KONSERTANMELDELSE: Tape to Zero er en minifestival med mye knask. Engangstrio, førstegangstrio og eklektisk enmannsorkester.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Tape to Zero (Erland Dahlen (solo), Bendik Hofseth/Kjetil Husebø/Jonas Barsten Johnsen, Spin Mavel). Nasjonal jazzscene, victoria, 26. april 2012
Tape to Zero beskriver seg selv på følgende måte: ”Tape to Zero er en splitter ny konsertserie/mini-festival med fokus på musikk innen nyere jazz, elektronika og ambient.”
Er du usikker på hva kategorien ’nyere jazz’ rommer?
På minifestivalens første kveld innebærer nyere jazz Erland Dahlen solo, Bendik Hofseth/Kjetil Husebø/Jonas Barsten Johnsen trio og Spin Marvel – for første gang i trioformat.
Erland Dahlens Rolling Bomber, betegner to ting. Trommesettet til Erland er et Rolling Bomber, og soloplata han slapp i vinter(?) heter nettopp Rolling Bomber. Slakt, er ikke et ord som er dekkende for mottakelsen. Lovsang er vel mer betegnende.
Heller ikke live skuffer Erland. Her manes fram vanvittige lydlandskap. At én mann kan lage så mye og kontrollert lyd er ganske så imponerende.
Erlands Rolling Bomber står helt ute på kanten av scenen. Det er ganske trangt foran lerretet denne kvelden: Flygelet trengt opp bakerst, i et hjørne. Bord med bokser og effekter, en mikser. Og hele tre trommesett, hvorav altså ett ytterst på scenen – med Erland bak og en projektor retta mot basstromma.
Ja, Erland har en basstrommeprojektor. Det er videokunstner Sigurd Ytre–Arne som står for kveldens visuelle side. En basstrommeprojektor er en enkel, men genial idé. Først projiseres former, silhuetter. Snart dukker Erland selv opp på basstromma. Bevegelser brytes opp, spilles om. Og det hele er opp til Erland. Vil han ikke få seg selv opp på lerretet, er det bare å ligge unna basstrommepedalen. Det er den som aktiverer projektoren.
Noe som minner om en sitar. Brutte, loopa harmonier fra en mac. Knotter som skrus. Synther som fyller ut. Klokkespill og klanglige perkusjonsinstrumenter jeg ikke kjenner navnet på. Tromme på tromme på tromme. Erland maner hippiegjenferd fram fra mangroveskogen. Leder dem ut i det indiske hav. En mellomting mellom hvalsang og sonar. Hippiene faller av, en litt annen, mer karibisk rytme kommer inn.
Jeg kan fortsatt ikke helt forstå at én mann kan lage så mye og så kontrollert lyd.
Så er det pause og rush i baren. Det skal surres og flyttes på scenen. Erlands Rolling Bomber forsvinner ut, bit for bit. Det kobles om. Bokser blir borte, nye kommer til.
– Det fortsetter, sier Erland, – med Bendik Hofseth/Kjetil Husebø/Jonas Barsten Johnsen trio etterfulgt av Spin Marvel. Så stay tuned, holdt jeg på å si.
Bendik Hofseth/Kjetil Husebø/Jonas Barsten Johnsen trio (heretter HKH) har et langt navn. Men så er det heller ikke noe fast ensemble. HKH er i følge Tape to Zeros nettsider ”skreddersydd for anledningen”. Bendik på barytonsaks, Kjetil på flygel og elektronikk og Jonas på perk.
Tre generasjoner. Møte mellom akustikk og elektronikk. Slik presenteres HKH. Først lyrisk og følsomt og egentlig ganske rett fram impro, de elektroniske elementene har ennå ikke gjort seg kjent. På lerretet kjører Sigurd (Ytre-Arne) en blass himmel. Drivende skyer. Blått og hvitt med skiftende undertoner av gult, grønt, rødt. Og jeg tenker: Bang nå?
Men, nei. Det kommer ikke noe brudd, i hvert fall ikke et brutalt ett. Her glir det, sakte, lavmelt. Første tegn på elektronikk er klangen i pianoet. Tonene, akkordene – de blir kjørt gjennom noe. Klinger unaturlig lenge og på en uvant, maskinaktig måte. Saksa går fra korte vandringer til lange klagende hyl mot de blasse skyene. Er det værskifte på gang? Bang nå?
Nei, ikke værskifte, fortsatt ikke bang. Det skumrer. Det skurrer. Saksen glir ut i én lang tone og låta tar slutt.
Så får vi funky ambient. Uppbeat dronejazz av beste slag. Pling og plong og lange toner. Trommisens hender klapper synkopert. En liten groove på flygelet. Saks i støt. På lerretet ser vi Jonas’ hender. De klaskes sammen under mikken og mikses med Kjetils fingre over klaviaturet. Bildene blander seg, grooven rotes til, brytes opp, blir komplisert. Saksen virvler opp i små høyfrekvente skrik. Så lys som en barytonsaks kan bli. En støyt elektronika. En liten, spretten loop. Vaggete spøkelsessaksofonist på lerretet. Lang lukkertid, Hofseth flyter ut. Puster i saksa. Surkler seg ut over lerretet. Semielektronisk post-bop.
Så, etter en ny runde med omrigging – det er nå ikke mer enn ett trommesett igjen på scenen, er det tid for Spin Marvel. Ikke lenge siden de spilte på Victoria sist, da med Zeppelin-bassist John Paul Jones og Nils Petter Molvær – som del av serien Conexions.
Og i kveld, altså for første gang som trio. Bak kveldens siste trommesett sitter naturlig nok Martin France. Bassen er bemanna av Tim Harries. Terje Evensen på lyddesign og perk.
Moro. Enkelt og greit. Allestedsnærværende trommer. Skurrende, brutt elektronikk. Funky til dronende bass. På lerretet, klipp fra en gammal film: En ung jente i kjole. En kort scene, ikke mer enn noen sekunder, loopes. Øyekontakt oppstår og brytes med en annen jente i forbifarta på et fortau. Hun passerer et butikkvindu. Ser skrått opp på en mannekeng i rød kjole, med høy, brun sekstitallsparykk. Bildet fryses. Sekvensen gjentas. Deretter: Don’t Walk i store, røde bokstaver. Jenta fryses.
Trommene ruller. En spastisk marsj går og går. Hektisk fikling på mac, mikser og assorterte bokser. Halvakustisk bass bomper seg inn. Droner. Delay. Nam. Det lyder godt. Filmsekvensen, musikken – støy, bilde og melodi i perfekt harmoni.
Tim sklir lenger ned på halsen. Lys bass med delay. Filmen skifter. Vi ser en plen, noe som minner om skogkant. En skikkelse dukker opp, forsvinner. Nytt utsnitt: Ikke skogkant, små hageflekker. En forstad. Skikkelsen dukker opp, forsvinner. Terje skraper og skurrer det til. River og sliter i lyden. Spin Marvel gjør jobben sin også som trio.
Hvis dette er nyere jazz, er det en sjanger jeg kan sette pris på.
