Motvind - 4. juli 2020

Vakker og inspirert impro med teposer og drillbor

Tre helt forskjellige konserter viste bredden i musikkmiljøet rundt Motvind-festivalen, som ble arrangert lørdag.

Av Audun Vinger

— Det er lov å brøle skikkelig høyt!
Styremedlem i Motvind Kulturlag, klarinettist og aktivist Andreas Røysum, strålte i mange meters omkrets og omgitt av sine stolte kolleger Hans Kjorstad og Håkon Aamlid, da han kunne ønske velkommen til årets amputerte utgave av Motvind-festivalen, som gikk av stabelen på Nasjonal jazzscene Victoria lørdag. Det var bittert å se mange dager, bestillingsverk og over ti internasjonale artistkonstellasjoner gå i vasken, sa han, men det var grunn til å glede seg til det man likevel skulle få av norske hjerteslag. Vi hadde jo overlevd pesten så langt. Brølene vi ble anmodet å avlevere, var ikke bare til ære for musikerne som skulle opptre, det var kanskje også ment som en slags terapi for oss selv, vi har vært nervøse, gjennomlevd forskjellige kriser, sett verden endre seg, følt på usikkerheten, vært hjemme. Nå kunne vi få utløp for innestengte følelser og engasjement.

Victoria er Victoria, men det får likevel en litt annerledes karakter når det er eksterne arrangører der. I Motvinds tilfelle gjelder dette en markant hippievibb, med bevissthetsutvidende tepper og lys og annen hyggelig pynt, og en fin butikk med Motvind-relaterte utgivelser, som viser at noen bryr seg ekstra om å lage en personlig stemning. Men var røkelsen glemt i år? Mulig det var korona-regelverk, eller tap av luktesans. Av Marthe Leas organiske og sprelske logo har Hans Kjorstads mor sydd til et stort backdrop-teppe, og det bandt virkelig rommet sammen. Synd man bare kan se det en gang i året. Når opplevelsessenteret og museet Jazzheim en gang åpner, må dette teppet få sitt eget rom.


Per Anders Buen Garnås. Foto: Stein Hødnebø

Får man til en festival-vibb på bare én dag? Både og, skulle det vise seg. Samholdsfølelsen var sterk, men det er den forsåvidt ofte blant de jazzinteresserte. En litt annen sammensetning av mennesker enn vanlig, var det der uansett. Kjorstad holdt på å boble over av kry respekt, på hans underfundige måte, da han introduserte første act, en skikkelig knallbooking for den som er dypt interessert i norske folkemusikktradisjoner, men også pur verdensmusikk for den som lytter uten fordommer. «Gamle toner fra et gammelt område», som han sa. Søskenparet Per Anders & Ingvill Marit Buen Garnås fra Telemark på henholdsvis hardingfele og kveding er som navnene tilsier en sentral del av kongefamilien i norsk folkemusikk, men opptrer sjelden i en slik sammenheng, og i alle fall ikke på jazzklubb. For Motvind-folkene er denne musikken definisjonen av skækk og ekte, og jeg noterte noe i min imaginære notatblokk: This Is Our Music, det er jo dét dette er. De to på scenen tok ingen radikale grep for å gjøre musiken mer frika eller sær på noe vis, det er mer det at man får denne dirringen inni seg av å oppleve deres intense følelse for materialet, og kjenne historiens kraftlinjer gjennom kroppen. Ingen kan vite nøyaktig hvor gamle disse musikkstykkene er, men de gjorde godt rede for bakgrunnen for og utviklingstrekkene i det vi hørte, med mye lun historiefortelling underveis, om Møllarguten, Huldregubbane i Gaustafjell, Siri Rukaren, Frealause Menn og andre religiøse og eventyraktige stemingsfelt.

Jeg satt på første rad og fulgte godt med på fingre og bein for å havne i sonen av felespillet og den hypnotiske rytmikken, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han hadde to forskjellige sko på, en med snøring og en uten. Wardrobe malfunction? Neida, det er for å få følelsen på tung og lett, mente Kjorstad da jeg spurte etterpå. Jeg valgte å tro ham. Disse musikernes temperament kan forøvrig oppleves på den fabelaktige CDen Salme, Segn og Solbøn, om man vil åpne for historien inn i sin egen stue.


Moskus. Foto: Stein Hødnebø

I pausen var det på tide å virkelig lære seg bordbestillingen og knote med QR-kode på mobilen og det som verre er, men det er virkelig stemingsfullt å få varene levert der du sitter, akkurat som om du får en gave. Moskus som fremfører Plastic Sun er i alle fall som å få en gave, og her viser sannelig historieoverleveringen seg igjen. Moskus peker tilbake på Close Erase som peker tilbake på Svein Finnerud Trio, og slik er det en sitrende rekke med underfundig, oppvakt og spirituell pianotriomusikk vi kan tenke på. Jeg var tilstede da Moskus fremførte den første gang, i den samme salen på Henie-Onstad der originalplaten ble innspilt. Det var fabelaktig, men kanskje også en smule stivt på grunn av anledningen, og såvidt jeg husker med mer fifle-fofle-aktige påfunn. I kveld var det mer avslappet, og man merker at trioen er i ferd med å gjøre dette materialet til sitt, og det er vel ikke helt utenkelig at de vil være interesserte i å fortsette å bore litt i det også i fremtiden.

Slapstickteater kunne være en del av Finnerud-gjengens kunstneriske uttrykk, Moskus har sine egne, men naturlige og ukunstlede ablegøyer som først og fremst viser seg i musikken, i de pussige bassfigurene Fredrik Luhr Dietrichson tryller ut bak barten sin, i de åsgårdsrei-aktige tangethamringene en stadig mer inspirert Anja Lauvdal begir seg ut på, og trommeslager Hans Hulbækmos arsenal av ukonvensjonelle trommestikker og skrap han finner oppi rasleposen sin og bruker i sånn cirka fire sekunder hver. Et øyeblikk, da han satt der med det uutgrunnelige ansiktet sitt, mustasj, en Uniroyal-caps og en konduktørfløyte, følte jeg at jeg satt og så på en speiling av en ung Knut Hamsun med «sælsomme Nervevirksomheder» mens han var trikkekonduktør i Chicago på 1880-tallet.


Hans Hulbækmo. Foto: Stein Hødnebø

Men det er heldigvis ikke spillopper som kommer i veien for den åndelige opplevelsen det ofte er å høre disse tre og deres vanvittige samspill, kommunikasjon og åpenhet. Selv ikke når Luhr trekker frem en primus og koker opp litt te (Liptons grønn), og lager rytmer med koppene og faller inn i en plystreduo med den syngende tekjelen, blir det for dumt. Det er jo musikk! Noe litt uengasjerende bruk av drill på kontrabassen er dessverre mer et utslag av denne tradisjonens innlærte gester fra gamle dager. Da Lauvdal et kort øyeblikk spiller litt gitar, og Luhr så overtar instrumentet, havner de inni et sugende groove som nesten minnet om Velvet Underground. Det forventede høydepunktet innfridde, med en galaktisk rørende versjon av Annette Peacock/Paul Bleys «Touching», en låt som går dypt inn i beinmargen på undertegnede og de fleste andre som hører den. En låt for de store anledninger, også her med nikk til Peacock/Bleys elektroniske periode, med Lauvdals mini-Korg i uperfekt harmoni med Hulbækmos fele (som han også brukte som perkusjonsintrument noen sekunder i neste låt). Etter «Touching» kom et slikt brøl fra publikum som både vi og bandet trengte og fortjente.

Marvin Gayes udødelig gripende Whats Going On ble dj-et av Motvind-guttene i alle pauser, en plate som man må bruke klisjeen om at er like aktuell som da den ble gitt ut.

Så var vi med ett over i festivalplakatens siste oppføring. Allerede? Det er hardt å gå på etter Moskus og deres soulmusikk, og under det som så ut som en opprigg med de legendariske støy/impro-musikerne Lasse Marhaug og Maja Ratkje, var konserten plutselig i gang. Marhaug var i det rytmiske hjørnet, kanskje han hadde nedverdiget seg til å smake på Luhrs pose-te, men de elektroniske koblingene hans var fulle av beats, nesten litt inspirert av groovene i folkemusikken tidligere på kvelden, og han fungerte som en slags rytmeseksjon for Ratkjes mer søkende tonale henvendelser. Hun kom med bøttehatt og munnspill og mange duppeditter, og så med det ut som en krysning av Lauvdal og Hulbækmo. Ratkjes kompromissløse holdning til kunst og politikk, og hele hennes væremåte var en fundamental inspirasjon for at Motvind i det hele tatt ble startet, og hun er virkelig en av «vår musikks» viktigste personer og har hatt stor påvirkning.


Maja S.K. Ratkje. Foto: Stein Hødnebø

Musikken de to skapte med disse lydene var lett å like og duve med hodet til, når hun blåste i munnspillet og weltschmerzen foldet seg ut, kom det med små assosiasjoner til Hendrix’ politiske brutalisering av den amerikanske nasjonalsangen. Det kunne likevel gjerne vært en litt mer fysisk opplevelse, selv på første rad savnet jeg å føle det dundre sin vei gjennom kroppen — kan hende Victoria følger lydreglene som var det smitteverntiltak. Så var det hele over. «Ein te!», «Ein te!» hørtes det jublende fra galleriet, der Paal Nilssen-Love og Ketil Gutvik satt og storkoste seg, allerede en slags generasjon over gjengen rundt Motvind. Kontinuitet, igjen. Det ble ikke noe ekstranummer fra Marhaug/Ratkje, og det var en viss følelse at noe manglet. Hadde vi fått nok musikk? Personlig savnet jeg grådig nok litt blås denne kvelden (utover Ratkjes munnspill og en merkelig blokkfløyte i trommebagen til Hulbækmo), litt frijazzkorps-følelse hadde gjort seg til slutt, kanskje bare en karate-solo fra Signe Emmeluth kunne kysset sjelen. Det er godt mulig en alldayer kan være løsningen når festivaler tvinges til å nedskalere — vi gleder oss uansett til neste års Motvind, blant annet med urfremføring av Christian Winthers verk «Urfuglen». Han satt smilende i salen, plateinnspillingen allerede unnagjort. Men mye kan utvikle seg på et år.

Fra forsiden

Nyhet

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev