Vakre, varme og sviende «Glødetrådar»

«Glødetrådar» er en om lag 40 minutter lang studio-innspilling av Nils Øklands tingingsverk for Vossa Jazz 2016. Bak denne albumtilpassede versjonen står de samme musikerne som uroppførte verket i Vossasalen 19. mars det året: Sigbjørn Apeland, trøorgel, Fender Rhodes, preparert piano; Rolf-Erik Nystrøm, saxofoner; Mats Eilertsen, kontrabass; Håkon Mørch Stene, perkusjon, vibrafon; Torbjørn Økland, trompet, mandolin; Per Steinar Lie, el-gitar; Ørjan Haaland, trommer, og naturligvis Nils Økland selv, på hardingfele og viola d’amore.

Versjonen er lydfestet med sedvanlig omhu og fingerspissfølelse av Kjetil Ulland i ABC-studio i Etne i 2019 og 20/21, der samme mann tidligere har tatt opp Økland, Lie og Haalands bejublede Lumen Drones-plater. Med andre ord trygg grunn, og Økland satset også på det sikre og velkjente da han valgte nettopp medspillerne fra Lumen Drones, sitt eget Nils Økland Band og bror Torbjørn (ex-Vamp) som musikalsk reisefølge til Voss. Dette er folk som kjenner hverandres spille- og tenkemåte, og det har gitt full uttelling på den måten at Øklands åtte enkle, folkemusikk-funderte meloditemaer står fram som organisk utviklede perler fra én og samme idéfrodige musling. «Glødetrådar» låter definitivt ikke som et «verk» der hvert dumpe perkusjonsslag, hver hese trompettone, hvert understreng-resonnerende felestrøk eller hver frodige trøorgelakkord på forhånd er blitt blyantnotert på notepapir av den ensomme komponist i komponisthulens opphøyde ro; nei, dette er musisering som dirrer av «på øret»-spilleglede, inspirert her-og-nå-musikk slik den kan oppstå når rammen er gitt og spellemenn med fantasi og ferdigheter får fylle den.
Sånt blir det store øyeblikk av, og på «Glødetrådar» står de nærmest i kø.

Slåttemusikken og hardingfela ligger selvsagt som klippefast referansebunn for «Glødetrådar», men utviklingen og overleveringen av melodiene, med sine mange, rike klangbilder og stemninger favner dypt og vidt.  Åpningssporet «Blankt vatn» er i sin zen-aktige uforstyrrelighet så utilslørt vakkert og samtidig trolsk at man lurer på om Økland brenner alt kruttet i første låt, men det er ingen grunn til bekymring. Riktig nok starter også den påfølgende «Rull» stødig, med en besluttsom puls i bunnen av lydbildet, men snart sprekker bandet opp i en slags blanding av frijazzfestival og tyrkisk marked før alt roer seg og pulsen trer fram igjen, sindig som om ingenting skulle ha skjedd. Folkemusikk, ja vel, og visst har Nils Økland ledet Osa-akademiet på Voss, men dette albumet er også en påminnelse om at han også har spilt med Bjørnar Andresen, med Løver og Tigre og adskillig flere, og hva jazz-statusen angår, er det ikke tilfeldig at han i de siste årene har vært en høyt plassert gjenganger på Down Beats internasjonale leseravstemning, klasse «Best violinist».

Så egentlig burde man ikke overraskes av noe av det som skjer i løpet av «Glødetrådar», enten det er r&s (rhythm and slått), en shanty med felles ohoi-vokalinnsats og nok patos til å fylle seilene på en irsk emigrantskute eller et følsomt fragment for viola d’amore og kontrabass.

Ved siden av Øklands fabelaktig fullklingende strøk, er sax-fenomenet Rolf-Erik Nystrøms lydpalett med spenn fra blikkfløyte til obo blant dette albumets begeistrende opplevelser. I det hele tatt er lyden – både helheten og de enkelte instrumentlydene – som omgir og understøtter Øklands feler et kapittel for seg, alene verdt en million avlyttinger, men skulle man ikke rekke fullt så mange, er det fortsatt slik at litt er bedre enn ingenting. Det gjelder også når det handler om å høre varmen i vakre og lysende, men også sviende glødetråder.