Vidt forskjellige bass-strenger i spill på Verftet

Både eksperimentelle og opplagte toner på første dag av Nattjazz, melder vår korrespondent Audun Vinger.

Av Audun Vinger

Bergen er umiskjennelig. Ikke bare møtes jeg av en lett yr, gående ut av Flesland slår jeg av en prat med litteraturprofessor Eirik Vassenden, og det tar bare fem minutter etter ankomst sentrum før jeg kan iaktta en notatbokskrivende Tomas Espedal gjennom et kafévindu. Byen surrer av kultur denne helgen, med Festspillene overalt, Steffen Kverneland som hovedperson på De Litterære Festspillene, og hovedmålet for min reise – Nattjazz. Denne tradisjonsrike festivalen varer tilsynelatende uendelig mange dager, noe som vanskeliggjør et besøk utenbysfra. Dette er først og fremst et tålmodig festivalmaraton for de som bor her, og det er da mer enn nok, så klart. Likevel var jeg heldig med programmeringen i åpningshelgen, med en rekke artister jeg var interessert i på rekke og rad på USF Verftet.

Først rekker jeg innom et strålende foredrag om utviklingen av kanon-begrepet i den klassiske musikken, historisk sett, og hvorfor det slettes ikke er noe farlig om man lar en del av de gamle heltene hvile til fordel for nyere eller gammelt men annerledes repertoar. Og at ideen om at eldre repertoar er viktigere enn orkestermusikk fra samtiden, er faktisk en holdning fra nyere tid. Det er uansett ingen fare å sette opp nyoppdagede afrikansk-amerikanske komponister som Florence Price. De gamle europeerne knuser fortsatt alle i antall fremføringer.
Det var Alex Ross, høyt respektert og lesbar klassisk-kritiker i The New Yorker og forfatteren bak bøker som The Rest Is Noise og Wagnerism, som holdt foredraget og gjorde et svært sympatisk inntrykk.

Jeg ble så lurt med på en bransje-showcase under navnet Nutshell, som i flere år har vært en viktig sosial møteplass for internasjonal jazzbransje, som får oppleve vestlandet og ny norsk musikk på høyt nivå. Dagens artister var den temmelig ferske duoen med Anja Lauvdal & Ola Høyer, samt et av jazzens suverent beste liveband Team Hegdal, for anledningen og usedvanlig kledelig med Hanna Paulsberg på tenorsax. Anja og Ola, som vi kunne nyte i staselige omgivelser på Opus XVI etter noen utsøkte scones i lobbyen, er ved første øyrekast en anledning for de to til å fremføre et knippe hypermelodiøse låter de liker, hverken mer eller mindre. Konseptet åpnet seg litt mer da de fortalte at det var inspirert av forfatter Anne Carsons måte å dikte videre på greske myter, men at de falt ned på kvinnelige komponister fra 70-tallet. Og ja, det finnes knapt mer gripende melodier enn de de var innom av Carla Bley, Annette Peacock og Carole King.


Cosmic River. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Åpningskonserten i hallen utenfor Verftet gikk jeg glipp av – det er flere slike i perioden, men den første skikkelige innekonserten på Røkeriet i år var ved nevnte Lauvdal og hennes band/verk Cosmic River. Det tar utgangspunkt i et bestillingsverk fra Kongsberg i fjor, med Numedalslågen som omdreiningspunkt. Det hadde noen fossende, improviserende kvaliteter på premieren, men gjorde et litt annet og mer kontrollert inntrykk på Victoria for noen uker siden (forøvrig stapp fullt, også av tryner som sjelden viser seg inne der). Ganske fløytebasert. Det var helt annerledes igjen i går, mer kantete og utforskende, kan hende litt utmattende for det stående publikummet (som var betryggende stort hele kvelden, og som hadde denne typisk svaiende og nytende bergenske posituren). Det manglet en fløytist og en tubaspiller i besetningen, og i stedet fikk vi Christian Winther på sittende elgitar og Hans Hulbækmo på perkusjon. Dette ga tidvis et mer fyrig utrykk i musikken, men det var vanskelig å finne balanse i lydbildet denne kvelden, og jeg vil si at jeg ønsker meg litt flere tilløp til «tunes» i settlisten, i alle fall én hit eller typisk norsk vamp, ville virket forløsende i det som fremstår som et av de mindre interessante prosjektene fra landets mest interessante komponist og musiker.


