KONSERTANMELDELSE: Plumpt, men helt nødvendig: Marius Neset Golden Xplosion er virkelig en eksplosiv opplevelse.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Marius Neset Golden Xplosion; Kampenjazz 4. mars 2012
Marius Neset er ett av disse unge talenta som er i ferd med å få sikre seg plass på jazzhimmelen. Han er ikke mer enn fem og tjue, men har rukket provoserende mye. To soloutgivelser, en bunke utmerkelser og mengder med hederlig omtale. Det kanskje mest provoserende med Marius Neset er at han ikke er oppskrytt. Marius fortjener oppmerksomheten.
Med seg til Kampenjazz på Grønland har Marius en gjeng dansker. Mange norske jazzmusikere har funnet sammen gjennom jazzutdanningene i Trondheim og Oslo. Marius har valgt en litt annen, men ikke ulik vei, konservatoriet i København. Fra tida i Køben kan både JazzKamikaze, en rekke andre band og en viss Django Bates nevnes.
Marius har tatt turen over andedammen med en gjeng erfarne jazzdansker og -svensker i bagasjen. Jeg er nysgjerrig på om denne saksofonisten jeg har hørt så mye om, litt på, men ikke sett live, er så god som norsk og internasjonal presse skal ha det til.
Golden Xplosion (2011) er den andre soloskiva til Marius, og også navnet kvartetten turnerer under: Marius Neset Golden Xplosion. Med seg har Marius to dansker og en svenske, henholdsvis Magnus Hjort på piano, Jasper Høiby på bass og Anton Eger på trommer.
Med bakgrunn fra JazzKamikaze er det kanskje ikke overraskende at Marius Neset er en temmelig energisk fyr. Han er ikke en av disse som spretter rundt på scenen, kort sagt gjør ikke Marius så mye ut av seg. Energien sparer han til han setter saksofonen til munnen. Det er mye som kommer ut av saksofonen til Marius. Mye, hardt og intenst, men også luftig, pustende, ettertenksomt.
Marius, de to danskene og svensken, spiller to sett. Jeg kan forstå at de ikke holder det gående i en time og førti minutter i ett strekk. Med en sånn intensitet, med sånn trøkk og energi, fortjener de en liten hvil. En gang i blant blåser Marius seg nesten helt ut. Han må ta seg en liten hvil. Trekker seg tilbake i en avkrok av scenen. Setter fra seg saksa, drikker grådig av et glass vann. Mens Marius hviler varierer det mellom bass og pianodrevet trio. De er forbanna dyktige musikere, de to danskene og svensken.
Var det ikke for pausene ville jeg trodd at Marius er én eneste stor lunge. Hans indre rommer enorme oksygenproduserende regnskoger. Lufta bare strømmer på og på. Hadde ikke Marius funnet fram til saksofonen, ville han antagelig bli tvunget ut i et liv som Stor Stygg Ulv. Noe må en slik lunge brukes til. Marius inhalerer ikke, han kun ekshalerer. Hadde du satt en propp i Marius, ville han blitt en luftballong. Marius vil ikke være en ballong, Marius vil spille saks, og godt er det, både for øre & sjel.
Dessuten har Marius gode fingre. De beveger seg så kjapt over instrumentet. De treffer alltid riktig. Noen ganger svever saksa til Marius. Han kunne greid seg uten skulderreim, så kjapt går fingra til Marius over saksa.
Det hender de to danskene og svensken trekker seg tilbake. De lager ikke en eneste lyd, bare nikker anerkjennende – de smiler, tapper rytmen med de spisse skoa sine. Noen ganger når han spiller helt aleine, utstøter Marius mange korte og harde, små støt. Sammen blir støta et lite kor. Et kor som synger en melodi ikke ulik nittitallets trance. Analog musikk som etteraper elektronisk musikk.
Marius har også pedaler. Han tråkker på en. Gjentar seg selv. Legger seg selv på seg selv. Lar lydbølgene slengens mellom veggene til de blir helt borte. Så kommer resten av skandinavene inn igjen.
Det kommuniseres på scenen. Pianisten ser på bassisten ser på trommisen. Det smiles og nikkes. Små armbevegelser, skuldertrekk. Melodier gjentas eller spilles flerstemt. Bassen og flygelet går lavt og hånd i hånd. Saksa på toppen. Trommer fra steady til off beat. Mye tromme. Lite tromme. Trommer med og uten visper. Eller pianoet går i front. Marius legger seg ned til bassen. De svarer pianoet.
Med et slikt band, et godt låtmateriale, og en magisk lunge, kan det vanskelig bli annet enn en bra. Golden Xxplosion leverer sakene sine svært godt, faktisk er de det andre bandet på to uker (Wiik/Nilssen-Love var de forrige) som spiller med nok innlevelse og energi til at Kampenjazz-skiltet bakerst på scenen gir seg ende over og faller ned.
Med en slik konsert kan jeg ikke gjøre annet enn å skrive meg inn i rekka av anmeldere som går rett i fella. Plumt, men helt nødvendig: Marius Neset Golden Xplosion er virkelig en eksplosiv opplevelse.
