Årets Tingingsverk-komponist, Susanna (foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

Festival

Høyt og lavt

Vossa Jazz - lørdag 8. april 2017

FESTIVAL: Årets tingingsverk er gravalvorlig, brutalt ærlig og slående vakkert. Men det er ikke den eneste bemerkelsesverdige urfremføringen ved andre festivaldag på Vossa Jazz.

Av: Maria Lokna

09.04.2017 Skriv kommentar

på bildet over: Susanna (foto: Odin Drønen/VossaJazz)

Det er klart for årets tingingsverk – bestillingsverket som virkelig har befestet Vossa Jazz som en nyskapende festival og renommert kulturinstitusjon siden pianist Dag Arnesen stod for åpningen av tradisjonen i 1978. I år er det vokalist og komponist Susanna Wallumrød som står for årets komposisjon. Selv har hun sagt at hun vil utforske kampen mellom lyset og mørket, indre konflikter og søken etter sannheten, intet mindre. Hun entrer scenen sammen med Ida Løvlie Hidle, Natali A. Garner, Stina Moltu Marklund og Ina Sagstuen, de utgjør Susanna & The Brotherhood Of Our Lady. Skimrende lyslamper hengende fra taket, og musikerne er ikledd svarte middelalderske kåper med hetter trukket over hodet.

Årets Tingingsverk-komponist, Susanna (foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

Årets Tingingsverk-komponist, Susanna (foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

Vi skal nemlig tilbake til den sene middelalderen, nærmere bestemt et sted mellom år 1490 og 1510, da den nederlandske kunstneren Hieronymous Bosch lagde triptyket The Garden of Earthly Delights (og for de tro- og/eller historieløse av oss er et triptyk en tredelt altertavle). Hans merkverdige fantasi og djevelske detaljer hvor monstrøse dyr og planter omgir seg med syndige mennesker og deres blasfemiske oppførsel har inspirert et stort antall kunstnere etter ham, spesielt 1900-tallets surrealister. Det er denne sfæren vokalist og komponist Susanna har gått inn i, ved komponeringen av årets tingingsverk. Den andaktsfulle stemningen gjør publikum mildt sagt forventningsfulle. Ved min side sitter for eksempel en person som omtaler seg som ”Susannas aller største blodfan”.

Himmel og helvete
Wallumrød tar oss tilbake til Boschs epoke, med passasjer som nærmer seg gregoriansk sang, spirituell koring fra hennes brorskap og flere mytiske lydeffekter. Selv må jeg innrømme at jeg har forholdt meg relativt likegyldig til hennes tidligere tolkninger av kjente låter og band, men virkelig fått øynene opp for komponisten hun er gjennom sine nyere soloprosjekt og samarbeid med Jenny Hval fra 2014. Det er noe majestetisk over vokalisten, og noe magisk som skjer når den klokkeklare og rett frem vakre stemmen hennes møter støy, mørkt kaos og obskure lydbilder. The Garden of Earthly Delights starter ikke akkurat surrealistisk, men blir heldigvis styggere etter hvert.
Saken fortsetter under bildet

Brutalt ærlig og slående vakkert Tingingsverk av Susanna and the Brootherhodd of our Lady. Fra venstre: Stina Moltu Marklund, Ida Løvli Hidle, Susanna Wallumrød, Natali A. Garner og Ina Sagstuen (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)

Brutalt ærlig og slående vakkert Tingingsverk av Susanna and the Brotherhood of our Lady. Fra venstre: Stina Moltu Marklund, Ida Løvli Hidle, Susanna Wallumrød, Natali A. Garner og Ina Sagstuen (foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz)

For Susanna tar oss høyt og lavt, der stemmen hennes skjærer gjennom et kreativt lydbilde av hvisking, pusting, pesing, mumling og eksorsisme-lignende vokalvridninger. Lydene minner noen ganger i overkant mye om de fra Jenny Hvals siste album, men Susanna tilegner dem en egen personlighet når de smelter sammen i årets bestillingsverk. Blant annet gjør Ida Løvli Hidle en formidabel jobb med akkordeonet, som gir et mer akustisk og levende preg på musikken. Susanna utforsker den hårfine balansen mellom erotikk og synd. Hun ber om fryd og fristelse, og nåde fra satan på sin vei mot en evig fordømmelse. Denne todelte søken etter det gode og det onde er absolutt av en spirituell og andektig karakter, men jeg opplever at Susanna retter seg like mye mot dagens syndige samfunn – fritt for ansvar. «Let’s indulge and be lost, get high from the everlasting, never ending flood» messer Susanna, og The Garden of Earthly Delights er like mye en kjærlighetserklæring til naturen som en advarsel mot hva morgendagen bringer når vi befinner oss rullende rundt i overflod på en klode som snart vil se sine siste glimt av sollys. Verkets siste budskap står følelsesladet og klart: «There is a flood coming, beware». Årets tingingsverk er gravalvorlig, brutalt ærlig og slående vakkert, som Susanna på sitt aller beste.

