UKAS PLATETIPS: Med sitt nye album Grounding viser Randi Tytingvåg et formidabelt formskifte i en stigende kvalitetskurve.
AV ØISTEIN LORANGE MEYER
Tytingvåg anno 2012 nærmer seg Jazz med poprusk i lomma, et begrep som med tiden har blitt en egen sjanger her til lands, mye takket være anmeldelser av Hanne Hukkelbergs første skiver. I dette tiårs-jubileumet for Stavanger-vokalist Randi Tytingvågs karriere, trår denne vare chanteusen enda skarpere ut av jazzsjangeren og inn i mer pop/rock relatert tradisjon.
Mye takket være den mangefasetterte stikketraktøren Pål Hauskens (In The Country, Tub Quartet, Bull of the Year, Susanna & The Magical Orchestra) kyndige produsent-øre og «siste bandmedlem» Ocean Sound Recordings, får vi denne gang servert en utsøkt elleve-retter med alt ifra drømmepop alla Cocteau Twins, «Tom Waitzske-gitarer» i sjøsyke ballader, til klezmersk nattmusikk og Piazollas ånd luskende i rommet. En annen som virkelig farger langspilleren, er unikum Ivar Grydeland (Huntsville, Hanne Hukkelberg, Dans les arbes). Med alle sine banjoer, gitarer og virrvarr av effekter og bokser snakker vi snart om vår egen Nels Cline (Wilco) nå. I spor tre, med den selvtitulerte låta Tytingvåg, har han skrudd seg farlig nær det den hellige gralen My Bloody Valentines soniske geni Kevin Shields vrenger av seg, og låten åpner seg til nye høyder. Denne eksperimentelle tilnærmingen kler i det hele tatt «less is more»-strukturene godt albumet igjennom. Tekstene er fortsatt sarte, intime fortellinger som knar lytteren til beinet med Randis bakpå stemme kledd for varme kvelder, men denne gang tørr hun også å farge låtene med nytt mørke ikke langt unna shoegazing og såkalt drømmepop.
Anbefalt lyttetips: Inside og Sit Yourself Down.
Slippfest og konsert på Nasjonal jazzscene Victoria torsdag 8. mars!
Se musikkvideoen Impatience her:
