JEFF PARKER & THE NEW BREED

JEFF PARKER gitar, effekter JOSH JOHNSON saksofon PAUL BRYAN bass JAMIRE WILLIAMS trommer

Jeff Parker er kanskje mest kjent gjennom sine mangeårige musikalske bidrag til det innflytelsesrike og toneangivende postrock-bandet Tortoise, der han har gjort seg bemerket som en av svært allsidig og innovativ gitarist og komponist. Men Parker er også en markant skikkelse i det som gjerne har blitt omtalt som «The Modern Chicago Sound», der gitaristen har bidratt til å stifte de anerkjente bandene Isotope 217˚ og Chicago Underground.

Albumet og bandet The New Breed har sitt direkte utspring fra en innspilling med trommeslageren Makaya McCraven som fikk Parker til å begynne å rote i opptak og lyder fra år tilbake. På den kritikerroste platen mikses gamle vinylsamples og beats han fant tilbake til i forbindelse med en flytteprosess fra Chicago til Los Angeles med nye komposisjoner og studioinnspillinger. Kanskje spesielt inspirert av den nye tilværelsen i en by med en brennhet musikkscene bestående av eksperimentell R&B, jazz og elektronika. Sluttproduktet har blitt et rikholdig lappeteppe som utforsker Parker’s musikalske fortid og nikker anerkjennende til hans inspirasjonskilder (J Dilla, Thelonious Monk, Charles Stepney).

Jeff Parker nevnes ofte i samme åndedrag som stjernegitaristene Nels Cline og Marc Ribot. Han har også en imponerende liste med samarbeidspartnere, som inkluderer navn som Andrew Bird, The Ex, Joshua Redman, Yo La Tengo, Daniel Lanois, Brian Blade and the Fellowship Band, Jason Moran, Joey DeFrancesco og Ken Vandermark.

Her i Bergen har vi sett han på scenen sammen med både Tortoise og i samspill med Kjetil Møster under Nattjazz. Nå får vi endelig oppleve han med eget band under vårens sesongåpning på Bergen Jazzforum!

«Jeff Parker’s R&B-centric, hip-hop, funk and glitchy jazz-indebted songs are some of the most forward-thinking sounds in modern jazz.» – The Observer

How Jeff Parker Created His Unique ‘New Breed’ of Jazz
«A master of soulful phrasing, fluent but never flashy, and tends to present himself as the straight man in musical situations that could tilt in any direction-toward loopy grandeur, or growly delirium, or deep-in-the-pocket groove.» – Jazztimes