FESTIVAL: Trondheim Jazzfestival fyres opp av studenter.
Av Arild R. Andersen
Det er godt å komme tilbake til Trondheim Jazzfestival – Jazzfest – og møte mannen bak fjorårsfestivalens mest minneverdige konsert, Eirik Hegdal. Da ledet han Eklektisk Samband og skapte soul i jazzen og fest i lokalet. I år leder han NTNU Jazzensemble som skal spille Maria Kannegaards musikk. I 2024 mottok Kannegaard Buddyprisen. I år gikk den til Hegdal. Vi må være i gode hender.
Denne tirsdagens konsert er historisk forankret. For 20 år siden forelå albumet «Live in Oslo», der Trondheim Jazzorkester og Maria Kannegaard Trio spiller Kannegaards musikk, arrangert og dirigert av Eirik Hegdal. Jeg har hatt plata framme i forkant av kveldens konsert og nikket anerkjennende til høyttalerne mine. Det er nye versjoner av musikken på «Live in Oslo» som skal presenteres på Dokkhuset.
Før Hegdal og NTNU skal på scenen, er det duket for en annen norsk søyle. Daniel Herskedal skal spille solo, med tuba. Han har tatt instrumentet sitt til sjeldne steder og begrenser seg ikke til én musikkform. Herskedals anerkjennelse er internasjonal, og han forbindes gjerne med norsk natur og landskaper han inspireres av. De følelsesbetonte henvendelsene hans treffer et stort publikum. Daniel Herskedal er lyriker. Det rimer gjerne der han spiller.
Jeg rekker en runde rundt i Trondheims forblåste gater før konsertene skal starte. Går innom Vår Frue Kirke og blir tatt varmt imot. Blir spurt om jeg vil sette meg ned. Kanskje jeg så litt forvirra ut der jeg stod og tok inn kirkerommet som Daniel Herskedal skal fylle litt senere. Vår Frue er en åpen kirke. Et sted å søke ly, ikke minst for mennesker som lever utsatte liv. Jeg visste ikke om virksomheten deres, men jeg merket den omsorgsfulle holdningen der inne. Denne lille opplevelsen blir med meg ut døra, og den sitter fremdeles i når jeg er tilbake for å åpne meg for musikken til mannen med tuba.
Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest
Klokkene ringer konserten inn. Vi hører hvor vi er. Festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk introduserer Herskedal med stor begeistring og forteller at Daniel var jazzlinjestudent her for 20 år siden. Nå er tubaisten i starten av en Europaturné, og han har med seg lyddesigner Ingo Rau, samt et kvadrofonisk lydoppsett.
Daniel Herskedal setter ut i den karakteristiske stilen sin. Med mange lag i tonen og kontakt med dypet. Han jobber med pusten og gjør tubaen elastisk. Så skaper han en loop for seg selv og bygger ut det enmannsorkesteret han er. Tar fram det som kan være en basstrompet og skjerper skarpheten. Helheten har en myk og lettfordøyelig form. Det repeterende temaet er mykere en Brelett, og jeg kjenner på en lengsel etter dynamikk i denne skjønnmalte flyten.
Daniel Herskedal. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest
– Tusen takk. Jeg er utrolig glad for å få lov til å spille denne musikken. Spille på hjemmebane. Herskedal forteller at han åpnet med «The mistral noir», førstesporet på det første av ti album i løpet av ti år, på Edition Records. Han forteller videre om hvordan han skapte albumet «Call for winter» i 2020. Han tok inn i en hytte på Elgå ved Femunden og kuttet kontakten med omverdenen. Det er interessant å lytte til mannens fortellinger. Han trekker oss nærmere, og han gjør det med varme og sjarm. Så får vi to låter som tematiserer lys. «Is the midnight sun the same sun?» og «White mountain sunrise». Lyden stiger i kirkerommet, og tubaisten knytter kontakt med joikens kraft. Sounden har orgellyd i seg, og det åpner seg nye landskaper i det vi får presentert. Mer tiltalende og i kontakt med nødvendig nerve. Mektig, uten å virke for oppblåst. Jeg begynner å kjenne at musikken har mer å gi. Idéene hans virker klarere, og den blå tonen fester seg.
Daniel Herskedal forteller at han har lært mye fra andre kulturers musikk. At han har blitt omtalt som joiketubaist, hvis jeg hører rett. Videre får vi høre om sterke følelser i forbindelse med at han ble far og at han frykter den situasjonen verden befinner seg i. Han skal spille «My child». Det skal handle om håp.
Daniel Herskedal. Foto: Gerd Stiberg/Jazzfest
Etterhvert blir tonespråket arabisk og Herskedal improviserer så jeg kjenner det. En avventende atmosfære blir hengende over benkeradene, mens melankolske melodistubber holder tak. Det er nå Daniel Herskedals utøvende briljans kommer musikken til gode med tyngde og spenst. Det er godt å oppleve.
Så gjentar han dette med hjemmebane og at det er godt å spille her. Videre forteller han om en drøm han hadde, der Adressa ga han terningkast to. Jeg liker den lite selvhøytidelige stilen hans.
Så er det ikke alt i Herskedals fortsettelse som treffer med samme vekt. Et av stykkene har popens letthet ved seg. Det kruser bare overflaten, selv med den eminente solistens kommentarer til å hjelpe seg. Mot slutten kommer «Call for winter» og «Call for winter II». Den første har et funn av et tema og en lengselsfull kvalitet, spilt fram med innlevelse. De beste bitene i denne konserten har smakt, men neste gang ønsker jeg å høre tubaisten i band, kanskje med Eyolf Dale og Helge Andreas Norbakken. Publikum i Vår Frue Kirke spanderer stående applaus på solisten.
NTNU Jazzensemble ledet av Eirik Hegdal. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Borte på Dokkhuset fylles scenen av forventningsfulle studenter, en dedikert gjeng. Lærer Eirik Hegdal stiller seg foran dem for å dirigere. Jeg teller 14 musikere på scenen, og det er særdeles godt å høre et band med ungdommelig glede og godt utviklet musikalitet. Den re-arrangerte Kannegaard-musikken er full av overraskende kurver. Hegdal dirigerer ensemblet inn i krokene og opp trappene, og det store bandet responderer med sterk spillevilje. De får spontane bifall og fortjener hvert eneste klapp. Det er fin balanse i den store lyden, og det gis rom for pianotrio, den første av fire i løpet av konserten. Kannegaards anskuelser flyter til overflaten i skjøre strekk. Det må gjemme seg en humørspreder i musikken hennes. Den har en underfundig munterhet heftet til seg, slik jeg hører det. Kvaliteten er også knyttet til de store sammensatte bildene i uttrykkene.
Hedda Örnsten. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
De solistiske innslagene går på omgang i orkesteret. Det er mye godt å høre. Stort kan det bli siden. Når den første pianotrioen går av, kommer Hegdal med rosende ord. Han forteller at han blir rørt av gjengen sin og at han griner hyppig. Han omtaler dem med fornavn. Det er såre fint. Jeg blir også grepet av NTNU Jazzensemble. Dette utvikler seg til å bli en av disse opplevelsene det er verdt å reise på festival for å bade i. Vi har hørt «Gående rundt et punktum» og skal inn i «Hvorfor ikke?» som åpner med en medrivende rytmikk og utvikler skakke væremåter og sunn livsstil. Det er trivelig og sterkt.
Strykerne i orkesteret avsetter viktige merker, og de holder det varmt og levende i underlaget for trombonisten. Den Kannegaardske magien får nye sjanser i kveld. Det hviler i så måte et stort ansvar på pianistene. Jeg syns de kommer seg fint gjennom. Det vi hører, har sin egen fortryllelse.
Nikolai Hansli. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Tredje pianotrio kommer på, og «Absolutt mere» svinger videre. Bandet har spilt seg helt inn, høres det ut som. Smidigheten og dynamikken kan tyde på det. Modernitet og tradisjonalisme omfavner hverandre i musikken, i mange utsøkte stillinger. Nå danser Hegdal mens han dirigerer, og de intrikate arrangementene fikses med overbevisende grep.
Ungdommen har noe som all verdens modenhet ikke kan etterape. Det kalles ungdommelighet, og på Dokkhuset er det den som spilles ut, nå i «Rett og slett». Den sitter i selve formidlingskraften, som et overskuddsfenomen med smittende effekt. Fyller musikken med indre liv og gir opplevelsen vekst. Disse studentene må ha forstått hva det bør handle om. Kanskje Eirik Hegdal har ledet dette årets mest minneverdige konsert også!
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
