Anmeldere, musikere og jazzbyråkrater tråkker så og si oppå hverandre, og de fleste kjenner hverandre personlig. Men det trenger ikke å være en dårlig ting. Her på jazzinorge.no skal vi i hvert fall prøve å dra fordel av det. Vi skal gjøre det gjennom en ny form for plateanmeldelser. Plateanmeldelser som foregår i dialog med utøveren.

Live på Blå 1. oktober 2012 (foto: Natali Abrahamsen Garner )

Først ut er bandet Ich Bin N!ntendo. De har akkurat har sluppet sin første utgivelse, et livealbum fra en konsert på klubbscenen til Chateau Neuf i Oslo. Den er kort, intens og heter ”Ich Bin N!ntendo & Mats Gustafsson”. Den gjør det fordi de har fått med seg den smått legendariske svenske saksofonisten med på dette prosjektet. Resten av bandet består av musikkhøyskolestudentene Christian Winther på gitar, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Joakim Heibø på trommer. Men det er lite som vitner om konservatorieutdanning i det punka frirock-landskapet de beveger seg i. Selv for en som har hørt mye på frimusikk kan det høres ut som om de først og fremst bare prøver å ødelegge eller demontere instrumentene sine i åpningen. Så kommer saksofonen inn, og kompet stabiliserer seg til en massiv og rufsete vegg av forsterket lyd. Jeg ser for meg halve publikum hoppende opp og ned. Jeg ser for meg den andre halvdelen med fingrene i ørene. Jeg ser for meg bakteppet i storsalen på Chateu Neuf dekket med Marshalkabinett.

Og sånn fortsetter det, spor 2 holder enda høyere intensitet enn spor 1. Bandet virker mer interessert i denne veggen enn å jobbe med små variasjoner i dynamikk og instrumentering. Det er en ærlig sak, og den er unektelig interessant å høre på, spesielt på grunn av Heibøs maniske trommespill. Men den står ikke oppreist hele tiden, og de mindre energiske strekkene som må komme etter hvert får mer preg av transportetapper enn selvstendige deler. Men sånn fungerer jo denne musikken, spesielt live.

Er dere enige?
Jeg stiller spørsmålet til bandet, uten Gustafsson. Vi er alle samlet på et øvingsrom på Musikkhøgskolen for at bandet skal øve og så diskutere anmeldelsen jeg har skrevet. Den samme som står ovenfor. Christian Winther tar ordet først.

– Christian: Vi er jo vant til å spille høyt som faen, vi gjør det på alle øvingene, så jeg tror fokuset vårt kan ligge like mye på små detaljer. Men de kan vært vanskelige for publikum å høre.

– Joachim: Men på denne plata heller det mer mot det massive enn til småplukk. Fordi det er jævlig vanskelig å ha nerver til å spille små ting når du har spilt fra deg.
– C: Det preger jo musikken vår at vi blir dødsslitne.

Så dere er enige i at de svake delene blir transportetapper?
– J: Ikke i det hele tatt! Jeg tenker at det er der den folkemusikkdelen kommer inn i musikken vår. Vi er veldig inspirerte av sør-asiatisk folkemusikk, der man bare spiller rundt beatet og ting bare flyter av seg selv. Det skal surfe, det skal ikke være så mye nerve. Du står utenfor musikken og  la ting skje i stedet for å få ting til å skje.

– C: Jeg tror det er der vi har mest kick, i delene etter at vi har virkelig brent oss ut der oppe. Når man går ned da kan man få en ro man ikke får ellers! Men plata er jo kort. Det er meningen det skal være en kort og rå plate!

Hvorfor valgte dere å gjøre dette til en liveplate?
– Magnus: Vi hadde egentlig ikke tenkt til at denne konserten skulle bli en plate. Vi hadde ikke øvd med Mats i det hele tatt før konserten. Men vi tok den uansett opp profesjonelt, og vi synes det var en spesiell konsert. Etter konserten kom Eirik (Tofte fra Va Fongool records [red. adm]) bort og sa han hadde veldig lyst til å gi det ut. Det hadde vi også.

– C: Konserten er ikke redigert i det hele tatt. Eneste forskjell på plata og konserten er at det midterste strekket måtte komme til slutt for å få plass til den på LPen. Og det funker veldig bra, da får vi det mest bråkete på starten.

– M: Og så er det blitt brutalt mikset av Lasse Marhaug. Det gjør det ikke akkurat lettere for publikum tror jeg.

– C: Det er jo ekstrem musikk, både energimessig og volummessig. Dette bandet er proppfullt av ulike referanser, men det har veldig mye folkemusikk i bunn. Vi har vært innom Gnawamusikk (religiøs tradisjonsmusikk fra Marokko-området som kan låte på denne måten [red. adm.])

Hva synes dere funker best med plata?
– C: Jeg er egentlig overasket om at alt var så kult. Mats og Lasse gir en bra greie til bandet. Det har jo egentlig gått sykt fort.

– M: Dette er ikke konseptalbumet vi har brukt 10 år på. Det er litt dumt å vente på det ultimate. Er man inne på noe kult, så bare gi det ut! Man må gjøre det når man har kick.

Jeg skrur av opptakeren. Og mens jeg gjør det skjønner jeg at jeg har lært mye av å prate med “Ich Bin N!ntendo”. Jeg vet ikke akkurat om jeg har endret meninger om musikken deres, men jeg har skjønt mye mer av hvorfor de har tatt de valgene de har tatt. Det jeg trodde var unødvendig, viste seg å være svært viktig for bandet. Hvem av oss som har rett får du finne ut av selv, plata deres ble sluppet digitalt, på CD og på vinyl den 5. oktober.

 

Fra forsiden

Nyhet

Jazzknappleik

Paal Nilssen-Love og Jens Borge har trommet sammen hele 18 improvisasjonsmusikere fra Vestlandet til en todagers festival midt i august. Festivalen begynner i Stavanger og slutter i Bergen.

Nyhet

Festivalklare i Haugesund

Onsdag starter årets Sildajazz, og nærmere 40 arrangementer og konserter vil gå av stabelen i løpet av fem tettpakkede dager.

Meld deg på vårt nyhetsbrev