Maijazz 2023 – torsdag 11. mai

Variert og nyskapende i Stavanger

Det er Y-Otis som får størst plass i hjertet mitt denne kvelden.

Av Arild R. Andersen

Det var trommenes dag på Maijazz i går. Paal Nilssen-Love, Gard Nilssen og Billy Cobham på hver sin scene med hvert sitt band. Maken til batteridreven kveld har neppe Stavanger opplevd i løpet av Maijazz´ 35-årige historie. På tirsdag slo festivalen på stortromma med Brad Mehldau Trio, og utover i uka venter flere glødende navn. Jan Garbarek Group avrunder på søndag.
Selv ankommer jeg byen på torsdag. Simin Tander «New Quartet», Y-Otis og Hegge står på plakaten denne dagen. Det passer meg fint, men jeg registrerer at to av konsertene starter henholdsvis 21.00 og 21.30. En uheldig ordning for den som vil være til stede på begge og få med seg alt. Men nok av klage. Det er en fin liten vifte av artister som brettes ut denne kvelden. Et knippe utøvere med nokså forskjellig ytringsretning. Det er et bra festivalgrep. Variasjon funker.

På Stavangeren skal vi høre Simin Tander. Den tysk-afghanske vokalisten har tidligere samarbeidet med Tord Gustavsen, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Jan Bang. Smak litt på de navnene og kjenn etter hva du hører. Simin Tander har en var og følsom tilnærming i mye av det hun gjør, og det er i dette området hun vil være på sitt beste denne Maijazz-kvelden også. Tander deler scene med Jonas Kilmork Vemøy på trompet, Olav Torget på baritongitar og  Samuel Rohrer på trommer. Konstellasjonen er ny, og vi ønskes velkommen til en stemningsfull aften.

Gitaråpningen tegner opp et mykt terreng, bygd rundt looper og kommentarer. Så risler det i trommene, før Simin Tander kommer inn med sin egenart og sin brede kulturelle arv. Luftrommene i musikken blir nærmest like viktige som det spilte. De gir den anledning til å henge. Så kommer Kilmork Vemøy inn, så å si rett fra Maridalen, og lar trompeten skjelve følsomt. Han kjenner seg åpenbart hjemme i dette transparente, og det er i disse gjennomskinnelige partiene jeg også kan hente mest ut av opplevelsen. Når Tander legger inn drama, og bandet eser, mister jeg den kontakten jeg liker å ha med kvartetten.
Vokalisten framfører tekster av kvinnelige poeter. Hun tar fram Sylvia Plaths «I am vertical» og kombinerer resitasjon med sang. Det er virkelig bærende. Hun synger også på pashto, og det kan klinge godt i norsk ører. Det gir også fin mening at Tander forteller litt om de forskjellige forfatterne hun har valgt seg – og hva tekstene deres handler om.

Både Torget og Rohrer gjør fine figurer, men igjen er de best der påtrykket ikke dominerer. Som om de ikke helt får intensiteten til å smitte inn i kvaliteten. Når lengsel og vemod får rom, er det såre enkelt å bli hensatt. De tradisjonene Simin Tander synger i, har røtter. Det kan høres. Når disse løftes av dyp og inviterende puls fra trommer og gitar, skapes også fine øyeblikk. Andre steder får trompet og gitar meg til å minnes David Torn og Jon Hassell. Og selv om det ikke er stykkene med mest tradisjonell låtstruktur jeg liker best i dette settet, kommer det ett unntak. I ekstranummeret introduserer Tander en sang hun virkelig ønsker at hun hadde skrevet selv. «The Times They Are A-Changin´». De gjør en versjon som virkelig står seg, ikke ulikt Petra Haden og Bill Frisells måte å nærme seg amerikansk arv på. Den er god å ta med seg ut av døra.

