«…but swinging doesn’t bend them down» cover
The Source
«…but swinging doesn’t bend them down»
Odin/Musikkoperatørene

Veteraner på høyden

The Source er tilbake med et godt album, men kanskje i rauseste laget?

Den berømmelig Jazzlinja i Trondheim har båret få, om noen, mer holdbare frukter enn The Source. Trommeslager Per Oddvar Johansen (’89-kullet), saksofonist Trygve Seim (’90-kullet), trombonist Øyvind Brække (’91-kullet) og bassist Ingebrigt Håker Flaten (’92-kullet) dannet bandet i 1993, og albumdebuterte året etter med «Olemanns kornett» (Curling Legs). Flere plater fulgte, Finn Guttormsen (’88-kullet) overtok som bassist i perioden 1996–2004, og siden da har Mats Eilertsen (’94-kullet) innehatt bassistrollen. Denne besetningen er platedokumentert på «The Source» (ECM 2006), «The Source: of Christmas – Live» (Grappa, 2007), og «The Source: of Summer» (Grappa 2013), og når den i disse dager slipper «…but swinging doesn’t keep them down» med nærmere 70 minutter originalmusikk, melder jeg gjerne om en stor dose spent forventning her fra mottakersiden.

Fakta først: selve tittelen er et linjelån fra Robert Frosts berømmelige dikt «Birches» (1915). Setningen er i seg selv et metafor-ladet, tolkningsvennlig utsagn, og slett ikke mindre så i denne sammenheng, der «swinging» lett kan gis også en musikalsk mening. Musikken, innspilt i 2019, er fordelt på 14 låter, hvorav Øyvind Brække har signert halvparten, Mats Eilertsen tre og Trygve Seim og Per Oddvar Johansen to hver. Albumet ble ferdigstilt i 2020/21, og selv om «ouverturen» består av trettién sekunder med kakofonisk friblåsing, er helhetsinntrykket (iallfall mitt) dét av et dempet, sterkt melodifundert album der en kammermusikalsk forståelse av klanglig subtilitet og «interplay» er satt i høysetet. Jeg mener å høre fire herrer som i en alder av rundt 50 er på sitt beste som musikere, fortsatt unge og dristige nok til å ta noen risikable der-og-da-valg i samspillet, men samtidig gamle nok til å stille med full verktøykasse og velutviklet sans for musiseringens finere detaljer, og den komboen er vanskelig å slå.

Med «finere detaljer» tenker jeg på for eksempel hvordan en saksofontone bør formes når den først og fremst skal klinge sammen med lyden av en trombone kontra hvordan den bør lyde i samklang med først og fremst en kontrabasstone. Eller hvordan ulike cymbal-lyder kan definere stemninger på ulike måter – sånne greier, og begynner man først å lytte «innover», altså etter detaljer, på «…but swinging doesn’t  bend them down», blir man mildt sagt rikelig belønnet. (Det er som kjent i detaljene at djevelen bor.)

Fullt så fascinert er jeg derimot ikke av absolutt alle albumets komposisjoner. Noen av dem forekommer meg å være for skisseaktige, udynamiske og uforløste til å kunne kalles publiseringsmodne, og den i og for seg prisverdig rause spilletiden på 68:37 kunne for min del gjerne vært kortet ned et kvarter. Men ok ­– det er lenge siden The Source framsto alene som kvartett på plate, så det er forståelig at det var vanskelig å velge noe bort. Smak og behag er dessuten også et moment som teller, og når The Source utfolder seg på akkurat passe rufse-presis og urolig-i-bunnen måte, og lar fine melodilinjer bli både svale strekk og utgangspunkt for korte, tonetrippende utflukter, er jeg bokstavelig talt med på notene.

Og: Hvis ikke Jazzlogen i Molde og andre jazzgateparadister innlemmer «Limbo» på repertoaret, i dobbelt hastighet, er jeg redd vi står overfor en blanding av unnlatelsessynd og tjenesteforsømmelse.

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev