Det chilenske 8-manns bandet Quilapayún er den lengst eksisterende og mest innflytelsesrike musikkgruppen som banet vei for Nueva Canción Chilena – en latinamerikansk musikalsk bevegelse som satte fyr på politikken i Chile på 60-tallet.
International Herald Tribune skrev om en fremføring i Paris i 1980, imens bandet fortsatt var i eksil i Frankrike:
«Den langsomme rytmen til bombo-trommen. En enslig, klagende stemme som øker i kraft, glidende som vinden, som får støtte av et syv-stemmers kor i utsøkt harmonikk. Quilapayún…fyller teateret med lidenskapelig musikk fra en utdøende kultur».
Den utdøende kulturen Herald Tribune nevner er urbefolkningen fra Andesfjellene, som Quilapayún hedrer med sine karakteristiske svarte ponchoer og instrumenter som charango (en slags mandolin) og quena (fløyte).
Quilapayún er et ord fra araucano-språket, et urfolkspråk fra Chile, og betyr «de tre skjeggkledde» – et bandnavn som hyller Cubas revolusjonære fra 1959. Bevegelsen som ble startet av bandet spredte seg til både Argentina, Uruguay og Mexico.
Quilapayúns store forbilde og «fader» var den chilenske poeten Pablo Neruda, som ifølge bandet «utviklet sin poetiske skapelse ved å ivareta kunstformen, men fremdeles opprettholdte sin forpliktelse til den latin-amerikanske realiteten».
Victor Jara var bandets kunstneriske leder i flere år, og utviklet gruppens scenefremføringer, musikalske stil og uttrykk og skrev tekster med dem. Jara introduserte Quilapayún til plateselskapet Odeon Records hvor de spilte inn fem LP’er. I samarbeid med Victor Jara lagde de albumet Canciones folklóricas de América (Folk Songs of America).
I 1969 spilte gruppen inn LP’en Basta – en samling av politiske sanger fra hele verden, og etablerte med dette det fundamentale elementet til Nueva Canción Chilena – internasjonalismen.
Allerede i 1966 begynte Quilapayún å turnere Chile, ved å spille i kobber-miner, på landsbygda, ved fagforeningsmøter og ved fabrikker i Santiago og for store student-demonstrasjoner. Bandet var på denne tiden kulturelle ambassadører for Salvador Allendes Popular Unity-regjering.
Vi håper publikum er klare for å høre: “El pueblo unido jamás será vencido”, på norsk «Et forent folk vil aldri bli overvunnet!»
Og avslutter med et sitat av The New York Times: «Publikummet hadde kommet for å høre sanger om kamp og strid, og Quilapayún fikk deres beste respons nettopp når de leverte disse sangene.»
Line up:
Eduardo Carrasco Pirard – Vokal og blåseinstrumenter
Ricardo Elias Venegas Carhart (Padre) – Gitar, vokal og blåseinstrumenter
Fernando Enrique Carrasco Pantoja – Gitar, vokal og blåseinstrumenter
Ruben Pinto Escudero – Vokal, Charango, Cuatro
Ismael Oddo Mendez – Gitar, vokal
Ricardo Alfredo Venegas Santander (Hijo) – El-bass, Vokal
Carlos Quezada – Perkusjon, Vokal, Blåseinstrumenter
Sebastian Quezada – Perkusjon, Voka
