Katarina Barruk & Elina Waage Mikalsen - MUNCH, 24. mars 2023

Vidtfavnende samisk møte

En fullsatt festsal på MUNCH fikk oppleve noe av det mest spennende som rører seg av samisk nåtidskunst. Nyansene som både Mikalsen og Barruk maler ut er prekære i et samfunnsklima stadig mer preget av polemikk og splittelse.

Av Karoline Ruderaas Jerve

Mange av fjesene som møtte meg på fredag er mennesker jeg har vokst opp, gått på videregående eller vært politisk aktiv med. Stemningen som preget rommet ga en følelse av felles historie som strekker seg bakover, som foregår akkurat nå, og en felles følelse av at vi skaper framtiden sammen.

Utøverne i fokus denne kvelden var Elina Waage Mikalsen og Katarina Barruk. Første del av konserten besto av et omtrent 40 minutter sammenhengende strekk, hvor Barruk etter hvert var gjest. Form- og uttrykksmessig lignet dette en performance, og sto i kontrast til andre del av kvelden. Etter teknisk omrigg fikk vi nemlig et halvannen times forrykende sett med Barruk og band, i et format du like fort kunne støtt på under hvilken som helst festival. Det inkluderte visuals, helstøpt popmusikalsk innpakning og låtmateriale fra Barruks plate Ruhttuo .


Elina Waage Mikalsen. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Elina Waage Mikalsen (1992) er en sjøsamisk-norsk, vokalist og multidisplinær kunstner, som har vokst opp i Romssa/Tromsø. Hun har bakgrunn fra Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg, og master fra Kunsthøgskolen i Oslo. De senere årene gjort seg bemerket gjennom en rekke forskjellige uttrykk og steder. Eksempelvis med verk på Høstutstillingen 2020, og performance på Nasjonalmuséets åpningsutstilling, og som del av Nordnorsk Jazzensemble. Hun arbeider for tiden med et to-årig gjesteresidens (2022-2024) hos Borealis, som for noen uker siden resulterte i talkshow-kollasjen «Lyder fra Mellomrommene».

Katarina Barruk (1994) er en umesamisk-svensk joiker og musiker fra Lusspie/Storuman og Gajhrege/Gardfjäll, og en av få unge som snakker språket flytende. Hun er kjent for sin smidige blanding av pop, joik og improvisasjonskunst, og bemerket seg tidlig som aktiv musiker, blant annet som årets unge artist hos Riddu Riđđu i 2013. Siden har hun turnert over hele Europa, hatt residens i Sør-Korea og gitt ut to plater under eget navn. Báruos (2015) produsert av Frode Fjellheim, og Ruhttuo (2022) produsert av Arnljot Nordvik og Christo Stangness – som spiller henholdsvis gitar og forskjellige bass-apparater i bandet.

Mikalsen åpner med å spille med bue på noen slags strenger – på det jeg tror er en vevestol/suohpponstuolet som tilhørte Elinas ahkku/bestemor. Veven er en manifestasjon av hennes historie, et fysisk instrument, men også et symbol. Med den, og med elektronisk prosessering, kan hun veve sammen hullene som historien har skapt, med det hun vet eller det hun kan forestille seg.


Elina Waage Mikalsen. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Buingen genererer en elektronisk lyd som droner seg fremover. Etter hvert dannes 7-8 sekunder lange loops av gitarklangete tekstur i ca 120 bpm, med prosessert stemme som det viktigste rytmiske elementet. Etter fem minutter skifter landskapet til noe mer oppløst og mindre drivende. Tette og lyse dissonante klanger klinger som en madrigal av tjeld og skarv. Støy bakom dette minner om sus og bølgeskvulp fra grått hav i en fjord. Det er kanskje egne forestillinger jeg projiserer inn i dette, men landskapet Mikalsen maler for hodet mitt plasserer en jeg-person ved et bål i fjæra. Et sted jeg selv elsker, og har sittet utallige ganger, og hvor jeg ser for meg at mine og Mikalsens forforeldre har sittet. Allikevel er materialet såpass rikt at det spenner forbi også slike (kanskje litt enkle) assosiasjoner, slik at det kan bety noe annet for noen helt andre. Eller ikke bety så mye i det hele tatt – bare være en sanseopplevelse her og nå.

Lyden av bjeller inntar landskapet, en rytmisk frase som ligner tjelden, danner polyrytmer som forskyver seg. Tre over fire, fem-grupperinger, og så videre. De glir frem og minner meg brått om Holger Czukays «Boat Woman Song» der et symfoniorkester-klipp loopes sammen med vietnamesisk folkesang. Oppå bjellene høres nå stemmen til Katarina Barruk. Hun trer inn fra siden av rommet og sammen med Mikalsen går de rundt publikum mens de joiker og synger og skaper andre teksturer med stemmen.


Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Måten de beveger seg på i rommet tillater både en annen vinkel til å forstå materialet de presenterer, men de kommer også nærmere innpå enkeltmenneskene i publikum følelsesmessig. Jeg våkner litt, blir litt mer åpen, litt mer sårbar og mottagelig. Mikalsen og Barruk er ikke de første til å gjøre slike grep under en konsert, men det oppleves særlig virkningsfullt her, ettersom det musikalske materialet også er sårbart, direkte og med en artikulert visceralitet som transcenderer det verbale planet – som er påtagelig med tanke på hvor mange samiske mennesker som har mistet språket.

Mens Barruk og Mikalsen går rundt i rommet får man også anledning til å studere hvordan de uttrykker seg visuelt, og hvordan de blander tradisjonelle objekter som komsekuler og baarkaldahke – et sørsamisk perlebrodert hårsmykke med dusker – eller med slengbukser og nettingkjole med rhinsteiner. Denne måten å blande uttrykk på er noe som kjennetegner mange av de toneangivende samiske kunstnere. Vi ser lignende hos bergenske Niilas og hos Ella Marie Hætta Isaksen, men også hos eldre kunstnere som Joar Nango. Det er hverken konservatisme eller relativisme, men en intensjon om å romme mange deler av seg selv og andre. I hvert fall slik jeg oppfatter det. Mikalsen og Barruk avslutter i omfavnelse på scenen, mens de fortsetter å spille. Det skjer stille og subtilt – ikke som en svær gest – men allikevel et sterkt bilde på hva de vil formidle.


Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

På samme måte blander de sømløst musikalske idiomer fra joik og annen tradisjonell musikk, og her er Barruk en utøver i verdensklasse. Hun veksler i løpet av få sekunder mellom vokalteknikker brukt i moderne kunstmusikk til sammenhengende enheter av joik til popmusikalske idiomer (som i grunn er beslektet med både afroamerikanske og sentraleuropeiske musikalske idiomer). Ikke bare ornamentikk, men også grunnelementer i harmonikk og oppbygningen av låtene. Det gjør at jeg stadig sitter på kanten av setet og lurer på hva som venter rundt neste sving.

Barruk overrasker med multphonics, gutturale klikk, growling og lys, celestial superhodeklang. Vi får hint om dette under første del av konserten, men i del to slår denne musikalske agiliteten ut i full blomst. Barruk er den første umesamiske artisten som er lista på P3. Evnen hun har til å nettopp blande alle disse forskjellige lydlige kvalitetene og sette det sammen slik at det balanserer mellom å være veldig gjenkjennelig samtidig som det stadig skjer noe nytt.


Katarina Barruk. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Det at Barruk synger på umesamisk blir heller ikke et fremmedelement i denne miksen, og jeg tror blandingen av alle de ulike elementene bidrar til dette, men spesielt melodiføringen og det rytmiske i hvordan hun fraserer. Språklige blir dermed ikke noe fremmedelement (selv om jeg kun forstår enkeltord med min begrensede nordsamisk).

Kodefortroligheta øker, ikke overraskende, av at hun har med seg meget kompetent band som alle har gått på konservatoriet i Tromsø. Foruten de som allerede er nevnt finner vi Christer Jørgensen på trommer, Eirik Fjelde på keys og Håkon Pettersen på lyd. Alle utøvere som hverandre godt, og medvirker i prosjekter både på jazzklubb-nivå og i de store kommersielle turnérutene. Det er helproft – innovativt i utførelse og kunstnerisk meget artikulert.

Musikken og tekstene, knytter seg i hovedsak til den borealske urskogen «ruhttuo». Videokunsten som projiseres (signert Anna Leijonhielm) består av både dronefilm av skogen, og den majestetiske Ubmejeiednuo/Umeelva, samt nærklipp av søljer og dusker som henger i et tre.


Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Diskursen rundt dikotomiene utvidet-normert teknikk, er også noe som dukker opp i bevisstheten, sammen med dikotomien folkemusikk-kunstmusikk. For mange utøvere og tilhørere er de problematiske nettopp fordi de konstruerer et hegemoni hvor folkemusikken er jordnær og naturlig, mens kunstmusikken er abstrakt og utilgjengelig. Denne fortellingen bidrar til å eksotifisere uttrykk som joik, og skaper en kunstig avstand mellom utøvere av forskjellige tradisjoner. Og det er her jeg mener at både Barruk og Mikalsen lykkes så godt. De evner å utvide sine og andres horisonter, og bygger broer mellom ulike tider, steder og folk.

Barruk er en sterk og tydelig stemme i formidlingen og levendegjøringen av det samiske. Baarkaldahk-en hun bærer tilhøre oldemora, søstra til Elsa Laula Renberg. Språket hun snakker, kunne ha dødd ut dersom ikke faren hennes hadde kjempet for å formalisere og utvikle det. Hun uttaler helt eksplisitt at vi må huske på alle de stemmene som ikke høres når andre snakker sterkt, eller har en tydelig identitetsfølelse. Med dette og med kunsten sin sier både Barruk og Mikalsen noe om hvor viktig det er å skape et rom hvor alle kan få være.

Ollu giitu, mus lea doaivu váimmus.

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev