KONSERTANMELDELSE: Vakker stryk og blås i rekviem for Rikskonsertene.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Arve Henriksen – Tidssoner for trompet & treverk, Nasjonal jazzscene Victoria, 12. april 2012
For snart et år sia flytta minister Anniken på noen penger, men det er historie. Det er snart også Rikskonsertene, slik vi kjenner dem. Siste ordinære turne er Arve Henriksen. En verdig avslutning. Helt slutt tar det først på Nattjazz i Bergen 31. mai.
I serien, titulert Tidssoner for trompet & treverk, har Arve satt sammen en kyndig strykekvartett. Her er Nils Økland på hardingfele, viola d’amore og fele. Gjermund Larsen på hardingfele, bratsj og fele. Mats Eilertsen på kontrabass og Svante Henryson på cello. Selv puster og synger Arve med og uten trompet. Arve pluss kvartett er lik kvintett.
Bak kvintetten kastes former og bilder mot et lerret. Videokunstner Tord Knutsen gir oss nordlys og staver og runer og omriss av instrument og musikere. En halvannen times massemetamorfose til musikk ett sted mellom klassisk, folketoner og nujazz.
Det er smekkfullt på Victoria, Nasjonal jazzscene. Arve har et publikum, det er siste ordinære Oslo-stopp i Rikskonsertenes program. Her gnikkes og gnis det fra første start, og det blåses. Kvintetten vet å fordele, vet når de ulike delene skal holde kjeft, når én skal hentes fram, når to skal synge og én svare. Buer og hult treverk, her bor også perkusjon i treet. Vandrende strykerkomp, svakt, svakt for å klinge sammen, ikke overdøve, framheve. Og på toppen, dempa, nesten brutt trompet.
– Kjære godtfolk, sier Arve. Strenger skal stemmes.
– Det er veldig fint å få gjøre denne turneen, med disse fantastiske folka. Vi fortsetter med en liten sak fra Vestlandet.
Alt er stille bortsett fra kaffetrakteren i baren og en skjør, sped hardingfele. En bitte liten ornamentert melodi siger ut fra treverket. Og så, et nesten umerkelig nikk i retning Eilertsen. Bomp-bomp bam, sier bassen i det den vandrer inn – svakt, svakt, svakt for å ikke skade hardingfela. De andre lister seg etter, svarer på og underbygger felas lille greie fra Vestlandet. Mm, det er godt å bare stå her i enden av baren ved kaffetrakteren og forsvinne inn i den lavmælte, lett melankolske musikken, i formene på lerretet – bronsealdersymbolikk via runer til en kontrabass i det Eilertsen bryter ut i en spontan solo som ikke kunne vært annerledes. Bevisst eller ikke, det er noe tidløst over Tidssoner for trompet & treverk.
For noen bilder, og for et lydbilde. Spillet mellom instrumentene, spillet på lerretet. Hvordan instrumentene utveksler melodier, snakker samme språk, men vrir og vender på tonene, sender dem opp og ned i oktavene, lar dem oppstå i ulikt treverk, ulike resonansrom. Kvintetten kaster tema fram og tilbake mens Arve kjører trompeten sin gjennom pedaler og bokser, eller gir oss reine, men også hviskende, dempa toner. Messing blir til synth, lag på lag på lag som metter lydbildet for å så brått forsvinne. Arve legger ned trompeten, nynner og synger med til melodiene og improvisasjonen. I en av de siste låtene drar han i gang publikum. Vi overtar grunntemaet og Arve scater, nesten joiker til med samsvarte strykere i bånn. Trompet- og stryker-ambient med publikumsdeltakelse.
På et tidspunkt ankommer en langhåra, profetbeskjegga fyr lokalet. Han henter seg en øl i baren, forsvinner backstage.
– Så kommer den tida på året da du lurer på hvem som får arbeidsstipend, sier Arve. I år gikk det til Lommedalen. Her kommer en liten overraskelse. Ta vel imot stipendiat Johansen.
Inn kommer Per Oddvar Johansen iført Felleskjøpet-jakke og –cap. Instrument: sag.
– Her får vi utdelt noteblad, sier Arve mens stipendiat Johansen distribuerer ark på scenen.
– Sibelius, ser det ut til.
Og for en skarve låt er nok et instrument introdusert. Sagen gjør som sager flest, den synger en klagesang ikke ulikt theremin. Klagesag til strykere og trompet. Det er vakkert. På vei hjem gråter jeg noen tårer for Rikskonsertene. Hvil i fred.
