Nyhet

Anja og gutta

KONSERTANMELDELSE: Fordommer blei avkrefta på Kampenjazz’ åpningskveld sist søndag. Fremadstormende, soula jazzchanteuse backa av samstemt og samspilt kvintett.

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

SILUET – Anja Eline Skybakmoen
Sesongåpning på Kampenjazz 22.01.2012
Anja Eline Skybakmoen (voc), Ivar loe Bjørnstad (dr), Kim-Erik Pedersen (sax), Dag-Filip Roaldsned (pno, keys), Sebastian Haugen (bass) og Kristoffer Engstad Kompen (trombone).

Anja Eline Skybakmoen er tjuesju år og kommer fra Trondheim. Tidligere sjef i vokalgruppa Pitsj, og plateaktuell i 2012 med seg selv og band. Nå åpner hun altså vårsesongen på Kampenjazz, relokalisert til Caféteateret på Grønland.

Fordommer er noe drit. Skulle ønske det var mulig å skru av forventningene. I møte med musikk bør enhver evne til assosiasjon undertrykkes, men selvfølgelig er det umulig.
Jeg kan ikke nekte for at det er en skeptiker som løfter beina i nysnøen fra 37-bussen til Caféteateret. Kanskje er det et ønske om å gå til noe utfordrende, men det er like fullt et egoistisk ønske. Min smak, bør som kjent være uvesentlig. Affeksjon bør ikke dominere. Dessverre er det ikke slik. Jeg er redd det Anja gjør er gjort før. Jeg veit det Anja gjør er gjort før. Jeg er redd Anja er ute på tynn is. At det hun gjør er godt, men mindre enn, eller like godt som. Det er med vissheten om at Etta James aldri vil entre en scene på ny jeg dunker snøen av støvlene og går opp den smale trappa.

Anja krysser lokalet. Etter følger gutta. Anja entrer scenen, hakk i hæl følger gutta. Anja stiller seg foran mikrofonen. Gutta plukker opp sine respektive instrumenter. Anja er ikledd en lys kjole, kanskje krem eller offwhite. Ikke godt å se i lyssettinga. Anja er en discokule, det blinker i paljettene på kjolen.
Når Anja synger, når hun anstrenger seg som mest, trekker hun nesa til seg, hun liksom løfter den, rynker panna og myser med øynene.
Det er vel verdt strevet. Det som kommer ut av Anja, er riktig så fint.

Skeptikeren er skeptisk i den første låta. Han tror han hører en usikkerhet i Anjas stemme. ”Will You” er fin låt, det er ikke det, men skeptikeren er skeptisk – hva er dette? Jazzpop, men er det noe mer?
Han kan ikke umiddelbart finne den berømmelige nerven i musikken. Han må vente litt til. I tidligste laget å konkludere.

Hvis det finnes en entusiasmekjertel i hjernen, kicker den så smått inn i løpet av andre låt. Topp stemning på lokal klubb. Når Anja løfter nesa kommer det god lyd, det forstår jeg ganske kjapt. Stemmen til Anja er varm, den råder over et bredt spekter.
”We Collided” var utgangspunktet for min skepsis. Jeg så den på Youtube. Jeg tenkte ”dette har jeg hørt før. De er flinke, det er ikke det, men jeg har hørt det før.”
Men så viser det seg altså at jeg tar feil. Den pretensiøse skeptikeren innser nok en gang at fordommer kan være for-dommer. At de lar seg bekrefte eller avkrefte. Slik er det som kjent ofte med livemusikk kontra opptak av live musikk. Den er noe helt annet der og da enn på YouTube. Dessuten er bander riktig så samspilt. Hvor godt det er å høre musikere som kjenner hverandre, som tilørelatende trives i hverandres selskap.

”Vi har vært i studio på Giske”, sier Anja fra scenen. ”Ikke langt fra der Dag-Filip kommer fra. ’Jiske’, ikke ’Giske’. De insisterer på at det skal sies sånn – de er harde på det, eller hva Dag-Filip?” Han nikker bekreftende. ”Albumet kommer ut om noen måneder. Vi håper i hvert fall det.”

Skeptikeren blir en entusiast i løpet av konserten. Det er ikke bare sjarmerende Anja som virker glad og stolt over å framføre utelukkende egenkomponert materiale. Også Gutta til Anja koser seg på scenen. På et tidspunkt står perk og bass i sentrum. Saksofonist Kim-Erik og trombonist Kristoffer får beskjed fra bandleder Anja. ”Nå skal blåsergutta få spille perk.”
”Yess!”, svarer gutta og vi er i gang med det entusiasten anser som kveldens kanskje mest fengende låt.

Dette er ikke den første låta der bass og trommer står for mye av driven. Når jeg først er i gang med å føle, er det fristende å si at det er disse låtene, de med tette, synkoperte rytmer og rullende basslinjer, jeg trives best med. Trommene er små White Rabbit-elefanter. Bassen, suggerende. Og på toppen – lyrisk piano- og synthbruk, fine blåserprogresjoner. Og altså stemmen til Anja; hvordan hun liksom dytter nesa opp og fram, lukker øynene når hun anstrenger seg.

Jeg liker nok kanskje best stemmen til Anja når hun er på sitt mest soula. Jeg har heller ingen ting imot stemmen til Anja når den er mer sår, når hun legger en liten sorg inn i tonen. Kort sagt har skeptikeren blitt entusiast og entusiasten setter tydeligvis pris på både det såre og det varme. Så skrikes det vel en del sorg også i soul’en.

Vi får flere smakebiter fra det nye materialet, materiale vi kanskje vil kjenne igjen på skive seinere i 2012. Det høres fint ut, det er fine låter. Kanskje litt røffere enn det opprinnelige materialet, men det er vanskelig å si. Så godt kjenner jeg ikke Anjas komposisjoner. Jeg gleder meg til plata. Anja Eline Skybakmoen og gutta hennes er vel verdt å følge med på.

Fra forsiden

Nyhet

Tre dager med Jazzfest i Skien

Jazzfest Skien åpner torsdag 18. oktober med Torun Eriksen. På festivalprogrammet står også Svante Henryson Quartet, Audun Kleive solo, Bugge Wesseltoft Organ Club og Goran Kajfes Subtropic Arkestra med flere.

Nyhet

Westerhus på veien med bestillingsverk

Stian Westerhus legger ut på på veien med bestillingsverket V. Turneen som åpner på Blå i Oslo tirsdag 16. oktober skal også innom Kongsberg, Bodø, Tromsø og Trondheim.

Meld deg på vårt nyhetsbrev