Kjetil Møster (foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

Kjetil Møster (foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

Men lørdagskvelden er ikke over
Jeg skulle egentlig rekke å se Sondre Lerche, men skjebnen ville det annerledes (det fikk holde med de pastellfargede portrettene av ham som var til salgs på en av bodene på veien). Det ble saksofonist Kjetil Møster i stedet, for festivalens andre konsertdag byr på flere urfremføringer enn bare tingingsverket. Etter bergenserens slående album When You Cut Into The Present fra to år tilbake har han nå utvidet prosjektet sitt med tre norske musikalske tungvektere. Det ser først litt traust ut på Vossascenen, når stolene er byttet ut med et tomt gulv foran scenen. Men etter første nådeløse saksofontone er avspilt, over virvlet av to trommeslagere som bygger seg stadig større, strømmer publikum raskt til. Det har forøvrig like mye med lyden i rommet som trøkket fra høyttalerne å gjøre.

Kort fortalt kan Møsters nye prosjekt sammenlignes med de øyeblikkene du tenker at nå, nå kan det virkelig ikke bli bedre – og du holder denne tanken gjennomgående til lysene går på, konserten er over og du sitter der igjen som en eller annen dust som ikke vet hvor du mentalt har vært i løpet av den siste timen. Det er noe eksepsjonelt drivende med saksofonisten og hans crew når de vender seg fra det ene glohete riffet til det andre, over og under to trommeslagere som utfyller skamløs hamring og vest-afrikansk groove. Ståle Storløkken (blir denne mannen aldri sliten?) er fortsatt formidabel, og produsent Jørgen Træen leker med feedback-lyder, spacede lydeffekter og drar det hele opp av bakken og ut i verdensrommet, til det hele dras ned i grøfta igjen med hodet først. Nå har jeg kanskje en viss svakhet for musikk i krysningspunktet mellom seksti- og syttitalls progrock, stoner-sirup og John Coltranes glødende jazz, og blir myk i både knær og sjel av mindre. Men når jeg stabler meg ut av lokalet og ut i mørket tenker jeg at det er her – innenfor det fuktige jazzbegrepet – at ting virkelig skjer.

Nils Petter Molvær (foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz)

Nils Petter Molvær (foto: Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz)

Til Texas og forbi
Det er korte avstander fra de forskjellige konsertlokalene på Voss, så det blir heldigvis ikke lenge med denne rørende og sentimentale kontemplasjonen. Noe mindre meditativt blir det derimot ikke når jeg setter meg i byens Gamlekino, hvor Nils Petter Molvær skal spille. Trompetistguruen har gjestet festivalen ved flere anledninger siden han stod for tingingsverket Labyrinter i 1996. Det er derfor ikke bare de skinnjakkekledde herrene på raden foran meg som nikker anerkjennende med hodet når det røde lyset går på, tunge og repeterende trommer slår som hjerteslag og den karakteristiske trompeten spiller av sin første tone. Pioneren har fått en lojal og trofast fanskare i byen, og det er ikke uten grunn.

Med elektronikken vrir og vender han seg i ulike retninger, og fargelegger musikken fra 2016-albumet Bouyancy fra kaldt til varmt, blått til rødt. Det hele låter cirka ti ganger mindre cheesy enn jeg først hadde fryktet. Tonene til Geir Sundstøls pedal-steelgitar svinger levende i luften, og jeg vet ikke om det bare er meg som har fått et helt nytt forhold til instrumentet når seansen er over. Det er nok ikke uten grunn at gitaristen har bidratt på 260 plateinnspillinger i sin karriere. Han fører oss til Texas og forbi når han etter hvert kjører i gang med en av sine enorme gitarsoloer, og vrir på stemmeskruene sine med et effektfullt trøkk uten like. Litt cheesy blir det likevel underveis, med noen elektroniske lydeffekter som vitner om et levd jazzfusion-liv. Men hva vet vel egentlig jeg, jeg har aldri levd på 80-tallet. Det jeg derimot har gjort, er gang på gang å falle i søvn til Molværs Hamada-album. Og musikken hans fortsetter å være etterlengtet balsam for sjelen – om det ikke er et for klisjéfylt begrep –  også på årets Vossa Jazz-konsert.

Maria Lokna

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode