Tre svært forskjellige sett innfrir fredagsforventningene til årets sterke All Ears-program.
Jeg har ikke oversikt over alle lokalene All Ears festivalen har benyttet gjennom de 20 årene den har eksistert, men de er mange. De rommene musikken blir presentert i, gjør noe med hvordan den spilles og hvordan den oppfattes. Den svenske pianisten Sten Sandell har reflektert over dette i boka «På insidan av tystnaden: En undersökning». Han stiller spørsmålet: – Hur kan jag med improviserad musik påverka samspelet mellan musik, rum og text? Jeg tenker på dette nå som All Ears har flyttet til Munch. Det gjør noe med forventningene. Kanskje den frie og improviserte musikken kan ha godt av ny og strømlinjeformet arkitektur! Det gikk jo bra med jazzen på Tøyen, og vi som trivdes ekstra godt i de gamle flysetene på MIR, klarer fint å møte improen her nede på sjøsiden. All Ears fortjener uansett de beste rommene som kan oppdrives.
Trommene kaller i denne fredagskveldens første sett . Jeg har sett og hørt Sanskriti Shrestha og Andreas Wildhagen i flere konstellasjoner der de har gitt bunnsolide bidrag inn i felleskapene sine. Når de nå får rendyrke rytmikken sin i duo, trer de fram med en annen kraft og tydelighet. Det er Wildhagen som starter med en tørr og enkel henvendelse, lett metallisk og lavmælt. Shrestha melder seg inn med vakker klang som fra klokker. De to er virkelig i det samme, hver på sin stilfulle måte. De tynne stikkene til Wildhagen får det til å tikke, før han starter et forsiktig bulder og deretter lokker fram trippende lyd. Uttrykkene deres har lett oppdrift og er fine å følge. Ingen påtrengende kraft. Det er godt å oppleve hvordan trommer og perkusjon kan leve ut overraskende sider ved seg selv når de får scenen alene. De får en slags tydelighet som tjener dem. Så går Shrestha over til tablas og lar lyden fra gamle tradisjoner fødes på nytt. Det er sang i det hun spiller. De to hever volumet og gir hverandre rom til å spille alene. De fineste partiene oppstår der de to møtes i et felles språk, i sømløs kommunikasjon mellom to ytringsfelt. Det intrikate spillet leveres med smidighet. Det har både varme og glød.
Sanskriti Shrestha og Andreas Wildhagen. Foto: Christian Andre Strand
Det andre settet tilhører Kristin Andersen Høvin. Jeg så henne på Kongsberg i fjor, der hun gjorde en smakfull forestilling. Nå hever hun trompeten og får den til å smatre, skape luftige utbrudd og skjelvende bevegelse. Det rasler i metall, durer og hvisker. Så bryter hun av med krakilske støt og tar oss videre inn i lydrikene sine. Andersen Høvin er et lite orkester. Stadig nye idéer og innfallsvinkler fyller musikken. De overraskende vendingene kommer tett, uten at dette virker anmassende. Det er nerve i det hun gjør, og de små nyansene i fløytespillet har karakter. De alternative teknikkene tar innholdet til mange solide avkroker. Jeg syns det hun gjør her på All Ears, er mer dynamisk og har flere lag enn det jeg hørte på Kongsberg. Dette er klasseimpro. Andersen Høvin får trompetlyden til å hamre og brenne på måter som setter merker. Hun beveger seg også inn mellom trærne der de rare fuglene hennes får synge. Litt eventyrlighet er av det gode.
Kristin Andersen Høvin. Foto: Christian Andre Strand
Kveldens siste sett er et stykke av komponisten Kali Malone. Hun er kjent for sin minimalistiske musikk og har en forkjærlighet for gjentakende bevegelser og dvelende væremåter. I kveld har hun med seg den anerkjente cellisten Lucy Railton og selveste Stephen O´Malley på gitar, særlig kjent fra Sunn 0))). Malones stykke bærer tittelen «Does Spring Hide Its Joy». Det tar til med en bevrende og saktmodig bølge av lyd som stiger fram. Lett invaderende og med et skjær av foruroligende kraft. Det gir et frampek om at noe vektig og massivt kan komme til å våkne. Musikken åpner for det innestengte, mens lyset og de abstrakte bildene på skjermen bak musikerne underbygger den intense stemningen. Den stillestående formen vaier langsomt. Lydbølgene er gjennomborende. Det dirrer allerede i stolen jeg sitter på. Ja, det hefter et frydefullt ubehag ved å drive med i denne lydstrømmen. Det låter vakkert på en omsluttende måte. Malones musikk tar feste i meg. Vibrasjonene som fyller lokalet, står i stil med persiennemønstrene som fyller bakveggen. Kjøligheten i det som kommer, er flertydig, har en sammensatt kvalitet som treffer. Det er fascinerende med musikk som går i margen, så og si besøker skjelettet. Det fine Munch-rommet tar godt i mot det som byr seg. Tenk deg fjern flydur i fluktuerende modus eller pulsen i et lukket maskinrom ute på langferd. Jeg går ikke inn i transe, men jeg kjenner at jeg er på en ferd. Lydfortetningene forflyttes langsomt. Det skriker inne i den blyholdige sounden, i en langstrakt drone med sjelsliv og utferdstrang. De tre lydkildene på scenen holder seg tett samlet. Visstnok var komposisjonen ment å vare i tre timer. Jeg opplever kveldens versjon som lang nok til å fylle opp. Når Stephen O´Malley hever gitaren som takk til et hengivent publikum, kjenner jeg meg heldig. Tredje avdeling ga virkelig tyngde til en helstøpt All Ears kveld.
