Ungdommer og legender

Ståle Liavik Solbergs Bluesbreakers. Det bandet fins ikke. Men det var blues, godt på utsiden av den gamle afroamerikanske blåtonetradisjonen vi hørte fra Liaviks kant på Mir i går. Blow Out festivalens andre kveld presenterte fire sett. Truck Rurâl fylte et av dem. Truck-duoen består av gitarist Håvard Skaset og trommis Ståle Liavik Solberg, og de hadde med seg Isabelle Duthoit på klarinett og stemme. De gjorde en blå forestilling av den typen improen trenger, der ordinære innganger lukkes og dører som ikke tidligere har latt seg høre, får lyd. Sånne sett blir sittende. De motiverer til å møte opp til impro på nytt. Ja, til å oppsøke Blow Out festivalen for å bade. Og her er vi igjen. Det er blitt fredag med fire nye, og vi er knapt tørre i ørene etter i går.

Ungdommens Improorkester. Foto: Dawid Laskowski

Først ute er franske Isabelle Duthoit og norske Ungdommens improorkester. Besetningen i bandet er ikke helt i overensstemmelse med det som er annonsert i programmet, og Liavik Solberg stiller som reserve. Orkesteret starter med å puste. Det er mye luft i innholdet, med en fløyte som uttaler seg forsiktig. De reiser seg følsomt og sparer på kraften sin. Det låter så åpent at det er lett å ta seg inn. Bass og trommer melder inn deltakelse og snart er ninetten på sporet av noe mer. De gjør en virvel og prøver ut blafrende samhandling. Duthoit opptrer mer tilbaketrukket enn hun gjorde i trioen i går. Det kler helheten. Musikken hever og senker seg, finner vei uten å legge ut særpreg. Den smakfulle væremåten er tiltalende, og de to fløytistene, Henriette Eilertsen og Ana-Sofia Havn, viser fargesans. Det er fin kommunikasjon innad i bandet. Flere samtaler det holdes orden på samtidig. Knatringen og knurringen fra Duthoits klarinett får tilsvar fra gitarsnerring og altsaksofonbjeff. Jeg liker strømmen, den reflekterte flyten. Når de går i stryk og viser tilløp til foss, er det gjort med balanse. Det er krevende å være el-bassist i en sånn setting, men her mestres oppgaven. Det holdes kreativt igjen. Så skjer det som ofte skjer. De spiller seg varme. Og varmen nedfeller seg i uttrykkene og befrir dem. Den avventende holdningen hos disse ungdomsmusikerne setter imidlertid preg. De kunne ha tjent seg på å våge noe mer. Mot slutten holder de godt grep om den stille lyden de produserer og fremmer mulighetene som bor i den. Ungdommens improorkester kan gå av scenen med hevet ensemblehode.

Miriam Den Boer Salmón og Rhodri Davies. Foto: Dawid Laskowski

Før det neste innslaget gir seg til, rekker jeg å tenke på betydningen av settenes første sekunder og hvor godt det kan være å bli hektet på umiddelbart. Trioen Miriam Den Boer Salmón, fiolin, Rhodri Davies, harpe og Sophie Agnel, piano setter fyr på forsiktigheten fra start. Den kan som kjent varme godt, og det gjør den her. Uten flammehav eller gnistregn. Mer som en stille glød. De dumpe anslagene fra Agnel får et tynt strøk av Salmón, mens Davies knepper og risler. Lager lyd ordene ikke helt kan fange inn. Det er ingen tradisjonalisme å spore her. Den utforskende holdningen er i profesjonelle hender. De spiller åpenbart det de mener. Ytrer seg fritt og har spillet i sin makt. Jeg kunne skrive smakfullt, men jeg velger heller vakkert forførende. Den levende kvaliteten tar seg inn og blir. De tre samler seg i et veldig brus som kappes brått av og etterfølges av naken strengesmidighet. Det er godt med rom mellom nedslagene. Svev og feste, oppdrift og glidekraft. De spiller seg helt inntil hverandre, med kledelig beherskelse. Her får vi noe av den særegenheten som ungdommene fra forrige post kan notere seg og strekke seg etter. Den har sin forutsetning i lang reise og omfattende virksomhet. Slik modenhet har. Dette er strengenes triumf. Variasjonsbredden er god, og veivalget vakkert sammensatt. Rhodri Davies henter fram et vidt spekter av klanger fra harpen. Det samme gjør de to andre, på sine respektive instrumenter. De lytter og kontakter hverandre. Når Davies spiller med to buer samtidig, summer han fram en kontrast til Agnels metalliske lek. Miriam, Rhodri og Sophie har ikke siktet mot det oppsiktsvekkende. De har oppsøkt steder med liv og produsert små skjelv.

Barry Guy. Foto: Dawid Laskowski

Barry Guy har kommet på scenen. Han kjenner på bassen, får justert lyset og plassert remediene sine riktig. Mannen er en søyle. Improen og frijazzen trenger disse aldrende kjempene som forsetter å være fyrtårn. Vi snakker litt om Barry Guys historie før han starter. Kjenner på respekten. Så tråkker han på pedalen sin, iført sandaler, og han får selvsagt bassen i tett tale fra første bevegelse. Og du verden så mye han får sagt i løpet av de første meterne. Dette har han gjort et helt liv, og i kveld gjør han det for første gang igjen. Sånn høres det ut. Han fester den ene buen på basshalsen, varierer stedene han fester den, og får den til å spille med i det store basskoret sitt. Det er mye perkusjon i uttrykket hans. Det gir avdelingen drift. De lange metallpinnene han setter mellom strengene, får spille sitt eget. Denne utvidelsen av bassens virkemåte, kler forestillingen. Så skal vi over i Samuel Beckett-avdelingen, med absurd bassteater og tilliggende herligheter. Barry Guy kombinerer korttekster fra Beckett, som han leser og kaster mot oss, med basskommentarer. Han tar eierskap i dette performancegrepet. Han har tyngden til å gjøre det, og det er ikke nytt at bassisten nærmer seg Beckett. Det er som om forfatterens undrende og underlige tilnærming til livets alvor og innhold får et bassfølge som speiler den. Guy velter ut tekst og kombinerer med en instrumentell styrke som bærer den. Vi får også «Five fizzles for Samuel Beckett» der Barry Guy forsøker å innkapsle meningsinnholdet hos Beckett. Gi det kledelig ramme. Dette fredagens solosett viser hva vår mann er laget av, på en sterkere måte enn bidragene hans i trio på onsdag gjorde. Det blir også ren poesi. Han tar fram penselen og maler lyd på Barry-måten. Slår den mot strengene og vifter fram noe å lytte til. Er seg selv deilig lik. Avslutter med et rapp.

Close Erase. Foto: Dawid Laskowski

-Kjære alle sammen, sier Ståle, i 2001 kom et album som heter «Dance this», med Close Erase. De spilte overalt og jeg var på nesten alle konsertene. Det han forteller, lar seg forstå. I min krets ble også Close Erase yndlinger. Christian Wallumrød, Ingebrigt Håker Flaten og Per Oddvar Johansen. Tangenter og elektronikk, el-bass og elektronikk og trommer og trommemaskiner. I likhet med flere andre her i kveld starter Close Erase med å prise innestemmen. Sånn plasserer de oss helt ytterst på forventningskanten. Jeg for min del er klar for Close action. Den fine kresenheten deres viser seg raskt i lydvalget, i de harde dumpene såvel som i de spisse utstikkerne. Den gamle kjærligheten til trioen vekkes raskt til live. Wallumrød setter nerven i spenn og hamrer fram mening. De tre er smarte og barske, godt rocka på friimproens premisser. Det tyter og safter seg. Vi hører fuzz, tette buffere og fet ladning. Jeg suger i meg all informasjonen. Bassen er insisterende, og keyboardet leverer grovkornet masse. Det går i foten. Ingebrigt Håker Flaten kler den elektriske, og når alle tre tømmer seg til samme tid, opplever Blow Out festivalen årets hittil mest tettsittende strekk. Musikken tar seg til mange voksne utkanter der Per Oddvar Johansen holder hjulene i gang, skyver på idémassene med overskudd. Det som tilbys av melodi, kommer på skakke og går inn i mønstrene. Det hojes bak i lokalet når Wallumrød trøkker ut fest- og rytmegull over seksjonens tettsittende dur. Med knyttneve mot basshalsen feirer Ingebrigt stemningen og øker vekta i musikken. Spencer Davis Group for viderekomne. Jeg tror de tre på scenen har savnet sitt eget band. Sånn låter det iallfall. Det er en gjenspillsglede som smitter oss langt inn i hoftene. Når volumet vris ned, blir små bjeller hørbare. Den smidige foranderligheten trioen holder seg med, blir med inn i kvaliteten. Så herjer de videre og får det til å høres likandes ut. Det klemmer og svir og er akkurat sånn som vi lærte å elske det for mer enn 20 år siden. Per, Ingebrigt og Christian er de tøffeste gutta nederst på Løkka. Når de setter punktum og retter seg opp, ser de nærmest overrasket ut over hva de selv har vært med på. Det er jo akkurat sånn det skal være.