FESTIVAL: Ævestaden og Pumpegris fikk oss på rammeslåtten, men Elin Rosseland plasserte jazzskapet på årets Soddjazz-festival. Andre og siste reisebrev fra Audun Vinger.
Etter en stor, dobbel servering av sodd, utsøkt preparert av studenter ved den lokale folkehøgskolen Sund, kunne man gå i gang med det virkelige programmet for denne festivalen. Sodd til middag tre dager på rad virker kanskje ekkelt og kjedelig sett fra utsiden, men det er i sannhet mat som fungerer i alle tilstander av livets gang. Enten det er hverdag eller luksus. Akkurat som jazzen selv. Det oppleves som lett å spise, samtidig som det er svært mettende sikringskost som får deg gjennom festivaldagen. Det er også mange gode epleprodukter å få tak i her på Inderøy, og ikke minst fabelaktige oster fra Gangstad ysteri, vi husker jo Nidelven Blå som vant VM i ost herom året. Camemberten er til å smelte av. I det hele tatt er de glad i å gjøre noe med hendene her – skape ting. Så lages det øl her også, men den aller største verdiskapningen foregår da altså på instrumenter. Heldigvis.
Trøndelag Big Band. Foto: Soddjazz
Første konsert var med Trøndelag Big Band, som består av et fint knippe unge og eldre musikere med tilknytning til trøndelag – med flere av mine favoritter med: saksofonistene Brede Sørum og Åsne Fossmark, trompeter Tuva Olsson og trombone-Guro Kvåle. Høyest applaus fikk riktignok saksofonist Mona Krogstad som elevene på Sund øyensynlig er veldig glade i, og fra og med år var hun også sjef for hele festivalen. Her oppe støtter man hverandre!
I sentrum av konserten fant vi et band med sprettballen Eirik Tveten på tangenter (en vill solo) og shred-gitarist Amund Totland i besetningen. Men det er blåserne i sentrum. Storbandet har en ganske ny CD med musikk av Vigleik Storaas ute nå, men på Inderøy skulle de hylle livet og musikken til den tragiske soulstjerna Amy Winehouse. Hennes betydning for kommende generasjoner skal ikke undervurderes – hun nevnes og merkes hos mange yngre musikere nå. Det er rart å tenke på at vi selv i dagene umiddelbart etter 22. juli ble så berørt av hennes bortgang. Amelia Gomez Snerte, som blant annet også synger i det finfine bandet Sophie Tudor, er perfekt castet som vokalist. Hun har den litt corny knekken som skal til – det er tekstur her. Utseendemessig er også stilen på plass. Hun kunne kanskje beveget seg litt mer, men stemmen er så klart det viktigste. Hun synger med sordin. Noe som gjorde konserten spesiell var Benedicte Salvesen, som var oppført som formidler/konfransier. Hun var heppedame for musikerne, og fortalte poetiske anekdoter fra Amys liv mellom låtene. Det skaper engasjement men føles kanskje også litt overkokt – stilen funker sikkert ekstra godt på et stappfullt nye Hjorten teater en fredagskveld.
Foto: Soddjazz
«Love is a losing game» var Amelias favoritt og hadde godt sug i seg. Men aller finest var nok en lang versjon av «Will You Still Love Me Tomorrow». Man ble sittende og tenke over hvor sterk tekst det egentlig er i den låten. Og den hadde et spesielt godt arrangement, og en lang og herlig trompetsolo fra Mikkel Dahl. Da de avsluttet med «Valerie» stormet alle de unge ut på gulvet. Slik skal det være.
Dagen etter leste jeg i mine sparsommelige notater utført i en bok innkjøpt på en lokal Nille følgende setning: «Levina er dødsengelen». Ja, det er sterk kost å være på konsert med folkemusikktrioen Ævestaden. Musikken er gammel og dyster, det fortelles morbide historier under de lange pausene der lyrene skal stemmes og sammenliknes, og det svenske medlemmet Levina Storåkern har virkelig en lakonisk stil. Samtidig er låtene deres så vakre, og de benytter i stor grad også avvæpnende humor i mellomsnakket. Sånn sett er Ævestaden en av de aller fineste konsertopplevelsene man kan ha nå. Det er gøy når de spiller med Kanaan, men aller best i et mer intimt format. Inkludert stemmingen på starten – jeg kunne gjerne sittet en halvtime og kost meg med psykedelisk ro. Det er gammelt materiale fra Opplandsområdet det går i, samt en noe nyere av Stein Villa. Det er dystopiske tekster, det er tanker om døden («det finnes ingen lommer på en likskjorte»), låter inspirert av Harry Martinssons langdikt-klassiker Aniara – og så videre. Oppbyggelige saker, vil jeg si.
