All Ears – Munch, 21. mai 2022

Verdens største bass, lørdagssmåtteri i foajeen og eksplosivt mot midnatt

Fem sett på en kveld tar oss til mange steder og gjør årets All Ears til stedet å være.

Opp trappa til konsertsalen på Munch har jeg fortsatt Stephen O´Malleys muskuløse gitarlyd i hode og kropp. Fredagens All Ears-forestilling, «Does Spring Hide It´s Joy», gjorde sterkt inntrykk. Ikke bare gjennom sin insisterende form. Snarere som et dypt menneskelig bilde på hvordan mørket kan ta bolig og hvordan den eksperimentelle musikken kan lydsette denne følelsen. Det er slike typer sterke opplevelser jeg ønsker meg, ikke fordi de er mørke og eksperimentelle, men fordi de kjennes og fester seg som noe av særlig betydning.

Lørdagens første sett er et møte mellom The Touchables og Dei Kjenslevare. Selv spør jeg meg hvor kjenslevar musikk egentlig kan bli! De fem felene vet iallfall hvordan de bør strykes for å fremme sensibilitet. Det sitter en stor ring av musikere på gulvet, med publikum rundt seg. På en liten forhøyning står Guro Skumsnes Moe og hever buen mot den store octobassen, som en seremonimester for et stort utforskerlag. Musikken siger fram som en unnselig drone. Det låter såre vakkert, uten store spor av melodi. Som en slags folkemusikk uten et eget folk, men med utsyn mot gamle fjell i syningom. Vi hører akustisk vellyd fra voksent orkester og musikk uten egen like. Kontrasten mellom de to bassenes dype vesen og felenes mygglette uttrykk, er fin å ta inn. Musikken tar mange veier, men holder seg i samme fil. Når Ole-Henrik Moe tyr til trombone, er det som det trigger Martin Taxts tuba til heve stemmen. Det er en gjennomgående nerve i det som kommer, og det svinger på sitt helt egne vis. Mot slutten av det fine settet drar de til med slåtten «Nøringen». Det gir meg lyst på Norgesferie, før de setter punktum og mottar velfortjent begeistring fra publikum.

Så følger crys cole, kanadisk lydskulptør og sound artist, blant annet kjent for sine fine samarbeid med Oren Ambarchi. Hun legger ut en lydkjede med mye informasjon. Den rommer fjern samtale mellom barn og voksne, bjeller som kimer, slamring med dører, uling og vindkast. Den avsetter en lett guffen stemning som får lov til å feste seg. Tunge dump og uværslyder. Munch-rommet dirrer lett. Så ryker en fjær i madrassen og alt metallet faller ut av skapet uten å bli skadet. Musikken er en fortelling, og handlingen er spennende i første kapittel. cole pensler også ut drømmeaktige malerier, før jeg opplever at storyen hennes løser seg opp. Da savner jeg en tydeligere signatur under det jeg får høre og mister noe av interessen. Det som hadde klar retning, blir til en tilfeldig rekke av enkelttablåer.


Kjetil Møster, Jørgen Træen og Hans Hulbækmo. Foto: Christian Andre Strand

Tredje runde kommer med trio. Det er Kjetil Møsters utvalgte band for All Ears, med Hans Hulbækmo på trommer og Jørgen Træen på synth og elektronikk. Den som hadde håpet på en smule konvensjonell frijazz, trenger ikke å rekke opp hånda. Trioen styrer unna den type forventninger og drar heller improen inn i mer ubrukte rom. Tar seg friheter og spiller med oppfinnsomhet. De kan låte deilig kantete, men også storslått og drivende. Saksofonen til Møster får lov til å være saksofon i noen korte øyeblikk. Akkurat det kjente jeg at jeg savna. Så skrenser musikken videre, gjør seg stygg og vrien og er fortsatt lett å like. Livet i ytterkantene forvaltes med stil. Det deilige lydrabalderet har evne til å engasjere, men trioens aller mørkeste partier er litt fattige på særpreg. De gjør en nokså kort forestilling, men rekker å si mye vektig.

Så skal vi ned i foajeen og ut i det hvite lyset. Niklas Adam og Jennifer Torrence dyrker en slags mekanisk perkusjon. De sitter ved et bord overfylt av små gjenstander, duppeditter og mikrofoner. Lyden de produserer, er repeterende og mønstrete. Den sildrer i rommet og får meg til å tenke på pause. Det låter både overraskende og behagelig. Vi – publikum – står rundt eller sitter henslengt i stoler og trapper. Som om vi befant oss i en avgangshall. Gardermunch Airport, liksom! Hele opptrinnet blir en del av opplevelsen, som et slags musikalsk grep i seg selv. Det minner meg for øvrig om den gangen Pierre Bastien hadde med seg sin mekkano til Møllergata. Adam og Torrence står for et av kveldens mest forfriskende innslag. Bokstavelig talt litt til side for det som ellers foregår.


Deathprod. Foto: Christian Andre Strand

Før siste sett kan vi lese ANTIFASCIST i digre bokstaver på lerretet bak scenen.  Så kommer Deathprod opp på podiet, og jeg aner hva vi skal inn i. Det har blitt sen kveld, og salen har trukket seg inn i mørket. Strenge kaskader skyller mot oss. Helge Steen har sin helt egen måte å kna lyd på. Vi som likte å ha Supersilent som favorittband for et par tiår siden, kjenner oss med ett hjemme. Det flakkende lyset hekter seg så å si på musikken og understreker de kjølige elementene og den grove væremåten. Vi hører en rusende jetmotor som prøver å formidle melodi. Den langstrakte væremåten og rasene som går i musikken, forteller grimme eventyr. Det er tett og overveldende og rikt på kvaliteter. Ingen krappe kurver, ingen brå bevegelser. Så stilner det, før Sten slipper sprengladning etter sprengladning av lyd i lokalet. Det er som om vår tids dystre nyhetsbilde får et fortjent akkompagnement. Bulder og drønn. Det gjør mildt sagt inntrykk, og han fortsetter i det golde og massive til vi har forstått alvoret. Jeg vil helst ikke se det denne musikken skildrer. Mot slutten kan vi ane sakral tilbøyelighet og ettertenksomhet i uttrykkene. Jeg kjenner meg mett, fornøyd og lys våken idet jeg forlater slagmarken. All Ears har virkelig klart å bygge interessant helhet denne kvelden også.

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev