På bildet over: Stian Westerhus (foto: ©FoBo_Henning Bolte )

Det er et skarpt program Punkt kan friste med på siste kveld. En gitarist uten sidestykke, en ny kvartett det kastes superlativer etter og en konseptkunstner med nye hjelpere.

Stian Westerhus, Live Remix: Erik Honoré og André Kassen
Det er sjelden slik at rosinen i pølsa serveres i første rett, men det er nettopp det som skjer denne lørdagskvelden. Gitarist Stian Westerhus har nytt album ute, «Amputation», og det er stoff derfra han tar utgangspunkt i. Jeg er fullstendig klar over hva Westerhus er laget av, så styrken i det han presenterer, er ikke overraskende, men denne kveldens kvaliteter er sjeldne. At han har utviklet seg til en god vokalist, åpner for flere muligheter, og med et høyt antall bokser rundt føttene, kan han manipulere gitarlyd og mane fram det voluminøse. Han er et omfangsrikt og tungt orkester i seg selv, og Westerhus har sans for drama. Det imponerende er at han får det til å leve. Han kan minne om Scott Walker og kan være like kraftfull som Diamanda Galas. Gulvet dirrer, og veggene beveger seg. Vi kjenner lyden fra Stian i skjelettet, men han stenger også av og blir varsom og tilnærmelig. Ja, han blir sakral, nærmest middelaldersk, og musikken får et tidløst drag. Noen ganger får gitaren bare være gitar, med toner like glassklare som Jim Halls. Andre ganger blir vi med i krigen, med skrall og rystende nedslag. Stian Westerhus´ forestilling er unik. De til dels svært ulike partiene holdes sammen av en estetikk som gjennomsyrer stoffet. Når han går av scenen, sitter jeg igjen med fullt beger.
Remiksen er det Erik Honoré og saksofonist André Kassen som står for. De starter med de samme brutale lydskjelvene som Westerhus skapte. Bruddstykker fra vokalen meisles inn i miksen, og Kassens saksofonsødme gir lyse farger til helheten. Det låter interessant og selvstendig, med manipulerte rester fra gitarspillet i mosaikken. Det svever tungt og er grovt melodiøst. Kombinasjonen Westerhus/Honoré/Kassen fungerer som festivalens fineste.

Tigran Hamasyan, Arve Henriksen, Jan Bang, Eivind Aarset, Live Remix: Simen Løvgren
Så er det duket for lyrikk. Møtene mellom den armensk-amerikanske pianisten Tigran Hamasyan og de tre norske musikerne Arve Henriksen, trompet, Jan Bang, sampling og Eivind Aarset gitar og elektronikk skal bli både følsomme og finstemte. Hamasyan er for tiden blant jazzens mest lovpriste. Herbie Hancock skal nærmest ha bedt om læretimer etter å ha hørt han. Hamasyan bringer armenske folketoner inn i kveldens musikk, og disse får et fløyelsmykt drag i Arve Henriksens tone. Melodiene har sangens kvaliteter og er det bærende elementet i konserten. Hi-tech duoen Jan Bang og Eivind Aarset gir fylde til opplevelsen og besørger små doser fri improvisasjon. På sitt beste kan Henriksens tone forføre engler, og Hamasyans løp og anslag har romantiske drag. De fire utgjør et sterkt kollektiv. Personlig hadde jeg tålt å høre mer fra Aarsets gitar, men det er ikke rett anledning for det. «Atmosphères» er tittelen på albumet som foreligger. Den er svært dekkende, men det er viktig å understreke at det atmosfæriske kommer med nerve. Balansen mellom elektronisk og akustisk lyd fungerer optimalt, og de mange lagene i musikken byr på oppdagelser. Uten trommer produserer kvartetten en flyt publikum åpenbart trives i. De fire møtes med begeistring av fullsatt sal og etterlater et godt inntrykk av noe som kan vokse videre.
Remiksen gjøres av sørlendingen Simen Løvgren. Han velger å kontrastere med noe langt mer tettpakket enn det vi nettopp har hørt. Dette er vanskelig å ta inn umiddelbart etter kvartettpoesien. På den annen side er det vekkende, om noe konturløst. De fineste partiene kommer der Løvgren slipper pianoet fram i miksen og gir det omgivelser som forteller noe nytt.

Bugge Wesseltoft New Conception of Jazz, Live Remix: Stian Balducci, Jens Kola, Johannes Vaage
Bugge Wesseltoft New Conception of Jazz står sist på plakaten. Det er 20-års jubileumskonsert, og han har med seg sitt nye band. Det var ikke mange som satte like mye preg på europeisk jazz som det Bugge gjorde på 1990- og 2000-tallet. Med dette som bakteppe, er forventningene mine høye. Jeg kjenner to av medspillerne hans fra trioen Moksha, gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir og tablaspiller Sanskriti Shrestha. Saksofonist Marthe Lea og trommeslager Siv Øyunn Kjenstad har jeg også hørt gjøre gode figurer, i andre sammenhenger. Bugges band bruker mye tid til oppvarming. De står liksom og ruser, uten at det blir nevneverdig bevegelse. Wesseltoft gir noen tøffe innspill, inspirert av god, gammel Miles, men resten av bandet plukker det ikke tilfredsstillende opp, med unntak av Sanskriti Shrestha. Der jeg sitter, oppleves lyden fra de unge utøverne som noe tam. Etter hvert faller imidlertid brikkene mer på plass, og Wesseltoft viser gamle kvaliteter i ny tapning. Det låter tidvis både groovy, dansbart og elektrisk, som man pleier å si. De asiatiske elementene understrekes gjennom Jonsdottirs gitarspill. I likhet med de andre musikerne, får hun vise seg fram i solopartier, og det de gjør, er godt arbeid. Kanskje forventningene mine var for høye og minnene fra gamle New Conception-konserter vel sterke. Kveldens Bugge-opplevelse ble iallfall like frustrerende som tilfredsstillende.
Gitarist Johannes Vaage, trommeslager Jens Kola og Stian Balducci på elektronikk remikser siste sett. De gjør sangen fra Bugges avdeling til poeng og er ellers inne i sitt eget gitardrevne, nokså langsomme og storvokste univers. De ivaretar poenget med remiksingen ved at de skaper sine egne omgivelser.

Punkt er over for i år. Det er ingen tvil om viktigheten av denne festivalen som ivaretar mangfold på ytterst fokusert vis.

Arild R. Andersen