Sanyu. Foto: Soddjazz
Så var det tid for tekstbasert og eksperimentell R&B og jazz med Sanyu, som jeg allerede har sett live noen ganger, og satt pris på debutalbumet Circumspect som kom for to ukers tid siden. Sanyu Christine Nsubuga er en ekspressiv musiker og poet, som også spiller gitar. Noe av materialet er sammenliknbart med nusoul fra etpar tiår tilbake, med en knivsegg politisk performance-rap slik vi kjenner fra Camae Ayewa og Aja Monet. Det som virkelig gjør musikken spesiell er trompetist Kristina Fransson som får utfoldet seg med effekter og har noen virkelig utfordrende soloer, kombinert med litt indierock-gitar og sang. Og en «vanlig» pen og fortellende solo også. Publikum blir tidvis gale av de ganske shreddete beatsene (moldetalentet Rino Sivathas viser andre sider av sin rytmebevissthet her), og ikke bare Sund-ungdommen. Her var det en gjeng damer og herrer på min egen alder og over som virkelig levde seg inn i musikken, og sto oppå de stolene som motvillig hadde blitt satt frem bakerst i salen. Også her endel dystopi i tekstene, men fremført med en varme som er merkbar. Det var også tydelig at tekstene og personligheten til Nsubuga traff mange, også her ble det litt kø rundt henne etterpå for å kjøpe den selvutgitte LPen.
Hanna Paulsberg og Trygve Fiske. Foto: Soddjazz
Til slutt var det viktig å få litt seriøs jazz. Og det fikk vi sannelig av Hanna Paulsberg Concept, som gjorde en konsert i forlengelse av den fabelaktige utgivelsen Himmel over Hav sammen med den egenrådige vokalmusikeren Elin Rosseland. Her var det virkelig ingen notater å finne etterpå, det var bare å leve seg inn i samspillet dem i mellom, spesielt på hvilken måte pianist Oscar Grönberg og trommis Hans Hulbækmo var i dialog, slik bare gamle venner som deler humor kan være. Og mikrofonteknikken og den oppvakte måten Rosseland forholder seg til de andre på er en nytelse å være vitne til. Det er noe klassisk europeisk over akkurat denne utgaven av Hannas band — virkelig tyngde. Nå som det er stadig færre jazz-jazzkonserter på norske festivaler, føler man det virkelig når det først inntreffer.
Det er også veldig fine låter i seg selv, Paulsberg er en kløpper på det, med skikkelige anthems som «Farao» som man blir dømt til å gå og nynne på i timesvis etterpå.
Elin Rosseland og Trygve Fiske. Foto: Soddjazz
Dessverre var det ingen som tok opp det temaet på den velbesøkte og artige jammen på Primstaven helt til sist, men jeg ble lenger enn planlagt, merket meg flere av de yngste musikerne som turte å slenge seg på Brede Sørum og kompani, og sannelig brukte jeg ikke også litt tid på å saumfare hyllene inne i det velassorterte antikvariatet mens jeg var der også. Blant annet veldig fornøyd med å finne en illustrert og poetisk skrevet sakprosabok av Trygve Bernsen om en fisk som i senere tid har stått sentralt i norsk jazz: Den baktalte gjedden: om Esox Lucius og sportsfisket efter den.
Når man havner i sonen på nattestid i dypt kulturelle strøk som her på Inderøya og Straumen, blir man tydeligvis inspirert til å gå dypt inn i materien – av hva det skulle være.
Etter en vidunderlig natts søvn på det virkelig himmelske pensjonatet Strømnes over broen, der man kan leve i «oldefars gjestehus» og virkelig føle seg frakoblet samtidens åk og mas, begynte jeg å bli redd for været. I det ene øyeblikket var det blå himmel og sol, så var det grått og snøen gikk i ilter bindersform. Hjelp! Jeg holdt meg inne og leste dikt og fakta om gjedder og andre skapninger. Begynte å formulere en melding til fotostudent Lauritz som jobbet med lokaltransport om at jeg ikke turte gå over broen med fare for å havne nedi Straumen og måtte hentes. Men da jeg tittet ut gjennom blondegardinene, fikk jeg plutselig sola i fleisen igjen. Med disse veldige naturkreftene er det lett å forstå at de fastboende tyr til kunsthåndverk og musikk og lokalmat, ja!
Det føltes som om lørdagskvelden hadde litt færre konserter. I en perfekt verden for meg hadde søndagens solokonsert med trommemonark Gard Nilssen inne på Nils Aas Kunstverksted vært på lørdagen, sammen med noe annet knirk og treverk. Jeg var selvfølgelig innom likevel, og gledet meg over Mattias Härenstams skulpturer som gikk pent inn sammen med Aas sine, inkludert to «nye» for anledningen. Men det ble visst nok musikk likevel.
MUST. Foto: Soddjazz
Midtnorsk Ungdomsstorband, eller MUST, er fortsatt ledet av den interessante gitaristen Peder Overvik Stuberg fra Inderøya, blant annet kjent fra Peders Hode og kommende ukes prosjekt med Heida Mobeck og TJO. Det er pussig og veldig fint å høre hvor stort spillerom han får med ungdommene, der de bryner seg på hans komposisjoner, Jimmy Giuffre, Monk og Stravinskij. Det er ikke overvettes mye swing og swang i musikken, det er mer ulmende flater, men publikum liker likevel det de hører, godt vant etter utallige år med utfordrende musikk. Ungdomskoret Young Voices, ledet av den fine jazzvokalisten Jakob Nordli Leirvik, blander seg inn i livsfryden med improvisasjoner og minimalistiske vokalstøt, og et øyeblikk føles det som vi sitter i et universitet i New York tidlig på 80-tallet snarere enn i en VGS-kantine ved Straumen.
Young Voices. Foto: Soddjazz
Etter et u-sterkt men delikat shwarma-måltid laget av innflyttere fra Ukraina og i et merkelig lokale ikke så langt fra skolen, er det klart for kveldsprogrammet. Jeg hører siste halvdel av et fint foredrag om jazzens rolle i kampen for demokratiet, fremført av Aurora Skomsvoll som går et ekstra-år på Sund som stipendiat og bindeledd mellom elever og lærere. Leser til og med et langt dikt av André Bjerke og greier. Hun hører vi nok mer av, tenkte jeg.
Kristoffer Lo. Foto: Soddjazz
Kristoffer Lo blir så introdusert inne i Black Box-salen med en skrytetavle av ting han har gjort med TJO, Motorpsycho, filmmusikk, Highasakite, popstjerner og så videre. Han kommer kjapt på og sier at de jo glemte det viktigste: Han har gått på Sund og har vært festivalsjef for Soddjazz! Jeg tror faktisk ikke han koketterte her, for det er antakelig noe av det største en kan oppleve i livet, ung og håpefull og med sitringa intakt. Han sier at han er nervøs siden det er lenge siden forrige solokonsert, og at han ikke aner hva han skal gjøre og hvordan utstyret funker. Men vi blir altså vitne av at han sakte bygger opp en katedral av lyd med messingblås, gitarstrenger og bokser, før den rolig demonteres igjen. Jeg må ha satt pris på denne estetikken, det er ikke alltid slik, for vips hadde det gått 50 minutter og jeg satt der fortsatt med lukkede øyne.
Tord Gustavsen Trio. Foto: Soddjazz
Bokser skulle merkelig nok vise seg å bli dominerende da Tord Gustavsen Trio hadde kveldens hovedkonsert. En av de virkelig store trioene i norsk jazz, som trekker folk hvor enn de spiller. Kanskje litt mer for de voksne enn for de yngste, men et godt knippe Sund-studenter og noen tilreisende fra Trondheim sitter lutter øre ytterst på stolen. De gangene jeg har sett dem de siste årene har jeg jo merket at det er blitt veldig mye futt og sanselig intensitet over dem. Riktig fine konsertopplevelser, og litt mindre selvhøytidelig godt, kanskje? Gustavsen sier at det er det å spille med trommis Jarle Vespestad (nettopp 60, gratulerer) holder ham ung, med all hans snert og fandenivoldskhet.
Gustavsen utvider sitt lyriske salmespill med opptil flere småsynther, bokser og Macer oppå flygelet. Det er mye gospel i denne musikken. Han blir sikkert også egget opp av bassist Steinar Raknes som er helt perfekt i denne settingen, om enn han kanskje går litt vel bananas med effektene noen ganger. Det er deilig når de avslutter med noe pent.
Pumpegris. Foto: Soddjazz
For nå begynner det å spisse seg til. Folkemusikk-rockbandet Pumpegris var et av de virkelig store nye bandene i fjor, skandaløst oversett av Spellemannprisen men hva gjør vel det når de får så mange spillejobber og alle i salen går helt av skaftet hver gang. Det er noe funky og dronete over bandet, som gir vokalist Vera Sonne gode muligheter til å briljere underveis med sine for mange unge relaterbare tekster om ung kjærlighet, faenskap, fremtidsangst og nåtidsvillskap. Og nydelige melodier og teksturer som noen ganger flørter med det vi kan kalle en oppdatert utgave av djevelens intervall. Man må selvfølgelig ikke glemme allerede legendariske Astrid Garmo, en hardingfelespiller av rang og med en helt eget glimt i øyet, som også er en råtass på sånn der MBV-elgitar. Veldig opptatt av Gammel Oppland – og viser frem den gamle fylkeslogoen som er bakgrunnsbilde på mobilen. Hennes mest kjente egne låt sender salen ut i moshpit-aktige tilstander. Yeah!
Pumpegris-publikum. Foto: Soddjazz
Helt til slutt er det dansefest ute i kantina, det pleier være en suksess enten det er Brasil eller Nigeria-tema, og i år er det storband og ballroom-swing det går i. Eirik Hegdal får på seg hatten og pin stripe-dressen og leder an en fin gjeng fra Jazzlinja. Der flere av instrumentalistene også må synge litt, blant annet trompeter Zacharias Ellingsen som prøver seg på «Blueberry Hill». Den danske saksofonist Rasmus Kirkholt er ikke verre enn at han tar «New York, New York», og slik fortsetter det med fullt gulv helt til jeg får nok og sitter på i en bil tilbake til Strømnes og tidløsheten.
Da jeg dagen etter blir kjørt til flyplassen av en svært hyggelig og jazzinteressert trommestudent, ser jeg Oscar Andreas Haug og Gard Kronborg fra Tuva Halses band gå av det flyet jeg straks skal inn på. Neste år vil jeg på søndagskonsert i kirka også. I believe in Sodd.
