Wako/Jawako
Lengselen etter konsertopplevelser blir selvlysende i samvær med denne plata.
Jeg kjenner det dypt inne i meg. Det er altfor lenge siden jeg har gått inn dørene på Victoria. Det blir så tydelig for meg i det Wako begynner å spille på «Live in Oslo». Albumet er innspilt i november 2020, og opptakene fanger inn den intime stemningen Nasjonal jazzscene kan by på. Det er iallfall sånn et lockdown-preget menneske kan kjenne det. For anledningen er Wako utvidet med et knippe velformulerende musikere: Tenorsaksofonist Tore Brunborg , fiolinist Adrian Løseth Waade, bassklarinettist og steelgitarist Lars Horntveth og Kyrre Laastad på vibrafon, perkusjon og elektronikk. Disse fire bidrar på seks av ni spor. På de tre resterende spiller Wako-kvartetten alene.
Bakgrunnen for at Wako hadde med seg gjestemusikere den 6. november i fjor, er slik: Bandet skulle lansere sitt fjerde album «Wako». På den plata har de med seg forsterkninger, og for å yte musikken derfra rettferdighet, trengte de bistand. Resultatet er mildt sagt godt. De åtte klarer å formidle grunnidéene fra «Wako», samtidig som de utvider og nyformulerer det vi hører der.
«Live in Oslo» starter med «Le tapis volant», låta som Espen Reinertsen fargela så vakkert på «Wako». På Victoria får den et nytt skjær, uten at den mister seg selv. Det kan da også være selve poenget for et jazzband med respekt for seg selv. Denne komposisjonen av saksofonist Martin Myhre Olsen har for øvrig en så sterk karakter at den står av seg selv. Den tåler å bli lekt med. Når Kjetil A. Mulelid sender følsomme pianosalver over duppende arrangementer, er det fint å være til stede. Og spor to er det enda mer liv i. «Hele verden er en boble» svinger lett og tett, og det er ekstra stas når Løseth Waade får rommet i forkant. Med steelgitar på laget og en rytmeseksjon som løfter fiolinen fram, tar han ut noen sider som virkelig treffer. Han snakker både med seg selv og resten av bandet, som i en dobbel dialog. Er til stede i begge.
Det er nå jeg tenker at Wako tilhører landets elite. Kvartetten kombinerer yr ungdommelighet med vektig erfaring fra tett turnévirksomhet. Det gir noe som sitter. De tøffe og krevende arrangementene og den heftige oppdriften i det solistiske tjener innholdet. Råskap og romantikk pulserer side om side, og de fire gjestene kryper under huden på musikken. Tore Brunborg løfter inn gode nordiske tradisjoner. Tilfører historisk substans. Så er jeg veldig svak for «Trakterer du musikk?», denne vesle fetteren til Steely Dan, med et vuggende og smakfullt tema som kan få gamle mennesker til å minnes Frank Zappa. Joda! Wako tar seg råd til å gå i flere retninger uten å tape kurs. Dette er bandets femte album. De som ikke kjenner dem, kan gjerne innlede bekjentskapet her.