Da jeg hørte Thomas Strønen spille på Kampenjazz i vinter, hadde han med seg den svenske saksofonisten Otis Sandsjö, og han skrøyt av bandet hans, Y-Otis. Det fikk meg til å sjekke dette bandet noe nærmere, og i dag har albumet «Y-Otis 2» en plass høyt oppe i hylla. Den blandingen av jazz, elektronika og hiphop som fusjoneres der, er montert og forløst på helt eget vis. Den skakke og hakkete væremåten har sin egen flyt.


Otis Sandsjö. Foto: Anders Lillebo/Maijazz

Jeg har funnet veien opp til Folken. Der inne stiller 12-13 ungdommer seg foran scenen, i seg selv en liten fortelling om hva Y-Otis er. Gjengen får tenning hver gang bass og trommer lager alvor, og det holder jeg med dem i. Vi andre blir sittende ved bordene. Det er så mye tøft og oppfinnsomt som foregår der oppe på scenen, at det er en fryd. Sandsjö spiller med gnist og glede, og Elias Stemseder på tangenter forer musikken med ny vri på gamle former. Litt Weather Report her og litt Ben LaMar Gay der. Hele bandet har en nyorientering ved seg. Musikken kan skifte vindretning, blåse ut godlukt fra historien, holde seg med temaer som fenger og brekke ut i fri form og frynsete stil. Det er lett å like.


Y-Otis. Foto: Anders Lillebo/Maijazz

Kontrastene mellom skråling, sjangling og groovy gange er forførende. Jeg liker selve lyden av dette bandet. De har sound. Petter Eldh får meg til å etterlyse mer el-bass i jazzen. Tilo Weber får trommene til å tjene innholdet i det kollektive. Det komponerte og improviserte inngår sømløse forbindelser. De mange lagene i musikken nyter godt av det, mens noe av pynten fra tidlig 70-tall kanskje kommer fra Herbie Hancock. Y-Otis lar låtene gli over i hverandre, og de smarte overgangene setter eget lys i forestillingen. Det er ingen solistiske eskapader å høre. De spiller som løver, men unngår tradisjonelle måter å møte hverandre på. Sånn setter de et tydelig avtrykk. Skaper eventyrlighet på en torsdag.

Jeg trekker ned mot Spor: 5. Der hører jeg Bjørn Marius Hegge takke for at bandet hans, Hegge, fikk komme på Maijazz. Kvintetten er klar for å avslutte, og jeg kjenner at stemningen i salen er varm. Så drar de ut i en driftig sak med blues og andre herligheter i seg. Dette er seriøs lek. Jonas Kullhammar og Martin Myhre Olsen på saksofoner, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Hegge på bass og Vigleik Storaas på piano. De har det gøy. Det er jubel og tilrop, og før ekstranummeret får vi en runde med humoristen Kullhammar i fri flyt. «Feeling» er en feelgood-spreder med kvaliteter. Det visste jeg fra før. Fra scenen spruter den litt ekstra. Dette skulle jeg gjerne ha rukket å høre mer av.

Fra forsiden

Moldejazz 2024 - dag 3 og 4

Folkefesten og jazzen møtes i kveldssola

FESTIVAL: Moldejazz på onsdag og torsdag går fra sur vind til godvær, Jaap Blonk fascinerer både ute og inne, Lightning Trio, Bliss Quintet, Schemes og Coincidences møtes i Jazzintro-finalen, Bill Frisell finner vrengpedalen og den store og den lille festivalen møtes på takterrassen i ellevetiden om kvelden.

Nyhet

Molderosen 2024 til Audun Vinger

Jazznytt-redaktør Audun Vinger ble i dag hedret med Moldejazz' utmerkelse Molderosen. Komiteen uttaler i sin begrunnelse at Vinger har opparbeidet seg en velfortjent status som en av landets aller fremste formidler av ulike kulturformer, der stor kunnskap om historie går parallelt med dypdykk om nye trender og fremtidig utvikling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev