«Orchestral Works» cover
Hans Mathisen
«Orchestral Works»
Curling Legs/Musikkoperatørene

Velklingende og omfangsrikt

Gitarspillet alene er av en kvalitet som sikrer opplevelsen.

Merkelappen Third Stream ble satt på musikk som mikser klassisk med jazz. Det var det komponisten, dirigenten og jazzmusikeren Gunther Schuller som gjorde, og det skjedde for første gang på slutten av 1950-tallet. Enkelte kritikere hevdet at begge musikksjangrene tapte på fusjonen, at begge så å si ble fortynnet i møter med den andre. Til tross for dette teller musikkhistorien mange store navn som stadig assosieres med retningen. George Gershwin, Duke Ellington og Charles Mingus  er tre av dem. Third Stream ble aldri den helt store suksessen, men det dukker stadig opp musikkutgivelser som holder feltet levende på eget vis.

«Orchestral Works» er gitarist og komponist Hans Mathisens fjerde utgivelse på Curling Legs. Det er også hans mest omfangsrike. Han har med seg The Norwegian Broadcasting Symphony Orchestra. Dirigenten heter Christian Eggen, og i trioen har han med bassist og bror Per Mathisen og trommeslager Andreas Bye. Stikkordet er solid.
Den mest slående kvaliteten i Mathisens musikk er den melodiøse mykheten. Den er der fra første anslag, nærmest romantisk av vesen. Man kunne kanskje beskrive den som iørefallende velklingende. Det er orkesteret som tar startetappen. Den langsomme oppvåkningen fungerer nærmest som et levende landskapsmaleri, som et tålmodig kamerasveip over skog og hei. Tittelen er da også «Slow Emerging Light». Det er det første av fem partier som inngår i «Winter Impressions». De to andre hoveddelene av «Orchestral Works» heter «Night Song» og «Streams Of Time». Hans Mathisen sier han har forsøkt å skildre lyset i Norge, både det vi kan oppleve i stille vintermorgener og det eksplosive fyrverkeriet som kjennetegner nordlyset.  Det kan høres ut som klisjéer på papiret, men gir mening i musikalsk form.
Hans Mathisen er blitt sammenliknet med Pat Metheny. Likheten kan da også være slående, men den norske gitaristen har en teknikk og en stiltone som lever på egne premisser. Ja, den sangen Mathisen lar strengene formidle, er gjennomgående. Helt formidabel på sitt beste. Jeg vil framheve enkelte partier. Et av dem kommer i «Snow» der gitartonene daler som flak og tetner som drev. Rytmeseksjonen speiler værforholdene og fungerer derfor glimrende. «The Darkness» åpner også for den gylne bomullstonen. Den er bløt og inderlig og skyves fram av en bass som vil deg vel. Orkesteret duver med og underbygger grunnstemningen, men jeg syns gitaren og trioen bærer på det beste. Ingenting der er fortynnet. Paradokset er kanskje at de skjøreste og lettest antrukne partiene, gjør opplevelsen best påkledd.

Fra forsiden

Nyhet

Norsk slipp fra Nattjazz

Fem norske band er klare for Nattjazz 2018: Nils Økland Band, Erlend Apneseth Trio, Skydive, Cortex og Petter Wettre.

Meld deg på vårt nyhetsbrev