Kveldens ni musikere ivaretar arven etter Jon Hassell på ytterst smakfullt vis.
Jeg har spilt meg opp på Jon Hassell før denne dagen. Dagen han ville ha fylt 85 år. Hørt på dypt nydelige «Last night the moon came dropping its clothes in the street», utgitt på ECM i 2009. Tatt inn de vakre lydteppene på «Seeing through sound», fra 2020 og alle frampekene på «Erthquake Island», fra 1978. Hassells utvikling og realisering av det han kalte Fourth World music, vil bli stående som en slags verdensmusikk som ikke kan lokaliseres. Han tok tonen til Miles og følsomheten til Chet Baker til nye steder. Vår mann bearbeidet uttrykkene sine elektronisk og skapte en særdeles distinkt sound. Det gjorde sterkt inntrykk å høre Jon Hassell spille på Høvikodden høsten 1985. Ja, helt siden jeg hørte den amerikanske trompetisten for første gang – og siden i samarbeid med Brian Eno – har han vært en stjerne på min musikkhimmel.
Harpreet Bansal, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset (skjermdump)
Denne kvelden på Victoria understreker hvilken betydning Hassell har hatt for sentrale norske musikere. Man kan kanskje si om noen av dem at det var i Jon Hassells fotspor de lærte seg å gå stødig. I dag er de fremragende videreførere av Fourth World-tradisjonen. Flere av dem som står på scenen, har spilt og samarbeidet med den store trompetisten, og det hører med til historien at denne minnekonserten er produsert i samarbeid med Punkt, som Hassell besøkte flere ganger. Konserten arrangeres i samråd med familien.
Dette er en kveld der vi ikke vet hva vi får, men er trygge på hva vi skal inn i. Jon Hassells verden er et stort sted å være, og de ni utøverne har erfaring med hvordan man kan bevege seg der inne. Det fins mange steder å dra. De ni er Jan Bang, live sampling, Erik Honoré, live sampling og synthesizer, Helge Norbakken, perkusjon, Jon Balke, tangenter, Eivind Aarset, gitar, Harpreet Bansal, fiolin og trompetistene Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Kristina Fransson.
Arve Henriksen (skjermdump)
Det er Arve Henriksen som hever hornet først. De flytende lagene beveger seg inn, og det er jungel i musikken, en grytidlig morgen. Molvær tar til å synge fra en gren, mens en enkelt gitartone reiser seg fra underskogen. Det er fint å høre hvordan Jon Balkes velfunderte klaverklanger senker seg i dette dypet. Musikken får en vuggende væremåte, og det er som om Jon Hassell befinner seg i rommet. Jan Bang holder en liten takketale. Han tror Jon ville likt å være til stede. Det tror jeg også. Bang forteller at de skal spille litt av Jons materiale og litt eget. Og så skal de selvsagt improvisere. Vi blir tatt til Midtøsten rike og Sør-Amerikansk kontinent og er kanskje begge steder samtidig. Det er klage i det som kommer fra scenen, en slags sorgstrøm som merkelig nok er god å være i. En luftig puls fyller salen, med særpregede lydornamenter innvevd. Hvilke av instrumentene som er opphav til hvilke lyder, er ikke alltid enkelt å spore. Det spiller heller ingen rolle. Dette er felleskapets triumf, ikke selvnytende musikeres aften. Helge Norbakkens perkusjon er kreativ og sterk. Han vet hvordan man løfter et band. Kristina Franssons tone sitter fint i det kollektive, før det går underlige lydras i musikken. At de klarer å avsette friske mønstre og skape selvbærende musikk som ligger så tett opp mot mesterens velkjente uttrykk, er godt å ta inn. Ja, det er pirrende å lytte til.
Harpreet Bansal stryker fram en blå strime, mens den elektroniske regnskogen synger med. I skjæringspunktene mellom det lyriske og det eventyrlige er kveldens musikk på sitt beste. De punktene opplever vi mange av. Det er melodisnutter skjøre som strå og seige som vidje. Kjølig eleganse som varmer. En folketone med universell karakter. Man blir innhyllet. Dette er ikke kvelden for store overraskelser, men alle de små detaljene har mer enn nok å by på. Mot slutten settes det i gang en dyp groove med gyngende vesen. Det er et godt fundament for den ytringsrikdommen som bygges. Når musikken senker seg og dør ut, er applausen rungende. Vi klapper for Jon Hassell og det han skapte og for dem som bærer arven så mesterlig videre.
