Utsøkt igjen
Når Olga Konkova, Per Mathisen og Gary Husband finner triotonen, står tiden stille.
Olga Konkova Trios «The Goldilocks Zone» var en av 2015s fineste norske albumutgivelser, så når Konkova (piano, Fender Rhodes), Per Mathisen (kontrabass) og Gary Husband (trommer) nå gir albumlyd fra seg med «Open Secret», må de finne seg i å bli møtt med visse forventninger. Desto hyggeligere da at åpningssporet, «Hymn For my Brother», kommer som en åpenbaring av en ballade, ultra-transparent og blåskimrende fra en trio i full, men likevel sommerfuglvingeskjør klanglig balanse. Det gjør at forventningene på betagende vis føles langt på vei innfridd allerede etter seks minutter.
Hva så med de gjenstående 54 minuttene av «Open Secret»?
Det ville være drøyt å forlange at alle de øvrige komposisjonene på «Open Secret», også disse 11 kreditert Konkova, skulle gripe fullt så sterkt som åpningslåta. Det gjør de da heller ikke, men likevel foregår det så mye tøft, intenst, tilbakelent og ikke minst vakkert i denne triomusiseringen at albumet trygt kan betegnes som en sann svir.
Konkova oppviser stadig anslag og klangbehandling i særklasse, og kanter denne gang sin formidable akustiske palett med stramt tilmålt bruk av el-piano i noen av låtene, uten å overdrive verken kontrastering eller dialog. Det gir fin effekt, og når Mathisen og Husband fortsatt virker å være organisk innforstått med intensjonene hennes, har hun medspillere som forsyner samspillet med alt hva det måtte trenge av driv og dynamikk, melodi og harmoni og ikke minst skiftende klangfargetemperaturer. Alle tre trer sømløst ut og inn av solistrollene med den selvfølgeligheten som gjennomsyrer alt som skjer på denne plata, og som får alt til å virke som «a piece of cake» – et uslåelig tegn på mesterskap.
Allerede på låt nummer to, «Loved Before», strammer trioens musklene og lar hamrende akkorder og travle trommestikker åpne inn mot et mørkt meloditema. «All Sorts of Weird and Wonderful» slipper inn litt mer lys og spinner en tenksom melodi, mens «Rest in Motion» er en leken, bass-syngende latin-flørt og «Darwin’s Point» et eksempel på trioarbeid med minst én fot i tidløs standardmodernisme. Spenstige, sprettende «No Rules» kan med rimelighet tolkes som et nikk til Thelonious Monk; «The Man with the Van» byr på flygel og el-piano i ganske nebbete sameksistens over en småhissig bass/trommer-konversasjon, og «Les Hommes des Sables» er et kort, Rhodes-ledet strekk som blir mer av et statement enn en utviklet melodi. Tittellåta er en ny oppvisning i delikat triosamarbeid der det solistiske og kollektive utvikler melodien i en slags tidløs symbiose; «Grande Capitano» er smårockete uptempo med Mathisens bass virtuost i tet, mens «Discovering the Truth» og «Triste Realidad» avrunder albumet i et dempet, kanskje melankolsk pianomediterende leie. De utløser en umiddelbar lyst til å høre «Hymn For my Brother» én gang til, minst, og en bedre slutt på et album kan jeg knapt tenke meg.
