Wallumrød i snekkerverkstedet

Det er en begivenhet hver gang Christian Wallumrød utgir et nytt album. Dette er ikke en musiker som brer sitt talent tynt utover i konsertkalenderne og strømmetjenestene. I dette tilfellet finnes faktisk ikke albumet i strømmetjenestene engang – det må lastes ned eller anskaffes i fysisk format. Denne lille ekstrainnsatsen er uansett verd det – dette er egenrådig og åpen pianomusikk som virkelig gjør inntrykk på lytteren. Pianoet er merkelig nok i vinden, selv etter alle disse år og mye teknologisk nyvinning besitter instrumentet fortsatt en unik aura, og det har et grensesnitt som virker stimulerende på bruker og mottaker. Alt det rommer av historisk signifikans kunne jo like gjerne virke frastøtende på dagens moderne mennesker, men snarere tiltrekkes vi av dets 88 stemte trommer, dets arena for meditasjon og kunstneriske utfordringer.

Ikke for å indikere at Wallumrød ikke gjør mye. Han gjør for så vidt mer enn nok, med sitt stadig bevegelige ensemble, med søskenduoen Brutter, og med gruppen Dans Les Arbres. Samtidsmusikk, kirkemusikk, electronica, jazz: wallumrødmusikk. I yngre år på 90-tallet var han også innom jazzgrupper som har fått ny betydning for musikere i startfasen de siste årene, spesielt har bandet Close Erase, som utga sitt siste album i 2006, vært toneangivende for utviklingen av snurrig norsk pianotrio-jazz. I tillegg bedriver han utstrakt utforskning av pianoets beskaffenhet, enten i ensomhet eller sammen med andre utforskere  av samme instrument. I fjor var han med på serien Pianoforum på Kampenjazz. Men så til saken: Speaksome er en slags oppfølger til det glimrende Pianokammer fra 2015, en plate med solo piano som inneholder mange karakteristiske figurer, som likevel gir inntrykk av at man hører noe friskt og annerledes. Den er uansett ikke spesielt hemmet av den gravalvorlige stemningen mange faller ned i når det noble soloformatet skal takles. Gjennom 7 låter innspilt i forskjellige studioer i fjor sommer, er det likevel med stor kunstnerisk koherens musikken presenteres samlet.

Det er ofte så man får følelsen av at Wallumrød sitter og spikker. Det er håndarbeid i snekkerverkstedet, og ut av den flygelformede boden kommer det former og akkorder de færreste har opplevd før. Noen ganger blir det ikke noe gjenkjennelig sluttresultat av de små trestykkene han sitter pusler med, men det er besnærende å følge uansett. Hvert anslag gir mening, stillheten mellom dem fordobler effekt.

Vi havner rett i sonen i første kutt «Self Volk» og blir der, her hører vi forvridde norske folketoner, Grieg goes to Darmstadt, alle disse forunderlige brokkene av uimotståelige melodier som blir liggende på gulvet i studioboden som trespon! Det samme inntreffer i «Nölen und Laden». I kutt som «Speakless» får vi små drypp av digital bass, det er i det hele tatt noe elektronisk knitterknotter rundt om på innspillingen som bidrar til den medrivende mystiske stemningen. I den herlige hiten «Gitar» er vi inne i den organiske markløper-grooven som er et annet av Wallumrøds kjennetegn, en slags sjelfull saloon mood han har vært innom flere ganger tidligere, som på «Haksong» på den forrige soloplaten  — en låt jeg forøvrig har hørt klare spor av hos flere andre norske artister nylig. Men hovedsakelig er det ny grunn når Wallumrød er i studioet. Han skaper nye sammenhenger, på samme måte som mange av titlene har nye språklige sammensetninger som en slags snurrig Paul Celan.