Selma French. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Winther gikk av scenen og direkte opp på den igjen på det tilstøtende lokalet Sardinen, der Selma French holdt sin så langt mest publikumsrike konsert så langt, ja haha vi var som sild i tønne. Dette er ikke jazz men det er jazzmusikere i bandet og hun har en naturlig plass på en moderne jazzfestivalplakat med sin intense folk-rock med innslag av improvisasjon. Hun har spesielt god hjelp av Anna Ueland på tangenter og mer vokal, hun synger med i full intensitet og med alvorlige miner, og kommer også med mange støttende og beundrende smil som varmer hele lokalet. French har vært en favoritt i årevis, spesielt er hennes vokaltekstur som et eget land, og det er flott å se at hun får et stadig større publikum. Bandet blir bedre og bedre sammen, men høydepunktet var likevel en begeistrende fremføring av nydelige «Goodbye Jane» gjort av Selma French mutters alene. Denne låten er på Leonard Cohen-nivå og med mer sprut.


Warriors of Water. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Plutselig var det bare å komme seg videre til neste konsert oppe i USF Studio, med det nye prosjektet Warriors of Water. Kjetil Møster på et uttall saksofoner og klarinetter i møte med en kontrabass-spillende Guro Moe og den britiske supertrommisen Sebastian Roachford (blant annet fra Sone of Kemet) hørtes jo på papiret ut som noe av en kraftublåsning, som jeg så fram til og kunne trenge. Men dette var noe litt annet enn ventet, med tekstopplesninger og tøyende og bøyende strukturer, som jeg vil si ikke helt tålte et stående publikum med trette knær et stykke ut på kvelden. Men dette er intense musikere som griper tak i lytternes bevissthet på stadig nye måter, og snudde også situasjonen her. Det var spesielt godt å høre de eiendommelig melodiske rytmene fra trommesettet (veldig god og spesiell lyd) og Møsters akademisk men brutale tilnærming til sine instrumenter. Hans nye sveis som får ham til å minne om en keiser fra romertiden bidrar til en underliggjørende stemning, og jeg ser frem til å sitte ned og høre dette prosjektet i en annen setting.

Brorparten av programmet denne kvelden var temmelig avantgarde, så det føltes ganske rart når Stanley Clarke var neste mann ut, men her møtte de bergenske jazzfunkrock og slappin’ da bass-skarene opp i hopetall. Clarke ble tatt veldig godt i mot av det hovedsaklig voksne publikummet. Men det er noe infantilt over musikken, for det første gikk de nærmest rett på ekstasen uten forspill, det virket temmelig rart etter det vi hadde opplevd tidligere på kvelden. En overspillende trommis i kjent stil, og en rånete elgitarist med langt hår og Trev Lukather-vibber ga det hele et komisk skjær. Men mye av musikken hans er unektelig funky, som som alle andre elsker jeg hans School Days-album og især tittelkuttet, som var en selvfølgelig kjerne i denne konserten. Men det var som om de ikke hadde tålmodighet til å bare la det flyte, som de fantastiske, neddempede synthflarn-groovene i denne originalinnspillingen –  jazzrockens beste rave-låt ved siden av Rypdals «Per Ulv»? Litt for ofte i Clarkes konsert gikk de snarere direkte for utløsningen. Men publikum så uansett ut til å digge det, så hva vet vel jeg.


Signe Emmeluth. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz

Helt til slutt denne åpningsdagen, og svært viktig etter Clarkes utblåsninger, var det fortsatt ganske nye bandet Lotus, som er en anledning for bergensbassist Chris Holm og østlandstrommis Olaf Olsen å jobbe sammen i en litt løsere musikalsk kontekst, supplert med Karl Bjorå på superteknisk gitar og Signe Emmeluth på altsax. Dette ble kveldens suverent beste konsert, det var ganske vilt men også vakkert og de fant fram til noen helt egne teksturer og intrikate rytmiske felt sammen, og hva i alle dager var den funky lyden Bjorå fikk ut av hornet sitt? Frijazz med tilløp til forløsende elbass-bånn og swing. Holm og Olsen har jobbet mye med pop og rock, kan hende det har noe å si, selv om dette er noe helt annet. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. Også av Nattjazz.

Fra forsiden

Nyhet

Sært i Smeltehytta

Kongsberg Jazzfestival har programmet for årets Særingfest klart. Den mer eksperimentelle delen av festivalen byr i år på blant annet trioen SPACE, Phil Minton & Veryan Weston, Nicole Mitchell solo og Christian Wallumrød & Ingebrigt Håker Flaten.

Nyhet

Vossa Jazz utlyser to stillinger

Etter ett års permisjon fra stillingen som festivalsjef i Vossa Jazz, har Trude Storheim annonsert at hun går nye veier. Nå utlyser festivalen både sjefsjobben og en produsentstilling. Søknadsfrist er 12. mai.

Meld deg på vårt nyhetsbrev